Holmberg & Spydevold Slektsider
Sigurd Jorsalfar Magnusson[1]
1099 - 1139 (Alder 40)
Person ID: I11405 | Sist endret: 3 Aug 2017
Has more than 100 ancestors and 2 descendants in this family tree.
-
Navn Sigurd Jorsalfar Magnusson Slektskap 
with Erik Holmberg Fødsel 1099Saksvik, Strinda, Sör Tröndelag, Norway
Død 12 Nov 1139Hvaler, Østfold, Norge
Gravlagt St. Marie Church, Aalborg, Aalborg, Denmark
-
Foreldre
Far Magnus III Berrføtt Olavsson (ID:I11306) (Alder 30)
f. 1073, Norge
d. 24 Aug 1103, near River Quoile, Ulster, Ireland (Alder 30)Mor Thora Guttormsdatter (ID:I11401)
f. 1072
d. Ja, ukjent datoEkteskap Norge
Foreldre
Far Magnus III Berrføtt Olavsson (ID:I11306) (Alder 30)
f. 1073, Norge
d. 24 Aug 1103, near River Quoile, Ulster, Ireland (Alder 30)Mor Tora Saxesdatter (ID:I11307)
f. 1075, Saksvik, Strinda, Sör Tröndelag, Norway
d. Ja, ukjent dato -
Familie 1
Kone 1 Borghild Olafsdatter (ID:I11387)
f. 1094, Stordal, Skjeberg, Østfold
d. Ja, ukjent datoEkteskap Type: Frille Barn 1. Magnus IV Sigurdsson Blinde (ID:I1378) (Alder 24)
f. Ca 1115
d. 12 Nov 1139, Holmengrå, Strømstad, Sverige (Alder 24)Familie 2
Kone 2 Dronning Malmfrid Mstislavsdatter, av Norge og Danmark (ID:I11300) (Alder 37)
f. 1100, Kiev, Ukraine
d. 1137, Trondheim, Sør-Trondelag, Norway (Alder 37)Ekteskap 1125Barn 1. 
Kristin Sigurdsdatter (ID:I1376) (Alder 53)
f. 1125
d. 1178 (Alder 53)
Date/Place spacing for -
Bilder 
Sigurd Jorsalfare 
sigurd magnusson jorsalfare Sigurd Jorsalfar -
Hendelseskart
Død - 12 Nov 1139 - Hvaler, Østfold, Norge 
= Link til Google Earth -
- Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare
Konge
FØDT
1089
DØD
26. mars 1130
DØDSSTED
Oslo, begr. i Hallvardskirken
LEVETID - KOMMENTAR
(nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent); hodeskallen gjenfunnet på 1600-tallet, nå begr. i veggen vis-à-vis Det kgl. mausoleum på Akershus slott
Denne artikkelen sto på trykk i Norsk biografisk leksikon. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon.
Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare og kong Balduin rir fra Jerusalem til Jordan. Illustrasjon av Gerhard Munthe til Snorres kongesagaer, utført i årene 1896-99. Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare av Gerhard Munthe/?. Gjengitt med tillatelse
Konge. Foreldre: Kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073–1103) og Tora. Gift ca. 1116–1120 med Malmfrid Mstislavsdatter (ca. 1100–ca. 1140). Halvbror av kongene Øystein 1 Magnusson (ca. 1088–1123), Olav Magnusson (1098–115) og Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og av Sigurd Slembe (død 1139); far til kong Magnus 4 Sigurdsson Blinde (ca. 1115–1139) og Kristin Sigurdsdatter (ca. 1125–1178); svigerfar til Erling Skakke (død 1179); morfar til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84).
Sigurd Jorsalfare var konge i en overgangstid. Faren var på mange måter den siste vikingkongen i Norge, og Sigurds korstog til Det hellige land kan i en viss forstand sees på som en vikingferd. Samtidig var de første tre tiårene av 1100-tallet en viktig konsoliderings- og utbyggingsperiode for den norske kirken og det norske kongedømmet. Sigurd var også den siste kongen i den lange fredsperioden før borgerkrigene.
Sigurd var sønn av Magnus Berrføtt og en kvinne ved navn Tora, som vi ellers ikke vet noe om. Som 12–13-åring var han med på farens annet vesterhavstog 1101/02–03. Irske årbøker opplyser at Sigurd da, som ledd i en avtale, ble gift med Biadmuin, datter av den irske kongen Muirkertach. Ekteskapet ble etter alt å dømme aldri fullbyrdet, og Magnus' fall og nordmennenes nederlag 1103 skapte en helt ny situasjon som gjorde at det heller ikke ble mer tale om det.
Hjemme i Norge ble Sigurd konge etter faren, sammen med halvbrødrene Øystein og Olav. Samkongedømmet med Øystein varte til Øysteins død 1123, mens Olav ikke levde lenger enn til 1115. Et samkongedømme som dette var ikke uvanlig og betydde at man unngikk opprivende tronstridigheter. Samkongedømmet førte ikke til noen regulær riksdeling. Prinsippet var at det var en felles myndighet som ble delt, ikke landet. Men Sigurd skal i de følgende årene ha oppholdt seg mest på Østlandet.
Sagaene forteller at de tre kongene – antakelig idet de overtok regjeringen – for godt avskaffet forskjellige slags avgifter til kongen (blant dem en rekke såkalte “gaver”), som hovedsakelig stammet fra det danske styret i Norge 1030–35. Avskaffelsen bekreftes av en retterbot (“rettsforbedring”) som er gjengitt i Frostatingsloven. Noen av sagaene sier at hensikten var å skape velvilje blant folk for det korstoget Sigurd tidlig begynte å planlegge, og som han forberedte gjennom flere år før det ble gjennomført.
Flere kilder kaster lys over Sigurds jorsalferd (Jorsal, norrønt for Jerusalem), ikke bare norrøne (av dem er det både sagaer og skaldekvad), men også europeiske. Sigurd var for øvrig den første europeiske konge som drog på korstog. Flåten som seilte ut 1108, skal ifølge sagaene ha bestått av 60 skip. Tallet bekreftes av en samtidig fransk forfatter, Fulcher av Chartres. Den samlede mannskapsstyrken kan ha vært på ca. 5000 mann. Den første vinteren ute oppholdt nordmennene seg i England. Derfra gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania) og videre langs den mauriskkontrollerte vestkysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (sagaenes Norvasund) og inn i Middelhavet.
Å dømme etter skaldenes skildringer artet toget seg som de tidligere vikingferdene: “Den kampglade konge” og hans “hengivne mannskap” lovprises for en rekke seirer – de regnes opp med nummer – over motstandere som omtales som “hedenske skarer”, “djevelens tjenere” o.l. Fiendene, hvis blod fløt i strie strømmer, fant nordmennene dels på land (bl.a. ved Lisboa og på øyene Formentera, Ibiza og Menorca), dels på sarasenske skip, som man kom i kamp med ute på havet. Også formidable festningsanlegg ble inntatt.
August 1110 nådde Sigurd og mennene hans målet for reisen. Da de landet, antakelig ved Jaffa, ble de ærefullt mottatt av Balduin, den første kongen i korsfarerriket Jerusalem. Han ledsaget dem inn i landet til Jerusalem og elven Jordan. Skalden Einar Skulesson fremhever at “den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann”. Etter oppholdet i Jerusalem drog de ut til kysten igjen, og nordmennene hjalp Balduin med å ta byen Sidon (Saida). Tilbakereisen fra Det hellige land la Sigurd og mennene hans over Konstantinopel og videre over land. De kom hjem 1111.
Jorsalferden og glansen som stod av den, utnyttet de senere sagaforfatterne til å kontrastere Sigurd og broren Øystein: på den ene siden krigerkongen, som fikk et stort navn ute, på den andre siden den fredelige kongen, som hadde sittet hjemme og bygd landet. Dette lot de komme dramatisk til uttrykk i en såkalt “mannjevning”, hvor de to brødrene i en dialog fremhever hver sine fortjenester. Om dette opptrinnet er historisk, er uvisst.
Etter jorsalferden regjerte Sigurd videre i 19 år, de første 12 sammen med Øystein. (Den tredje broren, Olav, hører vi ingenting om.) Det aller meste av denne tiden var fredelig, og det sier seg selv at Sigurd og Øystein var sammen om svært mye av den utbyggingen av kongedømmet og ikke minst kirkeinstitusjonen som fant sted. Den var ganske omfattende: Byer ble utviklet, også som residens for kongene, klostre grunnlagt, tienden innført.
Mellom 1116 og 1120 giftet Sigurd seg med Malmfrid. Hun kom fra Russland, men stammet på morssiden fra det svenske kongehuset. Malmfrid og Sigurd hadde bare ett barn, datteren Kristin, som siden ble mor til kong Magnus Erlingsson. Sigurd hadde sønnen Magnus med en frille som het Borghild, datter av en viss Olav, som var storbonde fra Dal (nå Storedal) i Skjeberg.
Mot slutten av sitt liv skal Sigurd ifølge Morkinskinna ha tvunget gjennom – under kirkelig motstand – et morganatisk ekteskap med en viss Cecilia, som sies å ha vært fra Viken eller Vestlandet. Men verken forfatteren av Fagrskinna eller Snorre har tatt med denne episoden – sannsynligvis fordi de ikke festet lit til den.
I sagaene fortelles det ellers at Sigurd i sine siste år led av en periodisk “ustyrlighet”, som kunne medføre ren sinnsforvirring. Hans siste år ble også vanskelige fordi en gruppe stormenn stilte seg bak Harald Gille, en angivelig sønn av Magnus Berrføtt, som de brakte med seg fra Skottland. Sigurd lot Harald bevise sin avstamning ved jernbyrd, men krevde at han skulle frasi seg retten til tronen så lenge Sigurd og Sigurds sønn Magnus levde. Men etter Sigurds død brøt Harald løftet.
Sigurd ble syk og døde våren 1130. Sagaene forteller at han ble gravlagt i kirkemuren i Hallvardskirken i Oslo. Her klarte en ung student 1656, da kirken var i sterkt forfall, å trekke hodeskallen til den døde kongen frem gjennom et hull i muren. Etter at skallen i mange år var i København, kom den 1867 til universitetet i Christiania. Den ble 1957 høytidelig innsatt i muren ved det nye kongelige gravkammeret på Akershus.
Sigurds liv har i nyere tid vært behandlet litterært av Bjørnstjerne Bjørnson i skuespillet Sigurd Jorsalfar (1872), som Edvard Grieg laget scenemusikk til, og i en roman av Asbjørn Øksendal (1970).
Kilder og litteratur
HKr
Morkinskinna, overs. av K. Flokenes, Stavanger 2001
NFH, bd. 2, 1855, s. 539–713
A. W. Brøgger: “Sigurd Jorsalfarers grav i Oslo domkirke”, i St. Hallvard, bd. 1, 1915, s. 24–49
H. Koht: “Kong Sigurd på Jorsal-ferd”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924, s. 153–168
d.s.: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
B. Dichter: Sigurd Jorsalfare. King of Norway in Acre, Acre 1970
P. Holck: “Sigurd Jorsalfarers hodeskalle på Akershus”, i Viking 46, 1983, s. 112–123
A. O. Johnsen: Sigurd Jorsalfars opphold i England (1108–1109), DNVA Avh. II Ny serie nr. 19, 1984
ANH, bd. 3, 1995 [1] - Sigurd Jorsalfare, også kjent som Sigurd Magnusson, ifølge sagaene sønn av Magnus Berrføtt og en hærtatt engelsk kvinne «av god ætt». Han fulgte faren på dennes siste Vesterhavstog, og ved hjemkomsten ble han tatt til konge sammen med brødrene Øystein og Olav. Olav døde i 1115, Øystein i 1123, og Sigurd var deretter enekonge til sin død i 1130.
I 1108 seilte Sigurd fra Norge med en flåte av korsfarere. Underveis kjempet de mot maurerne i Spania. I 1110 kom de til kongeriket Jerusalem. I år 1111 hjalp de kong Balduin av Jerusalem i erobringen av Sidon, gjestet keiseren i Konstantinopel og vendte landeveien hjem over Ungarn og Tyskland. Fra Norge foretok han i 1123 et nytt korstog til det halvt hedenske Småland. Han skal også ha bygd kirke og kastell i Konghelle på grensen mot Danmark.
Under Sigurd og brødrene hans hadde kirken gode vilkår, Stavanger bispedømme ble opprettet og den faste årstienden introdusert. Sigurd ble gravlagt i Hallvardskirken i Oslo, hvor i hvertfall kor og tverrskip må ha stått ferdig i 1130. Som tronarving etterlot han seg frillesønnen Magnus. Med dronning Malmfrid hadde han datteren Kristin, som ble gift med Erling Skakke. Sigurds angivelige hodeskalle oppbevares i slottskapellet på Akershus i selskap med avdøde medlemmer av vår nåværende kongefamilie. Skallens opphav er imidlertid usikkert dokumentert.
I litteraturen er Sigurd Jorsalfare behandlet av blant annet Bjørnstjerne Bjørnson i skuespillet Sigurd Jorsalfar, 1871. Musikken til stykket er av Edvard Grieg.
[2]
- Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare
-
Kildereferanser
 Kilder (Log in) |
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.