Holmberg & Spydevold Slektsider
Sverre (Sverken) Sigurdsson, King of Norway[1, 2]
1151 - 1201 (Alder 50)
Person ID: I11702 | Sist endret: 27 Jun 2017
Has more than 100 ancestors but no descendants in this family tree.
1132 - Ja, ukjent dato-
Navn Sverre (Sverken) Sigurdsson, King of Norway Slektskap 
with Erik Holmberg Fødsel 1151Norge
Død 9 Mar 1201Bergen, Hordaland
-
Foreldre
Far Sigurd II "Munn" Haraldsson (ID:I11673) (Alder 22)
f. 1133, Norge
d. 10 Jun 1155 (Alder 22)Slektskap fødsel Mor Gunnhild Kolbjørnsdatter (ID:I11631)
f. 1132, Bergen, Hordaland
d. Ja, ukjent datoSlektskap fødsel -
Date/Place spacing for -
Andre Hendelser
Yrke - occu Fra 1177 til 1202 [1]– King of Norway -
Hendelseskart
Fødsel - 1151 - Norge 
Død - 9 Mar 1201 - Bergen, Hordaland = Link til Google Earth -
- Sverre was raised in the Faeroe Islands. His mother was married to Unas the Comb Maker, but when he got older she told him he was really the son of Sigurd Munn. So Sverre went to Norway to claim the throne. He joined the Birchlegs against King Magnus V. Sigurd obtained the support of Birger Brosa (also an ancestor of Frida Rage) by asking that his son, Filip become the Norwegian Jarl (a position much like present day prime minister). Sverre was a good orator but also had troubles with the church, as he felt that the king should have control over the church, rather than the other way around. Sverre was succeeded by his son, Haakan III.
Sverre Sigurdsson of Norway 591,598
Born: Cir 1149-1151, Faroe Islands
Married (2): 1185
Died: 9 Mar 1202, Bergen, Norway
Another name for Sverre was Sverrir.
General Notes:
SVERRE SIGURDSSON, king of Norway (1177-1202) and one of thebest-known figures in medieval Norwegian history. By expanding thepower of the monarchy and limiting the privileges of the church, heprovoked civil uprisings that were not quelled until 1217.
The son of Gunnhild, a Norwegian woman married to a Faroe Islands man,Sverrir was ordained priest at an unusually early age. After hismother told him that he was actually the son of the former Norwegianking Sigurd II, however, he left for Norway (1174) to claim thethrone. By 1177 he had become leader of the Birchlegs, rivals of theincumbent ruler Magnus V. A skillful military leader, Sverrir wasproclaimed king in the Trondheim region and soundly defeated theforces of Magnus in 1179. He became sole king of Norway in 1184 afterhis troops defeated and killed Magnus.
Sverrir made peace with the exiled archbishop Eystein Erlendsson, asupporter of Magnus V, after Eystein's return to Norway in 1183.Sverrir's assertion of royal power to elect bishops and his demand fora reduction in the archbishop's personal armed forces, however,alienated Eystein's successor, Erik Ivarsson, who refused to crownSverrir and fled to Denmark with many of the nation's bishops in 1190.The remaining bishops crowned Sverrir in 1194 but were laterexcommunicated along with the king by Pope Innocent III. To thedenunciations of the pope and the interdict under which he had beenplaced Sverrir responded with his "Speech Against the Bishop," theclearest argument of the time in favour of secular paramountcy overthe church.
In 1196 the dissident bishop of Oslo, Nicholas Arnesson, joined forceswith the exiled archbishop Erik Ivarsson and returned to Norway with afleet, precipitating the Crosier War, a rebellion of the Crosiers, agroup headed by religious and secular leaders opposed to Sverrir'secclesiastical and administrative reforms. Nicholas gained control ofmuch of eastern Norway, won the support of the labouring classes, andthreatened to advance on the inland territory held by Sverrir beforesuffering serious reverses in 1199. By 1202 Sverrir had defeated theCrosier opposition, but civil war continued after his death. He wassucceeded by his son Haakon III, who made peace with the church butdied in 1204, only two years after assuming office.
An account of Sverrir's life is given in the Icelandic narrativeSverris saga.
Kong Sverre dominerte den politiske og militære scenen i Norge gjennomhele sin 25-årige aktive periode. Norges sentrale politiske historie idenne epoken er Sverres historie. Om Sverre vet vi mer enn om noeannet norsk middelaldermenneske. Likevel har historikerne aldri blittlei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? Med dette har de ment:Hvem var han sønn til? Det kan vi aldri få sikkert svar på, og detkunne være fristende å si at det kan være det samme; men det villevære galt. For å forstå Sverre, er det nødvendig å drøfte spørsmålet.Og det er nødvendig for å forstå tiden.
Først et riss av det man med sikkerhet vet om Sverre. Han dukket opp iNorge i 1176. Straks etter, i 1177, slo han seg i lag medbirkebeinene. Det var den profesjonelle krigerflokken som hadde fulgtden nyss falne kong Øystein Møyla. Sverre sa seg å være sønn av kongSigurd Munn, ble leder for birkebeinene og tok straks kongsnavn. Etterdet hadde han stor fremgang, men oppnådde aldri å bli uomtvistet ellerubestridt enekonge.
Om Sverres opphav vet vi det han selv fortalte, det som er nedskreveti den sagaen som ble forfattet eller i hvert fall påbegynt i hans egenlevetid. Etter denne fortellingen skulle han være født i Norge i 1151.Hans mor var en vestlandsk kvinne som hette Gunhild. Hun var gift medUnas kammaker, som ble holdt for å være far til Sverre. Bror av Unasvar Roe, som ble biskop på Færøyene i 1161. Sverre ble sendt tilfostring hos Roe, 5 år gammel. Der ble han opplært og viet til prest.
Sverre vil så ha det til at Gunhild på sine eldre dager kom ianfektelse over Sverres unnfangelse. Hun reiste til paven i Roma ogskriftet. Paven påla henne å fortelle Sverre at han i virkelighetenvar sønn av Sigurd Munn. Og i 1175 reiste hun til Færøyene og fortalteSverre at han var kongssønn.
Av denne historien er noe etter alt å dømme rett, blant annet det somsies om morsætten, oppfostringen og prestevigselen. Noe er påviseliggalt, som når det sies at Roe var bisp da Sverre var 5 år; det ble hanminst fem år senere. Resten av historien er mer eller mindre utrolig,uten at det er mulig å føre definitivt bevis. Noen av de viktigsteforhold som gjør historien usannsynlig skal nevnes:
Kong Sigurd Munn var født i 1133, eller meget kort før. Han kan daneppe ha satt barn til verden før tidligst i 1148-49. Etter sagaensopplysninger skal Sverre ha vært presteviet før 1175. Etterkirkeretten skulle han da ha vært minst 30 år, eller født før 1145, daSigurd Munn var 12 år gammel. Når ikke dette alene feller Sverres sak,er det fordi kirkeretten kan ha vært brutt.
Utrolig tvers igjennom er Roma-ferden til kammakerens kone, pavenspersonlige inngripen og det pålegg han skal ha gitt henne. Det minsteher er at i Roma oppholdt det seg på denne tid ingen pave. Den pavensom den norske kirken holdt seg til, Alexander 3., oppholdt seg lengersør i Italia, i Agnani, Segni og Frentino. Viktigere er at 10 årtidligere hadde kirken i Norge fått innført den regel at bareektefødte kongssønner hadde arverett til kronen. Pavelig medvirkningtil å få flere kongelige bastarter fram i lyset er derfor megetusannsynlig, mildt talt.
Flere av de urimelige trekk i Sverres historie skal ikke omtales. Deter ikke nødvendig. For det viktige er at det overhodet ikke finnesnoen grunn til å tro at Sverre skulle være sønn til Sigurd Munn.Heller ikke Sverres påstand gir noen slik grunn. Videre er det ikkenoen grunn til å mene at Sverre selv på noen måte kan ha kommet til åtro at han var kongssønn, slik enkelte har hevdet. Og slett ikke erdet grunn til å mene at en bevisst forfalskning fra Sverres sideskulle være merkelig, eller kaste uheldig lys over Sverres moral.Iallfall ikke om man måler Sverre med den eneste rimelige målestokk,den praksis man finner hos tidens respektable folk. Og det er den sombelyser både Sverre og tiden.
I borgerkrigenes mylder kan man, senest fra 1130-årene, merkefremveksten av to hovedgrupperinger blant de verdslige stormennene.Den ene hadde søkt fremgang ved oppslutning om kong Sigurd Jorsalfaresetterkommere. Den andre støttet Harald Gille og hans avkom. Fra førstav fantes det ikke klare geografiske skillelinjer mellomstormannsgrupperingene. Etter sagaen hadde likevel allerede MagnusBlinde, sønn til Sigurd Jorsalfare, sine fleste tilhengere iTrøndelag.
Etter Magnus Blindes katastrofale nederlag i 1135 og fall mot HaraldGilles sønner i 1139, var oppslutning om Sigurd Jorsalfares linjeforeløpig blitt umulig. Stormennene var henvist til å dannegrupperinger omkring Harald Gilles sønner. Det vokste frem enstormannsgruppering med trøndersk tyngdepunkt omkring de toHarald-sønnene Sigurd Munn og Øystein. En annen gruppering samlet segom deres bror Inge Krokrygg. Den siste var mest knyttet til Viken ogVestlandet.
Den ledende mann innen Inge-partiet ble i 1161 den sørvestlandskelendmannen Erling Skakke, etter at både kong Inge selv og hans fremstemann, Gregorius Dagsson, var falt. Erlings fem år gamle sønn Magnus,dattersønn til Sigurd Jorsalfare, legemliggjorde muligheten for åforene det nyere Inge-partiet med de tradisjonelle krefter som ennåhelst støttet Sigurd Jorsalfares etterkommere. Slik blelendmannssønnen Magnus i en prekær situasjon tatt til konge i 1161, ogdet skjedde med kirkens tilslutning.
I 1176 dro Sverre til Norge for å kreve sin rett til tronen. I Sverigeble han og endel av Birkebeinerne mottatt av jarlen Birger Brosa.Etter Øystein Møylas død ble Sverre nytt kongsemne for birkebeinene.De tok seg til Nidaros hvor Sverre ble hyldet på Øretinget som Norgeskonge den 13.03.1177.
Det var alliansen omkring Magnus, nå 21 år gammel, hans aldrende farErling jarl og kirkelederen erkebisp Øystein, som automatisk bleSverres fiender da han reiste merket i 1177. Alliansen var nå blittformidabel, den omfattet det meste av landets eldgamle aristokrati.
I 1179 falt Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson, og i 1180led Magnus selv nederlag og falt i 1184.
Etter at birkebeinene hadde beseiret heklungene i 1184, tok kuvlungeneopp kampen. Jon Kuvlung, angivelig sønn til Inge Krokrygg, blekongehyllet på Haugating i 1185 og styrte i Viken inntil han falt i etslag mot birkebeinene i Bergen i 1188. Tre mindre reisninger påØstlandet i årene 1189-91 (Sigurd Brennas flokk 1189, vårbelgflokken1189-90, breiskjeggflokken 1190-91, hver med sitt kongsemne) ble slåttned av bønder og bymenn i Viken. Deres kongsemne, Sigurd, angiveligsønn av Magnus Erlingsson, ble kongehyllet på Haugating. Øyskjeggenesatte seg fast på Vestlandet, men ble beseiret av birkebeinene i etslag ved Florvåg ved Bergen i 1194, der Sigurd falt.
Erkebiskop Øystein støttet kong Magnus til 1180. Etter Magnus'nederlag på Ilevollen, gikk han tre år i landflyktighet i England. Denandre norske kirkelederen i Sverres kongstid, Eirik Ivarsson som bleerkebiskop i 1188, søkte allerede etter to år tilflukt hos erkebiskopAbsalon i Lund, også han på grunn av strid med Sverre. Eirik bleværende i utlandet for resten av Sverres tid.
Sverre hadde banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet. Menenhver makthaver, likegyldig i hvor høy grad han bygger sin stillingpå makt, vil ha et behov for å søke legitimitet. Kroningen, som forførste gang i Norge og Norden fant sted da Magnus Erlingsson blekronet i 1163 (eller 1164), ga kongen en styrket, oververdsliglegitimitet. Kroningen symboliserte Guds godkjennelse av kongen.Sverre hadde flere meget sterke grunner til å forsøke å bli kronet.Viktigst var kanskje at kroningen måtte utføres av kirkensrepresentanter. Kirkens menn fikk derfor, på grunn av dengud-anerkjente stilling kroningen medførte, større vanskeligheter medåpent å motarbeide ham som kronet konge. Kroningen av Sverre ble møttmed argumenter som at han hadde brutt sitt presteløfte, og at han varbigamist. Sverre satt likevel så mye inn på å bli kronet at han i 1194angivelig truet biskop Nikolas til å foreta handlingen. De andrenorske biskopene var også til stede og samtykket, bortsett fraerkebiskopen som var i Danmark.
Samme år lyste erkebiskopen Sverre i bann med tilslutning av paveCelestin 3. Senest i 1199 hadde alle de andre norske biskopene ogsåforlatt landet og sluttet seg til erkebiskopen i Danmark. Om de ikkehadde gjort dette, ville de blitt bannlyst av en ny pave, Innocens 3.Det er ikke tvil om at bannlysningen av Sverre fra 1194 til hans død,skapte store vanskeligheter for ham.
I 1196 ble Inge, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, kongsemne forden nydannede baglerflokken under ledelse av biskop Nikolas. Inge blekongehyllet på Borgarting samme år. Baglerne behersket Viken ogOpplandene (første baglerkrig 1196-1202).
På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen IngeMagnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers helekystlandet fra Stad til innløpet av Trondheimsfjorden. På sittdødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnenHåkon ville stå overfor etter hans egen bortgang.
Håkons mor var Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margareta,datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
Sverre døde i Bergen 09.03.1202 og ble bisatt i Kristkirken i Bergen.Samme år ble Inge felt av bønder på Helgøya i Mjøsa.
1. Acceded; Cir 1177-1184. King of Norway.
Sverre married Astrid Roesdatter, daughter of Roe and Unknown.
Sverre also married Margareta of Sweden, daughter of Erik IX den Hellige Sverkersson Sweden and Christina Bjørnsdatter, in 1185.(Margareta of Sweden died in 1209.)
- Sverre was raised in the Faeroe Islands. His mother was married to Unas the Comb Maker, but when he got older she told him he was really the son of Sigurd Munn. So Sverre went to Norway to claim the throne. He joined the Birchlegs against King Magnus V. Sigurd obtained the support of Birger Brosa (also an ancestor of Frida Rage) by asking that his son, Filip become the Norwegian Jarl (a position much like present day prime minister). Sverre was a good orator but also had troubles with the church, as he felt that the king should have control over the church, rather than the other way around. Sverre was succeeded by his son, Haakan III.
-
Kildereferanser
 Kilder (Log in) |
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.