Holmberg & Spydevold Slektsider
Harald II Gråfell Eiriksson[1, 2]
Ca 935 - Ca 970 (Alder 35)
Person ID: I12462 | Sist endret: 8 Aug 2017
Has more than 100 ancestors but no descendants in this family tree.
910 - 980 (Alder 70)-
Navn Harald II Gråfell Eiriksson Slektskap 
with Erik Holmberg Fødsel Ca 935Norge
Død Ca 970Hals, Jylland, Danmark
-
Foreldre
Far Eirik I Blodøks Haraldsson, Konge av Norge (ID:I11990) (Alder 59)
f. Ca 895, Norge
d. Ca 954, Stainmore, England (Alder 59)Mor Gunnhild Kongemor (ID:I11982) (Alder 70)
f. 910, Egtved, Jylland, Danmark
d. 980, Orknøyene, Storbritannia (Alder 70)Ekteskap Før 924 -
Date/Place spacing for -
Andre Hendelser
Yrke - occu Fra 951 til 970– Konge av Norge -
Bilder 
Harald Gråfell Eiriksonnene.
Gunnhild egger Eirikssønnene. (C. Krohg)Historier 
Slaget på Rastarkalv
Rastarkalv er en slette nær Frei kirke i Frei i Møre og Romsdal.
Ifølge Håkon den godes saga (kapittel 24–27) i Heimskringla var Rastarkalv et slagsted der kong Håkon den gode, med støtte av den lokale høvdingen Egil Ullserk, beseiret Eirikssønnene og deres danske hjelpestyrker omkring 955.
Stedet har en rekke gravhauger og en…Slaget ved Fitjar på Stord
Etter Slaget på Rastarkalv på Freineset vendte de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark hvorfra de dro både i viking og sikret seg ny støtte i årene framover fra morbroren Harald Blåtann, konge av Danmark etter sin far Gorm den gamle.
Først omkring 961 dro en stor flåte under Eirikssønnenes ledelse fra Danmark til Vestlandet i… -
Hendelseskart
Fødsel - Ca 935 - Norge 
Død - Ca 970 - Hals, Jylland, Danmark = Link til Google Earth -
- Harald Gråfell
Konge av Norge
Harald Gråfell
Navn Harald Eiriksson Gråfell
Regjeringstid ca. 961 - 970
Født ca 935
Død ca. 970
Hals ved Limfjorden
Foreldre Eirik Blodøks og
Gunnhild Gormsdatter
Ektefelle Ingen kjent
Barn Ingen kjent
Harald II Eiriksson Gråfell (norrønt: Haraldr gráfeldr) var Norges konge ca. år 961 – 970.
Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann.[1] Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem[2] andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet.
I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Tryggve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa.
Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gitt Harald hans tilnavn[3], ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn.
Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina[4], på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig.
Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon jarl som sin skattekonge.
Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov.[5]
Referanser
1. ^ I sagalitteraturen har både Ågrip, Fagrskinna og Heimskringla oppgitt at Gunnhild Kongsmor var datter av høvdingen Ossur Tote fra Hålogaland. Historia Norwegiæ som angir slektskapet med kong Harald Blåtann antas likevel å være mer pålitelig, spesielt fordi det gir en logisk forklaring på den rollen Harald Blåtann spilte i den norske maktkampen.
2. ^ Krag fastslår at det neppe var mer enn seks av Eirikssønnene, kanskje bare fem
3. ^ Ifølge Heimskringla fikk han tilnavnet under en reise i Hardanger. En islandsk handelsmann hadde mange skinn som han ikke fikk solgt. Harald gikk bort til ham og spurte om han kunne få et skinn av ham, og det fikk han. Snart hadde alle ombord i Haralds skip skinnfeller. Etter dette gikk salget av skinnfeller så bra at halvparten som ville kjøpe skinnfell ikke fikk! Selv om dette er er en underholdende anekdote er den trolig en del av Snorres nedvurdering og bortforklaringer rundt Harald.
4. ^ Krag peker på at drápa snakker om en reise i austerveg, og antyder at Dvina / Vina er en kénning for elv generelt, og derved er verken reisen nordover eller tilnavnet forklart.
5. ^ Eirikssønnenes saga, kapittel 2
Litteratur
1. Halvdan Koht: «Harald Graafeld» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 5, 1931.
2. Claus Krag: «Harald Gråfell» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4, 2001.
3. Lars Roar Langslet: Våre konger. En vei gjennom Norgeshistorien Cappelen forlag, 2002
4. Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre, Kolofon forlag, 2008
[2] - Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10
- Harald Gråfell
-
Kildereferanser
 Kilder (Log in) |
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.