- Arne Arnmodsson was a nobleman (lendermann) in 1016 of Møre under King Olav the Saint. He belonged to a mighty and wealthy family and lived at Giske. Arne's wife, Tora, was a daughter of Torstein Galge, shown elsewhere in this genealogy.
Arne Arnmodsson var i 1016 lendermann på Møre under Olav den Hellige. Han tilhørte en mektig og rik slekt og bodde på Giske. Skal ha deltatt i slaget på Hjørungavåg.
1296. Arne Giske og Bjarkøy Arnmodson
Kan denne være far til Kalv Arneson
ca. 9901051, stormann fra Sunnmøre. Støttet kong Olav Haraldssontil denne flyktet fra landet 1028, men gikk så i Knut den mektigestjeneste. Ifølge sagaen var det han som gav Olav Haraldsson banesår påStiklestad 1030.
Lendmann. Død ca. 1024.
Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca.1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora,datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg,Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek påTjøtta.
Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn.Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongensatte dem svært høyt.Ð
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøresgjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor altgjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olavmåtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, menhan måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde somrøvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste.Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd segmer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere,ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidtutstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindreutpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, ellermed et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådeligå legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebareffektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt ogmeget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingenetil kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men ladem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vimøter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorrebruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, menfra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav somskapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen girland, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundtom i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fraoppsetsige høvdinger.
Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tokimot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. Påkongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke devar uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde ioppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennenedisponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare avsmåkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt -trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke foralt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudetvar det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårnelendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygdaog videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltidlike lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Etmotsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte.Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som enkonkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger ogen oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg,og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mestslike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like tildet siste.
Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Menmellom Olav og høvdingene på
Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og deter den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningeni Snorres store saga om Olav.
|