Holmberg & Spydevold Slektsider
Håkon den Gode Haraldsson, av Norge[1, 2]
Ca 920 - Ca 960 (Alder 40)
Person ID: I12452 | Sist endret: 8 Aug 2017
Has more than 100 ancestors and one descendant in this family tree.
-
Navn Håkon den Gode Haraldsson Suffiks av Norge Slektskap 
with Erik Holmberg Kjent som Håkon Adalsteinsfostre Kjent som Håkon den Gode Kjent som Håkon I Fødsel Ca 920Seim, Hordaland, Norway
Død Ca 960Fitjar, Hordaland, Norway
Gravlagt Håkonshella, Seim, Hordaland, Norway
-
Foreldre
Far Harald Hårfagre Halvdansson, Konge av Norge (ID:I11988) (Alder 83)
f. Ca 850, Vestfold, Norge
d. Ca 933, Rogaland, Norge (Alder 83)Mor Tora Mosterstang (ID:I11814)
f. ansl 895, Hordaland, Norway
d. Ja, ukjent dato -
Familie
Barn 1. 
Tora Håkonsdatter (ID:I12453)
f. ansl 950
d. Ja, ukjent dato [Far: fødsel] [Mor: fødsel]
Date/Place spacing for -
Andre Hendelser
Yrke - occu Fra 931 til 951– Konge i NorgeYrke - occu Fra 935 til 960– Konge i Norge -
Bilder Håkon_I_den_gode_Adalsteinsfostre Historier 
Slaget ved Avaldsnes
Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes var et slag mellom Håkon Adalsteinsfostres krigsflokk og Eirikssønnenes flokk av både vikinger og dansker i kjølvannet av Eirik Blodøks' død i England omkring år 954.Slaget på Rastarkalv
Rastarkalv er en slette nær Frei kirke i Frei i Møre og Romsdal.
Ifølge Håkon den godes saga (kapittel 24–27) i Heimskringla var Rastarkalv et slagsted der kong Håkon den gode, med støtte av den lokale høvdingen Egil Ullserk, beseiret Eirikssønnene og deres danske hjelpestyrker omkring 955.
Stedet har en rekke gravhauger og en…Slaget ved Fitjar på Stord
Etter Slaget på Rastarkalv på Freineset vendte de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark hvorfra de dro både i viking og sikret seg ny støtte i årene framover fra morbroren Harald Blåtann, konge av Danmark etter sin far Gorm den gamle.
Først omkring 961 dro en stor flåte under Eirikssønnenes ledelse fra Danmark til Vestlandet i… -
Hendelseskart
Død - Ca 960 - Fitjar, Hordaland, Norway 
= Link til Google Earth -
- Håkon I den gode Adalsteinsfostre
Håkon I den gode
Konge av Norge
Håkon I den gode Adalsteinsfostre
Navn Håkon Haraldsson Adalsteinsfostre
Regjeringstid ca. 933 – ca. 961
Født ca. 918
Håkonshella
Død 961
slaget ved Fitjar på Stord
Foreldre Harald Hårfagre og
Tora Mosterstong
Barn Tora Håkonsdatter
Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge fra ca. 933 til 961. Han levde ca. år 918–961.
Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd Håkonsson Ladejarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.
Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.
Da Håkon var omtrent 15 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.
Gjenoppretter kongedømmet
Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde, var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.
Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950–54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir tolket ulikt av historikerne. Noen oppfatter det som om han gikk bort fra sin kristne tro, mens andre har ment at han bevarte troen, men valgte å holde den for seg selv. Uansett var det politiske nederlaget stort.
Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.
Dansk aggresjon
Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Øst-Norge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.
Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjells år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.
Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark.
I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. Håkon ble rodd i land i Håkonsund, men man klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.
Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.
Reformatoren
Håkon den gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.
Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som i sagatekstene kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.
Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes – bortsett fra en mindre livvakt – måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.
En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.
En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).
Litteratur
1. Fridtjov Birkeli (1979). Norge møter kristendommen: Fra Vikingetid til ca. 1050. Oslo: Aschehoug.
2. Fridtjov Birkeli: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Verbum forlag, 1995
3. Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre. Kolofon forlag, 2008
4. Claus Krag (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. [2]
- Håkon I den gode Adalsteinsfostre
-
Kildereferanser
 Kilder (Log in) |
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.