Lundejentene
Langt sør på Kråkerøy ligger gården Lunde. I gamle dager var den mye større enn den nå er og eide mest hele den ytre delen av øya. På gården var det flere oppsittere, men det fantes bare en eneste låvebygning, og den brukte da bøndene i sammen. Den var bygd av kjempesvært tømmer og forsynt med en høyglugge for hver oppsitter, og ennå i dag står den på det nærmeste sånn som den gang den ble oppført for flere hundre år siden.
Der ute bodde det en gang i tiden to unggjenter. Hva navn de hadde, er det ingen som husker lenger, så styggelig lenge er det siden, men sagnet om Lundegjentene som ble bergtatt, er det mange som har hørt gjete.
Det hendte seg en kveld da gårdsarbeidet var over at de to gikk seg en tur bort gjennom jordene. Ikke sa de sjøl hvor de eslet seg hen, og ikke var det visst noen som spurte heller, men da de ikke var kommet tilbake den neste morgen, ble folkene på Lunde redd og tok til å lete etter dem.
Men ikke var de å finne noe sted. Ettersom tiden gikk og gjentene fremdeles ikke var kommet til rette, mente gamle folk at de var tatt inn i Bjønnevaugfjellet, en bratt fjellhammer lengst sør i jordene. De vill nå ha det til at det bodde en bergmann der. Så var det ikke annen råd tilbake enn å skikke bud til Tunepresten og få han til å ringe med kirkeklokkene. Tune kirke var nemlig lovekirke i gamle dager. Gjorde en et fromt løfte til presten, så kunne en få et øn ske oppfyllt. Og som sagt var, så ble det også gjort, og for løfter og gode ord fikk de presten til å ringe både lenge og vel. Hva enten det hjalp eller ei, er ikke godt å si, men sikkert er det, at da sju år var gått, kom den ene av gjentene til gårds igjen. Men da var hun blitt så rent tullete, at det mest ikke var et skikkelig ord å få fra henne. Den andre så en aldri mere til. Men enda i flere hundre år deretter svarte Lundegårdene smørskatt til Tune prestebol som takk for klokkeringingen da gjentene ble bergtatt.

Bleke menn
I gamle dager var det ofte forlis ute i skjærgården. Særlig når høststormene satte inn og sjøen gikk svær, kunne en se seilskuter duve avsted med fillete seil og ødelagt rigg for til slutt å bli knust til pinneved mot larmende brott og brenninger.
Noen forliste langt til havs, andre ble slått i stykker mot fjellene på Akerøya eller Søster, men enkelte drev helt inn i skjærene før de gikk under. Således hendte det engang at en stor skute forliste i sjøen like utenfor Kråkerøy et steds. Da det forrykende været omsider ga seg, var det mest ikke en flis tilbake av vraket, men vrakgods av alle slag var drevet i land både på skjær og holmer utenfor øya.
Som skikk og bruk var etter slike hendelser, var en mengde folk dratt ut på «vraking» for å berge seilfiller, skipskister, verktøy og annet sånt som kunne brukes. Blant dem som var ute og berget var et også en kar inne fra Trolldalen. Alle de vrakrestene som ble funnet, ble tatt vare på og bragt opp på den vesle låven hans. Der ble nå sakene liggende en stund ut over, og ingen tenkte i grunnen noe mere over det.
Men så var det en natt da månen var full at det plutselig ble liv på gården. Mens det gnikset og skrek i hengslene, gled låvedøra sakte opp, og ut kom en underlig flokk av bleke menn i oljehyre og sydvest. Mellom seg bar de årer og seil og kister mens tang og tare hang i lange floker ned over skuldrene. Fra ansiktene dryppet det vann, og fra øynene lyste det med en glans av en annen verden. Langsomt gikk følget ned over mot stranda der de med ett ble borte. Det grøsset i folkene som så på, men de forsto snart at det var de døde sjøfolkene som hadde vært på låven og hentet redskapen fra skuta. Og i måneklare netter kunne en ofte se den døde skipsbesetningen gjøre turen fra låven til stranda i Trolldalen.