Holmberg & Spydevold Slektsider
Notater
Treff 451 til 500 av 2,665
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 451 | VESTRE YVEN (bnr. 21, 20 m.fl.) Matr.skyld: 1807 - 3% lisp.tg. 1838-0-2-1 Av deleskissa s. 459 ser vi at denne parten ble brukt som eget bruk fra 1807. Kristian Bjerke kjøpte parten av klokker Hjersing, og Bjerke solgte året etter til Rosenkrantz, som året etter igjen solgte til Bjerke. Tollef Bentsen overtok så i 1815 og brukte her til han døde i 1820. Tollef, f. 1773 på Bråtan u. Opstad, giftet seg i 1799 med Maria Syversdtr., f. 1779 på Brevik d. 1856. Barn: Bertil f. 1800, Anne Kirstine f. 1801, Ellen f. 1804, Berte f. 1806, Syver f. 1808, Marte f. 1811 og Inger f. 1817. Ved skiftet etter Tollef var bruttoformuen 319 spdl. Men det ble bare 34 spdl. igjen til arvingene. Marie giftet seg igjen i 1820 med Even Helgesen på bnr. 17. Men hun beholdt dette bruket. Even døde allerede i 1829. Bnr. 17 ble overtatt av svogeren Anders Helgesen, og Maria ble sittende igjen med dette bruket. Hun giftet seg igjen med Mads Olsen, f. 1766 på Yven d. 1850. Mads hadde tidligere vært gift med Ragnhild Tollefsdtr. Vister, og de fikk dattera Oliana på Yven i 1795 og sønnen Tollef på Eidet i 1798. Da Mads døde i 1850, solgte Maria det meste av bruket (bnr. 21) til Peder Andersen på nordre Yven (skyld 3 lisp. ca. 17 mål dyrket). Maria holdt igjen husa og ca. 1 mål jord (bnr. 20). Dattera Inger Tollefsdtr. og hennes ektemann, bjelkehugger Lars Hansen, overtok en part på 12 skill. Inger og Lars hadde 7 barn: Hans f. 1839, Tollef f. 1842, Anders Martin f. 1845, Gunder f. 1848, Maria f. 1851, Edvard f. 1854 og Kristian f. 1858. I 1865 hadde de 2 sauer og I gris på det vesle bruket, hvor de sådde % t. havre og l/s t. hvete og satte 2 t. poteter. Men denne parten ble snart delt, og vi ser at sønnen Tollef Hansen fikk bnr. 24 (2 skill.) og sønnen Anders Martin bnr. 25 (1 skill.). | Bentsen Braaten, Tollef (I1083)
|
| 452 | Østre Greåker (bnr. 10) Brukere Skredder Syver Tollefsen Opstad kjøpte parten av Even Syversen i 1835. Syver var g.m. Anne Marie Gunderdstr., f. 1813 på Nylændet. Barn: Torine f. 1834 d. 1835, Torine f. 1836, Ingeborg f. 1839, Lovise f. 1842, Andrea (tvill.) f. 1842 d.s.å., Teodor f. 1845, Karen f. 1848, Andrea f. 1851 og Grete f. 1857. Sønnen Teodor Syversen, f. 1845, g.m. Dortea Hansdtr. f. 1845, overtok etter faren. Av barna kjenner vi : Johan Severin f. 1869, Torvald August f. 1885 og Tora Amalie f. 1888. Sønnen Johan Severin Theodorsen overtok i 1894. Johan var g.m. Inga Simensdtr., f. 1870. Barn her i 1900 var: Sven Kornelius f. 1890, Tomas Anker f. 1891, Johan Ingvald f. 1893, Sverre Aimar f. 1895 og Gudrun f. 1897. I 1932 solgte Inga Theodorsen til Kristian Dahl. | Tollefsen Alvim, Syver (I1097)
|
| 453 | Østre Minge Brukere Guttorm Henriksen overtok denne delen av gården ca. 1700 (se $. xxx). Ca. 1715 ble bruket overtatt av Bjørn Bårdsen, som brukte denne delen av Minge til han døde i 1768, 78 år gammel. Barn: 1. Bård f. 1727. 2. Jøran f. 1730. 3. Tosten f. 1734 d. 1756. Sønnen Bård Bårdsen f. 1727 d. 1809, overtok etter faren. Han var g.m. Marte Hansdtr. fra Flesjø i Svinndal f. 1741 d. 1788. Barn: 1. Brynhild f. 1775. 2. Anne f. 1778 d. 1779. 3. Marte f. 1778. 4. Anne f. 1782. 5. Kari f. 1786 d.s.å. Sønnen Brynhild Bårdsen overtok etter faren før århundreskiftet (skj. 11/7 1806 for 400 rdl. og føderåd). Brynhild var g.m. Kari Arnesdtr. f. ca. 1775. Barn: 1. Marte £. 1797. 2. Anders f. 1798. 3. Anne f. 1799. 4. Berte £. 1801 d. 1802. 5. Berte Maria f. 1803. 6. Helene f. 1806. 7. Kari f. 1809 d.s.å. 8. Brynhild f. 1810 d. 1812. Brynhild døde i 1810, og bruttoformuen ved skiftet var 1874 rdl., netto 1350 rdl. I 1823 skulle enka gifte seg igjen med Arne Hansen f. ca. 1788, som nå var tjenestegutt på Minge. Hun ville derfor selge gården til dattera, som var g.m. Ole Andersen Øtne. Gården ble nå taksert for 1100 spdl. Men Ole Andersen ville ikke betale mer enn 900 spdl., noe de tidligere var blitt enige om. Ole mente dette var nok, ettersom svigermora skulle få bruke tredjeparten av gården så lenge hun levde. Til dette svarte lagretten at de hadde tatt dette i betraktning. Parten hun skulle bruke var bare fjerdearten av gården og besto av uryddet og udyrket land. Ved at dette nå ble oppdyrket g det ble bygd hus her, så måtte dette snarere være til fordel enn til tap for gårdens eier, ettersom alt skulle gå tilbake til gården. Men Ole nektet å betale mer enn 900 spdl., og han ville heller ikke gå med på noen overtaksasjon. For enka kom denne uenigheten svært ubeleilig, ettersom hun nå skulle gifte seg med Arne Hansen, og det var lyst for dem for lenge siden. For at uenigheten om kjøpesummen ikke skulle skape problemer for hennes forestående ekteskap, og ettersom hun ville ha alt på det rene med sine barn, kom hun med et nytt forslag. Hun forbeholdt seg for sin levetid den utpekte delen av gården, imot å svare skatten av denne. Det skulle oppføres hus her som seinere skulle tilfalle gården, imot at hennes tilkommende mann fikk 100 spdl. av gårdens eier dersom han overlevde henne. Hvis de gikk med på dette, var hun villig til å dele hele kjøpesummen mellom barna. Arvingene godtok dette forslaget og lovet at dersom Arne Hansen overlevde Kari, skulle han få bo på bruket i to år etter hennes død. Arne kunne heller ikke gjøre krav på de 100 spdl. før etter to år. Parten som enka og Arne Hansen nå overtok, var trolig det som nå er den nordre Mingeødegården (bnr. 7 og 10). I 1838 solgte Ole ifra bruket svigermora hadde brukt, og samme år solgte han fra Rognerød. Ole og Marte hadde fem barn: 1. Anders f. 1819. 2. Berte f. 1825. 3. Siri f. 1828 d.s.å. 4. Andrine f. 1829. 5. Maren f. 1831. Ole Andersen satt med gården til 1857. Han flyttet til Bråtanes i Skiptvet og solgte til sønnen Anders Olsen for 1500 spdl. Ole holdt tilbake skogen Viubråteåsen og Børrehytta. Anders overtok Børrehytta i 1865, mens skogen seinere ble overtatt av Mostad. I 1882 solgte Anders til svigersønnen farver Kristian Hansen Mostad i Sarpsborg og kjører Kristian Nilsen for kr. 8000, og gården ble nå delt i bnr. 12 og 14. | Andersen Øtne, Ole (I13906)
|
| 454 | Østre Spydevold Gulbrand Pedersen(1687—1772) nevnes 1720—55 som bruker av den annen halvdel av gården. Han ble gift i 1720 med Marthe Hansdatter (1700—46), senere i 1747 med Marthe Christoffersdatter Brenne og til slutt i 1762 med Ingeborg Jensdatter Skrellane (1704—89).Barna var i første ekteskap Ole (f. 1723) og Anne (f. 1732), gift med Hans Svendsen Toreby, og i annet ekteskap Ole d. y. som ble husmann på Langeneset, og Ellen, gift 1784 med Arve Børresen Velta. Siste ekteskap var barnløst. Håken Olsen (1744—1830) fikk i 1774 bygsel over gården, 1 hud, av presten Elieson. Han var gift to ganger, først i 1775 med Maren Hansdatter Haugen (1752—89), så i 1800 med Mari Mathisdatter Knatterød (1774—1817). Barna var Oleane (f. 1777), gift 1797 med Ole Olsen Iseplass, Anne (f. 1782), gift 1821 med Ole Olsen Iseplass, og Ole (f. 1789) som fikk farsgården. Ole Håkensen (1789—1833), foregåendes sønn, bygslet gården etter sin far. Han ble gift 1829 med Oleane Andersdatter (f. 1802) og hadde barna Anders (f. 1824), gift 1850 med Sørine Hansdatter Stenerød, og Hans (f. 1830). gift 1856 med Elisabeth Mathisdatter. Christoffer Larsen (f. 1812) fra Galteryggen var den siste bruker på denne gården. Ved gårdens salg i 1860 flyttet han til Nipeholmen hvor han er nærmere omtalt. Som foran omtalt kjøpte i 1860 byfoged Pettersen hele østre Spydevold som deretter ble slått sammen til ett bruk. I 1903 står som nevnt Lars Jensen som eier. Det samlede østre Spydevold har i 1903 en skyld på 11.46 mark. | Pedersen Spydevold, Gulbrand (I891)
|
| 455 | Øtne (Utne) I 1838 solgte Anders for 800 spdl. til sønnen Anders Andersen, som hadde brukt gården i flere år. Anders f. 1804, var g.m. Anne Brynhildsdtr. Minge f. 1799 d. 1875.Barn: 1. Ole f. 1827. 2. Karsten f. 1827. 3. Peder f. 1833. 4. Karen f. 1836. I 1871 ble gården delt mellom sønnene Peder og Karsten. Ole skulle ha Klomsdalen, som han hadde brukt noen år. Karsten skulle ha den søndre delen av innmarka på Øtne og den vestre delen av skogen (bnr. 1, skyld 1 - 2 - 22), mens Peder skulle ha den nordre delen av innmarka og den østre delen av skogen (bnr. 2, skyld 1 - 2 - 22). | Andersen Tømmerholt, Anders (I13911)
|
| 456 | Ulrich Friedrich ble født i Holstein sommeren 1638. Han var sønn av kong Frederik 3 og adelskvinnen Margrete Pape. Som gutt ble han hentet til slottet i København og var siden i kongens tjeneste. Gyldenløve var en dyktig strateg, politisk og militært. Etter innsatsen i krigen mot Sverige gjorde han seg fortjent til viktige stillinger. Han ble utnevnt til Norges stattholder i 1664 og kommanderende general to år senere. Han tilhørte den innerste kretsen av kongens politiske rådgivere og brukte sine talenter til beste for enevoldsstaten. Men også for å sikre seg selv og sin etterslekt. Da grevskapet Larvik ble opprettet hadde han alle kort på hånden og spilte dem godt. Gyldenløve fikk tittelen ”Høye Excellence” som følge av sin høye rang. Navnet Gyldenløve fikk han som sønn født utenfor ekteskap av en oldenborgsk konge. Gyldenløve brukte den opprinnelige formen ”Guldenlew” gjennom hele sitt voksne liv. Gyldenløve hadde erfaring som stattholder og kriger, men omorganiseringen av en by bød på nye utfordringer. Den viktigste drivkraften i arbeidet var økonomisk gevinst, og med kongemakt i ryggen var det ingen ting som kunne stoppe satsingen. Byen var en gullkantet investering og ga anerkjennelse og prestisje ute i Europa. Larvik skulle dessuten bli en perfekt ramme for all pomp og prakt som helstatens fremste adelsmann måtte framvise når kongen eller andre høye gjester kom til Norge. I 1675 brøt det ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige. Gyldenløve førte kommandoen i det sønnenfjelske gjennom hele krigsforløpet. Sommeren 1677 var stattholderen 39 år gammel. Han hadde nettopp hatt stor suksess med sitt dristige angrep på Marstrand og Karlsten festning, og i påvente av videre framrykking mot Göteborg reiste han til Larvik for å gifte seg – ”um meine liebste die Hand zu geben” som han senere skrev i et forklarende brev til kongen. Antoinette Augusta komtesse Aldenburg var 12 år gammel første gang hun møtte Gyldenløve, hun var 17 år da ekteskapet ble inngått og hun skulle fra da av tituleres med ”Hennes Høye Nåde”. I ettertiden ble det skapt et bilde av Gyldenløve som tapper og omgjengelig, en mann som gjerne ville framstå som sterk og som ikke gikk av veien for lystighet. Han etterlot seg et sterkt inntrykk hos mennesker han møtte. ”Han var en mild og nådig Herre, ja han var en Fader for Norge i krigens tid” er et av utsagnene som er bevart om han. | Gyldenløve, Ulrik Fredrik (I13482)
|
| 457 | Hvem var Ole? Ole var en kjent Spellemann for bygdens folk og husmann på Ørka fra ca. 1788 og fram til sin død i 1823. Det betyr at han hadde et godt forhold til eieren av Kongsrud som var Anders Olsen (1744-1833). Ekteskap. Forlovet 28 des 1787, begge bodde på Grythe. Forlovere: 1. Anders Schofteby 2. Svend Brunsby Sistnevnte er nok selveier Svend Syversen Brunsby (1743-1829), gården hvor Gunhild kommer fra. Anders Schoftebye er nok Anders Olsen Kongsrød (1744-1833) som i 1770 kjøpte Skofteby av Mathis Olsen. A. Olsen eide også en annen del av søndre Skofteby. Anders Henriksen (1741-1809) kjøpte Skofteby av A. Olsen i 1791. Barn og Faddere. Det er vært å merke seg at mange av barna har faddere fra Kongsrud/Kongsrød. Alle barna er født på Ørka, bortsett fra eldste sønn Ole Olsen som er født på Grythe. Peder Olsen og Anders Olsen (halvbrødere fra Kongsrud, noen ganger med koner) er fadder til alle barna bortsett fra eldste sønn. Ole Olsen (og Gunhild) var også fadder for Peders barn. Aldersforskjellen: Anders olsen (f 1744) er 9 år eldre enn Ole Olsen (f 1753). Peder Olsen(f 1762) er 9 år yngre Ole. Lars Olsen (f. 1769) er 16 år yngre. Ørka Husmannsplassen er tidligere brukt av nære slektninger til eieren av Kongsrud. Teori 1. Kildene (kirkebøkene) gir ikke noe svar. Der er kun en Gunhild Gulbrandsdatter registrert innen denne perioden (født 1755-1770) i kirkebøkene(somjeg har funnet), og hun var gifte med vår Ole Olsen. På side 472 i Olav Spydevolds verk står det at Ole Olsen kjøpte Sandbakken av broren Hans Olsen, Gryte i 1787 og at Ole Olsen var gift med Gunild Gulbrandsdatter. Den Ole Olsen som bodde på Sandbakken var gift med Anne Amundsdatter. Både Ole f 31.6 1791 og Inger f 21.4 1793 har Anne Amundsdatter som mor. Faddere som går igjen er Ole Pedersen Furuholmen, Helena Olsdatter Haugen, Anders Julsen Heden. Sandbakken ble solgt etter noen år. Dette er ikke vår Olen Olsen? i Så fall er Ole Hansen Gryte (1725-66) og Guri Christensdatter (1727-72) som er våre aner og Ole er født i 1766. Det stemmer ikke med folketellingen i 1801 hvor Gunhild Gulbrandsdatter er Oles mor. Olav Spydevolds verk har kanskje feil når den sier Ole Olsen f 1766 var gift med Gunild Gulbrandsdatter. Teori 2. Ole Larsen, Kongsrød ble gift 2 ganger. I peroden 1751 til 1754 var han enkemann. Kan vår Ole Olsen være et uekte barn fra denne perioden med en hushelp?. Gunhild Guldbransdatter d.e.? Ole er født i 1753. Det forklarer det tette sambandet til både Anders Olsen og Peder Olsen og familien forøvrig. Begge er da hans halvbrødere. Ikke dokumentert. Ingen uekte barn er nevnt i skiftepapirene etter Ole Larsen. Jeg tror heller ikke Ole Olsen Ørka sin mor heter Gunhild Guldbransdatter f.1721. (Finner ingen Gunhild Guldbransdatter i mantallet fra 1762.) Teori 3. Mulige andre fedre: Ole Braa - vår Ole Olsen er da født 12.12.1752 Ole Gabestad - vår Ole Olsen er da født 31.5.1753 Ole Biørne (Biønland)- vår Ole Olsen er da født 13.1 1754 Ole Pedersen - vår Ole Olsen er da født 16.4.1754 Ole Spydevold - vår Ole Olsen er da født 29.9.1754 (muligens er Ole fra andre sogn) Dette er lite sannslynlig fordi ingen av disse familiene er faddere ved dåp av Oles barn. | Olsen Ørka, Ole (I62)
|
| 458 | Barn og Faddere - utdypning | Olsen Ørka, Ole (I62)
|
| 459 | Harald BlåtannHarald I Blåtann Konge av Danmark Navn: Harald Gormsson Regjeringstid: ca. 958 - ca. 987 Født: ca. 935 Død: 1. november 987 Foreldre: Gorm og Tyra Danebod Ektefelle: 1. Gunhild 2. Tove fra Venden 3. Gyritha Barn: 1. Erik Haraldsen 2. Håkon Haraldsen 3. Svein Tjugeskjegg 4. Tyra Haraldsdatter 5. Gunhild Haraldsdatter 6. Mo Haraldsdatter 7. Torgny Haraldsdatter Harald Gormsson Blåtann, norrønt Haraldr blátönn, (født ca. 930 kanskje i Jelling, dødsdag tradisjonelt angitt som 1. november 987) regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion. Harald Blåtann var født en gang rundt 930 som sønn av kong Gorm den gamle, konge over Jylland, og Tyra Danebod. Harald døde i 986 etter å ha styrt Danmark fra rundt 958 og hevdet også delvis overherredømme over et så utstrakt og selvstendig land som Norge for en viss tid fra 970. Ifølge Snorres Olav Tryggvasons saga kom Harald Blåtann til Tønsberg med 600 skip og ble tatt til konge i Viken.[1] Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det: Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina. sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna. Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Hva som menes med «vant seg hele Danmark og Norge» er omstridt. Noen har tolket det slik at Danmark var splittet mellom flere småkonger, og Harald Blåtann samlet det meste av Danmark under sin autoritet slik Harald Hårfagre hadde gjort i Norge. Det kan også bety at han gjenerobret det sydlige Jylland som muligens hadde vært under tysk kontroll i en periode. Hans krav på å være konge over Norge skal ikke overdrives. Det strakte seg stort sett til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver for å beholde en viss form for uavhengighet. Etter at Harald Gråfell var død var det ingen reell autoritet i Norge inntil Håkon jarl markerte seg. Harald Blåtann forsøkte å hevde sin autoritet over Norge, men det store invasjonsforsøket som endte i et storslått nederlag i Hjørungavåg, den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet overfor Danmark i krig. Snorre Sturlason skriver i Heimskringla at «Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer skatt til danekongen.» Underkastet kristendommenHarald Blåtann er kjent som mannen som lot seg kristne etter et sagnaktig møte med munken Poppo som etter sigende bar jernbyrd for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Harald kan like gjerne ha vært kristen hele sitt voksne liv, noe som ikke kan dokumenteres, og selve den offisielle «kristning» av Danmark skjedde helt eller delvis av politiske årsaker. Dels fratok den det kristne tysk-romerske keiserrike en god begrunnelse for å angripe og undertvinge Danmark, og dels kan Harald meget vel ha sett at fremtiden lå i å tilslutte seg det kristne, Europa. Selv om Harald Blåtanns forgjengere aksepterte kristendommen etter press fra den frankiske, karolinske kongen i 826 var før-kristen hedenskap overveiende dominerende blant danskene og de øvrige nordboerne i minst to hundreår til. Haralds mor kan ha gitt ham spor av kristendommen til tross for at Gorm den gamle var tilhenger av gammel tids sed og skikk. Da Harald konverterte rundt år 965 fikk han gravhaugene på Jelling omgjort til kristne monumenter til ære for sine foreldre Gorm og Tyra. Runesteinene på Jelling har blitt sagt var et monument for Haralds nye religion og et bilde på kristendommens militære seier, men mer sannsynlig er de å betrakte som en overgang og et bindeledd mellom det gamle og det nye. Utsmykningen viser en Kristuslignende figur med utstrakte armer omslynget av greinlignende bånd, men kan også tolkes som en Odin-figur som ofrer seg selv til seg selv i treet. Jellingsteinene kan således romme to tanker på samme tid. Den kristne religionen ble uansett stadig mer integrert hos danene som lå nærmere Europa enn Norge og Sverige. Selv enkelte av stormennene ble omvendt og bispeseter ble etablert, som i Slesvig, Ribe og Århus. Det første dokumenterte misjonsforsøk ble gjort av den engelske misjonæren Willibord tidlig på 700-tallet. Forsøket var mislykket, men etter sigende fikk Willibord med seg 30 unge dansker tilbake til England, sannsynligvis for å utdanne dem til prester. Andre forsøk ble gjort etter denne tiden som også var stort sett mislykket. I 845 herjet danene byen Hamburg hvor Ansgar, Hamburgs biskop, oppholdt seg. Som et indirekte resultat ble Ansgars erstatning at han fikk det rikere bispesetet i Bremen som ble slått sammen med Hamburg. Det var ikke før i 935 at kristne misjonærer hadde et større gjennombrudd i Danmark. På denne tiden fikk Unni, erkebiskopen av Hamburg-Bremen, tillatelse fra Harald Blåtann, selv om han ennå ikke var blitt konge, til å preke over hele Danmark. Så tidlig som 948 ble bispeseter etablert av tyske misjonærbiskoper i Hedeby, Ribe og Århus. Harald Blåtann ble døpt mellom 960-965 og ble således på linje med andre europeiske konger, unntatt de øvrige nordiske. Den betydning tyske misjonærer hadde i omstillingen foruten den luftige ideen om et tysk-romersk storrike, fikk Otto I den store til å kreve at Harald Blåtann anerkjente ham som «advocatus» eller øverste beskytter av den danske kirke, og til og med som overkonge av Danmark. Da informasjonen kom til danskekongen i 973 om at keiser Otto I var død utnyttet han øyeblikket ved å dra på et hurtig hærtokt ned i Tyskland, men ble ettertrykkelig slått og han måtte trekke seg tilbake. Året etter kom tyskerne nordover og erobret Hedeby og Dannevirke og besatte Sønderjylland. Årbøkene sier at tyskerne hadde mye motgang, men danene sendte ut fredsfølere da inntrengerne kom så langt nord som til Limfjorden, og da keiseren selv kom til området «vant han en stor seier». Det betydde sannsynligvis at han aksepterte danenes fredsforslag som mest av alt var hans eget ultimatum. Harald Blåtann var tvunget til å akseptere både fred og kristen dåp. Fra da av var det frie valget for hvilken religion en dansk mann valgte tapt og hedenskapen tapte stadig mer grunn. Bispesetet i Odense ble etablert i 980 og det hellige offerstedet Vejle i Jylland ble forlatt. Kong Harald flyttet kongsgården til Roskilde og reiste en trekirke forbeholdt Den hellige treenighet. Kirker ble bygget på mange steder under kong Haralds regjering der tyske og noen danske prester prekte. Harald Blåtann bidro aktivt til å spre kristendommen. Den norske jarlen på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson, som hadde vært i Danmark og kjempet på dansk side mot tyskerne ble tvunget til å ta med seg tyske prester hjem til Norge. I henhold til Snorre satte en svært motvillig Håkon jarl dem på land så snart han var kommet ut av syne, seilte videre og brøt all kontakt med den kristne danskekongen. Forsvarsanlegget DanmarkGorm den gamles invasjon av Friesland i 934 blandet ham inn i en krig med den tyske keiseren og etter å ha blitt beseiret ble Gorm tvunget til å gjenreise de kirkene han hadde revet og tillate kristne fri adgang til riket. Gorm døde året etter og Harald ble konge. Biskop Unni fra Bremen preket i Jylland og fikk den unge kongen til å lytte, men ikke til å la seg døpe. Harald søkte å holde tyskerne ute av riket ved å forsterke forsvarsmuren Dannevirke, en serie av festningsvoller og festninger som eksisterte helt til siste halvdel av 1800-tallet. I løpet av sin tid satte Harald i gang reisningen av runesteinene på Jelling, men også andre prosjekter som festningsverker på fem strategiske steder, de såkalte Trelleborgene: Trelleborg på Sjælland, Nonnebakken på Fyn, Fyrkat sentralt i Jylland, Aggersborg i nærheten av Limfjorden og Trelleborg i nærheten av byen av samme navn i Skåne. Alle de fem festningene hadde lik form: perfekte sirkler med åpninger på fire sider, lik et solkors som delte sirkelen i fire områder med store langhus i kvadratiske mønstre. En sjette Trelleborg er lokalisert i Borgeby i Skåne (som i dag tilhører Sverige). Den har samme form og har blitt datert tilbake til rundt år 1000 og kan derfor ha blitt bygget av Harald Blåtann.[2] Harald Blåtann bygget også den eldste kjente broen i sørlige Skandinavia, kjent som Ravningebroen ved Ravninge og som var fem meter bred og 760 meter lang. Harald Blåtann som kongeMed sin hustru Gunnhild fikk Harald sønnen Svein som ble døpt sammen med resten av familien. I tillegg til navnet Svein fikk sønnen også navnet til den tysk-romerske keiseren, Otto; et navn som Svein Tjugeskjegg tilsynelatende aldri siden brukte. Med absolutt autoritet i Danmark kunne Harald Blåtann også vende oppmerksomheten utover landets grenser. Han kom gjentatte ganger til hjelp for Rikard I av Normandie (i årene 945 og 963). Han tok også Harald Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell under sin beskyttelse i dennes kamp om den norske kongetronen, og sviktet ham igjen senere som en del av det taktiske spillet med å spille ulike aktører ut mot hverandre. Ved å sette opp en felle for Harald Gråfell i 970 som fikk ham drept, satset Harald Blåtann isteden på Håkon jarl, som hadde vært med på å forsvare Daneveldet mot tyskerne. Det viste seg at Håkon jarl var en langt sluere hersker enn danskekongen hadde ventet, og jarlen ristet av seg båndene til Danmark straks han var kommet til makten. De norrøne kongesagaene, spesielt dem av Snorre Sturlason, har framstilt Harald Blåtann i et negativt lys. Han ble tilsynelatende to ganger tvunget til å underkaste seg den svenske vikinghøvdingen Styrbjørn Sterke; først ved å gi Styrbjørn en flåte med skip og menn, og ved å gi ham sin datter Tyra Haraldsdatter, og deretter for andre gang ved å gi Styrbjørn flere skip. Styrbjørn Sterke seilte nord til Uppsala i Sverige for å ta den svenske tronen med makt fra kong Erik Seiersæl, men da brøt Harald Blåtann sitt troskapsløfte og flyktet tilbake til Danmark og unngikk å møte den svenske hæren ved Fyrisvall. En konsekvens av at Harald Blåtanns hær tapte for tyskerne i 974 var at hans grep om Norge ble svekket og at tyskerne bosatte seg ved grensen til Danmark i sør. I 983 ble de tyske bosetterne drevet ut, av en hær bestående av et slavisk folk, obodriterne og Haralds krigere. Kort tid etter var dog Haralds tid som konge over. Ikke av ytre krefter som fra Norge eller fra Tyskland, men av hans egen sønn, Svein Tjugeskjegg. Harald Blåtanns dødFlere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:[3] «Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.» Harald Blåtann døde den 1. november i enten 985 eller året etter. Han ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret. Harald Blåtann i ettertidI romanen Röde Orm av den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson foregår en stor del av fortellingen ved hoffet til en aldrende Harald Blåtann, kort tid før Svein Tjugeskjeggs opprør. En av figurene i boken, en kristen prest, gjør en sammenligning med den bibelske fortelling om kong David og hans sønn Absalom. Hovedfiguren Orm blir gift med danskekongens datter Ylva. Blåtannteknologien, på engelsk kalt «Bluetooth», en spesifikasjon for trådløs, kabelfri forbindelse mellom komputere og andre elektroniske enheter som mobiltelefoner, PDA-er og printere er oppkalt etter den gamle danske kongen. Årsaken til dette er ifølge oppfinnerne at Haralds diplomati førte til at fiender forhandlet seg imellom. Teknologiens logo består av Harald Blåtanns initialer i runer, H og B. Referanser1. Snorre, Olav Tryggvassons saga: 138 (kap. 15) 2. Fortehad, Oram & Pedersen: Viking Empires, side 180. Cambridge University Press, 2005 3. Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, side 147. Gyldendal 1979. | Blåtann Gormsson, Harald III (I11985)
|
| 460 | Anne StenersdatterEnken, Anne Stenersdatter, var vel seksti år gammel da hun døde i oktober 1701. Sognepresten gav henne et godt ettermæle. I kirkeboken skrev han at hun var: «et ret Gudsbarn». Blant Anne og Niels Husers barn var sønnene Paul, Johannes og Hans. Paul Nielsen var født 1669. Han døde 1723. Treogtretti år gammel giftet han seg med Karen Hjermundsdatter fra Korshavn. De slo seg til på Huser og var oppsittere der i 1723. Ved siden av gårdsbruket drev han som skredder. De hadde flere barn som etterlater seg slekt på Hvaler. Eldste sønn som var født i 1705, fikk navn etter farfaren. Nesteldste sønn til Niels og Anne Huser var Johannes Nielsen. Fra ham føres slekten videre. Men før hans historie blir fortalt, skal det fortelles litt om den yngre bror Hans Nielsen og den skjebne som rammet ham. | Stenerdatter Viker, Anne (I631)
|
| 461 | Dronning Tora frå GiskeGiskejenta Tora Torbergsdotter levde i ei dramatisk tid og var sjølv nær inn på sentrale hendingar på midten av 1000-talet. Ho høyrde til dei mest mektige ættene i Noreg og vart gift med ein, kanskje to kongar. Ho vart fødd på Giske i 1024 som dotter av Torberg Arnesson og Ragnhild, dotter av Erling Skjalgson på Sola. Fødselen var vanskeleg og Tora vart straks døypt med islendingen Stein Skafteson som fadder. Denne dåpen skulle få dramatiske følgjer eit par år seinare. Urolege tiderDå hadde Stein drepe ein av kong Olav den heilage sine menn og var lyst fredlaus. Han flykta til Giske og bad om hjelp frå Ragnhild. Ho fekk til slutt mannen Torberg til å fare mot kongen med mange skip. Saman med Torberg var brørne hans - Arne, Finn og Kalv - og to av Ragnhild sine brør frå Sola. Konflikten med kongen vart løyst og Arnesønene lovde truskap til kong Olav, Kalv med atterhald. Den mektige morfaren til Tora, Erling Skjalgson, vart drepen av kongens mann i 1028 - "No hogg du Noreg av hendene mine". I dette slaget var Arnesønene med på kongens side. Far og farbrørne til Tora var med og kjempa mot morfaren hennar. Slaget på StiklestadI 1030 stod slaget på Stiklestad der kong Olav fall. På kongens side stod Arnesønene Torberg, Finn og Arne. Broren Kalv var ein av leiarane av motstandshæren og var ein av tre som gav kongen banesår. Enno ein gong stod slektningar av Tora mot kvarandre. Noregs råaste kongeEtter eit dansk mellomspel vart Magnus, son av Olav den Heilage, konge i 1035. Kalv Arneson stod i spissen for dette, men måtte røme landet då kongen stilte han til ansvar for drapet på Stiklestad. Onkelen til Magnus, Harald, halvbror til helgenkongen, hadde som 15-åring vore med i slaget på Stiklestad. Han måtte røme via Kiev og vart høg offiser i det bysantinske riket. Der var han i 10-11 år, slost mellom anna på Sicilia og i Bulgaria, var i Jerusalem og skal ha stukke ut augene på ein av keisarane. Etter å ha samla seg store rikdommar, rømde han saman med andre leigesoldatar frå Norden og kom til Kiev. Svigerson til storfyrst JaroslavDer gifta han seg med dotter til storfyrst Jaroslav, Elisabeth også kalt Ellisiv. To av søstrene til Ellisiv vart gifte med menn der den eine vart konge av Frankrike, den andre konge av Ungarn. Harald og Ellisiv fekk to døtre: Maria og Ingegjerd. Harald vende i 1046 tilbake til Noreg med store rikdommar, kamptrena soldatar og eit mål om å bli konge. Han var halvbror til helgenkongen Olav og onkel til kong Magnus, og meinte han hadde rett til kongsnamn. Harald og Magnus vart einige om å dele landet og rikdommane til Harald mellom seg. Magnus var konge også i Danmark frå 1042, men i 1047 døydde han. Svend Estridson vart konge i Danmark og Harald konge i Noreg. Giftemål med kong HaraldTora Torbergsdotter vart gift med kong Harald i 1048, ho var om lag 24 år då ho vart andrekona til kongen som då var om lag 33 år. Dei fekk to søner: Magnus fødd 1048 og Olav fødd om lag 1050. Vi veit ikkje korleis tilhøva mellom Tora og Ellisiv var, men det ser ut til at kongen av og til hadde med Tora, andre tider Ellisiv når han var på hærferd. Kong Harald hadde lært seg statsstyre i Bysants og brukte kunnskapane sine i utøvinga av kongemakta i Noreg. Difor høvde nok tilnamnet Hardråde godt. Slektningane til Tora var framleis mektige, og den eine farbroren Finn fekk til forlik mellom kongen og den andre farbroren Kalv. Kongen sveik Kalv så han vart drepen, og Finn vart ein fiende av både Harald og Tora. Tora vart enkjeHarald Hardråde var den første kongen som hadde kontroll over heile landet, men ambisjonane var større: han ville legge under seg både Danmark og England. I 1066 vart han drepen i slaget ved Stamford Bridge, og Tora vart enkje. Begge sønene hennar vart kongar, først i samkongedøme til Magnus døydde i 1069. Deretter var Olav Kyrre einekonge heilt fram til 1069. Han etablerte dei første bispedøma: Nidaros, Selja og Oslo og fekk til ein fastare statsorganisasjon. Olav Kyrre var gift med Ingrid, frilledotter av danskekongen Svend Estridson, men etterfølgjaren hans Magnus Berrføtt var frilleson. Giftemål med danskekongen SvendTora skal ha blitt gift med danskekongen Svend Estridson (død 1074) og fått sonen Knud Magnus som døydde i Roma der han var for å bli vigd til konge. Kong Svend hadde minst 19 born, dei fleste med friller. Heile fem av sønene hans vart kongar i Danmark, ei av døtrene vart dronning i Noreg. Dette giftarmålet knyter det seg tvil til fordi det ville legge kyrkjerettslege hindringar i vegen for ekteskapet mellom Olav Kyrre og Ingrid. Kanskje dronningKanskje vart Tora dronning både i Noreg og Danmark. Sjølv om ikkje var dronning i nokon av landa, berre frilla til Hardråde, stod ho midt i dei dramatiske hendingane på midten av tusentalet. Den viktigaste rolla ho hadde var likevel som mor til to kongar og stammor til Hardrådeætta som styrde Noreg heilt fram til kong Sverre. Ho spelar ei birolle i Giskespelet, men av rollefigurane i stykket var det berre Olav den Heilage som fekk større innverknad enn henne i det lange perspektivet. | Torbergsdotter Giske, Tora (I11496)
|
| 462 | Edvard BekjennerenFra Wikipedia, den frie encyklopedi Født: ca. 1004 Islip, England Død: 5. januar 1066 London, England Gravlagt: Westminster Abbey Ektefelle: Edith av Wessex Far: Ethelred II av England Mor: Emma av Normandie Søsken: Gunhild av Danmark, Goda av England, Æthelstan Ætheling, Edmund II av England, Hardeknut, Eadwig Ætheling, Alfred Aetheling, Eadred Ætheling Religion: kristendom Saligkåret: - Helligkåret: 1161 Anerkjent av: Den katolske kirke Festdag: 13. oktober Se også: Ekstern biografi Vernehelgen: England, engelske konger I kunsten: Konge, ofte med fremtredende fingerring. Edvard bekjenneren[1] (angelsaksisk: Eadweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 1003 – 5. januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066. Som sønn av Æthelred II (med tilnavnet «den rådville») og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016. Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings. Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt åtte uker. Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig. «Bekjenneren» (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving. Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte. [2][3] Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 «betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt», og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.[4] Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander III den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard III adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13. oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke. Liv og virkeTidligste år og landsforvisningEdvard var den sjuende sønnen til Æthelred II og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvar ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire,[2] og er første gang nedtegnet som et 'vitne' på to chartere i 1005. Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu. I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.[5] I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred. Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England. Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. [6] Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre «mer rettferdig» enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.[7] Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.[8][9] Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget p dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut.[2] Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre, [10] det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen. Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024. Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på fire chartere i Normandie, signerte to av dem som konge av England. I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert I, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.[11] Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært. I Frank Barlows vurdering, «hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel.»[2][12] Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.[2][13] Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut. [14] I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet. [2][15] Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051. [12] Det ble hevdet at Edvar kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie.[16][17] Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie. [18] I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen.[2][18] Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England. Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet "en merkelig sykdom",[19] og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.[20] I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve. [14] Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin. Edvard møtte «thegnene fra hele England» ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.[21] I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard tatt i ed som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.[22] Første år som kongeSom følge av Hardeknuts død den 8. juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.[2] Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: "før han [Hardeknut] var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London."[23] Edvard ble kronet den 3. april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex. I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut. I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), [24] mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen. Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.[25] Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de tre mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred II. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som «en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.»[2] I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23. januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith. Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England. En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel. [24] Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England. Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte. Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.[26] Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster. Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.[27] Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.[28] Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing,[29] avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding.[30] Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing.[31] Edvard klagde at hans mor hadde «gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå». I november 1043 red han til Winchester med sine tre ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst. Emma døde i 1052.[32] «Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen,» skrev Frank Stenton.[26] I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.[26] Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og "underkastet seg til Edvard som en sønn" i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark. [2] Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge. På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.[33] Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet. Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av fjorten skip. Før året var over hadde han betalt av ni av skipene og i 1050 ble de fem gjenværende skipene til sist avviklet. Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.[34] Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.[2][35] Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning. Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han «alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.»[36][37] Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter. Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.[26] Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk. [26] Krisen i 1051–1052I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 10512, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen. I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace II av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036. Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de to sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland. [2] Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse.[38] Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn. Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de to sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven. [2][39] Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden.[40] Siste årFram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende. Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet. I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste). I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken. [2][41] På 1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan I) og overtatt den skotske tronen. I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland. Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen. I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.[2][42] I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.[2] I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi. Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.»[43] Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.[44] De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales. Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet. Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.[45][46] Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico, «på dansk vis», med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse to jevnlig), som hadde gitt ham seks barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.[47] I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de to brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard som Harald som sine fiender.[48] Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død. [2] Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28. desember 1065. [49] Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5. januar 1066. Den 6. januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.[2] EtterfølgekriseEdvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker. Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med to invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert I av Normandie med hans frille Herleva). Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den. Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen. En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel.[50] Hvem kong Edvard selv så som en mulighet er uvisst. Helt siden William av Malmesbury tidlig på 1100-tallet har historikerne grublet over Edvards egne hensikter for etterfølgelse til tronen. En retning antar at Edvard hele tiden hadde forutsett at Vilhelm av Normandie skulle være hans arving, og således aksepterte middelalderens påstand at Edvard allerede hadde tatt sin beslutning før han ble gift. Den andre retningen mener at Edvard kanskje hadde håpet på en arving med Edith helt fram til hans strid med Godwin i 1051. Det er mulig at Vilhelm hadde besøkt Edvard mens Godwin var landsforvist, selv ingen nedtegnelser kan bevise det, og det er da antatt han ga løfter til Vilhelm, men historikerne er ikke samstemte hvor alvorlig han la vekt på et slikt løfte eller om han senere endret seg.[51] I motsetningen til sin mor Emma hadde Edvard ingen varme følelser for det danske styret som avsatte hans far. Han bodde store deler av livet i Normandie og tok til seg normanniske rådgivere og prester. At norske Harald Hardråde skulle kreve og ta den engelske tronen må, i Frank Stentons syn, å bli oppfattet av Edvard som det rene barbari i hans oppfatning av verden.[50] Edmund Jernsides sønn Edward Ætheling hadde det beste formelle kravet for å bli betraktet som Edvards arving. Han hadde som barn blitt fraktet til Ungarn, og i 1054 hadde Ældred, biskop av Worcester, besøkt den tysk-romerske keiser Henrik III, som hadde arvingen i varetekt, for å sikre at Edward Ætheling trygt kunne komme tilbake til England. Han kom med sin familie i 1057, men døde nesten umiddelbart, kun etter to dager. Den nøyaktige årsaken er uklar, og det har vært spekulert om han ble myrdet. Han ble gravlagt den gamle katedralen i London.[52] Hans sønn Edgar ble den ny ætheling (troneverdig),[53] men han var kun rundt fem år på denne tiden. Han ble oppfostret ved det engelske hoffet, noe som antyder at Edvard mente at han var et framtidshåp for tronen. Han ble faktisk kortvarig erklært som konge i 1066.[54] Imidlertid var Edgar fraværende fra listene over vitner i Edvards chartere, og det er ingen bevis i Domesday Book at han var en betydelig landeier, noe som antyder at han ble marginalisert mot slutten av Edvards styre.[55] Etter midten av 1050-tallet synes Edvard å ha trukket tilbake fra politikken da han i økende grad ble avhengig av slekten Godwin, og det er mulig at han hadde forsont seg med tanken at en av dem ville etterfølge ham. Normanniske skribenter hevder, skjønt det kan være en del av rettferdiggjøringen etter 1066, at Edvard sendte Harald Godwinson til Normandie en gang rundt 1064 for å bekrefte løftet om at Vilhelm var hans arving. Det fremste beviset kommer fra en normannisk apologet, William av Poitiers. I henhold til hans fortelling hadde Harald kort tid før slaget ved Hastings sendt Vilhelm en utsending som innrømmet at Edvard hadde lovt den engelske tronen til Vilhelm, men argumenterte for at dette løftet ble satt til side ved hans løfte til Harald på sitt dødsleie. I sitt svar motsatte ikke Vilhelm løftet på dødsleiet, men argumenterte at Edvards tidligere påståtte løfte til ham hadde forrang.[56] I Stephen Baxters syn var Edvards «håndtering av etterfølgersaken farlig rådvill, og bidro til en av de største katastrofer som engelskmennene noen gang ble rystet av.»[57] I henhold til Vita Ædwardi Regis falt Edvard på sitt dødsleie i koma, men fikk deretter igjen bevisstheten og overlot sin enke og sitt kongerike til Harald Godwinsons beskyttelse. Avbildningen i Bayeux-teppet viser Edvard som peker på en mann som ettertiden antar representerer Harald. Da witenagemot («møte av de kloke menn») kom sammen den neste dagen etter kongen var død valgte de Harald som Edvards etterfølger. Han ble kronet den 6. januar, dagen etter, antagelig i Westminster Abbey. Normanniske skribenter påpekt hvor raskt dette skjedde, men årsaken kan ha vært at hele adelen var samlet ved Westminster grunnet helligtrekongersdag. En annen årsak til hastverket var nyheten at Haralds bror Tostig hadde gått Harald Hardrådes tjeneste, og det var bekymring for at den skotske kongen ville støtte ham. Utsiktene for en invasjon fra Norge eller Normandie, eller begge, var igjen store. England måtte mobilisere og trengte en handlekraftig konge, og Harald Godwinson synes å være den krigerkongen landet trengte.[49] ReligionEdvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo IXs konsiler i 1049–50. I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen. Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo IX om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St. Peter. Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas II ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter. Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster («klosteret i vest») for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet. Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik IIIs nye bygning, som fortsatt står. Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem.[58] Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28. desember 1065. Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken.[59] HelgenAllerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen. Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de to gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje. I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent II utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok Henrik II opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander III mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret. 13. oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13. oktober ble gjort til minnedag for ham. Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik VIII så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet. Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik VII, og det er muligens laget av Torrigiano. Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St. Georg. Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5. januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som «Edvard Konge», mens translasjonsdagen 13. oktober sto som «Edvardi translatio». I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen. Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham. Framtoning og personlig vesenVita Ædwardi Regis («Livet til kong Edvard»), skrevet av en anonym forfatter en gang rundt 1067 og bestilt av dronning Edith, består av to deler. Den første handler om livet til kong Edvard, mens den andre delen er en hagiografi og handler om hans hellighet. Verket beskrev Edvard som «en meget velstelt figur av en mann — framragende høyde, og særskilt med hans melkehvite hår og skjegg, fullt ansikt og lyserøde kinner, tynne hvite hender, og lange gjennomskinnelig fingre; i hele hans øvrige kropp var han en plettfri kongelig person. Behagelig, men alltid verdig, han gikk med øynene nedslått, mest elskverdig mot alle og enhver. Om noen fikk ham til å vekke hans sinne, syntes han forferdelig som en løve, men han avslørte aldri sitt raseri ved hån.»[60] Dette, i historikeren Richard Mortimers ord, «inneholder opplagte elementer på den ideelle konge, uttrykt i smigrende begreper – høy og verdig, elskverdig, opphøyd og retteferdig.»[61] Edvard var etter sigende ikke for god til å akseptere bestikkelser. I henhold til Liber Benefactorum ved Ramsey abbey, sammenstilt på midten av 1100-tallet,[62] besluttet klosterets abbed at det ville være farlig å offentlige bestridde et krav fremmet av «en bestemt mektig mann», men han hevdet at han var i stand til skaffe en gunstig bedømmelse ved å gi kongen tjue merker i gull og hans hustru fem merker.[63] Referanser1. Nummereringen av engelske konger begynte på nytt etter den normanniske erobringen, hvilket er årsaken til at Edvard bekjenneren, som var den tredje med dette navnet, ikke er referert til som «Edvard III». 2. a b c d e f g h i j k l m n o p q r Barlow, Frank (2004): «Edward (St Edward; known as Edward the Confessor)», Oxford Dictionary of National Biography. 3. Rex, Peter (2008): King and Saint: The Life of Edward the Confessor, The History Press, s. 224. 4. Mortimer, Richard (2009 ): Edward the Confessor, s. 29. 5. Keynes, Simon (2009): «Edward the Ætheling» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 49. 6. Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11 7. Rex 2008, King & Saint, s. 13, 19 8. Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8, s. 29–36 9. Keynes, 2009, 'Edward the Ætheling', s. 56 n. 10. Panton, James (2011): Historical Dictionary of the British Monarchy. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7497-8, s. 21 11. Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer red.: Edward the Confessor, s. 63–75. 12. a b Howarth, David (1981): 1066: The Year of the Conquest. Harmondsworth, UK: Penguin. ISBN 0-14-005850-8. 13. Rex 2008, King & Saint, s. 28 14. a b Lawson, M. K. (2004): «Harthcnut» i: Oxford Dictionary of National Biography. 15. Rex 2008, King & Saint, s. 34–35 16. Barlow 1997, Edward the Confessor, s. 44–45 17. Stafford, Pauline (2001): Queen Emma & Queen Edith, Blackwell, s. 239–240. Forfatteren tror at Edvard møtte sin mor ved Winchester, og reiste tilbake til Normandie da han fikk vite om brorens død. 18. a b Rex 2008, King & Saint, s. 33 19. Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest, Oxford: Signal, ISBN 1904955347, s. 93–94 20. Robertson, Agnes Jane ([1939] 2009): Anglo-Saxon Charters, Cambridge University Press, ISBN 0521178320, s. 174–177 21. Maddicott 2004, «Edward the Confessor's Return to England in 1041», s. 650–666 22. Mortimer 2009, Edward the Confessor, s. 7; Baxter, Stephen (2009): 'Edward the Confessor and the Succession Question" i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 101 23. Anglo-Saxon Chronicle (MS E), oppslag for 1041 (1042) 24. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 427 25. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg. Oxford University Press, s. 423-424 26. a b c d e Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 425 27. Williams, Ann (2004): «Ralph , earl of Hereford (d. 1057)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press 28. Mortimer red., 2009, Edward the Confessor, kart mellom sidene 116 og 117 29. «nithing», Merriam-Webster 30. «niding», Bokmålsordboka 31. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 430 32. Rex 2008, King & Saint, s. 48–49 33. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 427-428 34. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 430-431 35. Mortimer red., 2009, Edward the Confessor, s. 26–28 36. Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer: Edward the Confessor, s. 69. 37. Gem, Richard (2009): «Craftsmen and Administrators in the Building of the Abbey» i: Mortimer: Edward the Confessor, s. 171. 38. Williams, Ann (2004): «Edith (d.1075)», Oxford Dictionary of National Biography. 39. Rex 2008, King & Saint, s. 107 40. Williams, Ann (2004): «Ralph the Timid», Oxford Dictionary of National Biography. Imidlertid Frank Barlow i hans DNB-artikkel om Edvard, uttalte at Ralf fikk Hereford ved Sveins første forvisning i 1047. 41. Baxter 2009, i: Mortimer red.: Edward the Confessor, s. 103–104 42. Barrow, G.W.S. (2008): «Malcolm III», Oxford Dictionary of National Biography. 43. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 575 44. Williams, Ann (2004): «Ælfgar, earl of Mercia (d. 1060)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press 45. Walker, David (2004): «Gruffydd ap Llywelyn», Oxford Dictionary of National Biography 46. Williams, Ann (2004): «Ælfgar», Oxford Dictionary of National Biography 47. Williams, Ann (2004): «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/52349 48. Aird, William M. (2004): «Tostig», Oxford Dictionary of National Biography 49. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 580 50. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 560 51. Historikernes synspunkter er diskutert i Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question», s. 77–118 i: Mortimer red.: Edward the Confessor. 52. Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 96–98 53. «atheling/ætheling», The Free Dictonary 54. Hooper, Nicholas (2004): «Edgar Ætheling», Oxford Dictionary of National Biography. 55. Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 98–103 56. Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 103–114 57. Baxter, Stephen (2009): «Edward the Confessor and the Succession Question» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 118 58. Fernie, Eric (2009): 'Edward the Confessor's Westminster Abbey' i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 139–143 59. Mortimer, Richard (2009 ): Edward the Confessor, s. 23 60. Barlow, Frank, red. og overs. (1992): The Life of King Edward Who Rests at Westminster (Vita Ædwardi Regis), Oxford University Press, 2. utg., s. 19. 61. Mortimer, Richard (2009): Edward the Confessor, s. 15 62. Source: Textual Edition: Ramsey.Liber Benefactorum 63. Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom, s. 218 Litteratur1. Den angelsaksiske krønike, engelsk utgave ved Swanton, Michael (2000): The Anglo-Saxon Chronicles. 2. utg.. London. 2. Aelred of Rievaulx: Life of St. Edward the Confessor, overs. av Fr. Jerome Bertram (første engelske oversettelse) St. Austin Press ISBN 1-901157-75-X 3. Barlow, Frank (1997): Edward the Confessor, Oxford University Press 4. Barlow, Frank (2004): «Edward (St Edward; known as Edward the Confessor)», Oxford Dictionary of National Biography. 5. Maddicott, J. R. (2004): «Edward the Confessor's Return to England in 1041» (PDF). English Historical Review (Oxford University Press) CXIX (482), s. 650–666. doi:10.1093/ehr/119.482.650. 6. Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom in the Tenth Century. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-871791-1. 7. Mortimer, Richard red. (2009 ): Edward the Confessor: The Man and the Legend, The Boydell Press, Woodbridge, ISBN 978-1-84383-436-6 8. O'Brien, Bruce R. (1999): God's peace and king's peace : the laws of Edward the Confessor, Philadelphia, Pa. : University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-3461-8 9. The Life of King Edward who rests at Westminster (Vita Ædwardi Regis), red. og overs. Frank Barlow, Clarendon Press, Oxford, 1992 10. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press 11. Rex, Peter (2008): King & Saint: The Life of Edward the Confessor, The History Press, Stroud 12. The Waltham Chronicle, red. og overs. Leslie Watkiss & Marjorie Chibnall, Oxford Medieval Texts, OUP, 1994 13. William av Malmesbury: The History of the English Kings, i, red. og overs. R.A.B. Mynors, R.M.Thomson & M.Winterbottom, Oxford Medieval Texts, OUP 1998 14. Williams, Ann (1997): Land, power and politics: the family and career of Odda of Deerhurst (Deerhurst Lecture 1996), Deerhurst: Friends of Deerhurst Church, ISBN 0-9521199-2-7 Eksterne lenker1. «Edward 15» hos Prosopography of Anglo-Saxon England 2. Edward the Confessor and Edith, Westminster Abbey 3. «Edward the Confessor and his earls», av Steven Muhlberger 4. Illustrert biografi av Edvard bekjenneren 5. «Edward the Confessor», BBC History 6. «Saint Edward the Confessor» hos Christian Iconography | Bekjenneren, Edvard (I12051)
|
| 463 | Hans Nielsen HuserHans Nielsen Huser ble sjømann, og knapt tyve år gammel begynte han i Spaniafarten. En dag i året 1708 var han på vei hjem fra langfart, da skuten havarerte på Vikersiden av Asmaløy, straks ved hjemstedet. Av besetningen på syv mann ble bare skipperen reddet. Den skjebne som rammet Hans, var analog med den som ran1met hans far, og begge var vel anskrevet på Hvaler. Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på befolkningen, ikke minst på presten Conrad Leuch, som har skrevet en kvart side om Hans Nielsens liv og person i kirkeboken1• Presten knytter den rene martyrglorie om den treogtyveårige sjømanns hode, og det gis tydelige uttrykk for at Hans var langt fremme for sin tid. Presten sier: «Han var en smuck, schichelig, ydmyg, lydig og Gudfrygtig ung Person. Han kunde smugt baade læse og sckrive.» Conrad Leuch, sogneprest på Hvaler 1707-1710. | Nielsen Huser, Hans (I3543)
|
| 464 | Harald GodwinsonFra Wikipedia, den frie encyklopedi Harald Godwinson Konge av angelsaksiske England Regjeringstid: 5. januar – 14. oktober 1066 Født: ca. 1022 i Wessex Død: 14. oktober 1066 i Hastings Foreldre: Godwin, jarl av Wessex og Gyda Torkelsdatter Ektefelle: Edith Svanenakke Ældgyth av Mercia Barn: Godwin Edmund Magnus Gunnhild Gyda Harald Ulf Harald Godwinson eller Harald II (angelsaksisk: Harold God?inson; latin: Haroldus; født ca. 1022, død 14. oktober 1066) var den siste angelsaksiske konge av England.[1] Harald styrte fra 6. januar 1066 ved Edvard Bekjennerens død dagen før,[2][3] og til sin død ved slaget ved Hastings den 14. oktober samme år i kamp mot en normannisk invasjon ledet av Vilhelm Bastarden (etter seieren kjent som Vilhelm Erobreren). Haralds død markerte slutten på det angelsaksiske styret over England. Harald var en mektig jarl og et medlem av den framstående og mektige angelsaksiske familien som kom til makten under Knut den mektige. Da den barnløse Edvard Bekjenneren døde i januar 1066 valgte det angelsaksiske rådet, Witenagemot, Harald til å overta tronen. Han ble kronet i Westminster Abbey. I slutten av september måtte han marsjere nordover for å slå tilbake en norsk invasjon av England ved Harald Hardråde, som ble drept i slaget ved Stamford bro sammen med Harald Godwinsons bror Tostig som kjempet på norsk side. Deretter måtte han raskt marsjere sørover med hæren for å møte Vilhelm, hertug av Normandie ved Hastings rundt to uker senere. Sammen med tre av sine brødre ble Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og den normanniske erobringen av England var et faktum. Liv og virkeFamiliebakgrunnHarald var sønn av Godwin (1001–1053), den mektige jarlen av Wessex, og Gyda Torkelsdatter. Gydas bror var jarl Ulf Torgilsson, gift med Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige. Ulf og Estrids sønn, Svein Estridsson, ble til sist konge av Danmark i 1047.[4] Godwin hadde intet krav på politisk innflytelse via en gammel slekt. Hans fars navn var Wulfnoth, og faren har blitt identifisert med en viss grad av sannsynlighet med Wulfnoth Cild,[5][6] en thegn i Sussex som i en konflikt hadde ført en del av de kongelige skipene av sted i piratvirksomhet under kampene med vikinger i 1008-1009. Lite er kjent om Godwin før Knut gjorde ham til jarl i 1018, og rett etter lar ham bli gift med Gyda, søster av Knuts svoger. Blant Knuts mange norrøne jarler i England vant åpenbart Godwins tillit, og via sitt ekteskap ble han en del av kongens nærmeste.[7] Mot slutten av Knuts styre har mange av de norrøne jarlene han hadde gitt posisjoner, blant annet norske Eirik Håkonsson, som var jarl av Northumbria, forsvunnet eller dødd, og ingen nye norrøne har kommet til, bortsett fra danske Siward, som erstattet Eirik Håkonsson. De to fremste av Knuts rådgivere var angelsaksere, Leofric, jarl av Mercia, og Godwin, jarl av Wessex.[8][9] Harald Godwinsons skjebne ble bestemt av hans fars handlinger som førte fram til at hans selv ble først jarl, og til sist konge. Ved Knuts død i 1035 hadde en legitim sønn, Hardeknut, som allerede var konge i Danmark. Stormennene i England var villige til å akseptere Hardeknut som etterfølger, men Magnus Olavsson var blitt konge i Norge og hadde sitt å hevne mot Danmark. Det var derfor umulig for Hardeknut å forlate Danmark for ta opp arven i England. Det etterlot stormennene i England med den vanskelig sak å velge en hersker. Krisen delte beslutningene; dronning Emma, støttet av jarl Godwin, var villig til å ta risikoen med å velge en fraværende konge. De andre, ledet av Leofric, og støttet av London, ønsket å utsette endelig beslutning til situasjonen i Danmark var løst, og fremmet nyskapelsen med en regent, Harald Harefot, sønn av Knut og Ælfgifu av Northampton. Et råd i Oxford bestemte å gå for kompromisset: Harald Harefot ble regent og Emma skulle leve i Winchester med den kongelige skattekammer, beskyttet av en del av Knuts huskarler. Ikke lenge etter sendte Harald en styrke til Winchester som tok hånd om skattekammeret mot dronningens vilje. Mot slutten av 1037 ble Harald anerkjent som Englands nye konge i Hardeknuts fravær mens dronning Emma flyktet til Flandern.[10] Godwin hadde på dette tidspunkt åpenbart gått over til Harald Harefots side da Alfred Ætheling, den ene av Æthelred den rådvilles to gjenværende sønner kommet over fra Normandie i 1036 for å besøke sin mor i Winchester. Stormennene så på Alfred som en trussel og ville ikke at han skulle møte dronningen. Godwin grep Alfred, drepte en del av hans følge og fikk Alfred blindet med glødende jern, noe som førte til at han døde av sine sår. Handlingen var ikke populær, mislikt av Hardeknut, hans halvbror, og av hoffet i Normandie som hadde beskyttet ham, og ikke minst hans helbror Edvard.[11] Hardeknut avverget norsk invasjon av Danmark ved å inngå en avtale med kong Magnus som innebar at om han selv eller Magnus døde uten en arving, skulle den andre arve deres rike.[12] Avtalen gjorde det mulig for Hardeknut å endelig forfølge sitt krav i England, satte ut med en stor flåte 62 krigsskip før slutten av 1039, først til Brugge i Flandern for å møte sin mor Emma. I England var Harald Harefot allerede syk og døde av denne den 17. mars 1040. Den 17. juni 1040 sto Hardeknut på engelsk jord sammen med sin mor. Hardeknut lot ikke drapet på Alfred ligge, da det var et angrep på hans egen slekt, og rettet søksmål mot Godwin og Lyfing, biskop av Worchester, som ble holdt ansvarlig. Lyfing ble fratatt sitt bispedømme for en tid, og Godwin fikk kongen på bedre humør ved å overrekke ham et krigsskip med åtti menn godt utstyrt som gave,[13] og sverget på at han aldri hadde ønsket at Alfred skulle bli blindet, og hva han hadde gjort var gjort av plikt til sin herre, Harald Harefot. Hardeknut demonstrerte sin slektsfølelse ved i 1041 å invitere Alfreds bror Edvard fra Normandie og til sitt hoff. Dette året kan ikke Hardeknut ha vært mer enn 24 år gammel, men som sin halvbror Harald døde han ung.[14] Hardeknuts død den 8. juni 1042 kom antagelig til å involvere Godwin i rollen kongemaker og hjalp til å sikre den engelske tronen for Edvard. I 1045 nådde Godwin høyden av sin makt og innflytelse da han fikk den nye kongen til å gifte seg med sin datter Edith.[15] Godwin og Gyda hadde flere barn – seks sønner: Svein, Harald, Tostig, Gyrth, Leofwine og Wulfnoth; og tre døtre: Edith (opprinnelig gitt navnet Gyda, men omdøpt til Ældgyth, som ble anglifisert til Edith da hun ble gift med Edvard Bekjenneren), Gunhild og Ælfgifu. Fødselsdatoene til barn er ikke kjent, men Svein var den eldste og Harald den nest eldste sønnen.[16] Harald var rundt 25 år i 1045, noe som innebærer at hans fødselsdato er beregnet til rundt en gang mellom 1020-1022.[17] Jarl av East AngliaEdith ble gift med kong Edvard den 23. januar 1045, og på omtrent samme tid ble Harald utnevnt som jarl av East Anglia. Han er omtalt som jarl da han sto oppført som et vitne på et testamente som kan være datert til 1044, men det er ingen tvil om at han var en jarl fra 1045 da han jevnlig opptrer som jarl i dokumenter. En årsak for hans utnevnelse i East Anglia, bortsett fra Godwins innflytelse, kan ha vært å forebrede et forsvar av England grunnet trusselen fra kong Magnus av Norge. Norskekongen hadde gjort sitt krav gjeldende at Danmark var hans som følge av avtalen med Hardeknut, og mente således at det gjorde ham til rettmessig arving av også den engelske tronen. Det er mulig at det var Harald som førte en del av skipene fra hans jarldømme som ble sent til Sandwich i 1045 som forsvar mot nordmennene.[18] Haralds eldre bror Svein hadde blitt gjort til jarl i 1043.[19] Det var også på den tiden da Harald ble gjort til jarl at han begynte et forhold til en kvinne ved navn Edith, som synes å ha vært arvingen til landområder i Cambridgeshire, Suffolk og Essex, det vil si land innenfor hans jarldømme.[20] Hennes egentlige navn er Ældgyth eller Ædgifu, men som med mange andre kvinner med likelydende navn har det ført til forveksling. Hun ble kalt for Edith Svanenakke, en oversettelse fra Edith Swanneck, igjen avvikende avledet fra angelsaksiske swann hnesce, som faktisk betyr vakre eller edle svane. Hun ble også omtalt som Edith the Fair, den lyse eller blonde.[21] Edith Svanenakke ble forvekslet med en senere hustru av Harald, også hetende Ældgyth, datter av av ealdorman Ælfgar av Mercia. Forholdet til førstnevnte, Edith Svanenakke, var et ekteskap som ikke ble velsignet av kirken. Hun har blitt beskrevet som «common-law wife» (samboer) eller «ugift gemalinne» eller mores danico, «på dansk vis», en sedvaneskikk ble akseptert av folk fleste på denne tiden, og hvor barna ikke ble betraktet som illegitime. Det er blitt antatt Harald inngikk i forhold for å sikre støtte for sitt nye jarldømme, men synes som ikke var utelukkende fornuftsgrunner: de levde sammen i tjue år og fikk seks barn.[22] [23] I 1047 ble Haralds eldre bror Svein forvist for å ha forført og rømt med Ædgifu, abbedissen av klosteret Leominster i Hereford. Sveins landområder ble tatt fram ham og fordelt mellom Harald og en fetter, Bjørn Estridsson (bror av kong Svein Estridsson av Danmark).[24] I 1049 hadde Harald ledelsen over et skip eller en flåte med skip som ble sendt for å gi støtte til keiser Henrik III av Det tysk-romerske rike i kampen mot grev Boudewijn V av Flandern som var i opprør mot keiseren. Svein hadde søkt tilflukt hos greven, dro deretter til Danmark, før han seilte tilbake England og forsøkte å trygle en tilgivelse hos kongen,[25] men Harald og Bjørn nektet å gi fra seg hans tidligere landområder som de hadde mottatt. Etter at Svein forlot hoffet oppsøkte han Bjørn, krevde at han skulle tale hans sak, men endte opp med å drepe ham.[26] Kong Edvard sammenkalte hæren og utropte Svein til niðing, en mann uten ære.[27] Likevel ser det ut som om at Svein til tross for hans forbrytelser en gang i 1050 ble delvis restituert i England og gjeninnsatt i sine posisjoner, antagelig grunnet påtrykk fra jarl Godwin og Harald som dominerte Edvards hoff. LandflyktighetVed begynnelsen av 1051 var jarl Godwin den fremste i landet bortsett fra kongen selv. Hans jarldømme strakte seg langt sørkysten fra Kent til Cornwall. Hans datter var gift med kongen. Han sikret sin eldste sønn hans jarldømme i Oxford, Gloucester og Hereford i Mercia, foruten Berkshire og Somerset i Wessex. Hans nest eldste sønn Harald var jarl av Essex, East Anglia, Cambridgeshire og Huntingdonshire. Politisk var Godwin og hans sønner isolert. Leofric av Mercia og Siward av Northumbria viste ham ikke velvilje. Da Godwin ville støtte sin nevø Svein Estridsson med angelsaksiske krigsskip, greide Leofric og Siward å beseire en politisk beslutning som Godwin hadde bestemt seg for. Det er heller ingen tegn på at kong Edvard hadde tilgitt Godwin for hans andel i mordet på sin bror Alfred.[28] Det brå fallet til Englands mektigste stormann i 1951 viser antagelig graden av fiendskap som Godwin og hans sønner hadde skaffet seg. Vanskelighetene begynte, i henhold til en skribent i Canterbury, i en affære mellom menn i Dover og en gruppe franskmenn tilhørende grev Eustace II av Boulogne som var på besøk hos kong Edvard. Greven og hans følge tok seg til rette i Dover som førte til en strid hvor rundt tjue menn ble drept eller såret. Greven reiste tilbake til kong Edvard og klagde, og Edvard krevde uten undersøkelser eller dom at Godwin skulle herje Dover som straff.[29][30] Godwin nektet å lyde kongens direkte ordre, muligens for at han ikke ville herje sitt eget jarldømme, men kanskje også mente han at tiden var inne for sette styrkeforholdet på en prøve ved trosse kongen. Innen september samlet Godwin og hans sønner Svein og Harald en stor hær rundt 24 km unna Gloucester hvor Edvard oppholdt seg, og kongen innkalte til et råd den 8. september[29] hvor også jarlene Leofric og Siward møtte med egne soldater. Ingen av hærene ønsket å slåss mot sine landsmenn, og det ble avtalt å møtes i London den 28. september hvor Godwin og sønnene hans måtte svare for anklagene som var rettet mot dem. Godwin krevde ytterligere utveksling av gisler og garantier om trygghet, som kongen nektet å innfri, og det endte med at de fikk fem dager på å forlate riket. Godwin og hans hustru sammen med Svein, Tostig og Gyrth dro til Bosham i Sussex og videre til Brugge i Flandern hvor de søkte beskyttelse hos sin slektning grev Boudewijn. Harald og hans bror Leofwine red til Bristol og seilte derfra til Irland.[31] I løpet av de tolv månedene etter Godwins nederlag var det første gangen i sitt styre hvor kong Edvard var fri fra en sterk personlighet ved sitt hoff. Kong Edvard triumferte og sendte sin hustru Edith og Godwins datter i kloster. Verken Siwart eller Leofric viste noen interesse i overta Godwins plass. Edvard sørget istedenfor å fylle opp verdslige og kirkelige posisjoner med normannere og franskmenn. Fra landområder ekspropriert fra familien til Godwin trengte han ikke å gi dem landområder fra kronens eiendom. Det økende innslaget av utlendinger i den angelsaksiske administrasjonen bidro til minske hans egen støtte i befolkningen. Det var Godwin og hans sønner som kom til å bli sett på de som forsvarte de nasjonale interessene mot utlendingene.[31] I Flandern giftet Tostig seg med Judith, halvsøster av grev Boudewijn V. På omtrent samme tid giftet grevens datter Matilda seg med hertug Vilhelm av Normandie.[32] I løpet av vinteren 1051 eller våren 1052 seilte Vilhelm til England med et stort følge av franskmenn og ble mottatt av kong Edvard. Kun en av tre krøniker har omtalt dette viktige møtet. Selv om ingen detaljer finnes var det uvanlig for en regjerende fyrste å forlate sitt rike. Møtet var neppe et ordinært høflighetsvisitt og det er høyst sannsynlig at Vilhelm kom for å bli anerkjent som den barnløse Edvards utpekte etterfølger til tronen.[33] I 1052 seilte Godwin ut fra Flandern og samtidig seilte Harald fra Irland for å slå sine styrker sammen med farens. De fikk befolkningen på vestkysten på sin side, og Godwin hadde bygd allianser med de sørøstlige havnebyene, og kommanderte skipene til de byene som siden ble hetende Cinque Ports (fem havner). Samlet utgjorde det en langt større flåte enn hva Edvard hadde ved London. Edvard måtte bøye seg og ved hjelp av biskop Stigand av Winchester som formidler ble det organisert et møte med witan utenfor London hvor Godwin i riktige juridiske begreper forsvarte seg mot tidligere anklager. Ved å la Godwin få forklare seg hadde kongen akseptert at prosessen med å gjenopprette hans og familiens posisjoner var i gang, og witan hadde ikke noe annet valg enn å si seg fornøyd med den gamle jarlens svar.[34] Den mektigste i EnglandGodwin og hans sønner, unntatt Svein som hadde dratt på pilegrimstur til Jerusalem for å søke personlig forsoning, og døde på hjemveien av strabasene, ble gjeninnsatt i sine jarledømmer og fikk sine eiendommer tilbake. Men det betydde også en politisk kursendring. Godwin og sønnene ble sett på som fiender av den normanniske innflytelsen. Den normanniske erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Dorchester, som Edvard hadde innsatt, flyktet fra landet, og deres eiendommer ble inndratt og fordelt mellom Godwin, Harald og dronningen, som nå var kommet tilbake til hoffet. Denne revolusjonen markerte et betydelig vendepunkt. Normannere ble gjort lovløse, unntatt de fransktalende i Edvards indre krets, og redusert til en ubetydelighet. Kongen trakk seg fra å forholde seg til statens affærer og fant fornyet interesse i religiøse aktiviteter, og overlot ledelsen av staten til Harald. Det var også et klart signal til hertugen i Normandie at skulle han overta den engelske tronen måtte det skje ved krig.[34] Det var også en tid hvor den gamle generasjonen døde ut. Enkedronning Emma døde i 1052. Den 15. april samme år døde Godwin selv, kun seks måneder etter hans totale seier over Edvard. Han falt sammen mens han spiste sammen med kongen og omgitt av sin familie. Han ble fraktet til bevisstløs til sitt kammer og døde der. Det var enda ett av mange brå og merkelig dødsfall i perioden.[35] Da den eldste sønnen Svein var død gikk farens jarldømme til Harald. Sveins jarldømme ble delt, Somerset og Berkshire ble forent med Wessex, mens Ralf, kongens nevø, fikk Oxfordshire og Herefordshire, men han døde fire år senere i 1057.[36] Jarl Leofric døde i 1057, den siste av Knut den mektigs jarler, og etterfulgt av sin sønn Ælfgar som jarl av Mercia.[37] Siward av Northumbria døde i 1055, og hans overlevde sønn i tenårene var for ung til å overta jarldømmet. Isteden ble Tostig utnevnt til jarl av Northumbria, men det var et dristig trekk at for første gang skulle en fra sørlige England styre det etnisk adskilte Northumbria, preget av norrønt språk og tradisjoner. Tostig tilbrakte mye av tiden i sør, men inngikk en personlig allianse med den skotske kongen, Malcolm III. Deres gode forhold ble åpenbart i 1059 da Malcolm besøkte kong Edvard eskortert av Tostig. Ingen skotsk konge hadde besøkt den engelske på åtti år siden da Kenneth I besøkte kong Edgar av England.[38] Utvilsomt den mektigste av jarlene i angelsaksiske England var Harald Godwinson nå som de gamle var døde. Edvard den landflyktigeKongen hadde en nevø, Edvard den landflyktige, sønn av Edmund Jernside. Han ble sendt ut av landet da Knut den mektige overtok tronen i England, sendt til Sverige, og deretter til Ungarn hvor han som voksen ble gift med en østeuropeisk kvinne av uklar opprinnelse, men nobili progenio, «av edel byrd», forsikres det.[39] I 1054 ble biskop Ealdred av Worcester, kong Edvards rådgiver, sendt til Tyskland for å få nevøen hjem, men Edvard Ætheling utsatte hjemreisen i to år. Et besøk som Harald gjorde i Flandern i 1056 er antagelig forbundet med mottagelsen av ham.[40] I februar 1057 kunne Edvard den landflyktige sette foten på angelsaksisk jord med sin familie, men rett etter døde han brått og uforståelig, og i det hele tatt før han møtte kong Edvard. Om dødsfallet ikke var mistenkelig, er det sterke hentydninger om intriger ved at krønike klaget at «vi vet ikke hvorfor det ble sørget for at han ikke fikk se kong Edvard, sin slektning».[40] Hans unge sønn Edgar, den nye ætheling, var født i 1051 og for ung til å være seriøs kandidat for tronen, men ble tatt var på av kong Edvard og oppfostret ved hoffet.[41] Krig i WalesWales hadde alltid vært en trussel for England. I 1039 hadde en walisisk hær ledet av Gruffydd ap Llywelyn av Gwynedd som hadde ambisjon om gjøre seg til konge over hele Wales. De sørlige walisiske fyrste motsto ham i årevis og det var ikke før 1055 at overvant den siste. Hans første mulighet for et alvorlig angrep på England sammenfalt med at Ælfgar, jarl av Mercia, og sønn av tidligere Leofric, ble gjort fredløs av witan, anklaget for forræderi. Ingen forklaring er gitt i de bevarte dokumentene, men ved at Godwins sønner overtok jarledømmer, ved at Gyrth, den fjerde sønnen, fikk East Anglia, og Oxfordshire lagt til det, mens et nytt jarldømme av Kent og Surrey ble opprettet for Leofwine, Gyrths yngre bror, og Ralfs jarldømme i Herefeld opphørte som eget jarldømme ved hans død og ble slått sammen med Haralds i Wessex. Til sammen truet det Ælfgars Mercia med å bli isolert, og som kan ha vært årsaken til at Ælfgar gikk inn i en farlig allianse med Gruffydd, som han giftet sin datter med antagelig etter 1058.[42] Da Ælfgar ble gjort lovløs seilte han over til Irland, samlet en flåte på atten skip fra de norrøne bosetningene på østkysten, og seilte deretter til Wales og allierte seg med Gruffydd for å invadere England. De angrep Herefordshire, beseiret den lokale militsen, brente byen Hereford, plyndret katedralen og drepte sju av prestene som beskyttet dørene. Kong Edvard ga Harald ordre om å slå tilbake. Han samlet militsstyrker fra hele England og slo angriperne tilbake. De ble stående på den vestlige siden av Golden Valley i Herefordshire, og lederne for begge hærene møttes til forhandlinger. Ælfgar ble gjeninnsatt i sitt jarldømme og alle sine besittelser, mens Gruffydd ikke er nevnt, men ble antagelig anerkjent som herre over et omstridt område mellom England og Wales.[43] Athelstan av Hereford, biskop av den kirken som Gruffydd hadde ødelagt, døde tidlig i 1056, og hans etterfølger var en av Haralds prester, den militante Leofgar, som forsøkte hevne seg på Gruffydd uten støtte utenfra. Den 16. juni ble han drept av Gruffydd sammen med en rekke andre prester. Det tvang Harald til å samle militsen på nytt, men det var et dårlig forberedt angrep i de walisiske fjellene.[43] Igjen kom han til en avtale med Gruffydd hvor han sverget på å være en tro og lojal underkonge av Edvard og fastsatte også grenser mellom dem. Avtalen stagget Gruffydds ambisjoner i mer enn et år. Året 1058 er uklare og forvirrende, og annalene navngir Ælfgar i et nytt opprør. Den eneste engelske krøniken skrev at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men kom snart tilbake igjen med vold ved hjelp av Griffin (=Gruffydd), og en flåte fra Norge.» Walisiske Annales Cambriae snakker om en ødeleggelse av England utført av Magnus Haraldsson, sønn av Harald Hardråde, og i allianse med Gruffydd. Den fremste irske krøniken skrev om et forsøk på å angripe England med en flåte samlet fra norrøne Orknøyene, Hebridene og Dublin, ledet av norskekongens sønn, kun forhindret av Guds vilje.[44] Ælfgar ble uansett gjeninnsatt for andre gang, og levde ytterligere fire år og døde en gang rundt 1060, kanskje 1062. Han ble etterfulgt av sin unge sønn Edwin som ikke kunne lede jarledømmets militære ressurser. Det ga Harald Godwinson anledning til å gjøre opp med hans fars allierte i Wales. Ved juletider 1062 ledet Harald de første av de raske kampanjer som ga ham omdømme som en dyktig krigsherre. Han angrep Gruffydds sete i Clwyd, men klarte ikke å fange den walisiske kongen. Han brente hans hus og skip. Mot slutten av mai samme år drev han en krig med det formål å legge Gruffydds rike i ruiner med et angrep til lands og havs. Hans bror Tostig ledet en hær av kavalerister inn i nordlige Wales og Gruffydd kunne ikke forhindre at Harald og Tostigs hær ble samlet. Den 5. august var krigen over da den flyktende Gruffydd ble drept av sine egne. Hans hode ble fraktet til Harald som tok det med til kong Edvard. [45] Harald tok seg også av Ældgyth, Gruffydds enke og Ælfgars datter. Han giftet seg med henne som sin andre hustru, skjønt det er uklart når det skjedde, kanskje i januar 1066. Det er også uklart om de hadde barn sammen, skjønt tvillingene Ulf og Harald er tidvis blitt tilskrevet henne.[46] Harald i NormandieHarald Godwinson sto etter krigene i Wales på høyden av sin makt og omdømme, særlig var han populær i de områdene som Gruffydd hadde truet. Harald var uten rivaler ved hoffet, og uten sidestykke den fremste i landet etter kongen. Han må ha innsett at den angelsaksiske kronen var innenfor hans rekkevidde når Edvard døde. Hans eneste reelle motstandere til tronen var hertugen av Normandie og den norske kongen. I 1064 dukket Harald opp i Normandie av uklare og av historikerne meget omdiskuterte årsaker.[47] Hvorfor han foretok denne reisen er uklart, men plausibel forklaring er at han søkte å få frisatt sin nevø Håkon Sveinson, den eneste sønnen etter Svein Godwinson, som ble holdt som gissel av Vilhelm av Normandie.[47] Det er støttet av Eadmers Historia novorum in Anglia, Han hadde blitt gitt som gissel av Godwin i 1051 sammen med Haralds yngre bror Wulfnoth, men de havnet til sist i Normandie, muligens kidnappet eller forledet av erkebiskop Robert av Jumieges, da han flyktet fra England ved Godwins triumferende tilbakekomst i 1052. Harald skal ha forlist utenfor Ponthieu og ble tatt til fange av grev Guy I av Ponthieu, som konfiskerte den store pengesummen med løsepenger som Harald hadde med seg. Harald ble innstengt i festningen i Beaurain, som gjengitt på Bayeux-teppet: HIC APPREHENDIT WIDO HAROLDUM ET DUXIT EUM AD BELREM ET IBI EUM TENUIT («Her Guy grep Harald og førte ham til Beaurain og holdt ham der»). Hertug William av Normandie krevde ham løslatt og grev Guy utleverte Harald Godwinson etter at det ble betalt løsepenger for ham. Harald var deretter «gjest» ved det normanniske hoffet, og han måtte være på en militær ekspedisjon mot Conan, hertug av Bretagne, skal ha hjulpet til med å redde to av Vilhelms soldater fra kvikksand, og var tilstede da Conan overga sin festning ved Dinan. Ved dette tidspunkt hevder Bayeux-teppet at Harald ble slått til ridder av Vilhelm, et utsagn som uten tvil var ment å forstå at Harald anerkjente at Vilhelm var hans herre. Den neste scenen på teppet har skriften at «Vilhelm kom til Bayeux hvor Harald ga ed til hertug Vilhelm.»[48][49] Deretter viser teppet at Harald seilte tilbake til England og fortalte sin historie til kong Edvard. Håkon og Wulfnoth ble med til England, men unge Håkon forsvinner deretter ut i historiens mørke.[25] Bayeux-teppet er hovedvitnet til denne fortellingen hvor Harald tilsynelatende underkastet seg Vilhelm og anerkjente ham som Englands neste konge. Historikerne er delte i hvilken grad normannisk propaganda skal betraktes som sannhetsbevis. Teppet er i sitt vesen overfladisk, gir ingen forklaring på hvorfor Harald reiste, årsaken for hans reise, og detaljer om hans opphold i Normandie. Normanniske skribenter har forsikret at Harald ga ved ed sitt løfte om hjelpe Vilhelm til Englands trone, men selv de eldste av disse skiller seg fra hverandre i omstendighetene til når Harald eventuelt skal ha anerkjent Vilhelm som sin personlig herre, utbrodert i umulige detaljer og ingen av dem er enige om en dato.[50] Normannisk propaganda både før og etter 1066 hevdet at Harald hadde brutt sin ed, og således var selv skyldig i sin skjebne.[51] Historikeren Frank Stenton mener det er mulig at Harald ga fra seg en troskapsed og at han i 1054 fortsatt ikke var sikker på at han selv var Englands neste konge, og at Vilhelm kunne være en framtidig alliert for å møte trusselen fra Norge, men den enkleste forklaringen er at han tok den letteste løsningen der og da i en vanskelig situasjon, og kunne hevde senere at eden rimeligvis var gitt under urettmessig press.[52] Kronikøren Orderic Vitalis (død 1142) skrev om Harald at han var «meget høy og kjekk, bemerkelsesverdig for sin fysiske styrke, sitt mot og veltalenhet, hans jevnlige spøker og tapre handlinger. Men hva var disse gaver for ham uten ære, som er roten til alt godt?»[53] Tostigs fallHalvveis inn i 1065 ble den politiske situasjonen i England av et opprør i Northumbria. Det skjedde delvis grunnet et raseri over en sterk skattebyrde som jarl Tostig hadde lagt på folket i nord, men også at de var bestyret over at Tostig hadde vært knyttet til mordet på tre adelsmenn fra Northumbria i 1063 eller 1064, og det er antydet at dronning Edith, Tostigs søster, hadde sørget for mordene på brorens vegne. En av de drepte var Cospatric,[54] den innfødte arvingen til Bernicia.[52][55] Tostig selv var på besøk hos kongen i Britford i nærheten av Salisbury da opprøret brøt ut i hans fravær. Northumbrierne drepte Tostigs soldater i nord, tok hans våpenlager og hans skattekammer. De inviterte deretter Morcar, sønn av Ælfgar av Mercia og bror av Edwin av Mercia, til å bli deres jarl. Da han møtte dem, marsjerte de sørover og økte i antall med styrker fra Lincoln, Nottingham og Derby. De okkuperte Northampton, og deres antall økte stort da også Edwin sluttet seg til med styrker fra Mercia og Wales.[52] Harald Godwinson og kong Edvard møtte dem for forhandlinger i Oxford, og Harald forsøkte å få dem til å komme til en enighet med Tostig, men greide det ikke. Med deres store hær kunne opprørerne diktere sine betingelser og Harald ville ikke risikere innbyrdeskrig. Kong Edvard gikk med på at Morcar skulle være jarl av Northumbria. Fornøyd med dette trakk de seg tilbake nordover med plyndringsgods og stjålet krøtter til Northumbria. Tostig var rasende etter å ha tapt sin posisjon, særlig på broren som han mente burde ha støttet ham bedre, blodsbånd framfor alt. Med sin hustru, og noen trofaste tilhengere forlot han England ved juletider og reiste til sin svigerfar i Flandern. Det er ingen antydninger om at det ble gjort forsøk på forsoning etter at Harald ble konge, men isteden drev det Tostig inn i allianse med den norske kongen Harald Hardråde.[52][55] Konge av EnglandMot slutten av 1065 falt Edvard Bekjenneren i koma uten at han hadde klargjort hvem han fortrakk som etterfølger. Hans helse hadde blitt dårligere siden urolighetene med Northumbria tidligere på høsten. Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminster Abbey, hans storverk, den 28. desember 1065. Han døde den 5. januar 1066 i henhold til Vita Ædwardi Regis, men ikke før han et øyeblikk hadde fått igjen bevisstheten og betrodd sin enke og sitt kongerike til Haralds «beskyttelse». Hans død må ha vært forventet og ga stormennene tid til å komme sammen og avgjøre hvem som skulle bli den neste kongen. Ingenting er kjent fra diskusjonene, men resultatet er kjent. Det ble Harald Godwinson. Omstendighetene for valget var opplagte. Trusselen fra Norge og Normandie var overhengende, og England trengte en sterk leder. Også Tostig var trussel sammen med hans allierte i Skottland. Også kong Edvard selv må ha innsett at unge Edgar måtte vike for en krigerkonge.[56] Bayeux-teppet viser at Edvard pekte mot en mann som er antatt å ha representert Harald.[57] Den eneste samtidige redegjørelsen slo fast at Harald «etterfulgte til kongedømmet som kongen hadde gitt det til ham og som han ble valgt til.» Edvard ble gravlagt i Westminster, og dagen etter ble Harald kronet til Englands konge på antagelig samme sted den 6. januar.[58][56] Tidlig i januar nådde nyheten om Edvards død og Haralds kroning fram til Normandie, og Vilhelm begynte planene for å invadere England ved å bygge 700 krigs- og transporteskip ved Dives-sur-Mer. Innledningsvis hadde Vilhelm vanskeligheter med å få støtte for invasjonen, men etter ha hevdet at Harald hadde æreløst brutt sin hellige ed, fikk han kirkens velsignelse, og ved å love land, titler og rike angelsaksiske enker begynte normanniske adelsfolk å flokke til hans opplegg. I påvente av invasjonen samlet Harald sine tropper på Isle of Wight, men den normanniske flåten ble liggende i havnen i bortimot sju måneder mens ressursene ble samlet. Den 8. september tok provisjonene slutt, Harald oppløste hæren og reiste inn til London. Etter at Harald Hardråde ble enekonge i Norge etter Magnus' død hadde han ligget i krig med Svein Estridsson, konge i Danmark som ikke vant et eneste slag, men tapte heller ikke krigen. I 1064 inngikk Harald en fredsavtale med Svein og kunne da konsentrere seg om England som Knut den mektiges rette arvtaker.[59] I løpet av våren hadde Tostig dukket opp med en styrke utenfor Isle of Wight, og etter å ha herjet kysten av Sussex, okkuperte han midlertidig Sandwich. Da Harald Godwinson hørte om brorens fiendtligheter, antok han den normanniske invasjonen var forestående og mobiliserte hæren. Mens Tostig fortsatt var i Kent kom Copsi, en av hans northumbriske allierte, forvist i 1065, kom seilende fra Orknøyene med 17 skip. Harald Hardråde hadde nylig tatt direkte kontroll over Orknøyene og en sådan hær måtte nødvendigvis ha hatt hans godkjennelse. De seilte til Humber for å herje, men ble møtt av jarl Edwin og militsen fra Lindsey som beseiret ham. Med en flåte redusert til 12 skip seilte Tostig til Skottland og ble der resten av sommeren i påvente av norskekongen. Den nordlige vinden som gjorde at Vilhelms flåte ikke kunne seile ut fra Somme, tok den norske flåten på 300 skip over Nordsjøen og seilte inn munningen på elven Tyne i nordlige England. Slaget ved Stamford broSe hovedartikkel, Slaget ved Stamford Bridge Den norske hæren beseiret styrkene til jarlene Edwin og Morcar i slaget ved Fulford den 20. september 1066. Deretter overga byen York seg. Kun fem dager senere da nordmennene var oppstemte ved seieren, mange hadde ikke rustning på seg, og store deler av hæren var ved skipene i Riccall, ble de overrasket av Harald Godwinsons styrker ved Stamford bro ikke langt fra York.[60] Ifølge Snorre Sturlason var det godt vær, solskinn og varmt slik at mennene hadde latt brynjene ligge igjen.[61] Straks nordmennene gjorde landgang nådde nyheten ikke lenge etter fram til Harald Godwinson. Han satt i gang en marsj nordover med sin faste styrke som ble forsterket av militsgrupper langs veien. I hastig marsj nordover langs den gamle romerveien fra London til York, kun korte stopp for matpauser, og marsjerte og red nær 80 km om dagen, noe som fortsatt er rangert som en enestående prestasjon i engelsk militærhistorie.[62] De nådde den angelsaksiske hæren Tadcaster, rundt 14 km fra York, slo leir der for natten, og den nesten dagen marsjerte til York som Harald Hardråde hadde unnlatt å okkupere, og nådde overraskende fram til nordmennene ved Stamford bro hvor de hadde slått leir på motsatt side av elven og samtidig følt seg så trygge at de hadde unnlatt å vokte bro med en egen styrke.[63] Ifølge Snorres litterære fortelling skal Harald Godwinson latt spørre om Toste jarl var blant nordmennene. Han bekreftet at det var tilfelle. Det ble da gitt beskjed om at Harald Godwinson sendte hilsen og var villig til å gi ham grid og Nordimbraland (Northumbria) som jarldømme. Da svarte jarlen: «Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann ha vært i live som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike.» Han spurte hva broren ville tilby den norske kongen. Han kunne ikke få mer en sju fot med jord, eller mer siden han var en stor mann. Tostig avslo tilbudet ved slå fast at han heller ville dø med ære eller få England med seier.[64] Den norske hæren formet en skjoldmur i sirkel for å stå imot det angelsaksiske angrepet som kom over broen og dannet en linje mot den norske hæren, lukket skjoldene mot hverandre og angrep. Selv om det varte i timevis var den norske beslutningen å ikke ha på seg brynje til deres klare ulempe. .[65] Den norske skjoldmuren ble stadig angrep av kavaleriet som jevnlig drev hestene med full tyngde inn i skjoldmuren. Til sist begynte den norske hæren å fragmenteres, og den angelsaksiske kunne bryte gjennom skjoldmuren, og med Harald Hardråde drept med en pil gjennom halsen og Toste ble drept deretter, ble den gjenværende norske hæren utryddet. Det kom forsterkninger fra Riccall ledet av Øystein Orre, men da var de fleste allerede drept, og selv var de utslitt etter å ha løpt, men kastet seg tappert inn i slaget, men forgjeves. Også Øystein Orre ble drept.[66] Slaget var kanskje den største tilintetgjørelsen i middelalderens militære historie. Flere tusen menn var blitt drept, og det var et slag «av europeisk betydning da det avsluttet tidsalderen med store vikinginvasjonene.»[60] Kongens sønn Olav Kyrre, jarl Pål av Orknøyene, en norsk biskop, og resten av hæren som voktet skipene fikk seile om de sverget å aldri angripe England igjen. Ingen av sidene hadde større lyst til å fortsette kampen. Den angelsaksiske seieren kom også med store kostnader da Harald Godwinsons hær sto igjen med store tap og i svekket tilstand.[67] En indikasjon på de norske tapene var at kun 24 skip av de påståtte 300 seilte ut med de overlevende. Slaget ble utkjempet mandag den 25. september. Den følgende onsdagen førte en fordelaktig vind til at normannerne kunne seile over den engelske kanalen i ly av mørket, og i nitiden om morgenen på torsdag den 28. september gjorde Vilhelm av Normandie og hæren landgang på den ubeskyttede bukten Pevensey i East Sussex.[68] Slaget ved HastingsSe hovedartikkel, Slaget ved Hastings Det er uklart når Harald Godwinson fikk høre om Vilhelms landgang, men det var antagelig mens reiste sørover igjen. Han stoppet opp i London, og var der rundt uke før Hastings, og det er derfor trolig at han tilbrakte rundt en uke på marsjen sørover, gjennomsnittlig rundt 43 km om dagen[69] for de rundt 320 km.[70] Det er uklart hvor mange menn Vilhelm hadde med seg. De samtidige tallene er antagelig dramatisk overdrevet. Et estimat er 7 000–8 000 menn hvorav 1 000–2 000 av dem pansret kavaleri.[71] Den angelsaksiske hæren slo leir ved Caldbec Hill natten før den 13. oktober, omtrent 13 km fra normannerne ved Hastings. [72] Selv om Harald Godwinson håpet å overraske normannerne, slik han hadde gjort med nordmennene, hadde Vilhelms speidere rapporterte om angelsaksernes ankomst. De nøyaktige hendelsene opp mot slaget er uklare, men det synes som om Vilhelm ledet sin hær ut fra festningverket og mot fienden.[73] Harald Godwinson hadde tatt en forsvarsposisjon på toppen av Senlac Hill, dagens sted Battle i East Sussex, rundt 10 km fra Vilhelms festning ved Hastings.[74] Den engelske hæren besto utelukkende av infanteri. Muligens var det en del av adelen som red, men de gikk av hestene for å slåss til fots. Det er ikke mulig å vite antallet, men beregningene strekker seg mellom 5 000 til 13 000,[75] og et sted midt imellom er kanskje mest sannsynlig, på rundt 7 000-8 000 menn.[76] Vilhelm satte opp sine bueskyttere og armbrøster i første rekke, i andre rekke sitt infanteri, og i tredje rekke sin riddere og kavaleri, fordelt i tre avdelinger med bretonerne til venstre, normannerne midten og franske leiesoldater til høyre.[77] Harald trakk sin hær opp i tre kileformete formasjoner. Mot det normanniske kavaleriet hadde han ikke annet valg enn å kjempe et defensivt slag. Han ble tvunget til å støtte seg på en massiv skjoldmur, slik også nordmennene hadde gjort ved Stamford bro, og la normannerne angripe dem. Denne taktikken virket, normanniske riddere kastet seg mot den angelsaksiske skjoldmuren, men som Bayeux-teppet viser, de klarte ikke å bryte igjennom. Deretter begynte grev Alan av Bretagne på den normanniske venstresiden å gi etter. Orderic Vitalis fortalte at hardheten i skjoldmuren satt skrek i de bretonske fotsoldatene, og de begynte å rømme. Nær hele den normanniske linje falt bakover da det ble ropt at hertugen var død. Vilhelm så hva som skjedde og sprang fram. Han løftet hjelmen, viste ansiktet og ropte til dem at han levde og at kampen skulle fortsette. Denne episoden er også framstilt på Bayeux-teppet. Det var et vendepunkt i slaget. Normannerne rykket fram på nytt, den angelsaksiske skjoldmuren begynte å brytes opp og normannerne slo seg igjennom i sprekkene. Utmattet og økende tap, uten håp om forsterkninger, begynte å gjøre seg gjeldende. Gyrth og Leofwine, de to gjenværende brødrene til Harald er vist bli hogget ned på teppet og snart ble også Harald Godwinson drept.[78] DødOppfatningen om at Harald døde av en pil gjennom øyet, som framstilt på Bayeux-teppet, er en vedvarende tro i dag, men denne historiske legenden har vært emne for akademisk debatt. En normannisk redegjørelse av slaget, Carmen de Hastingae Proelio («Sangen om slaget ved Hastings»), som det er sagt ble skrevet av Guy, biskop av Amiens, onkel av Guy I av Ponthieu, kort tid etter slaget, forteller at Harald ble drept av fire riddere, og at hans lik ble brutalt kappet opp i biter. Anglo-normanniske historier som William av Malmesburys Gesta Regum Anglorum og Henry av Huntingdons Historia Anglorum forteller at Harald døde av en pil i hodet. En tidligere kilde, Amatus av Montecassinos L'Ystoire de li Normant («Normannernes historie»), skrevet kun tjue år etter slaget ved Hastings, inneholder detaljen at Harald ble skutt i øyet av en pil, men denne detaljen er mistenkt å være et tillegg fra tidlig på 1300-tallet.[79] Senere redegjørelser reflekterer den ene eller begge av disse to versjoner. En figur på Bayeux-teppet har inskripsjonen Harold Rex Interfectus Est («Harald konge er drept») og viser ham gripe en pil som står inn i øyet, men en del historikere har stilt spørsmål om denne mannen er den som hevdes å være Harald, eller om Harald er den figuren som ligger til høyre og mishandlet under en hests hover. Raderinger gjort av Bayeux-teppet på 1730-tallet viser en stående figur med andre objekter. Antoine Benoîts skisse av teppet fra 1729 viser kun et prikket linje som indikerer maskemerker uten noen indikasjoner av piler. Bernard de Montfaucons gravering fra 1730 har en solid linje som minner om et spyd bli holdt på tilsvarende vis som figuren til venstre. Stothards akvarell fra 1819 viser for første gang en pil i øyet. Selv om det ikke er åpenbart fra tidligere framstillinger, har Bayeux-teppet i dag broderinger at den felte figuren hadde en pil i øyet.[80] Det har blitt foreslått at den andre figuren fikk tillagt en pil av litt for entusiastiske restaurerer på 1700-tallet som senere ble fjernet.[81] Et forslag er at begge redegjørelser er riktige, at Harald først fikk et sår i øyet, og deretter ble lemlestet, og at Bayeux-teppet faktisk viser begge deler i en sekvens som en tegneserie.[82] Gravleggelse og arvFortellingen til den samtidige kronikøren William av Poitiers hevder at liket til Harald ble gitt til William Malet, en i Vilhelms følge, for gravleggelse: Sitat: De to brødrene til kongen ble funnet i nærheten av ham, og Harald selv, rensket for alle kjennetegn på ære, kunne ikke bli identifisert ved hans ansikt, men kun ved bestemte kjennetegn på hans legeme. Hans lik ble fraktet til hertugens leir, og Vilhelm ga det til William, etternavn Malet, og ikke til Haralds mor, som hadde tilbudt liket av hennes elskede sønn i dets vekt i gull. For hertugen mente at det var usømmelig å motta penger for slik handel, og likeledes mente han det galt at Harald skulle gravlegges slik hans mor ønsket, ettersom så mange menn lå ubegravd grunnet hans griskhet. De sa i spøk at han som hadde voktet kysten med slik vettløs iver burde bli begravd ved stranden.[83]: Sitat En annen kilde hevder at Haralds enke, Edith Svanenakke,[84] ble tilkalt for å identifisere liket, noe hun kunne ved en del private merker på hans bryst som kun hun kjente. Vilhelm nektet etter sigende å overgi liket til Haralds mor Gyda Torkelsdatter. Edith skal ha gått gjennom slagmarken mellom likene for å kunne gjenkjenne Harald. Det hevdes at det var på grunn av Edith at han ble gjenfunnet og gitt en kristen begravelse av munkene ved klosteret Waltham Abbey.[85] Denne legenden er gjenfortalt i et dikt av den tyske poeten Heinrich Heine, «Schlachtfeld bei Hastings» (utgitt i 1851 i Romanzero).[86] I dette diktet søker Edit og to munker ved navn Asgod og Ailrik gjennom slagmarken, se illustrasjon. Ved Haralds fødested i Bosham, rundt 3,2 km vest for Chichester, ble det i 1954 oppdaget en angelsaksisk kiste i kirken der. Det ble mistenkt at dette kunne være Haralds kiste og gravleggelse. En forespørsel på å undersøke graven i kirken i Bosham ble avvist av Chichester bispedømme i desember 2003 under begrunnelsen at muligheten for å identifisere liket som Harald var altfor liten til å rettferdiggjøre forstyrrelsen av et gravsted.[87] En tidligere ekshumasjon har avslørt levninger av en mann, beregnet til å være opp til 60 år fra fotografier av levningene, manglet et hode, en fot og nedre del av den andre foten. Det er i samsvar med skjebnen til kongen som nedtegnet av Carmen de Hastingae Proelio. Diktet hevdet også at Harald ble gravlagt ved havet, noe som er i samsvar med William av Poitiers' redegjørelse og med identifiseringen av graven i Bosham-kirke, som ligger rett ved havnen i Chichester og med utsikt til den engelske kanal.[88] Det var legender om at Haralds lik ble gitt en skikkelig flere år senere i hans klosterkirke ved Waltham Abbey i Essex, som han hadde grunnlagt i 1060. Det dukket også opp legender om at han slett ikke hadde dødd ved Hastings, men isteden flyktet fra England, eller at han senere avsluttet livet som en eremitt ved Chester eller Canterbury.[89] Haralds unge sønn Ulf, sammen med jarl Morcar og to andre, ble sluppet ut av fengselet av kong Vilhelm da han lå for døden i 1087. Ulf slo seg sammen med Vilhelms sønn Robert Curthose, hertug av Normandie, som gjorde ham til ridder. Deretter forsvant Ulf fra historien. To av Haralds andre sønner, Godwin og Edmund, invaderte England i 1068 og 1069 med støtte fra Diarmait mac Maíl na mBó, overkonge av Irland og den samme konge som ga ly til Harald Godwinson i 1051. Midt på sommeren 1069 er det rapportert at Brian av Bretagne (senere jarl av Cornwall) og Alain le Noir (Alan den svarte) ledet en styrke som beseiret et angrep fra Godwin og Edmund. De hadde seilt fra Irland med en flåte på 64 skip til munningen av elven Taw i Devon. Noe kuriøst ble Haralds yngste datter Gunnhild værende i England etter Hastings og fikk sin utdannelse og ble nonne ved klosteret Wilton Abbey. Det er hevdet at både Alain le Noir og hans eldre bror Alain le Roux (Alan Rufus eller Alan den røde) hadde et seksuelt forhold til Gunnhild, først med den eldste og deretter med den yngre broren. Historikeren Richard Sharpe har teoretisert[90] at Matilda d'Aincourt, hustru av Walter d'Aincourt, var Gunnhilds datter med Alan Rufus.[91] Brødrene Godwin og Edmunds angrep ble aldri noe annet en private eventyr uten militær betydning,[92] og det er antatt at de døde ubemerket i Irland. Eller, som en annen antagelse, at de reiste til Danmark sammen med deres søster Gyda.[23] Harald Godwinson er betraktet av en del (østlige) ortodokse kristne og teologer som den siste ortodokse (rettro) konge av England og en mulig strastoterpets, («pasjonsbærer», en ortodoks tittel)[93] etter sammensvergelsen til Vilhelm Erobreren (som han ble hetende) og pave Alexander II for å sikre romersk riter over De britiske øyer, som på den tiden ennå ikke hadde innsett effektene av det store skisma i 1054.[94][95] Vilhelm fikk pavens velsignelse for invadere England, et kristent land, og et banner, velsignet av paven for invasjonen av England, ble sendt til Normandie fra den hellige stol, og presteskapet på det europeiske fastlandet framhevet at invasjonen var Guds vilje, en hellig krig og et korstog.[96] Banneret er et Georgskors, et rødt kors på hvit bunn, og dagens engelske flagg.[97] Pavens begunstigelser var medvirkende til å underkaste den angelsaksiske kirken etter slaget ved Hastings.[98] Ekteskap og barnI rundt tjue år var Harald gift med Edith Swannesha, Edith Svanenakke, i et samboerforhold, More danico, «på dansk vis». Et slikt ekteskapsforhold var allment akseptert, men kirken betraktet Edith som en frille. De fikk minst seks barn sammen.[99] I henhold til William av Jumièges var Harald på et tidspunkt trolovet til Adeliza, en datter av Vilhelm da han var hertug av Normandie. Orderic Vitalis mener det isteden var en annen datter, Agatha. Det hele kan i realiteten ha vært en del av forhandlingene i tiden før invasjonen som aldri førte fram.[100] En gang i januar 1066, i tiden rundt hans kroning, giftet Harald seg også med Ældgyth, datter av av ealdorman Ælfgar av Mercia, enke etter den walisiske kongen Gruffydd ap Llywelyn. Ældgyth er et navn som jevnlig ble oversatt til Edith, derav muligheten til forveksling av kvinner med likelydende navn. Ældgyth hadde to sønner, muligens tvillinger, ved navn Harald og Ulf, født en gang rundt november 1066, begge synes å ha overlevd til de bli voksne, men levde antagelig utenfor England. Ulf ble værende som gissel ved det normanniske hoff, og satt fri ved Vilhelms død og gikk i tjeneste hos Vilhelms sønn Robert Curthose i Normandie. Det er mulig at han kan identifiseres med en bestemt Loup Fitz Heraut som sto som vitne av flere chartere.[23] Hans bror Harald synes å ha blitt tatt vare på av morens brødre Edwin og Morcar, tatt med til Chester, og det er mulig at onklene planla å bruke ham som en spydspiss for et framtidig krav på tronen, men deres eget opprør i nordlige England mislyktes. Ældgyth skal da ha tatt med sønnen til Irland. Harald Haraldson skal tilsynelatende som voksen ha kommet seg over til Norge. I 1098 fulgte han kong Magnus Berrføtt på hans krigstokt i Irskesjøen, men deretter forsvinner han ut i historiens mørke. [23] Referanser1. Edgar Ætheling ble etter nederlaget ved Hastings utropt som konge, men fungerte aldri som det. 2. DeVries (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066 3. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 580 4. Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England, s. 451 5. Barlow, Frank (2002): The Godwins, Pearson, s. 25. 6. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 7–9 7. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 417 8. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 416 9. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 12 10. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 420 11. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421 12. Theodric, De Antiquitate Regum Norwagiensium, red. G. Storm; Monumenta Historica Norvegiæ, s. 46; Anonymi Roskildensis Chronicon, Langbek, Scriptores Rerum Danicarum, i, s. 377. Sitert i Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421 13. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 16 14. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 423 15. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 17–18 16. Mason, Emma (2004): House of Godwine, s. 10 17. Rex, Peter (2005): Harold II, s. 31. 18. Walker, Ian (2000): Harold, s. 18–19 19. Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor, s. 74. 20. Walker, Ian (2000): Harold, s. 20. 21. Williams, Ann (2004): «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/52349 22. Walker, Ian (2000): Harold, s. 127–128. 23. a b c d Rochelle, Mercedes (15. mars 2015): «The Children of Harold Godwineson», Historical Britain Blog 24. Walker, Ian (2000): Harold, s. 22 25. a b Williams, Ann: Swein, Oxford Online Dictionary of National Biography betalingsmur 26. Walker, Ian (2000): Harold, s. 24–25. 27. DeVries, Kelly (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066. Boydell Press, ISBN 1-84383-027-2, s. 110–111 28. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 561-562 29. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 562 30. En militær kollektiv straffaksjon av denne typen ble gjort fra tid til annen; Edgar av England hadde beordret Thanet herjet etter at del handelsmenn fra York hadde blitt drept der. Hardeknut beordret Worcester herjet etter at to av hans huskarer var blitt drept der. 31. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 565 32. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 59 33. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 566 34. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 568 35. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 53 36. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 569 37. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 55-56 38. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 570 39. Ronay, Gabriel (1989): The lost King of England: the East European adventures of Edward the Exile, Woodbridge, Suffolk; Wolfeboro, N.H., USA : Boydell Press, ISBN 0-85115-541-3, s. 109-121 40. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 571 41. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 46-47 42. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 574 43. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 573 44. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 575 45. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 576 46. Maund, K. L. (2004): «Ealdgyth (fl. c.1057–1066)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press, betalingsmur 47. a b Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 40 48. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 576 49. Howarth, David (1983): 1066, s. 69–70 50. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 577 51. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 55 52. a b c d Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 578 53. DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England in 1066, Boydell & Brewer Ltd, s. 165 54. Også skrevet Gospatric 55. a b Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 59 56. a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 580 57. Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor, s. 251. Forfatteren peker på at forfatteren av Edvards Vita, som synes å ha vært sympatisk innstilt til Harald, skrev etter erobringen og må bevisst ha vært vag. 58. «Coronations», Westminster Abbey 59. Moseng, Ole Georg et al. (2007): Norges historie 750-1537, Universitetsforlaget, 2. oppl., s. 89 60. a b Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 41 61. Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, Heimskringla, Oslo: Gyldendal, Snorres kongesagaer, 6. utg. 2003, del II, s. 210 62. Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Spartacus, s.287-289 63. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 590 64. Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, Heimskringla, Oslo: Gyldendal, Snorres kongesagaer, 6. utg. 2003, del II, s. 212 65. Larsen, Karen (1948): A History of Norway, New York: Princeton University Press 66. Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Spartacus, s.289, 291 67. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 158–165 68. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 591 69. Marren, Peter (2004): 1066, s. 93 70. Huscroft, Richard (2009): The Norman Conquest, s. 124 71. Bennett, Matthew (2001): Campaigns of the Norman Conquest, s. 26 72. Marren, Peter (2004): 1066, s. 94–95 73. Lawson, M. K. (2002): The Battle of Hastings, s. 180–182 74. Marren, Peter (2004): 1066, s. 99–100 75. Lawson, M.K. (2002): The Battle of Hastings, s. 130–133 76. Gravett, Christopher (1992): Hastings 1066, s. 28–34 77. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 593-594 78. Ibeji, Mike (2001): «1066, BBC History 79. Foys, Martin (2010): «Pulling the Arrow Out», s. 161–163 80. The death of Harold, Bayeux Tapestry 81. Bernstein, David (1986): Mystery of the Bayeux Tapestry, s. 148-152. 82. Brooks, N.P.; Walker, H.E. (1997): «The Authority and Interpretation of the Bayeux Tapestry», s. 81–92. 83. William av Poitiers: Gesta Guillelmi II Ducis Normannorum in English Historical Documents 1042–1189, oversatt fra engelsk, s. 229 84. Jones, Kaye (2011): 1066: History in an Hour. s. 33. 85. Mason, Emma (2004): The House of Godwine: The History of a Dynasty, s. 178. 86. «Schlachtfeld bei Hastings», Projekt Gutenberg-DE. 87. re Holy Trinity, Bosham [2004] Fam 124 — decision of the Chichester Consistory Court regarding opening King Harold's supposed grave. 88. Debatten om levningene i Bosham kirke er i Bosham Online Magazine Arkivert 3 februar 2009 hos Wayback Machine., 25. november 2003. Det er oppdatert for å inkludere kanslerens bestemmelse av 10. desember 2003. 89. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 181–182 90. Sharpe, Richard (2007): «King Harold's Daughter» i: The Haskins Society Journal. Studies in Medieval History (Boydell and Brewer) 19, s. 1–27. ISBN 9781843833932. 91. «Prosopography of Anglo-Saxon England», Department of History and the Centre for Computing in the Humanities, at King’s College, London, and in the Department of Anglo-Saxon, Norse, and Celtic, at the University of Cambridge. 92. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 600-601 93. «Passion-Bearer», Orthodox Terminology, Church of the Mother of God 94. Vlachos, Met. Hierotheos: «The Difference Between Orthodox Spirituality and Other Traditions», Orthodox Christian Information Center. Sitat: «such an approach is the saying of Anselm [Archbishop of Canterbury from 1093–1109, one of the first after the Norman Conquest and destruction of the Old English Orthodox Church]» 95. Phillips, (Fr.) Andrew (1995): Orthodox Christianity and the English tradition, Hockwald-cum-Wilton, Norfolk. 96. «Duke William obtains Papal support», Norman Invasion 97. «Flag of England», FOTW 98. «The Pope in 1066: William or Harold?», Santlache 99. Det er ingen samtidige kilder om Haralds ekteskap, kun skrifter fra senere normanniske kronikører som hadde en kirkesentrisk syn, og de var også motiverte til forminske statusen til Haralds barn. 100. Round, J.H. (1885): «Adeliza (d 1066?)», Dictionary of National Biography Litteratur1. Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Los Angeles, California: University of California Press. 2. Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216, 4. utg., New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0. 3. Bernstein, David (1986): The Mystery of the Bayeux Tapestry. Univ of Chicago Pr. ISBN 0226044009. 4. Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, ISBN 878-0-7524-6335-3. 5. Brooks, N.P.; Walker, H.E. (1997): «The Authority and Interpretation of the Bayeux Tapestry» i: Gameson, Richard: The Study of the Bayeux Tapestry. Boydell and Brewer. ISBN 0851156649, s. 63–92. 6. DeVries, K. (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066. Woodbridge, UK: Boydell Press. ISBN 0-85115-763-7. 7. Foys, Martin (2010): «Pulling the Arrow Out: The Legend of Harold’s Death and the Bayeux Tapestry» i: Foys, Overbey, Terkla: Bayeux Tapestry: New Interpretations. Boydell and Brewer. ISBN 1843834707, s. 158–175. 8. Howarth, David (1983): 1066: The Year of the Conquest. Penguin Books. 9. Mason, Emma (2004): House of Godwine: The History of Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1. 10. Moseng, Ole Georg et al. (2007): Norges historie 750-1537, Oslo: Universitetsforlaget, 2. oppl. 11. Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Oslo: Spartacus, ISBN 978-82-430-0475-7. 12. Rex, Peter (2005): Harold II: The Doomed Saxon King. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2. 13. Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2007 14. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, Heimskringla. Moderne utgave Snorres kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal, Oslo 1979; 6. utg. 2003. 15. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press, ISBN 0-19-821716-1., 16. Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin. 17. Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464. 18. William av Poitiers: Gesta Guillelmi II Ducis Normannorum, eller «The Deeds of William II, Duke of the Normans». Sitert av David C. Douglas & George W. Greenaway, red. (1959) i: English Historical Documents 1042–1189, London. Eksterne lenker1. «Harold 3» hos Prosopography of Anglo-Saxon England 2. «Harold II (Godwineson) (c.1020 – 1066)», BBC Historic Figures 3. Portraits of King Harold II (Harold Godwineson) hos National Portrait Gallery, London | Godwinsson, Harald II (I11980)
|
| 465 | Harald HardrådeFra Wikipedia, den frie encyklopedi Harald III Hardråde Konge av Norge Harald Hardråde Navn: Harald Sigurdsson Regjeringstid: 1046–1066 Født: 1015 Ringerike Død: 25. september 1066 Stamford Bridge Foreldre: Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter Ektefelle: 1) Elisabeth av Kiev 2) Tora Torbergsdotter Barn: Med Elisabeth av Kiev: Maria (ca.1046-1066) Ingegjerd (1046-1120) Med Tora Torbergsdotter: Magnus (1048-1069) Olav (ca.1050-1093) Harald Hardråde (1015 – 25. september 1066) var norsk konge fra 1046 – først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridge. Han ble senere begravet i Mariakirken i Trondheim. Da denne kirken ble revet, ble han begravet på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva. Han var sønn av Sigurd Syr på Ringerike og halvbror til Olav den hellige. Han var den tredje norske konge ved navn Harald. Oppvekst og ungdomstidHarald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer. Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem. Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884: Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne. Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme. Medkonge fra 1046I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe. Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende. Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde». Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene. Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig. 1066Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orknøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen. Harald Hardråde og mynterEn norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen. Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene. At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår. Harald Hardråde i mediaI 2016 ble Norge for første gang brukt som nasjon i spillserien Sid Meiers Civilization da Civilization VI kom ut. Serien er kjent for å bruke kjente ledere gjennom historien for å personifisere de aktuelle nasjonene historisk. Harald Hardråde («Harald Hardrada» i spillet) ble valgt som representant for den norske sivilisasjonen.[1] Norge hadde ved tidligere anledninger vært innlemmet i den danske sivilisasjonen i Civilization V som ble ledet av Harald Blåtann («Harold Bluetooth» i spillet). Referanser1. «Civilization 6’s civilizations, leaders and their unique abilities». PCGamesN. Besøkt 3. november 2016. Eksterne lenker1. «Vil verne glemt vikingeslagmark», Aftenposten 23. april 2006 2. «Om Harald Hardrådes grav i Klostergata i Trondheim», NRK 25. oktober 2006 3. Myntherrer - Harald Hardråde 1047-1066, Dokumentasjonsprosjektet (Universitetet i Oslo): 4. «Ut av Danmarks skygge?», om Harald Hardråde som norsk riksgrunnlegger, artikkel hos Norgeshistorie.no | Hardråde Sigurdsson, Harald III (I11495)
|
| 466 | Knut den mektigeKnut den mektige Konge av England Konge av Danmark Konge av Noreg Regjeringstid: Engelsk konge frå 1016, dansk konge frå 1018, norsk konge i 1028 Fødd: om lag 996 i Danmark Død: 12. november 1035 i Shaftesbury i Dorset Føregjengar: I England: Edmund II I Danmark: Harald II I Noreg: Olav den heilage Etterfølgjar: I England: Harald Harefot I Danmark: Hardeknut I Noreg: Håkon Eiriksson jarl Gift med: Ælfgifu av Northampton (Alfiva) Emma av Normandie Born: Med Alfiva: Harald I av England Svein Knutsson (Alfivason) Med Emma: Knut III av Danmark (Hardeknut) Gunhild Knut den mektige eller Knut den store (norrønt: Knútr inn ríki) (ca. 996–12. november 1035) var konge av Danmark frå 1018, konge av England frå 1016 og i ei stutt tid i 1028 var han konge av Noreg. Knut vart døypt Lambert[1] men truleg nytta han sjølv aldri det namnet. Han er kjend på dansk som Knud den Store og på engelsk som Cnut I eller Canute the Great. FamilieFar til Knut var kong Svein Tjugeskjegg. Dei eldste kjeldene er motseiande og til dels umogelege når det gjeld opplysningane om når Knut og syskena hans var fødde, og kven som var mor deira. Det som synest å vere det mest truverdig, er at ho som blir kalla Gunnhild av Polen (Swietoslawa)[Note 1] var mor til desse borna: Gunnhild. Ho var truleg gift med Pallig (kanskje Pallig Tokesson) og ho miste livet i massakren 13. november 1002 i England. Harald (fødd ca. 989). Han var konge over Danmark frå 1014 til han døydde i 1018[2]. Knut (fødd ca. 996). Han var konge over England i tida 1014-1035 og rekna som konge over Danmark i tida 1018-1035. Knut hadde òg systera Gyda, og det er usikkert om Gunnhild av Polen var mor hennar. Ho vart gift med ladejarlen Eirik Håkonsson og var mor til Håkon Eiriksson jarl, som begge spela ei viktig rolle i erobringa av England, og seinare i livet til kong Knut. Adam av Bremen skriv at kong Svein Tjugeskjegg gifte seg med enka etter Eirik Sigersæl[Note 2]. Dette må ha skjedd litt før år 1000, og han hadde då sendt den første kona si attende til Polen[Note 3]. Enka etter Eirik Sigersæl, og mor til kong Olof Skötkonung, var mest truleg Sigrid, ho som Snorre kallar Storråde, dotter til Skoglar-Toste. Ho vart mor til Knut si halvsyster Estrid Margarete (Estrid Sveinsdotter må ha vore fødd seinast litt etter år 1000, då sonen hennar, Svein Estridsson vart fødd ca. 1019). Knut vart, kanskje alt i 1014, gift med Ælfgifu av Northampton[Note 4] og med henne hadde han sønene: Svein – fødd ca. 1016, norsk konge 1030-1035 Harald Harefot – fødd ca. 1016, engelsk konge 1035-1040. I 1017 var han gift med Emma av Normandie, og med henne hadde han borna: Hardeknut – fødd ca. 1018, dansk konge 1028-1042 og engelsk konge 1040-1042[3]. Gunhild (keiserinne Kunigunde) – fødd 1020, gift med den tyske kongen, seinare keisar, Henrik III[4].[Note 5] Liv og lagnadI Flatøyboka[5] er det sagt at Knut vart fostra av Torkjell Høge[Note 6], og det kan òg ha vore slik då det er særs truleg at Knut, berre 3-4 år gammal, vart verande att i Danmark då mor hans vart send til Polen. Der er det òg sagt om Knut at han var sterk og stor av vekst og ein særs fager mann, med unntak av at han hadde ei tynn, høg og litt krum nase. Han var lysleitt, med fagert og langt hår og hadde klare og skarpe augo. Denne siste eigenskapen er òg nemnt i Knutsdråpa[6] (7. verset) av Sigvat Skald, der han er omtala som «kvassøygd» (fráneygr). Han var ein stor krigar, våpendjerv og sigersæl. Men særs vis skal han ikkje ha vore, til liks med faren Svein, som han i alt slekta på. Konge utan landDei første pålitande opplysningane om livet til Knut finn ein i den angelsaksiske krønika for året 1013, der det er fortalt at han var med faren Svein Tjugeskjegg då dei «før august månad» kom med flåten til Sandwich og starta invasjonen av England. Etter at faren døydde i Gainsborough 3. februar 1014, vart han av den danske styrken teken til konge. Den engelske kongen Ethelred[Note 7] hadde rømt til Normandie i 1013, då Svein Tjugeskjegg erobra landet. I påska 1014[7], etter at kong Svein var død, kom kong Ethelred attende til England og store hærstyrkar samla seg til han. Truleg gav Torkjell Høge med sine vikingkrigarar støtte til kong Ethelred på denne tida. Det var òg ved dette høve at vikinghovdingen Olav Haraldsson (Olav den heilage) [8] var med i den engelske styrken, slik skalden Ottar Svarte nemner i diktet «Hovudlausn»[9]: «Du kom til landet, konge, og skaffa, mektig som du var, Ethelred hans rike igjen» (Komt í land, láðvorðr, ok lendir ríki efldr Aðalráði). [Note 8] Kong Knut og dei danske styrkane kunne ikkje stå seg mot dei samla hærstyrkane til kong Ethelred og drog seg då attende til Sandwich, og seinare forlet dei landet og segla attende til Danmark. Broren Harald hadde då teke over som dansk konge[2][10] og Knut ville at dei skulle dele kongsmakta i Danmark. Harald sette seg imot[11] forslaget men sa seg likevel viljug til å hjelpe han med nye hærstyrkar. Invasjonen av EnglandÅret etter rusta Knut ut ein stor flåte og i byrjinga av september 1015[12] hadde han samla styrkane sin ved Sandwich. Verbroren, Eirik jarl, kom samstundes frå Noreg, truleg med ni skip, og slutta seg til den danske flåten. I Eiriksdråpa[13] vers 13, fortel skalden Tord Kolbeinsson at dei to frendane, den hjelmkledde jarlen og fyrsten (fundr hjalmaðs jarls ok hilmis), fann kvarandre der ved kysten av England. Skalden skildrar at dei deretter segla oppover floden og at dei heldt bølgehestane, det vil seie skipa, så nær land at dei kunne skode innover enska vollu – dei engelske sletter. På elva Frome i Dorset segla dei inn i landet, og invasjonen av England var i si emning. Truleg var no Torkjell Høge blitt ein av Knut sine hovdingar, og den engelske hovdingen Eadric Streona kom seinare med 40 skip og gjekk saman med Knut. Den angelsaksiske krønika for året 1015 stadfester at kong Knut sin invasjon av England byrja med at han omkring den 8. september[Note 9] (Marimesse) tok laust med flåten frå Sandwich på søraustkysten av England.[Note 10] Kjeldene opplyser litt ulikt om kor mange skip kong Knut hadde, truleg var flåten på i alle fall 200 langskip og hærstyrken på om lag ti tusen mann. Den angelsaksiske krønika skildrar vidare at dei fekk seg hestar og drog inn i landet, der dei herja i Dorset, i Wiltshire og Somerset, og på slutten av året var Wessex (West-Saxon) erobra, og dei var der til midt-vinter. I 1016 heldt dei fram med krigføringa og gjekk over Themsen og inn i Mercia. Kong Ethelred var blitt sjuk på denne tida, om lag 50 år gammal, og hadde teke tilflukt i Londonborga der han døydde 23. april 1016. Det var sonen, Edmund Jernside, som deretter leia engelskmennene i krigen mot dei danske styrkane. Det kom til mange store slag; det siste og avgjerande stod ved Assandun[14], truleg Ashdon eller Ashingdon i Essex, 18. oktober 1016. Der fekk kong Knut siger, men begge hærstyrkane hadde hatt store tap og vilje til meir krigføring var truleg liten på begge sider. Det heile skal ha enda med at dei to kongane, Edmund og Knut, møttest på øya Alney i Severn og utkjempa ein duell[15] (single combat) mann mot mann. Hendinga er truleg ikkje historisk, men derimot er det truverdig når den angelsaksiske krønika opplyser at dei to knytte vennskap og vart einige om ein fredsavtale. England vart då delt i to, slik at Edmund skulle herske over Wessex og Knut skulle ha Mercia og Northumberland. Kong Knut fekk òg heredømet over London, og styrkane hans kunne såleis innta byen, som dei aldri hadde greid i erobre med militærmakt. Edmund Jernside døydde 30. november 1016[16], truleg drepen av svikaren Eadmund Streona, og etter det vart Knut teken til konge over heile England.[17] 17. januar 1017 vart det halde kroningseremoni i St. Pauls katedralen i London. Kong Knut og Olav HaraldssonI norsk sogeskriving[18] [19] er det blitt hevda at Olav Haraldsson hjelpte kong Knut til å vinne England, og at det skulle ha eksistert ein form for avtale eller forståing mellom dei, om at Olav skulle få herredømet over Noreg. Desse teoriane baserer seg på synsing og særs spekulative tolkingar av kjeldene, og må reknast som konstruksjonar for å sannsynleggjere at Olav, helgenkongen, skulle ha hatt legitime grunnar til å bli konge i Noreg. Alle historiske kjelder viser likevel at han var ein eventyrar og vikingkonge som aldri var alliert med kong Knut. Rett nok herja han truleg i England saman med Torkjell Høge i åra 1009-1011[20], men i byrjinga av 1014 gjekk i teneste som leigesoldat hos kong Ethelred i England. Då Knut starta invasjonen i september 1015, var sjølvsagt Olav kjend med at Eirik jarl hadde reist frå Noreg og han bestemte seg for å nytte høvet og erobre landet. Han må ha reist frå England i august 1015 og greidde å ta Håkon Eiriksson jarl til fange i Saudungsundet, stutt tid etter at Eirik jarl var reist frå landet. Deretter greidde han, ved eit lukketreff, å erobre Noreg på ei tid då landevernet var svekt fordi mange av dei djervaste hovdingane var i England for å ta del i kong Knut sin invasjon. At Olav Haraldsson skulle ha nokon arveleg kongsrett i Noreg, må truleg reknast som ei av dei mange helgenmytene som oppstod etter at han vart kåra til helgen. Det er langt meir truleg at han hausten 1015 invaderte Noreg etter ein avtale med kong Ethelred, og deretter var meint på å gjere eit åtak på Danmark for svekke kong Knut sine invasjonsplanar. At dette var ei reell problemstilling, kan ein lese ut frå beretninga til Adam av Bremen[21] , der han nemner i kap. 52, at kong Knut «såg med uro på muligheita for krig på to frontar». Dersom noko slikt var planlagt, førte det ikkje fram, då Olav fekk styringa med Noreg først etter påske 1016, etter slaget ved Nesjar. Kong Ethelred i England var då alt avliden og erobringa av England vart fullført litt seinare det året. Men kong Olav gjekk likevel til krig for å erobre Danmark; sjå avsnittet nedanfor om slaget ved Helgeå. Konsolidering av riketKong Knut delte riket i fire administrative hovudområde, eller jarledøme, slik at han sjølv hadde det gamle kongeriket Wessex, Torkjell jarl fekk Aust-Anglia, Eadric Streona fekk sitt gamle len Mercia og Eirik jarl fekk Northumbria. Sonen til Eirik jarl, Håkon Eiriksson, kom til England hausten 1015, etter at han var blitt teken til fange av Olav Haraldsson og deretter forvist frå Noreg. Han fekk seinare ei høg stilling i hirda til kong Knut og er nemnt som jarl i Worcestershire i Mercia[23] (Vest-Midlands). Alt det første året let kong Knut rydde av vegen, eller vise ut av landet, mange stormenn som han ikkje hadde tiltru til[24][25]. I dei eldste engelske kjeldene er det særskilt nemnt at han tok livet av svikaren Eadric Streona. Hendinga blir nokså ulikt skildra i dei ymse kjeldene, men truleg var det Eirik jarl som utførte avrettinga. Edmund Jernside let etter seg to søner, Edward og Edmund. Kong Knut såg truleg på dei som mogelege tronkrevjarar, og i krønika til Florence av Worcester[26] blir det sagt at kong Knut sende gutane til kong Olof Skötkonung[Note 11] i Sverige, «for at dei skulle drepast der»[Note 12]. I juli det same året gifte han seg med Emma[27], dotter åt Rikard I hertug av Normandie (den uredde)[28]. Ekteskapet var utan tvil gjort av politiske grunnar, ikkje minst for å sikre ein allianse med hertugdømet i Normandie. Ho var enka etter kong Ethelred og med han hadde ho frå før sønene Alfred og Edvard, og dottera Godgifu. Desse borna vart sende til slektningane i Normandie, og det vart gjort ein avtale melom Emma og Knut, slik at berre ein son som ho måtte få med kong Knut, skulle ha rett til å bli ny konge i England [29]. I 1018 fekk kong Knut utbetalt ein tributt på 72000 pund «frå heile England», i tillegg til 10500 pund[30] som London-buarane betalte. På denne tida var han fullt ut blitt akseptert som herskar over England, og i den angelsaksiske krønika er det sagt at det vart halde eit møte i Oxford der «danane og engelskmennene» vart sameinte under «Edgar's law». Kong Knut kunne dermed betale ut løn til hærmennene sine og størsteparten av styrkane som hadde vore med i invasjonen, vart sendt heim. 40 skip av styrken vart verande i England[31]. I 1019 reiste kong Knut til Danmark, og var der heile vinteren[32]. Truleg var formålet med ferda å krevje arv etter broren kong Harald[2], som døydde om lag på denne tida. Den vinteren tok Knut over styringa med Danmark og han bli rekna som dansk konge frå 1018. Ei opplysning i den angelsaksiske krønika for året 1023, tyder på at kong Knut var i Danmark òg det året, og at han då gav Torkjell Høge styringa med Danmark og sette han til formyndar for sonen sin, Hardeknut[3]. Opplysninga er rekna som lite truverdig, og dette er òg den siste gongen Torkjell Høge er nemnt i dei eldste kjeldene. Meir truverdig er opplysninga i Heimskringla[33] om at Knut sette att sonen sin i Danmark og Ulf Torgilsson vart sett til formyndaren hans og skulle ha styringa med Danmark som Knut sin jarl[Note 13]. Dette høver med stoda slik ho var omkring år 1025. Ny krig i SkandinaviaI Knutsdråpa[6] av Sigvat Skald (vers 7), er det nemnt at kong Knut fekk høyre at ei hær var på veg mot Danmark, og Snorre skreiv[34] at kong Anund frå Sverige og kong Olav frå Noreg hadde alliert seg med kvarandre og kunngjorde at dei var meint på å legge Danmark under seg. Dette må han hendt i 1025 eller 1026, og kong Knut rusta ut ein stor hærflåte og segla vest over havet. Det er i denne samanhengen at Snorre fortel[35] at kong Knut hadde eit drakeskip på seksti rom og Håkon jarl ein drake på 40 rom. Dei to sjøhærane møttest i eit stort slag ved Helgeå i Sverige[36]. Der skal den norsk/svenske flåten ha vunne siger, men skalden Ottar Svarte uttrykte det likevel slik i «Knutsdråpa»[37] (vers 11): «Kampraske konge, du slo Sveane, der det heiter Helgeå» (Svíum hnekkðir þú, søkkva siklingr orr, þars Ô in helga). I alle høve vart resultatet likevel slik at flåten til kong Knut trekte seg attende til Sjælland medan kong Olav og kong Anund gav opp hærferda. For den norske kongen vart konsekvensane store; den dansk/engelske flåten vakta sjøvegen gjennom Øresund og han måtte sette skipa på land i Sverige og gjere heimvegen til Noreg over land. Etter dette slaget hadde kong Olav i røynda ikkje lenger kongsmakt i Noreg. Før slaget ved Helgeå skal Ulf jarl ha gitt støtte til dei to kongane Olav og Anund og han skal ha planlagt å kåre den åtte år gamle Hardeknut til dansk konge, med seg sjølv som regent og visekonge.[38] Då det kom til stykket, tok han likevel del i slaget på kong Knut si side. Men kong Knut var likevel misnøgd med sviket og baud at Ulf jarl skulle drepast.[Note 14] Skottland og NoregKong Knut var truleg ei tid i Danmark etter slaget, men ein gong den vinteren må han ha lagt ut på reise for å gjere ei pilegrimsferd til Roma. Ei slik ferd til pavebyen var ikkje uvanleg og gav truleg stor prestisje for herskarane i medelalderen. I Roma var han til stades då Konrad II[39] den 25. mars 1027 vart krona til tysk-romersk keisar av pave Johannes XIX (d. 1032). Etter ferda reise han truleg via Danmark og attende til England. Han gjorde deretter ei ferd (hærferd?) til Skotland og den angelsaksiske krønika melde for året 1027 at den skotske kongen Malcolm [40], og to andre kongar, underkasta seg. Ikkje før året etter, våren og sumaren 1028, fullførte kong Knut (og Håkon Eiriksson jarl) erobringa av Noreg og gjorde dermed endeleg slutt på kong Olav sitt kongedøme. Det blir fortalt om ferda i dei norrøne kongesogene[41]. I Fagrskinna er det sagt at kong Knut sin flåte på denne ferda, var på 1200 skip, men truleg er opplysninga i den angelsaksiske krønika rettare, der det er nemnt 50 store skip. Skalden Torarin Lovtunge skildra ferda i diktet Tøgdråpa[42]. Ein høyrer ikkje noko om krig eller våpenbruk på denne ferda, men berre at kong Knut let seg hylle som konge over alt der han kom, til sist på eit åtte-tings møte i Trondheimen der han vart vald til konge over heile Noreg. Deretter kalla han saman til eit nytt møte, der han lyste ut at hans eigen son, Hardeknut, skulle vere konge over Danmark og systersonen hans, Håkon Eiriksson jarl skulle ha styringa med Noreg.[Note 15] Vinteren 1029/1030 døydde Håkon Eiriksson jarl, og i den angelsaksiske krønika er det skrive under året 1030 at «Håkon, den dugande (doughty) jarlen, døydde på havet». Kong Knut sette då sonen sin, Svein Knutsson, til å styre Noreg. Han vart teken til konge sumaren 1030 og blir i norsk historieskriving oftast kalla Svein Alfivason. Om lag på same tida kom Olav Haraldsson med hærmakt for å erobre landet på nytt, men bøndene samla seg mot han og det kom til eit slag på Stiklestad, der han fall. Kjeldene gir lite grunnlag for ei vurdering om korleis ungguten Svein Knutsson vart teken imot som konge i Noreg. I nyare historeskriving blir det oftast vektlagt at han var kong Knut sin son, og styringstida hans blir omtala som ei epoke med dansk styring. Det er likevel eit faktum at han var syskenbarnet til Håkon Eiriksson jarl og arverettsleg var han truleg den næraste til å ta over som norsk herskar. I kongesogene og skaldediktinga finn vi aldri nemnd noko om at kong Svein vart sett på som ein slags dansk underkonge; ein skald omtala han derimot som folkekonge[Note 16]. Brevet av 1027På heimturen etter Romaferda skreiv kong Knut eit brev «til heile den engelske nasjonen». Det er overlevert (opphaveleg på latin) i krønika til Florence av Worcester[43]. Han byrjar med å presentere seg sjølv som «konge av heile England, og Danmark, Noreg og del av Sverige». Det er ikkje tvil om at han seinare (ikkje på den tida då brevet vart skrive) vart teken til norsk konge for ei stutt tid, men etter at han gav styringa av Noreg til Eirik Håkonsson jarl, må han reknast som «overkonge», på lik linje med hans herredøme over Danmark etter 1028. Når han tok med «del av Sverige» skuldast det truleg at han, etter slaget ved Helgeå, la under seg svenske landområde, kanskje landskapet Blekinge. I brevet fortel han at han fekk møte både keisar Conrad II og paven (Johannes XIX), og mange andre stormenn. Han stadfeste det religiøse formålet med ferda, men han la òg vekt på at han har fått lovander om trygg ferdsel for folket sitt, til og frå Roma, utan urimelege krav om toll og avgifter. Han kom til sist med pålegg om at lovpålagte kyrkjelege skattar (cyrisceat) skulle vere betalte, innan han kom heim til England. Han skreiv òg at han ville returnere til Danmark («den same vegen han kom») for å gjere avtalar om fred med «dei nasjonane og folka som ville ha teke mitt liv og mi krone». I fall slike avtalar vart gjort, må det ha vore mellom Sverige og Danmark; etter det som hende seinare er det lite truleg kong Olav kan ha gått med på nokon fredsavtale. Sumaren 1027 kom han attende til England og det året gav han byen Sandwich til klosteret Christchurch i Canterbury[44]. Gåva var kanskje ein konsekvens av lovnader han hadde gitt til pave Johannes. Ettermæle og arvefølgeHan er nemnt i skaldekvad av mange norrøne skaldar. Av samtidige dikt kjenner vi Eiriksdråpa[13] av Tord Kolbeinsson, Vestfarviser og Knutsdråpa[6]av Sigvat Skald, Knutsdråpa[37] av Ottar Svarte, Knutsdråpa av Hallvard Håreksblæse, Tøgdråpa[42] av Torarin Lovtunge og ei vise av Hårek av Tjøtta. Kong Knut den store var den første kongen som herska over eit samla England, og då han døydde var han overhovud i eit Nordsjø-imperium som, utanom England, inkluderte Danmark, deler av Sverige, Noreg, Skottland og Wales.[Note 19] Han synest å ha vore ein nådelaus vikingkrigar men likevel ein kristen fyrste, og engelskmennene såg truleg på han som ein erobrar, men òg ein som hadde skapt fred for eit plaga folk. Han viste seg å vere ein handlekraftig politikar som knytte til seg dugande medarbeidarar og etablerte gode alliansar, både innanlands og utlanlands, ikkje minst bygde han opp eit godt tilhøve til kyrkja. Pilegrimsferda i 1027 til Roma vart i samtida rekna som ei triumfferd og i Knutsdråpa[6] prisar skalden han som «kjær for keisaren, nær til Peter» (kærr keisara, klúss Pétrúsi). Det første året behandla han England som ein erobra provins – deretter oppførte han seg som ein klok og rettferdig herskar. Han var den først vikinghovdingen som vart teken opp i det siviliserte samhaldet av kristne kongar i Europa. Truleg hadde kong Knut meint at Hardeknut, sonen han fekk med Emma av Normandie, skulle ha førsteretten til å bli nye konge i England. Men hausten 1035, og dei neste par åra, var Hardeknut involvert i krig mot Magnus den gode i Noreg, som truga med å invadere Danmark. Halvbroren, Harald Harefot vart då teken til konge[Note 20], straks etter at kong Knut døydde. Harald Harefot døydde i 1040, og om sumaren det året kom Hardeknut frå Danmark og han vart straks teken til ny konge både av engelskmenn og daner. Men han òg fekk ei kort styringstid og etter berre to år døydde han, 8. juni 1042, og han var den siste danskætta kongen som regjerte over England. Før han døydde, hadde han sendt bod etter halvbroren i Normandie, Edvard (Edward the Confessor) og han vart teken til ny konge i 1042. Kong Edvard var sonen til kong Ethelred og etter om lag 20 år med dansk styre, kom det på nytt ein angelsaksiske konge i England og kong Knut sitt imperium gjekk i oppløysing. MyntarKong Knut slo store mengder mynt, mest i England der han gjorde tre hovudtyper myntar, som ein meiner å kunne datere slik: «Quatrefoil» 1017-1023, «Pointed Helmet» 1023-1029 og «Short Cross» 1029-1035, men han gjorde òg myntar i Skadinavia. I Danmark innførte han engelsk «design», den første mynten slått i Lund med teksten CNVD REX IN DANORUM[46]. Etter slaget ved Helgeå rekna kong Knut seg om konge over «del av Sverige», og det er funne ei mindre gruppe av myntar med teksten: CNVT REX SW (Cnut rex Swevorum)[46]. Teksten på baksida, DORMOD ON ZIHT, tyder på at myntane var slått i Sigtuna av den engelske myntmeisteren «Thormod». Kjelder og utfyllande opplysningarNotar1. Ho var dotter til den polske hertugen Mieszko, og dermed syster til Boleslaw, den første kongen i Polen. 2. Eirik Sigersæl døydde truleg i 994 3. I Encomium Emmae Reginae, bok II s.19, står det at då kong Svein døydde, reiste sønene hans til Polen (Slavia) og henta heim mor deira 4. Ælfgifu blir ofte kalla kong Knut si frille, men truleg var han gift med henne. Det er lite truleg at far hennar, ealdorman Ælfhelm av Northumbria, ville ha akseptert noko anna, og utan tvil hadde ho seinare ein høg status i hoffet til kong Knut (ref. «Cnut» side 131). I Noreg vart ho kalla Alfiva; mor til kong Svein Alfivason. 5. Gunhild Knutsdotter vart truleg lova bort til Henrik III omkring 1029, men giftarmålet skjedde ikkje før ho var 16 år gamal, i 1036. Berre to år seinare døydde ho av ein pestsjukdom i Italia («Cnut», M.K.Lawson, side 109). 6. Etter alt å døme hadde Knut òg eit nært tilhøve til Torkjell seinare i livet. Snorre opplyser i soga om Olav Trygvason, at Torkjell Høge var son av Strut-Harald frå Skåne, og brørne hans var Sigvalde jarl og Hemning. 7. Ethelred (den rådville) var engelsk konge i tida 978-1013 og 1014-1016. 8. Olav Haraldsson var truleg i Rouen i Normandie hausten 1013, der han møtte kong Ethelred som hadde rømt frå England då Svein Tjuegskjegg vart konge. Då Ethelred vende attende til England ved påsketider 1014, var Olav med han som leigesoldat. 9. Marimesse: Den angelsaksiske krønika nemner her «Nativity of St Mary» og i dei aller fleste kristne kyrkjesamfunn blir denne dagen feira 8. september (9 månader etter unnfangelsen (Conceptio immaculata) som var 8. desember). 10. Sandwich ligg ved elva Stour og var den gongen ein av dei viktigaste hamnebyane i England. 11. Kong Olof og kong Knut var formelt sett halvbrør; kong Olof si mor (Sigrid) var gift med far til kong Knut. 12. Om dette var sanninga eller ikkje, i alle høve drap ikkje kong Olof dei to gutane, men sende dei til dotter si, Ingegerd, i Kiel, og seinare vart dei sende til Ungarn. Den ein av dei, Edmund, døydde ikkje lenge etter, men den andre, kalla Edvard den landflyktige (Edward the atheling), vaks opp og levde til 1057 (Nemnt i den angelsaksiske krønika for året 1057). 13. Ulf jarl hadde vore med i hæren til kong Knut under invasjonen av England. Han var sonen til Torgils Sprakalegg og var gift med Estrid Sveinsdotter, syster til kong Knut. Sonen deira var Svein Estridsson som seinare vart konge i Danmark. 14. Snorre, i Soga om Olav den heilage, kapitla 152 og 153, dikta ei heil forteljing om drapet, som vart utført i Luciuskyrkja i Roskilde av den norske hovdingen Ivar Kvite. 15. Møtet i 1028: Når dette møtet blir omtala i norsk historieskriving, blir det som oftast lagt fram slik at kong Knut sette Hardeknut til konge over Danmark, medan Håkon Eiriksson berre fekk Noreg i len, attpå til underlagt dansk styre? Skalden Torarin Lovtunge var tilstades under møtet og må seiast å ha gitt eit augevitneutsegn då han gjorde diktet Tøgdråpa(sjå ref.). Ein kan knappast lese diktet annleis enn som to likeverdige utsegn (strofe 6) når kong Knut gir styringa over Danmark til sin eigen son og styringa over Noreg til sin systerson. At Håkon i sogene er nemt som «jarl» blir, som oftast når det er tale om ladejarlane, sett synonymt med «kongens jarl» - noko som er ei historisk mistolking. 16. I Glælongskvida nemner Torarin Lovtunge han som tjodkonge i Trondheimen (þjóðkonungr í Þrándheimi). 17. Ides: den angelsaksiske krønika for 1035 skriv: den andre dagen før ides av november (ides blir rekna til dagen i midten av månaden) 18. Kong Svein Tjugeskjegg og alle dei mannlege etterkomarane hans døydde særs unge, etter alt å døme av sjukdom. Svein Tjugeskjegg vart om lag 54 år, Harald om lag 20 år, Harald Harefot om lag 25 år, Hardeknut om lag 25 år og Svein om lag 20 år. Kong Knut var berre om lag 40 år gamal då han døydde. Ein dansk rettsmedisinar har sett fram ein teori om at dei alle døydde av ein arveleg defekt, Brugadas syndrom (sjå kjelder). 19. Det er likevel ikkje noko som tyder på at han hadde vore meint på å organisere imperiet til éin stat. Under hans overherredøme fungerte kvart av områda som sjølvstendige rike, styrt av sjølvstendige herskarar. 20. I den angelsaksiske krønika for 1035 er det sagt: «..chose Harold to hold all England for himself and his brother Hartacnut, who was in Denmark». Fotnotar1. Adam av Bremen, Beretningen om Hamburg stift. Om Lambert: bok 2, kap.52 2. til: 2,0 2,1 2,2 Harald 2 Svendssøn Store norske leksikon (Hentet 29. juni 2017) 3. til: 3,0 3,1 Hardeknud – av England og Danmark Store norske leksikon 4. Henry III Holy roman emperor Encyclopædia Britannica 5. Flatøyboka bok I, side 203 6. til: 6,0 6,1 6,2 6,3 Knutsdråpa av Sigvat Skald (Skaldic Project) 7. I krøniken til John Worcester står det for året 1014, .. during Lent the king was brought back … 8. Olav Haraldsson ungdom .. av Oscar A. Johnsen (1916) 9. Hovudlausn av Ottar Svarte. 10. Encomium Emmae Reginae: Introduction, side lvi og lvii. 11. Encomium Emmae Reginae, bok 2, kap. 2) 12. Den angelsaksiske krønika for året 1013, nemner «Before the Nativity of St. Mary», dvs 8. september. 13. til: 13,0 13,1 Eiriksdråpa av Tord Kolbeinsson, 14. The Site of the Battle of Assandun Saffron Walden Historical Journal 15. Duellen på Alney: The Chronicle of Henry of Huntingdon, for år 1016 (side 195) 16. Den angelsaksiske krønika: «he passed away on St. Andrew's Day» (Andreasmesse) 17. King Cnut (Canute) Britroyals.com 18. Vikingtid og rikssamling : 800-1130 Helle, Bjorli, Oslo : Aschehoug, 1995 ISBN: 8203220282, side 138/139 19. Norsk historie. 1 : 750-1537 Tano Aschehoug, 1999 ISBN: 8251837391, side 67/68 20. Encomium Emmae Reginae, Appendix III, side 77 21. Adam av Bremen Beretningen om Hamburg stift, bok 2, kap.52 (Aschehoug 1993) 22. Sveriges runinskrifter, Upplands runinskrifter Orkestadstenen U344 side 80-86 23. Google Books A Companion to the Anglo-Norman World, Christopher Harper-Bill, Elisabeth Van Houts (2002), side 8 og 47 24. Encomium Emmae Reginae, side 31, (bok II, kap. 15) 25. Den angelsaksiske krønika, for året 1017 26. The Chronicle of Florence of Worcester av Thomas Forester, side 133 27. Emma of Normandy (findagrave.com) 28. Richard I of Normandy (findagrave.com) 29. Encomium Emmae Reginae, bok II, kap. 16 (s. 33) 30. Ein versjon av krønika nemner 11000 pund 31. Den angelsaksiske krønika, for året 1018 32. Den angelsaksiske krønika for året 1019. 33. Soga om Olav den heilage, kap. 134 34. Soga om Olav den heilage, kapittel 145 35. Soga om Olav den heilage, kapittel 147 36. Den angelsaksiske krønika for året 1026 er det nemnt at dei møttes ved «The Holme in the holy river». 37. til: 37,0 37,1 Knutsdråpa av Ottar Svarte (Skaldic Project) 38. Encomium Emmae Reginae, Appendix III, side 83 39. Conrad II Encyclopædia Britannica 40. Malcolm II Scottish monarks 41. Soga om Olav den heilage, kapitla 170 og 171 42. til: 42,0 42,1 Tøgdråpa av Torarin Lovtunge (Skaldic Project) 43. Chronicle of Florence of Worcester brevet av 1027 frå kong Knut: side 137 44. Den angelsaksiske krønika for året 1027 45. Winchester Cathedral The mortuary chests 46. til: 46,0 46,1 King Canute’s Coinage in the Northern Countries B. Malmer , London 1972 Eldre norrøne og engelske kjelder1. Dei fleste av dei norrøne sogene vart nedskrivne 200 år eller meir i ettertid, og mykje av opplysningane er mest å rekne for prosa-dikting og er ikkje historisk pålitande. 2. Snorres Kongesoger (red. Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy (Oslo 1993) ISBN 8252141390) I dei norrøne kongesogene er Knut Sveinsson mest omtala i soga om Olav den heilage. 3. Danmarks krønike av Saxo Grammaticus (frå heimskringla.no), Tiande bok: Knud. 4. Jomsvikinga Saga og Knytlinga frå archive.org. Om kong Knud: frå side 165. 5. I Skaldatal (her på norrønt) er kong Knut ført opp med skaldane Sigvat Skald, Ottar Svarte, Torarin Lovtunge, Hallvard Håreksblese, Berse Skaldtorfuson, Stein Skaftesson, Arnor jarlaskald og Óðarkeftr. Dikta som er bevart etter desse skaldane, er i stor grad rekna som viktige og truverdige kjelder. 6. Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden (Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificumom) som Adam av Bremen skreiv mindre enn 50 år etter at kong Knut døydde, inneheld påviseleg mange feil, men er likevel rekna for å innehalde opplysningar av stor historisk verdi. 7. Encomium Emmae Reginae v/Alstair Campbell (London 1949) Verket er ein lovtale til ære for dronning Emma av Normandie. Det vart skrive i åra 1041/1042 og første delen handlar om Svein Tjugeskjegg og erobringa av England. Omtalen av kong Svein og sonen kong Knut, er utan tvil ei subjektiv framstilling som legg vekt på dei positive sidene ved livet deira. 8. Den angelsaksiske krønika (Online Medieval and Classical Library) er nedteikna i tid nokså nær hendingane som blir skildra og er rekna for å vere den viktigaste, og truleg mest truverdige, kjelda for tida då dei danske kongane erobra England. 9. PASE The Prosopography of Anglo-Saxon England er ein viktig database der det er samla historiske dokument frå den angelsaksiske tida i England. Her: om CNUT. 10. William of Malmesbury's Chronicle of the kings of England (Gesta regum Anglorum) (William av Malmesbury levde i tida ca.1095–ca.1143.) 11. The Chronicle of Henry of Huntingdon (Henry av Huntingdon levde i tida 1084?–1155.) 12. The Chronicle of Florence of Worcester av Thomas Forester (1854) (Florence av Worcester levde i tida ?–1118) 13. The Chronicle of John of Worcester 1118-1140 (John av Worcester levde i tida ?– ca.1140.) Andre kjelder1. M K Lawson (1993) Cnut: the Danes in England in the early eleventh century – Longman, London and New York. ISBN 0-582-05970-4. 2. Frank Stenton (2001) Anglo-Saxon England – Oxford University Press. ISBN 0-19-280139-2. 3. Charles River Editors (2014) Cnut the great: The Life and Legacy of Scandinavia's Most Famous King – amazone.com, digitalt. 4. «Knut den mektige» i Store norske leksikon, snl.no. 5. B. Markham Rhodes (2015) «Canute (Knud) The Great - From Viking warrior to English king» – The Viking Network ['Hentet 22.3.2017']. 6. Erik Lynge Stenager (2017) «King Canute the Great» – Vikingworld ['Hentet 22.3.2017']. 7. King Canute’s Coinage in the Northern Countries B. Malmer , London 1972 8. Danmarks Mynthistorie indtil 1146 P. Hauberg (danskmoent.dk - lest 7.7.2017) 9. Brugadas syndrom Jørgen Lange Thomsen (2015) | den Mektige, Knut (I12029)
|
| 467 | Olav KyrreFra Wikipedia, den frie encyklopedi Olav III Kyrre Konge av Norge Olav Kyrre Navn; Olav Haraldsson Regjeringstid; 1067–1093 Født; ca. 1050 Død; 1093 Håkeby, Tanum Foreldre; Harald Hardråde og Tora Torbergsdatter Ektefelle; Ingrid Sveinsdatter, datter av kong Svein av Danmark Barn; Magnus (1073-1103) Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var norsk konge fra 1067 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus, men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla, Fagerskinna og Morkinskinna. Bakgrunn og familieOlav var sønn av kong Harald Hardråde (norsk konge 1046-1066) og Tora Torbergsdatter. Faren Harald ble i 1045 gift med Ellisiv av Kiev, som han fikk døtrene Maria og Ingegjerd med.[1] I 1048 traff han Tora, som ble mor til sønnene Olav og Magnus. Tora tilhørte Giskeætten, som var en av de mektigste slektene i Norge på den tiden. Etter Haralds død i 1066 skal Tora ha blitt gift på nytt, enten med den svenske kongen Håkan Røde, eller med den danske kongen Svein Estridsson.[2] Olav ble gift med den danske kongsdatteren Ingerid, datter av kong Svein Estridsson, så dersom morens giftermål med Svein stemmer, var Ingerid også Olavs stesøster. Olav og Ingerid fikk ingen barn sammen, men Olav fikk sønnen Magnus med frillen (elskerinnen) Tora Jonsdatter. I EnglandOlavs far Harald da dro til England i 1066, og både Olav, stemoren Ellisiv og søstrene Maria og Ingegjerd var med. Harald kjempet i flere slag, og Olav var med i minst ett av dem. Snorre forteller at Olav var med faren da nordmennene seilte opp ved «Humbra», altså elven Humber i Yorkshire, og gikk i land ved «Usa», altså elven Ouse. 20. september 1066 stod slaget ved Fulford, hvor nordmennene og deres angelsaksiske allierte seiret over den angelsaksiske jarlen Morcar av Northumbria. Snorre gjengir også et kvad av skalden Stein Herdisson om Olavs deltakelse i slaget. Snorre påstår at Morcar ble drept i slaget.[3] Dette stemmer ikke, Morcar flyktet og allierte seg med Harald Godwinsson, Harald Hardrådes motstander.[4] Fem dager senere stod slaget ved Stamford Bridge mellom Harald Godwinsson og Harald Hardråde. I dette slaget deltok ikke Olav. Faren Harald ble som kjent drept i slaget. Olav tok med den engelske stormannen Skule, som fikk tilnavnet Kongsfoste, hjem fra England. Skule ble lederen for Olavs hird, og fikk flere gårder av det norske krongodset, blant annet Rein i Rissa, og ble stamfar birkebeinerkongen Inge Bårdsson (norsk konge 1204-1217).[5] Den fredelige kongenDa Olav kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Olavs regjeringstid ble en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svein Estridsson og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.[6] Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.[7] Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Det er også bevart et brev til Olav fra Pave Gregor VII. I brevet ber Gregor Olav om å sende «unge og ættstore menn» fra Norge til Vatikanet for å få opplæring som kirkeledere. Vi vet imidlertid ikke hvorvidt Olav gjennomførte dette.[8] Olav døde 1093 på kongsgården Haukbø i Viken, nå Håkeby i Tanum i Båhuslen. Kongen ble senere begravd i Kristkirken i Nidaros (Trondheim).[9] Referanser1. Andersen, Per Sveaas. (2015, 30. juni). Ellisiv: norsk dronning. I Store norske leksikon. Hentet 11. oktober 2016 fra https://snl.no/Ellisiv_-_norsk_dronning. 2. Røskaft, Merete. (2009, 13. februar). Tora Torbergsdatter. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 11. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Tora_Torbergsdatter 3. Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 85 4. Gustav Storm (1900), fotnote 128 5. Bratberg, Terje. (2012, 12. april). Reinsætten. I Store norske leksikon. Hentet 12. oktober 2016 fra https://snl.no/Reins%C3%A6tten. 6. Krag, Claus. (2009, 13. februar). Olav 3 Haraldsson Kyrre. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 12. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Olav_3_Haraldsson_Kyrre. 7. Snorre, Olav Kyrres saga, kap. 6 8. Krag, Claus. (2009, 13. februar). Olav 3 Haraldsson Kyrre. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 12. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Olav_3_Haraldsson_Kyrre. 9. Snorre, Olav Kyrres saga, kap. 8 Litteratur1. Bjørn Bandlien En engelsk rømling hos Olav kyrre, Middelalderforum nr. 4.1 (2004), s. 33-79 2. Snorre Sturlason, Harald Hardrådes saga og Olav Kyrres saga. Oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1900 | Kyrre Haroldsson, Olav (I11453)
|
| 468 | Ragnar LodbrokRagnar Lodbrok (norrønt Ragnarr Loðbrók) var en legendarisk delvis svensk og dansk småkonge som levde en gang på 700- og 800-tallet. I henhold til krønikeskriveren Saxo Grammaticus hørte Ragnar til den svenske Ynglingeætten. Både Saxo og islandske kilder har beskrevet ham som sønn av Sigurd Ring, en svensk konge som etter sigende skal ha erobret Danmark, men kildene strides om Ragnar bodde i Sverige eller i Danmark. Myte eller historisk figur?Selv om Ragnar Lodbrok ble betraktet som en helt i det norrøne Norden er troverdige opptegnelser om livet hans svært overfladiske og hviler tungt på legendariske fornaldersagaer. Selv en noenlunde datering av hans tid og liv hviler på stor usikkerhet: noen kilder nevner 750-794, mens andre kilder daterer betydelig senere fra 860-865. Antagelig var han en krigsherre fra antatt 835 til sin død i 865, og kanskje kun hersket som konge de siste få årene av livet. Den historiske Ragnar Lodbrok var muligens en jarl for den danske kong Hårek.[1] De viktigste kildene til kunnskap om Ragnar Lodbrok er Ragnar Lodbroks saga (Ragnars Saga Lodbrokar), den kortere og kanskje yngre Tåtten om Ragnarsønnenes saga (Þáttr af Ragnars sonum) og i Bosi og Herrauds saga. Han nevnes også i Volsungesaga og i Orknøyingenes saga som Snorre Sturlason kaller «jarlesagaen». Det knyttes en forbindelse mellom Ragnar Lodbrok og Orknøyene. En runestein der bærer hans navn. I henhold til De fragmentariske irske annaler ble Ragnars sønn Halvdan med sine tre sønner fordrevet til Orknøyene. Det skjedde senest i 854. Ragnar Lodbrok er også en sentral skikkelse i skaldekvadet Håttalykill (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), diktet av islendingen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl i fellesskap. Skaldekvadet Krákumál, som er skrevet på 1100-tallet, foregir å være Ragnars dødssang. Lodbrok betyr «lodden bukse», kanskje fordi Ragnar laget seg en rustning av dyreskinn. Navnet «Lothbroc» finnes i verket Gesta Normannorum Ducum av William av Jumièges (ca. 1070) hvor denne blir nevnt som far til Bjørn Jernside, sistnevnte blir bekreftet av andre kilder. Ivar Beinlause er også blitt identifisert som sønn av Ragnar Lodbrok av Adam av Bremen som kalte Ivar sønn av «Lodparchus»[2]. Det er den islandske sagaskribenten Are Torgilsson Frode (1067–1148) som er den første kjente forfatteren som knytter Lodbrok med fornavnet Ragnar, eller knytter to personer sammen til en skikkelse, Ragnar og Lodbrok. I Irlands fragmentariske annaler finnes det en opptegnelse over en «Ragnall» (Ragnvald), sønn av «Alpdan» (Halvdan), «konge av Norge», og hans bedrifter fram til York faller til danskene. Det er et av de sterkeste argumenter for at Ragnall eller Ragnvald er den samme som Ragnar Lodbrok, og for krønikeskrivere på De britiske øyer var det vanskelig å skille mellom norsk eller dansk når de knapt nok gjorde det selv. I fornaldersagaene ble Ragnar gjort til konge av Danmark og drar på fantastiske eventyr over hele verden. Blant annet møter han den enestående vakre og trolldomskyndige Åslaug Sigurdsdatter i Norge som blir hans andre kone. Hun føder ham fire sønner. Åslaug, som også blir kalt for «Kråka», skal være datter av Sigurd Fåvnesbane, en annen legendarisk helt fra fornaldersagaene. Som Kråka er Åslaug ei norrøn Askepott og blir hyllet i både Norge og Danmark, og hennes funksjon er å være en forbindelse mellom Odin og de norrøne fornalderkongene som krevde å nedstamme fra gudene. Røver og heltRagnar var en førkristen hedning som påsto at han var en direkte etterkommer av ingen ringere enn Odin selv. En av hans favorittstrategier var å angripe kristne byer på helligdager, vel vitende om at mange av soldatene da ville være i kirken. Ragnar tilbrakte det meste av livet som pirat og viking, invaderte det ene landet etter det andre. Han ville vanligvis godta en høy betaling for å la være å angripe sine ofre, kun for å komme tilbake senere og forlange en enda høyere betaling for ikke å angripe. Omfanget av hans virksomhet tyder på at han må ha vært en dyktig hærfører. Ravnen var Ragnar Lodbroks symbol. Han hadde fått sine døtre til å sy et banner med en ravn avbildet. Ravnen hadde i alle år vært en fugl knyttet til dårlige varsler lik Odin selv eide to ravner kalt Hugin og Munin som fortalte om det som skjedde i verden. Banneret kalte han «Reafan», og det ble sagt at når banneret flagret ville Ragnar seire, men om det hang livløst vil slaget være tapt. Også de norske kongene Harald Hårfagre og Harald Hardråde eide et tilsvarende ravnebanner. FrankrikeI 845 var han tilsynelatende en mektig hersker og sannsynligvis samtidig med den første herskeren av Russland, den norrøne Rurik. Det er sagt at Ragnar alltid søkte nye eventyr ettersom han fryktet for at hans egne sønner ville utføre gjerninger som ville overskygge hans egne. I dette året seilte han sørover med 120 skip og anslagsvis 5 000 krigere. Han gikk i land i dagens Frankrike, sannsynligvis ved munningen av elven Seine og herjet i «Vest-Francia», som den vestlige delen av det frankiske riket den gang var kjent som. Det samme året ble Paris okkupert og holdt som gissel av norrøne menn, og som sagaene har identifisert som Ragnar Lodbrok. Den tradisjonelle datoen for dette er 28. mars. En fortelling forteller at de soldatene som var utplassert for å vokte Klosterkirken Saint-Denis flyktet da de danske vikingene henrettet sine fanger på en særdeles grusom måte. Kongen av Vest-Francia, Karl den stores sønnesønn Karl den skallete betalte Ragnar en enorm sum penger for ikke å ødelegge byen. Ragnar Lodbrok, i henhold til sagatradisjonen, var tilfreds med ikke mindre enn 7 000 pund sølv. Det forhindret dog ikke at Ragnar angrep andre deler av Frankrike, og det kostet mye tid og anstrengelser for frankerne å drive ham ut. EnglandEtter at han var ferdig med Frankrike vendte han sin oppmerksomhet mot England og i 865 gikk i land i Northumbria på nordøstkysten av England. Det er blitt sagt at han ble beseiret for første gang i slag av kong Ælla II av Northumbria. Ælles menn tok Ragnar til fange og den angelsaksiske kongen ga ordre om at han skulle kastes i et hull som var fylt med giftige slanger. Mens han langsomt ble bitt i hjel av slangene skal han etter sigende ha erklært: «Grynte ville grisene, om de visste hva galten led!» Diktet Krákumál som omtaler en rekke av hans bedrifter påstår å være diktet av ham selv den siste natten han var i live i ormegården. En Ragnar ble avlivet av Æella i Kirk Douglas-filmen The Vikings (Vikingene), men i denne versjonen, hvor sønnen heter Einar, av ulver i hullet. Ragnar blir hevnet Ragnars siste ord er selvsagt et litterært påfunn ettersom de ble profetiske. I henhold til sagaen fikk hans fire sønner høre om hans død: Halvdan Kvitserk som spilte Hnefatafl (et brettspill kalt «Kongens bord» eller «Tablut») grep så hardt om en spillbrikke at blod tøt ut fra neglene; Bjørn Jernside grep så hardt om spydet at fingermerkene sto igjen om skaftet; og Sigurd Orm-i-auga som trimmet neglene kuttet seg med kniven rett inn til beinet. Kun den fjerde sønnen, Ivar Beinlause, lyttet til alle detaljene om drapet og forberedte hevnen. Brødrene samlet sammen en enorm hærstyrke, dro til Northumbria, beseiret kong Ællas hær og torturerte denne i hjel ved å skjære blodørn på ham. Det vil si at de skar opp ryggen, brettet ribbeina til side og trakk ut lungene til offeret døde. Det er opplagt overdrevet at Ragnars død skulle få såpass store konsekvenser, men Ivar Beinløse er uten tvil en historisk skikkelse som i 866 erobret først York og deretter hele nordlige England. Ragnars antatte slektRagnar Lodbrok var gift eller fikk barn med en rekke kvinner, hans første Tora Borgarhjort[3], hans andre hustru Åslaug Sigurdsdatter (også kalt Kråka), hans tredje hustru Lathgertha, hans fjerde hustru Svanloga; og hans femte navnløse hustru (datter av Esbern). Av de ulike fortellingene, feilkilder og overdrivelser inkludert, fikk han følgende sønner: Thomas Blodscar Ragnarsson, Sønn av Lagertha Ivar Beinlause, sønn av Åslaug Halvdan Kvitserk Ragnarsson, sønn av Åslaug Sigurd Orm-i-auga Ragnarsson, sønn av Åslaug Bjørn Jernside Ragnarsson, sønn av Åslaug Ubbe Ragnarsson, sønn av Åslaug? Agnar Ragnarsson, sønn av Tora Eirik Vindhatt Ragnarsson, sønn av Tora Regnald Ragnarsson, sønn av Svanloga Rathbarth Ragnarsson, sønn av Tora (?) Dunyat Ragnarsson, sønn av Tora (?) Fridleiv Ragnarsson, sønn av Lagertha. Og følgende døtre: Gyda Ragnarsdatter Alof Ragnarsdatter Ragnhild Ragnarsdatter Ifølge Ragnar Lodbroks saga var sønnen hans, Sigurd Orm-i-auga, far til Ragnhild som igjen var mor til Harald Hårfagre. Men ifølge Halvdan Svartes saga hadde Sigurd Orm-i-auga datteren Åslaug som ble gift med Helge den kvasse. De fikk sønnen Sigurd Hjort som var konge på Hadeland. Hans datter var Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre. Roskildekrøniken (skrevet i Danmark på 1140-tallet) nevner «kong Ivar, som siges at have manglet knokler» (Ivar Beinlause) og hans brødre Ingvar, Ubbe, Bjørn og Ulf som sønner av «Lodbrok».[4] Ingvar - som også nevnes av Adam av Bremen - er samme mann som Ivar selv. I engelske krøniker nevnes bare Ubbe. Litteratur1. Smyth, Alfred P.: Scandinavian Kings in the British Isles 850-880, Oxford University Press, 1977 2. O' Corrain, Donnchadh: «High-kings, Vikings and other kings», i Irish Historical Review, vol 21 (1979), sidene 283-323 3. Humble, Richard: The Fall of Saxon England, (BCA) 1995 4. Jones, Gwyn: A History of the Vikings, 1983 5. Ulrike Strerath-Bolz, Review of Rory McTurk, Studies in "Ragnars saga loðbrókar" and Its Major Scandinavian Analogues, Alvíssmál 2 (1993): 118–19 Referanser1. En viking som nevnes i frankiske annaler (Annales Bertiniani, det vil si St. Bertin-annalene) som «Reginheri», en latinsk form ekvivalent til Ragnar. Denne vikingen døde i Frankrike i år 845! 2. Jf. Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, 1. bok, kap. 37 3. Tora Borgarhjort (Þóra borgarhjörtr) var datter av Herraud (Herrauðr), blant annet fortalt i Bosi og Herrauds saga (Bósa saga ok Herrauðs) 4. Roskildekrøniken, til dansk av Jørgen Olrik, 1898 | Sigurdsson, Ragnar Lodbrok (I11835)
|
| 469 | Toste GodwinsonFra Wikipedia, den frie encyklopedi Toste Godwinson, jarl av Northumbria (født ca. 1026, død 25. september 1066), benevnes også som Tostig. Toste var alliert med kong Harald Hardråde (1015–25. september 1066) og en rival til broren kong Harald Godwinson (ca. 1020–1066) til den engelske trone. Han døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det hevdes at Toste var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del engelske forskere, men blant annet Frank Barlow og Emma Mason mener det ikke er usannsynlig. BakgrunnToste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067). I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til . I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven. Hensynløs jarlDet samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter. Tre år senere i 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde i 1055. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk «martial law»). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt. Innbyggerne gjorde opprør og erstattet ham med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia, som erklærte Toste for fredløs. Opprørerne tvang Toste på flukt sørover, hvor de ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren etter dette. På fluktEtter å ha seilt til Flandern søkte Toste å innynde seg hos hertug Vilhelm i Normandie som holdt på å forberede en invasjon av England. Han hadde også kontakt med Svein Estridsson i Danmark for å få den danske kongen til å gå mot broren Harald, men uten å lykkes. Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde. Disse gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere. Snorre Sturlason skriver i Harald Hardrådes saga at: Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk... Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York. Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford Bridge den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson døde i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England. Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bayern. LitteraturFrank Barlow, The Godwins : the rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002 Emma Mason, The house of Godwine : the history of a dynasty, London: Hambledon, 2004 | Godwinsson, Toste (I11981)
|
| 470 | Tyra HaraldsdatterFra Wikipedia, den frie encyklopedi Tyre eller Tyra Haraldsdatter var ei dansk prinsesse på slutten av 900-tallet, datter av Harald Blåtann av Danmark og en av dennes hustruer (Gunhild, Tove eller Gyritha) og søster til kong Svein Tjugeskjegg. Hun ble dronning av Norge for en kort stund og i henhold til tradisjonen bidro hun til at ektemannen kong Olav Tryggvason døde i år 1000. Deretter forsvinner også Tyra fra historien. Tyra omtales i en rekke kilder fra middelalderen. Hun hadde som dansk kongedatter og senere norsk dronning en fremtredende posisjon, men særlig fortellingen om Tyra og Olav Tryggvason er sterkt preget av rent litterære motiver. Det er derfor usikkert hva som er den historiske kjernen og hva som bare er ren diktning i fortellingene om Tyra.[1] Tyra hos Snorre SturlasonI henhold til Snorre Sturlason ble hun giftet bort til en Burislav av Vendland, det vil si Boleslaus I av Polen, som en del av en dansk-vendisk fredsavtale som også innebar at hennes bror Svein Tjugeskjegg ble gift med Burislavs søster Gunnhild.[2] Som enke var Tyre hendig å gifte bort for å oppnå politiske fordeler, men i henhold til Snorre var Tyre selv ikke av samme mening: «Dette giftemålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpåtil var gammel.»[3] Hun ble uansett sendt av gårde og fikk fosterfaren Ossur Agesson som reisefølge, og for å blidgjøre henne fikk hun de samme eiendommene som Sveins dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, og i tillegg til andre eiendommer. Likevel gråt hun svært og ville nødig reise, men havnet i Vendland og ble gift med Burislav. «Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i sju dager.»[4] Etter å ha sultestreiket flyktet hun sammen med Ossur. De unngikk Danmark og dro i skjul helt til Norge. Her oppsøkte de kong Olav Tryggvason. Ifølge Snorre: «han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stillingen hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte. Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham.»[5] Tyre fikk innyndet seg hos kong Olav Tryggvason og ble gift med ham. For norskekongen var det dynastiske fordeler å bli slekt med danskekongen, selv om Svein Tjugeskjegg stilte seg svært uvillig til dette ekteskapet, først ettersom det brøt hans fredsavtale med Vendland og for det andre ettersom han var ingen venn av norskekongen. Straks Olav og Tyre er gift begynner hun å syte og klage, og kaller ham feig for ikke å hendte medgiften hennes fra Vendland. Gift med Burislav ville hun ikke være, men medgiften vil hun likevel ha. Kong Olav blir rasende og uttaler de fatale ordene: «Aldri skal vel jeg være redd for broren din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike!»[6] I henhold til Snore var Tyras egging grunnen til at Olav deltok i slaget ved Svolder mot blant annet Tyras bror Svein. Olav falt i slaget, og deretter forsvinner også Tyra ut av historien. Vi vet ingenting om hennes skjebne siden. Det er heller ikke kjent om hun hadde barn. Tyra i andre kilderDen eldste kilden som omtaler Tyra, er Adam av Bremens kirkehistorie fra ca. 1070. Her står det at Olav Tryggvason fikk den danske kongedatteren Tyra til kone, og at han ble egget av henne til å gå til krig mot danene.[1] Historia Norvegiæ forteller om ekteskapet til kong Olav og «sororem Sweinonis regis… Tyri» som tidligere hadde vært trolovet til «dux quidam de Sclauia».[7] I henhold til Gesta Danorum var Tyra tidligere gift med Styrbjørn Sterke av Sverige, sønn av Olav Bjørnsson, bror av kong Erik Seiersæl av Sverige. Styrbjørn Sterke nevnes i et islandsk skaldekvad, men hans eksistens er ikke historisk belagt i andre kilder. Etter tradisjonen var Styrbjørn høvding av Jomsborg som beseiret den danske kongen Harald Blåtann i et slag og deretter fikk ekte hans datter Tyra, deretter utfordret han svenskekongen, men faller i slaget ved Fyrisvall ved Uppsala.[8] Referanser1. a b Krag, Claus. (2009, 13. februar). Tyra Haraldsdatter. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 4. februar 2017. 2. Olav Tryggvasons saga, kap. 34 3. Olav Tryggvasons saga, kap. 92 4. Olav Tryggvasons saga, kap. 92 5. Olav Tryggvasons saga, kap. 92 6. Olav Tryggvasons saga, kap. 92 7. Historia Norvegiæ, norsk oversettelse (Aschehoug 1990), s. 34-35 8. Gesta danorum, tiende bok: Harald Blåtann | Blåtann Haraldsdatter, Tyra (I11989)
|
| 471 | Æthelred II av Englandeller Æthelred the Unready («den rådville»),[1] (ca. 968 – 23. april 1016) var konge av England i to perioder, 978–1013 og 1014–1016. Han var sønn av kong Edgar og dronning Ælfthryth og var kun rundt 10 år da hans halvbror Edvard ble myrdet. Selv om Æthelred ikke personlig ble mistenkt for å ha vært involvert, ble mordet begått i festningen Corfe Castle av hans ledsagere, noe som gjorde det vanskelig for den nye kongen å samle nasjonen mot de militære angrepene til danene, særskilt etter hvert som legendene om helgendyrkelsen av hans bror som Edvard Martyren vokste. For å unngå de danske angrepene betalte Æthelred seg fri ved å betale danegeld, til den danske kongen. Kanskje i et forsøk på gjengjelde beordret Æthelred en massakre på danske bosettere i 1002. Året etter ble England invaderte av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og i årene som fulgte måtte Æthelred betale stadig mer inntil Svein aktet å erstatte ham som konge. Æthelred flyktet til Normandie, og Svein ble ny konge av England. Da danskekongen døde etter kort tid, kom Æthelred tilbake som konge i 1014. Den siste tiden inntil han døde i 1016 var preget av desperat kamp mot Sveins sønn Knut. Selv hans sønn Edmund Jernside gjorde opprør mot ham. Hans tilnavn på engelsk, the Unready, «den rådville» eller «den ubesluttsomme», er en feil oversettelse av det angelsaksiske ordet unræd, som har betydningen «dårlig rådet», i seg selv en vri på kongens navn Æthelred som har betydningen «edelt rådet». Tilnavnet synes heller å markere nedsettende om kongens rådgivere enn beskrivelse av kongen selv. Fortellingen om Æthelreds beryktede tilnavn, angelsaksiske Æþelræd Unræd, forklarer langt på vei hvordan hans omdømme og respekt forfalt gjennom historien. hans fornavn, sammensatt av elementene æðele (tilsvarende norske edel og adel) og ræd (tilsvarende norske råd),[2] Fornavnet er typisk for sammensatte navn for de som tilhørte kongefamilien i Wessex, og det er karakteristisk at det rimer med navnene på hans forfedre, som Æthelwulf («edel-ulv»), Ælfred («alve-råd»), Edvard («rik-beskyttelse»), og Edgar («rik-spyd»).[3] Hans tilnavn Unræd er vanligvis oversatt til dagens engelsk som «The Unready» (mindre ofte, men mindre forvirrende som «The Redeless»), men ettersom dagens betydning av «unready» ikke lenger er likt middelalderens angelsaksiske motpart, skjuler oversettelsen meningsinnholdet i det angelsaksiske begrepet. Bosworth-Tollers Anglo-Saxon Dictionary definerer substantivet unræd på ulikt vis, men det synes alltid å ha vært benyttet nedsettende.[2] Generelt har det betydningen «ondt råd», «dårlig plan», «dumhet». Bosworth-Toller nedtegner det ikke direkte som beskrivelse av en person; hovedsakelig beskriver det beslutninger og handlinger, og en gang referer det til graden av Satans falskhet (se Syndefallet). Elementet ræd i unræd er elementet i Æthelreds navn som betyr «råd». Således er Æþelræd Unræd en vits i betydningen «Edelt råd, intet råd». Tilnavnet har alternativt blitt oversatt som et adjektiv: «dårlig-rådet», «dårlig-forberedt», «ubesluttsomt», dermed «Æthelred den dårlig rådgitte». Tilnavnet synes å beskrive den dårlige kvaliteten til de råd som Æthelred fikk gjennom sin tid som konge, tilsynelatende til de rundt ham, i særdeleshet det kongelig råd som var kjent som Witan eller Witenagemot. Selv om tilnavnet ikke i seg selv antyder noe særskilt respektabelt om kongen, er det nedsettende i det ikke faktisk rettet mot kongen, men om de rundt ham som var forventet å gi den unge kongen god ræd (= gode råd). Historikere, både i middelalderen og i moderne tid, har i mindre grad fokusert på hva tilnavnet forteller om kongens rådgivere og isteden fokusert på framstillingen det gir av en tabbepreget, usikker, og uskikket konge. Ettersom tilnavnet først ble nedtegnet på 1180-tallet, mer enn 150 år etter Æthelred var død, er det tvilsomt at det bærer med seg antydninger om hvordan kongen ble sett på av sine samtidige eller nære samtidige.[4] I vurderingen til Chris Wickham, professor ved Universitetet i Oxford, var Æthelred en av de mest kraftfulle konger på 900-tallet, som greide å avslutte kontrollen til alle av de store adelsfamiliene over deres besittelser i to tiår etter 985, og selv om dette til sist ikke var til hans fordel, er det betydningsfullt at han opprettholdt styrken til å presse dem alle inn i privat liv til tross for den militære krisen i perioden.[5] Tidlige årHistorikeren Frank Stenton bemerket at «mye av det som har fått historikere til å fordømme Æthelred kan meget godt være til sist de omstendigheter som han ble konge.»[6] Æthelreds far, kong Edgar, døde brått i juli 975 og etterlot seg to unge sønner. Den eldste, Edvard (senere Edvard Martyren) var antagelig ikke legitim (født utenfor ekteskap),[7] Den yngste sønnen var Æthelred, og hans mor var Ælfthryth som Edgar hadde giftet seg med i 964. Hun var datter av Ordgar, ealdorman av Devon, og enke av Æthelwold, ealdorman av East Anglia. På tiden ved hans fars død var Æthelred neppe mer enn 10 år gammel (ikke mer enn 13 år). Edvard, den eldste av Edgars sønner, som ung mann hadde han etter sigende hyppige voldelige utbrudd, var den som naturlig ville ha etterfulgt faren på tronen til tross for hans unge alder, men han hadde «fornærmet mange viktige personer med sitt utålelig vold i tale og oppførsel.»[8] I uansett tilfelle var det en rekke av de engelske adelsmennene som motsatte seg Edvard som etterfølger og forsvarte Æthelreds krav på tronen; Æthelred var tross alt sønn av Edgars siste levende hustru, og det var ikke tvil om at han var ektefødt i motsetningen hva som kunne hevdes ved hans eldre bror.[9] Begge sønnene, Æthelred særskilt, var for unge til å ha kunne spille noen særskilt rolle i den politiske manøvreringen i kjølvannet av Edgars død. Det var brødrenes ulike støttespillere, og brødrene selv som var ansvarlig for den uro som fulgte valget av etterfølger til den engelske tronen. Æthelreds sak ble ledet av hans mor, og var støttet av Ælfhere, ealdorman av Mercia, og Æthelwold, biskop av Winchester[10][11] Edvards krav ble støttet av Dunstan, erkebiskop av Canterbury og Oswald, erkebiskop av York,[12] og andre adelsmenn, blant annet Æthelwine, ealdorman av East Anglia, og Byrhtnoth, ealdorman av Essex. Til sist var det Edvards tilhengere som viste seg sterkest, og han ble kronet som konge ved kroningsteinen i Kingston upon Thames før året var omme. Edvard var konge i kun tre år før han ble myrdet av medlemmer av Æthelreds husholdning.[13] Selv om kunnskapen om Edvards korte styre er liten, er det kjent at den var preget av politisk uro. Edgar hadde gitt omfattende bevilgninger av landområder til klostre som forfulgte nye klosteridealer for kikelige reformer, men disse forstyrret adelens tradisjonelle beskyttelse. Slutten på Edvards harde styre ble en omstøtning av denne politikken hvor adelen fikk tilbake deres tapte eiendommer eller fikk nye. Dette ble motarbeidet av erkebiskop Dunstan, men i henhold historikeren Cyril Hart, «Tilstedeværelsen av kirkereformer på begge sider indikerte at konflikten mellom dem var like avhengig av eierskap til jordeiendommer og lokal makt som kirkelige legitimitet. Tilhengerne til både Edvard og Æthelred kan bli sett på som tilegnelse av eller gjenvinning av klostereiendom.»[7] Uansett, tilslutningen for Edvard må ha vært sterk i klostersamfunnene. Da Edvard ble drept ved Æthelreds eiendom i Corfe Castle i Dorset i mars 978, falt arbeidet med å nedtegne hendelsen, foruten også reaksjonene på den, på skrivere i klostrene. Stenton har gitt et sammendrag av de eldste redegjørelsene på Edvards morder, som kommer fra et arbeid som lovpriste livet til helgenen Oswald av Worcester: Sitat På overflaten var hans [Edvards] forhold til Æthelred, sin halvbror, og Ælfthryth, hans stemor, vennlig, og han var på uformelt besøk da han ble drept. [Æthelreds] tilhengere kom ut for å møte ham med skrytende tegn på respekt, og deretter, før han hadde steget av hesten, omringet ham, grep hans hender, og stakk ham. (...) Så langt som man kan se ble mordet planlagt og utført av Æthelreds menn i hans husholdning for at deres unge herre skulle kunne bli konge. Det er ingenting som støtter beskyldningen, som først opptrådte i skrift mer enn et århundre senere, at dronning Ælfthryth hadde sammensverget for å få stesønnen drept. Ingen ble straffet for en deltagelse i forbrytelsen, og Æthelred, som ble kronet en måned etter drapet, begynte å styre i en atmosfære av mistanke som ødela kronens prestisje. Den ble aldri helt gjenopprettet i hans levetid.[14] Sitat Uansett, i begynnelsen synes utsikten til den nye kongens offiserer og rådgivere på ingen måte å ha vært forblåst. I henhold til en kronikør skjedde kroningen av Æthelred med like stor jubel fra rådgiverne som fra det engelske folk.[15] Simon Keynes merket seg at «Byrhtferth av Ramsey uttalte tilsvarende at da Æthelred ble vigslet inn som konge av erkebiskop Dunstan og erkebiskop Oswald, 'det var stor glede ved hans innvielse', og beskrev kongen i hans kroning som 'en ung mann som hevdet seg godt for sin alder, elegant i sin væremåte, med et attraktivt ansikt og kjekk framtoning'.»[15] Æthelred kan ikke ha vært eldre enn 13 år ved dette året. I løpet av disse første årene som konge utviklet Æthelred et nært forhold til Æthelwold, biskop av Winchester, som tidligere hadde støttet hans ikke vellykte krav på tronen. Da Æthelwold døde den 1. august 984 sørget Æthelred tungt over tapet, og han skrev senere inn i et charter fra 993 at hendelsen hadde fratatt landet en mann som ikke bare sørget for den prestelige omsorg og administrasjon, «ikke bare for mine interesser, men også de til alle innbyggere av landet.»[15] Konflikt med daneneEngland hadde hatt en periode med fred etter gjenerobringen av Danelagen (området hvor dansk lov var gjeldende) på midten av 900-tallet av kong Edgar, Æthelreds far. Imidlertid på begynnelsen av 980, da Æthelred ikke kan ha vært mer enn 14 år, begynte små grupper av danske vikinger å utføre en rekke angrep langs kysten av England. Områdene Hampshire, Thanet, og Cheshire ble angrepet i 980, Devon og Cornwall i 981, og Dorset i 982. En periode på seks år gikk før et nytt angrep langs kysten ble nedtegnet for året 988 som skal ha skjedd i sørvest. Her ble et berømt angrep utkjempet mellom de norrøne angriperne og thegnene i Devon. Stenton har skrevet at selv om denne rekken av isolerte angrep ikke hadde noen varig effekt på England som helhet, var «deres fremste historiske betydning at de brakte England for første gang inn i diplomatisk kontakt med Normandie.»[16] I løpet av denne perioden søkte danene havn i Normandie etter å ha drevet angrep og herjing i England. De normanniske herskerne husket sin opprinnelse som et norrønt folk og lot danene søke havn. Det førte til alvorlig spenning mellom de engelske og normanniske hoffene, og ord om deres fiendskap nådde til sist fram til pave Johannes XV. Paven var villig til å få bilagt deres fiendskap mot hverandre, og foretok grep for hamre ut en fredsavtale mellom Æthelred av England og Rikard I av Normandie som til sist ble bekreftet i Rouen i 991.[17] I august det samme året begynte en betydelig flåte med vikinger en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor Folkestone i Kent, og dro rundt sørøstkysten og opp elven Blackwater, kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya Northey Island.[15] Rundt 2 km vest for Northey ligger kystbyen Maldon hvor Byrhtnoth, ealdorman av Essex, var stasjonert med gruppe av sine thegner. Slaget som fulgte mellom de engelske og de norrøne er udødeliggjort av det angelsaksiske diktet Slaget ved Maldon som beskriver den nederlagsdømte, men heroiske forsøket til Byrhtnoth mot en overmakt. Et manuskript av Den angelsaksiske krønike hevder at det var nordmannen Olav Tryggvason som ledet vikingene, beregnet til å ha vært mellom 2000 og 4000 krigere.[18] Stenton oppsummerte hendelsene i slaget ved Maldon ut ifra lesningen av diktet som følgende: Sitat For tilgang til fastlandet var de [vikingene] avhengig av et vadested som ble oversvømmet ved flo og som ledet fra Northey til flaten langs den sørlige bredden av elveutløpet. Før de [vikingene] hadde forlatt deres leir på øya, hadde Byrhtnoth, med hans folk og en styrke av lokale krigere, tatt besittelse av enden av veifyllingen. Nektet å innfri krav på tributt, ropt over vannet mens det fortsatt var flo, trakk Byrhtnoth sine menn opp langs bredden, og ventet på fjære. Da det ble fjære begynte angriperne å strømme ut langs vadestedet. Men tre av Byrthnoths menn sto imot [og hindret] dem, og til sist spurte de [vikingene] om få lov til krysse uhindret og slåss på like vilkår på fastlandet. Med hva selv de som beundret ham mest kalte for 'overmot', gikk Byrhtnoth med på dette; sjørøverne sprang gjennom mens det ble fjære, og slaget begynte. Dets utgang var bestemt av Byrhtnoths fall. Mange av selv hans egne menn begynte øyeblikkelig å flykte og de engelske flankene ble brutt. Hva som gir varig interesse til slaget er det enestående motet som med en gruppe av Byrhtnoths thegner, vel vitende at slaget var tapt, bevist henga seg selv til døden for at de kunne hevne deres herre.[19] SitatDette var det første av en rekke knusende nederlag som de engelske måtte gjennomgå; først beseiret av norrøne angripere fra antagelig ulik opprinnelse i Norden, og deretter av organiserte hærer fra Danmark. England betaler tributtKroningen av Olav Tryggvason, maleri av Peter Nicolai Arbo, 1860. I 991 var Æthelred rundt 24 år gammel. I kjølvannet av nederlaget ved Maldon ble det besluttet at de engelske skulle betale vikingene hva de ville ha, og så en gafol på 10 000 pund ble betalt for å få fred. Likevel er det antatt at den norrøne flåten som hadde beseiret Byrhtnoth ved Maldon fortsatte å herje den engelske kysten fra 991 til 993. I 994 kom en norrøn flåte, bestående av både daner og nordmenn, og som hadde økt i antall siden 991, opp utløpet av Themsen og seilte mot London. Slaget som ble utkjempet fikk ingen avgjørelse. Det ble arrangert et møte med de norrøne lederne, og den fremste blant dem var Olav Tryggvason. Det ble inngått en urolig overensstemmelse. En avtale ble signert mellom Æthelred og Olav Tryggvason som sørget for et tilsynelatende sivilisert opplegg mellom angriperne og de engelske lederne, og som skulle regulere uenigheter og handel. Avtalen innbar også at drapene og herjingene fra tidligere år skulle være glemt, og i henhold til de etterlatt tekstene ble slått fast at 22 000 pund i gull og sølv skulle betales til de norrøne som prisen for fred.[20] I 994 ble Olav Tryggvason, som allerede var døpt som kristen, bekreftet på nytt som kristen i en seremoni ved Andover i Hampshire; kong Æthelred sto som hans sponsor. Etter å ha mottatt gaver lovte nordmannen «at han aldri ville komme tilbake til England i fiendskap».[15] Olav forlot deretter England med sine folk og kom faktisk aldri tilbake til England, men «andre deler av vikingenes hær synes å ha besluttet å bli værende i England ettersom det er åpenbart fra avtalen at en del hadde valgt å gå inn i kong Æthelreds tjeneste som leiesoldater, basert antagelig på Isle of Wight.»[15] Nye danske angrep[rediger | rediger kilde] I 997 begynte de danske angrepene igjen. I henhold til Keynes, «det er ingen antydning om at dette var en ny flåte eller hær, og antagelig kan hæren med leiesoldater som ble opprettet i 994 fra restene av angrepshæren fra 991 ha vendt seg mot dem som de hadde blitt ansatt for å beskytte.»[15] Den danske hæren herjet Cornwall, Devon, vestlige Somerset, og sørlige Wales i 997, Dorset, Hampshire, og Sussex i 998. I 999 herjet den Kent, og i år 1000 forlot den danske hæren England og dro til tilsynelatende til Normandie og hvor de tilsynelatende ble værende til neste år, kanskje for de engelske hadde nektet i den siste bølgen av angrep å imøtekomme de danske kravene om gafol (tributt), og som siden ble kjent som danegeld. Ettersom den danske hæren ble borte fra England resten av året, er det mulig at de var opptatt i slaget ved Svolder det samme året. Det skjedde et sted mellom Danmark og dagens Sverige, en samlet dansk-svensk hær som angrep en norsk og hvor Olav Tryggvason ble drept, uforstyrret av hendelsene i England. Dette plutselige fraværet av danske angrep benyttet Æthelred til å samle sin tanker, ressurser og hær: danenes avgang og fravær «gjorde det mulig for Æthelred å utføre en ødeleggelse av Strathclyde (et område i dagens Skottland), motivet for dette er en del av den tapte historie i nord.»[21] Året etter, i 1001, kom den danske flåten tilbake og herjet i vestlige Sussex. I løpet av disse angrepene vendte danene jevnlig tilbake til sin base på Isle of Wight. Senere var det et forsøk på å angripe sør i Devon, men de engelske greide å oppnå et vellykket forsvar i Exeter. Uansett må Æthelred ha følt et tap, og våren 1002 kjøpte han seg fri for en fred som kostet 24 000 pund. Æthelreds jevnlige utbetalinger av enorme danegeld er blitt fremmet som eksempler på hvor inkompetent hans regjering var og hvor kortsiktig han selv var. Keynes har i midlertidig pekt på at slike utbetalinger hadde vært praksis i minst et århundre allerede, og hadde vært benyttet Alfred av England, Karl den skallete av Det tysk-romerske rike og frankiske konger. I en del tilfeller kan det ha vært «den beste måten tilgjengelig for å beskytte folket mot tap av liv, hus, buskap, og avlinger. Om enn utvilsomt besværlig, det utgjør et mål for hvordan kongen kunne skaffe seg på utbredt støtte.» [15] EkteskapÆthelreds første hustru Ælfgidu døde i 1002, og samme år, noen få uker etter at Æthelred hadde betalt fred med danene, giftet han seg med sin andre hustru, Emma av Normandie. Hun var søster av hertug Rikard II av Normandie. I henhold til Stenton, «ingenting endelig kan bli sagt om den politiske bakgrunnen for ekteskapet. Det er ikke sikkert å anta at den anglo-normanniske avtalen i 991 var fortsatt gjeldende, og det er mulig, skjønt i helheten tatt i betraktning usannsynlig at angriperne hadde krysset fra England til Normandie sommeren 1000 hadde blitt værende der gjennom hele høsten og vinteren i hertugens fred. Det er også tvilsomt om ekteskapet gjorde mye for å klargjøre de anglo-normanniske forholdene.»[21] Det er en tradisjon i Normandie at Æthelred kort tid etter ble fornærmet av den normanniske hertugen og sendte en hær for å herje på Cotentinhalvøya for å få bedre selvfølelse.[22] Ekteskapet knyttet uansett England og Normandie sammen med bånd som skulle vare i flere århundrer og med drastiske konsekvenser for England. Ekteskapet ga Æthelred retten til opphold i Normandie da danene til sist erobret England, og hans sønner ble oppdratt og utdannet ved det normanniske hoffet. Døren for normannisk innflytelse ble åpnet med denne dynastiske ekteskapforbindelsen.[21] Massakrer på alle norrøneÆthelred brakte selv ulykke på seg selv og England ved «en politisk forbrytelse som Æthelred var skyldig av»,[23] da han beordret at alle danske menn i England skulle drepes. Massakren skulle skje den 13. november 1002, på sankt Brictius' dag. Ingen ordre av dette slag kunne bli utført i mer enn en tredjedel av England, andre steder var de norrøne for sterke. Men en av ofrene var Gunhild Haraldsdatter, søster av den danske kongen Svein Tjugeskjegg. Det ble dokumentert i Den angelsaksiske krønike at det norrøne samfunnet i Oxford fryktet for sine liv og søkte tilflukt i kirken. Byborgerne satte fyr på kirken og alle menneskene i den ble brent levende, blant dem danskekongens søster, hennes ektemann og deres sønn.[23] I et charter til kirken i Oxford refererte Æthelred selv senere massakren, hvilket er et vitnemål at drapene ble husket lenge.[24] Det er sannsynlig at det var et ønske å hevne sin søster var et hovedmotiv for Svein Tjugeskjeggs invasjon av vestlige England det påfølgende året.[23] Han hadde noen får år tidligere blitt kvitt sin hovedfiende i Norden, Olav Tryggvason, og indirekte ved norske jarler hadde han kontroll over Norge også, og hadde alliert seg med kongen av Sverige. Det er sannsynlig at hans flåte besto av krigere fra samtlige nordiske land, om enn antagelig flest fra Danmark.[23] Ved 1004 var Svein i East Anglia hvor han herjet Norwich. I dette året ble han møtt av en hær ledet av en adelsmann fra East Anglia, Ulfkell Snilling, og selv om Ulfkell til sist ble beseiret utenfor Thetford, påførte han den danske hæren store tap, og greide nesten å ødelegge deres skip.[25] Den danske hæren forlot England og seilte tilbake til Danmark i 1005, kanskje på grunn av de tap de hadde fått i East Anglia, men kanskje også grunnet en alvorlig hunger som påvirket det europeiske fastlandet og De britiske øyer dette året.[15] Et nytt angrep det påfølgende året kom tidlig i 1007, men ble avverget ved å kjøpe seg fri for 36 000 pund, og for de neste to årene var England fri fra angrep. I 1008 opprettet den engelske ledelsen en ny flåte med krigsskip, organisert på nasjonal skala, men dette opplegget ble svekket da en av dens ledere selv dro i viking. Kongen og hans råd besluttet å ikke risikere den i generell aksjon. I historikeren Stenton vurdering: «Englands historie i den neste generasjonen ble faktisk bestemt mellom 1009 og 1012... det forsmedelige sammenbruddet til det engelske forsvaret førte til tap av moral som var uopprettelig.»[26] En dansk hær i 1009, ledet av Torkjell Høge og hans bror Hemming, var den mest overveldende hær som invaderte England siden Æthelred ble konge. Den herjet England inntil det ble kjøpt fred for den enorme sum av 48 000 pund i april 1012.[26] Invasjonen i 1013Svein Tjugeskjegg satte i gang en storstilt invasjon i 1013 som hadde langt større målsetning enn å presse engelskmennene for danegeld; målet var selve den engelske kronen. Han viste seg som en større hærfører i stor skala enn noen annen norrøn hærfører i sin generasjon, og ved slutten av 1013 hadde den engelske motstanden brutt sammen. Svein hadde erobret England og Æthelred ble nødt til å rømme landet og søke tilflukt i Normandie. Situasjonen endret seg brått da Svein døde den 3. februar 1014. Mannskapet på de danske skipene på elven Trent sverget sin troskap til Sveins sønn Knut, men de ledende engelske adelsmenn sendte en deputasjon til Æthelred i Normandie for å forhandle hans gjeninnsettelse på den engelske tronen. Æthelred var påkrevd å sverge sin troskap til dem, å gjennomføre reformer i alle de ting som adelen mislikte og tilgi alt som hadde blitt sagt eller gjort mot ham i hans tidligere styre. Betingelsene for denne avtalen er av stor forfatningsmessig interesse for tidlig engelsk historie da de er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og er også oppfattet som at de mange engelske adelsmenn underkastet seg Svein rett og slett for at de ikke hadde tiltro til Æthelred.[27] Æthelred satte deretter i gang et angrep mot Knut og hans allierte, mennene i Lindsey, men Knuts hær hadde ennå ikke fullført sine forberedelser. I april 1014 besluttet Knut å trekke seg ut av England uten å gå i kamp med Æthelred, og sviktet således sine allierte i Lindsey som måtte underkaste seg Æthelreds hevn. Knut kom tilbake i august 1015 med en stor hær. Situasjonen i England hadde da endret seg. Æthelreds sønn Edmund Jernside hadde gjort opprør mot sin far og etablert seg selv som konge i Danelagen (midtre og nordlige England). Dette området var rasende på både Knut og Æthelred for herjingen av Lindsey og var villige til å støtte Edmund i kamp mot både Knut og Æthelred. Død og begravelseI løpet av de neste månedene hadde Knut erobret det meste av England. Edmund ble tvunget til å forsone seg med sin far i forsvaret av London. Den 23. april 1016 døde Æthelred. Den påfølgende krigen mellom Knut og Edmund endte med en avgjørende seier for Knut i slaget ved Ashingdon den 18. oktober 1016. Slaget er omtalt i Knytlinga saga, sagaen om de danske kongene, som siterer et kvad av islendingen Ottar Svarte, en av Knuts skalder.[28] Edmunds omdømme som en stor kriger var slik at Knut uansett gikk med på å dele England. Edmund fikk tildelt Wessex og Knut tok resten av landet bortenfor elven Themsen, men på nytt endret situasjonen seg da Edmund døde den 30. november samme år og Knut ble da konge av hele England.[29] Æthelred ble gravlagt i den gamle St. Pauls katedralen i London. Graven og hans monument ble ødelag sammen med katedralen i den store bybrannen i London 1666 (middelalderkatedralen ble siden erstattet av dagens St. Pauls katedral).[30] Et moderne monument i krypten lister ham blant de betydningsfulle gravene som har gått tapt. Ekteskap og avkomÆthelred giftet seg først med Ælfgifu, datter av Thored, jarl av Northumbria, en gang rundt 985.[15] Deres kjente barn er: Æthelstan Ætheling (død 1014) Ecgberht Ætheling (død ca. 1005)[31] Edmund Jernside (død 1016) Eadred Ætheling (død før 1013) Eadwig Ætheling (henrettet av Knut i 1017) Edgar Ætheling (død ca. 1008)[31] Eadgyth eller Edith (gift med Eadric Streona, som døde 1017) Ælfgifu (gift med Uchtred den modige, ealdorman av Northumbria) Wulfhilda (gift med Ulfkell Snilling) Navnløs datter som ble abbedisse av klosteret Wherwell Abbey I 1002 giftet Æthelred seg med Emma av Normandie, søster av hertug Rikard II av Normandie. Deres barn var: Edvard Bekjenneren (død 1066) Ælfred Ætheling (død 1036–1037) Goda av England (gift første gang med Drogo av Mantes og andre gang med grev Eustace II av Boulogne) Alle sønnene til Æthelred fikk navn etter hans forgjengere på den engelske tronen.[32] Arv og ettermæleSenere perspektiver på Æthelred har vært mindre enn flatterende. Tallrike legender og anekdoter har kommet for å forklare hans mangler og svakheter, ofte utdyper de svært nedsettende hans karakter og feil. En slik anekdote ble gitt av William av Malmesbury (første halvdel av 1100-tallet), som forteller at Æthelred hadde avføring i døpefonten som barn, noe som fikk Dunstan til å spå at det engelske monarkiet ville bli veltet i hans tid. Fortellingen er ikke annet enn fri diktning, og en tilsvarende fortelling ble fortalt om den bysantinske keiseren Konstantin V Kopronymos, en annen monark i middelalderen som var lite populær blant deler av sine undersåtter. Anstrengelser for å rehabilitere eller nyansere Æthelreds omdømme har fått framvekst blant historikere siden 1980. Blant de fremste har vært Simon Keynes som jevnlig har argumentert for at det dårlige inntrykket av Æthelred er bortimot helt basert på opphoping av fortellinger med forklaringer på hendelser fra Æthelreds lange og komplekse kongetid. Ansvarlig for det dårlig omdømmet er i stor grad også den viktigste kilden for historien til perioden, Den angelsaksiske krønike, og som omtalte hendelsene retrospektivt, ofte opp til femten år etter at hendelsene faktisk skjedde. Da det knapt finnes andre samtidige kilder har historikere vært tvunget til å arbeide med de kildene som eksisterer. Keynes og andre har påpekt en del av de uunngåelige flokene i å undersøke historien til figur som senere populær mening har helt og holdent fordømt. Nyere langt forsiktigere tilnærmelse til Æthelreds styre har oftere hatt grunner til tvil framfor å opprettholde den tradisjonelle fordømmelsen, med unntak av hans etniske folkemord som bidro til hans fall. Selv om hans regjering var til sist mislykket og alltid vil plassere Æthelreds styre i skyggen av styrene til konger som Alfred, Adalstein og Edgar, er moderne historikeres inntrykk av hans personlige karakter ikke helt og holdent like uflatterende som det en gang var: «Æthelreds ulykke som en hersker var skyldes ikke likeså mye til de antatte feil i hans tenkte karakter som en kombinasjon av omstendigheter som enhver ville ha funnet vanskelig å kontrollere.»[33] Opprinnelsen til juryordningenÆthelred har blitt kreditert for dannelsen av et lokalt undersøkende råd bestående av opp til tolv thegner (eller thaner),[34][35] som hadde ansvaret for å navngi enhver lovbryter eller ond person i deres respektive distrikt. Ettersom medlemmene av disse rådene var bundet av ed for å fungere i henhold til loven og deres egen gode samvittighet, har de blitt vurdert av historikere som prototypen på den engelske storjury.[36] Æthelred gjorde forskrifter for slik råd i en lovtekst som ble bekjentgjort i Wantage i 997, og som slo fast at: Referanser1. ^ Bruken av enten tilnavnet eller latinsk nummerering skiller ham fra kong Æthelred av Wessex som styrte fra 865 til 871. De ulike stavemåtene av kongens navn er «Ethelred» og «Aethelred», men Æthelred er hva som kommer det opprinnelige angelsaksiske formen Æþelræd. 2. ^ a b Bosworth-Toller: Anglo-Saxon Dictionary, med Supplement, s. 1124 (online utgave) 3. ^ Schröder, Edward (1944): Deutsche Namenkunde 4. ^ Keynes (1978: «The Declining Reputation of King Æthelred the Unready», s. 240–241 5. ^ Wickham, Chris (2009): «Problems in Doing Comparative History» i: Skinner: Challenging the Boundaries of Medieval History, s. 15, 22, 27. 6. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 374. 7. ^ a b Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. 8. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 372. 9. ^ Miller (1999): «Edward the Martyr» 10. ^ Higham (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7–8 11. ^ Stafford (1989): Unification and Conquest, s. 58. 12. ^ Phillips (1913): «St Edward the Martyr» 13. ^ Keynes (1980): The Diplomas of King Æthelred 'the Unready' 978-1016, s. 166. 14. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 373. 15. ^ a b c d e f g h i j Keynes, «Æthelred II (c. 966x8–1016)» 16. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 375. 17. ^ «March 1, 991: Peace between King Æthelred and Duke Richard of Normandy», Anglo-Saxons.net 18. ^ Parker Chronicle, Corpus Christi College MS 173 19. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 376–377. 20. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 377–378. 21. ^ a b c Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 379. 22. ^ William av Jumièges: Gesta Normannorum Ducum, red. J. Marx, s 76-77 23. ^ a b c d Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 380 24. ^ Wigram, Spencer Robert, red. (1895): The cartulary of the Monastery of St. Frideswide at Oxford, i, s. 2-9 25. ^ Ulfkell eller Ulfcytels tilnavn Snillingr, som synes å ha hatt betydningen «tapper», er kun bevart i norrøne kilder. Anglo-normanske kilder referer til ham som jarl, men ingen slik tittel finnes i samtidige kilder. 26. ^ a b Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 381–384. 27. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 384–386. 28. ^ «Knut's Invasion of England in 1015-16, according to the Knytlinga Saga». De Re Militari. Arkivert fra originalen den 26. september 2011 29. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 386–393. 30. ^ Keynes, Simon (2012): «The Burial of King Æthelred the Unready at St. Paul's» i: Roffe, David, red.:The English and Their Legacy, 900-1200: Essays in Honour of Ann Williams, Boydell Press, s. 129. 31. ^ a b Lawson, M. K. (2004): «Edmund II», Oxford Online DNB 32. ^ Barlow, Frank (1997): Edward the Confessor, Yale University Press: London, s. 28 og familietre på bokomslaget. 33. ^ Keynes, Simon (1986): «A Tale of Two Kings», s. 217. 34. ^ Snell, Melissa: «Thegn - Anglo-Saxon Thegn or Thane», About.com 35. ^ I norrøne områder benyttes betegnelsen þegn, en aristokratisk samfunnsklasse underordnet jarlene 36. ^ Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury», s. 1–10 | den Rådville, Ethelred II av England (I12060)
|
| 472 | Halvor Knutsenf. 1580 (84 år 1664), bgr. 1. adv. (1.12) 1666, 87 år, en gudfryktig og ærlig mann, lagrettemann og prestens medhjelper.Var kirkeverge 1627-29. Som odelsbonde fikk han 1617 krigsutstyr. Han eide fra 1615 2h 9sk. (1647: 2h 9 1/2sk.) i Li. I 1645 eide Rasmus Dypedal 1sk. 1skl. i Li, og Halvor Li eide 1bpd. sm. i Dypedal, og 1647-52 eide Marte og Mari Rasmusdtr. Dypedal 2 1/2sk. i Li. 1651-60 eide Mari Dypedal 2 eller 2 1/2sk. Halvor Knutsen eide 1624 og senere 8 bmk. sm. i Nordre Berg i Sem, fra 1651 6mk. Halvor Li var lagr.m. 1630 m. segl mrk. HK over et skjold, i 1641, 1644, 1651, 1652 med andre segl, og ved landkommisjonen 1661. I 1645 betalte han skatt for 4 personer (over 15 år). I hvert fall fra 1661 brukte sønnen gården sammen med ham. I 1664 hadde de tjenestefolkene Niels Michelsen, 20 år, se lnr. 58, og Baal Jonsen 18 år, soldat, som omkom året etter sammen med Christopher Halvorsen Li. Gift 1608 med Karen Olufsdtr. f. 1587, bgr. 28.6.1668, 81 år, gift i 60 år. De hadde 7 barnmen bare 2 kjennes:1. Siri f. ca. 1619, g. ca. 1638 m. Stener Andersen Viker. Deres barn eide 11 1/3 sk. i Li til 1686. Denne part ble brukt av Niels Michelsen, g.m. Anne Stenersdtr. 2. Christopher f. ca. 1622. | Knutsen Li, Halvor (I260)
|
| 473 | Husmennene på NesHusmennene hadde en strevsom tilværelse. Til plassen hørte 20-30 mål jord så de kunne ha hest og 3-4 kuer. De måtte betale kr. 30,- årlig for leie av plassen og hadde arbeidsplikt på gården, - tjente kr. 1,- pr. dag på egen kost. Melken fikk de levert på gården. Det ble kone og barn som utførte det meste arbeid på plassen, men mannen måtte jo skofte en gang i mellom. Vilkårene ble heldigvis bedre etterhvert. Nå er alle husmannsplassene tillagt gården. Arbeidsdagen var lang. Fra klokken 6 morgen til 8 aften med en halv times frokost, to timers middag og en halv times eftasverd om sommeren. Om vinteren fra klokken 7 - 7.30 morgen ettersom det lysnet og til klokken 5 ettermiddag. Skiftet var 14. april og 14. oktober. Fjøsmesteren hadde sin egen arbeidstid. Over innkjørselen til låven hang en gårdsklokke som stallmesteren ringte med om morgenen, inn og ut ved hvert måltid og ved arbeidsdagens slutt. Klokken henger der fremdeles, men brukes ikke nå. I onnene måtte vi alltid bære smørbrød og kaffe på jordet til frokost og eftasverd, for det tok for lang tid å dra hjem med hestene, og den tiden måtte jo tas av arbeidstiden. Eiendommen er stor, så det tok fra et kvarter til en halv time å bringe ut maten, og det målte kjøkkenpersonalet sørge for. | Nilsen Bekkeviken, Mathias (I323)
|
| 474 | Mathias Nilsen(14. april 1793 i Bekkeviken i Skjeberg-5. mars 1877 på Refsahlholmen). Sønn av Gunhild Andersdatter og Nils Augensen som var husmannsfolk på Øvre Talberg i Skjeberg. (Nils korn fra Kvernebauen under Thorsø). Gift 24. september 1820 med Inger Helene Svendsdatter (1800, døpt 15. juni - 2. desember 1868 på Marikova). Datter av Kirsti Andersdatter og Svend Jensen, Stubbane under Næs.Inger Helene bodde hos tanten Inger Andersdatter og hennes mann Erik Arvesen på Holm da hun ble konfirmert i 1816. Mathias arbeidet på prestegården da han giftet seg. De var inderster på Holm i 1823, men finnes nevnt som husmannsfolk under Næs fra 1826. De flyttet ofte, som disse bostedene viser: 1827 - 33 på Stutebingen, 1834-38 på Dammen, 1839-41 på Småtangen, 1842- 1954 på Egelund, 1855-68 på Marikova. Folketellingen 1865 oppgir at Mathias var husmann uten jord, og fisker. I 1875 bodde han hos sønnen på Refsahlbråten, med hel fattigunderstøttelse. | Nilsen Bekkeviken, Mathias (I323)
|
| 475 | Amund Andersen(1711—67), gift 1752 med Marthe Jensdatter Kokkim, overtok gården ved sitt giftermål. Han hadde en sønn Anders (1752—1810) som fikk gården etter ham. | Andersen Kokkim, Amund (I13965)
|
| 476 | Amund Andersen(1785—1881), foregåendes sønn, var i 1838 eier av hele østre Kokkim, nemlig 2 1/2 lpd. eller 1 d. 10. 6 sk. Senere solgte han fra en del, slik at han i 1865 satt tilbake med 1 d. 13 sk. utgjørende bruksnummer 1.Han ble gift i 1813 med Johanne Torkildsdatter (1789—1870) og hadde sønnen Anders samt en datter Anne (f. 1822) som ble gift 1846 med Torsten Simensen Snoppestad. | Andersen Kokkim, Amund (I13962)
|
| 477 | Henrik Tuesenfra Belsby kjøpte i 1791 både søndre og nordre Haugen ved auksjon. Han var løytnant. Han ble gift 1791 med Helene Olsdatter Kongsrød (f. 1759) og hadde barna:Sidsel, gift 1834 med Jon Olsen Hensplass i Rakkestad, Tue som fikk Haugen. Ole som likeledes slo seg ned på Haugen Mathis Jens | Tuesen Belsbye, løytnant Henrik (I14002)
|
| 478 | Ole Olsen(1753—1823) nevnes her ved folketellingen i 1801. Han ble gift 1787 med Gunhild Gulbrandsdatter Gryte (f. 1759). De haddebarna Ole. Gulbrand, gift med Anne Elnes, Rakkestad, Berthe. gift 1825 med Anders Torstensen Bjørnland i Tune. og Anne, gift 1824 med Johannes Arnesen Jelsnes i Tune. — Hans mor Gunhild Gulbrandsdatter bodde hos ham på Ørka i 1801. Ole var spillemann for bygdens folk. | Olsen Ørka, Ole (I62)
|
| 479 | Peder Lorentsen(1812‑23.7.1859) fra 63 Sund bnr. 5, styrmann. G. 1835 m. Elen Eilertsd. Paasche (1812-29.5.1882) fra Bjørnør.Barn: 1. Pernille Eline Paaske, f. 1.9.1833, 2. Hedvig Margrethe, f. 14.3.‑36, d. 12.7.‑45, (2 Osmo) 3. Lorents Christopher, f. 2.10.‑39, d. 12.7.‑45, 4. Jens Grønbech, f. 24.3.‑42, 5. Lorentse Kristine, f. 28.6.‑45 (Hemnesberget ‑91), 6. Anne Christense Bjering, f. 12.3.‑48 (Hemnesberget ‑91), 7. Hyberthe Kathrine, f. 6.6‑50, 8. Mathea Johanne, f. 9.10.‑53, 9. Ingeborg Marie Wold, f. 29.9.‑57 (64 Presteng). Enka bodde i Brennesvik ved F 1865. | Lorentsen Brennesvik, Peder (I14105)
|
| 480 | Randi Larsdatterf. 6/3 1807 på Galteryggen i Varteig, døpt 15/3 s.å, (Død 1899- 1900?) Gift med Borger Olsen f. 1801, døpt 8/2 s.å. i Varteig. Død 12/11877. (Sønn av Ole Guldbrandsen og Helvig Gabrielsdatter på Langenesel under Spydevold.)Randi og Borger var bosatt på Langeneset fram til 1850. Senere bodde de på Knatterudfjellet i Varteig. I 1865/F står Borger skrevet som «Husmann med jord». Den 1. februar 1888 var det brann på Knallerudfjellet (se ev. avisa «Sarpen»), men hvor Randi da oppholdt seg, vites ikke. Hun overlevde imidlertid sin mann. De hadde fem barn: 1. Lovise f.12/11 1833. Hun døde 17/31868. Gift I. 20/3 1857 med skomaker Syver Pedersen f. 12/11835, død 15/11 1859. (Sønn av Peder Hansen og Kristine Hansdatter på Klemsdal.) I dette ekteskapet fødtes en datter: Caroline f. 7 /1 1857, død 17 /1 1863. Lovise gift II. 16/10 1863) med Arne Eilertsen f. 17 /111836. (Sønn av Eilert Larsen, Fjeldet og Anne (Henriksdtr.?). De var bosatt på Tomte v/ Knatterødfjellet. Eilert Larsen døde 21/10 1859, 88 år gml.) I 1865/F står Arne Eilertsen som «Husmann med jord». Lovise og Arne har da en fosterdatter: Maren Svennungsdtr., 8 år. De har ingen egne barn. Etter at Lovise var død i 1868, flyttet Arne til Fredrikstad I Borge. 2. Maria f. 1/10 1835, død 7 /12 1835. 3. Maria f. 29/10 1836, død 21/5 1854. 4. Oline f. 20/6 1843, død 30/7 1849. 5. Hans f. 14/10 1851, død 31/3 1853. | Larsdatter Galteryggen, Randi (I3854)
|
| 481 | Randi Larsdatterf. 6/3 1807 på Galteryggen i Varteig, døpt 15/3 s.å, (Død 1899- 1900?) Gift med Borger Olsen f. 1801, døpt 8/2 s.å. i Varteig. Død 12/11877. (Sønn av Ole Guldbrandsen og Helvig Gabrielsdatter på Langenesel under Spydevold.)Randi og Borger var bosatt på Langeneset fram til 1850. Senere bodde de på Knatterudfjellet i Varteig. I 1865/F står Borger skrevet som «Husmann med jord». Den 1. februar 1888 var det brann på Knallerudfjellet (se ev. avisa «Sarpen»), men hvor Randi da oppholdt seg, vites ikke. Hun overlevde imidlertid sin mann. De hadde fem barn: 1. Lovise f.12/11 1833. Hun døde 17/31868. Gift I. 20/3 1857 med skomaker Syver Pedersen f. 12/11835, død 15/11 1859. (Sønn av Peder Hansen og Kristine Hansdatter på Klemsdal.) I dette ekteskapet fødtes en datter: Caroline f. 7 /1 1857, død 17 /1 1863. Lovise gift II. 16/10 1863) med Arne Eilertsen f. 17 /111836. (Sønn av Eilert Larsen, Fjeldet og Anne (Henriksdtr.?). De var bosatt på Tomte v/ Knatterødfjellet. Eilert Larsen døde 21/10 1859, 88 år gml.) I 1865/F står Arne Eilertsen som «Husmann med jord». Lovise og Arne har da en fosterdatter: Maren Svennungsdtr., 8 år. De har ingen egne barn. Etter at Lovise var død i 1868, flyttet Arne til Fredrikstad I Borge. 2. Maria f. 1/10 1835, død 7 /12 1835. 3. Maria f. 29/10 1836, død 21/5 1854. 4. Oline f. 20/6 1843, død 30/7 1849. 5. Hans f. 14/10 1851, død 31/3 1853. (Har funnet Ole i kirkeboka, ikke nevn her) | Olsen Langeneset, Borger (I3860)
|
| 482 | Tue Olsen(1722—80), foregåendes svigersønn, bygslet 5 lpd. i 1747 og fra 1767 10 Ipd. i Belsby. Han hadde sønneneJens som fikk Belsby og Henrik som ble gift 1789 med Helene Olsdatter Kongsrød. Jens Tuesen (1749—97), foregåendes sønn, bygslet fra 1780 5 lpd. i farsgården og fra 1783 ytterligere 5 Ipd. Han ble gift 1788 med Pernille Arnesdatter Knatterød (1766—1848) og hadde barna Tue, Arne (f. 1792) som bodde på en plass under farsgården og Kari som ble gift 1817 med Skjøller Ødegården. | Olsen Belsbye, Tue (I14003)
|
| 483 | Anders Pedersen (Bolt)overtok etter sin far, var 1762 matros og omkom antakelig til sjøs. Skifte 7.12.1773 - 8.5.1775. Boet eide da 2 h. i Svanekil, takst 250 rd. Blant løsøret var 1 eke, 1 hest og 3 kyr. Han pantsatte 1767 sin andel i Svanekil til Niels Jørgensen Sponviken for 100 rd., avl. 1788, i 1770 til Anders Olsen Statsengen for 100 rdl. Han eller sønnen Anders A. Stafsengen fikk for sin fordring i skiftet utlagt nesten 11 sk. i Svanekil. Enken og Anders Pedersens søsken solgte sine arveparter til hennes svigersønn, deres bror, Jacob Pedersen 1775, og i 1786 løste han inn resten fra Anders Statsengen (g.m. Doet Halvorsdtr. Svanekil S.) og eide dermed hele Svanekil N. - Anders Pedersen ble gift 15.1. 1764 (tro. 10.7) 1763 med Inger Olsdtr. f. ca. 1720, bgr. 13.2.1801, g. 1) m. Halvor Andersen Svanekil S. Ingen barn. Hennes andel i Svanekil S., nesten 10 sk, ble solgt til hennes stesønn Anders Halvorsen, bnr. 3.Anders Pedersen var en tid eneste bruker på Svanekil. Hans far og Halvor Andersen på Svanekil S. døde begge i 1761. Så giftet han seg med dennes enke i 1764, og med hans bror Jacob og hennes døtre Boet og Marthe og antakelig datteren Maren f. 1752, utgjorde de selveierfamilien på Svanekil 1764. Som innerst bodde Hans Olsen og Inger Christensdtr. Hun var f. 1737 og antakelig dtr. av Christen Svendsen Lekevollen, se Husmenn. | Pedersen Bolt, Anders (I3681)
|
| 484 | Anne Kirstine Jørgensdtrkonfirmert 1744 fra Spjær, bgr, 23.2.1749, 22 år 18 uker Id., fra Spjær, er ganske sikkert fra Kjenvik. | Jørgensdatter Brandt Kjenvik, Anne Kirstine (I3772)
|
| 485 | Arve Svendsenf. 1742, død 1788, g.m. Åse Hansd., datter av Hans Guttormsen Ambjørnrød, f. 1745, død 1792.Barn:Ole,Maren, g. m. Nils Hansen V. Nøkleby, dessuten 4 som døde som barn. I 1771 fikk han skjøte fra medarvingene og ble ene-eier av gården. Ved skiftet etter ham var boets netto 414 rd. Jordegodset ble taksert for 300 rd. Enken giftet seg med Anders Evensen Kirkeleie (se der). | Svendsen, Arve (I4366)
|
| 486 | Even Olsenf. 1796, g. 1816 m. Inger Nicolaisd. Holm, datter av Nicolai Olsen Holm på Ø. Glemmen, f. 1788 i Onsøy.Barn:AnneNikoline, Marie. Even solgte i 1818 et stykke skog og mark til løytnant Dietrichson (se Brånedalen, bnr. 20). I 1824 makeskiftet han gården med Sarpebakken i Råde. Den nye eier Klaus Johnsen (se Ø. Glemmen) solgte samme år gården for 1350 spd. til sin svoger Elias Nicolaisen Holm. | Olsen, Even (I5106)
|
| 487 | Gnr. 48 Li, Lnr. 58.Var halvparten av Li, m. sk.1 1/2 h, senere 18 1/3 lpd. tg., ny 1 dl. 1 mk. 4 sk.I 1833 ble fradelt halvdelen som lnr. 58 c (bnr. 6), og året etter ble resten delt i to, lnr. 58a (bnr. 3) og lnr. 58b, hvorav noe ble bnr. 5 og resten ble føyd sammen med lnr. 57 og ble bnr. 1. Niels Michelsen var tjenestedreng på Li 1664, nevnes ikke 1666, men bodde 1670 på Li og brukte gården sammen med Hieronymus Christensen Bruun lnr. 57 i hvert fall 1671-73 og nevnes også her 1681-1700. Han var lagr.m. fra Li 1682 og fra Huser 1686 og døde 1689 på Huser N., se der. Som gift med Anne Stenersdtr. Viker, en av arvingene til en del av Li, har han vel brukt denne del. 1694-1703 bodde Anders Lauritzen og Karen Christophersdtr. fra lnr. 57 her, senere på Rød N. Sønnen Lauritz (Lars) f. 1705 solgte 12.11.1736 3 sk. i Li til Hovel Pedersen lnr. 57 og I h 3 sk til Anders Pedersen (?). Den Anders Pedersen som i 1770 solgte 1114 sk. til Niels Pedersen (Bolt), er nok svogeren g.m. Elen Pedersdtr. (Bolt). Han var f. 1712, eide og bodde på Utgård Ø, fra 1763 Rød S. Om det var han som i 1736 kjøpte l h 3 sk. i Li, er vel tvilsomt. Det er mere rimelig å tro at det skal være Peder Henrichsen Bolt, som eide denne part (1739). Han var f. ca. 1686, d. på Svanekil, bgr. 6.12.1761, 75 år. Sannsynligvis kom han fra Skee i Bohuslen, hvor det var en familie Bolt. Han brukte (1723) Li sammen med sin svigerfar, og de to fikk 9.4.1725 skjøte på 11 sk. 1 1/3 ski. i Li fra Anders Stenersen Viker. I 1744 eide han 50 rd. i jord. - Gift 1) 1720 med Anne, dtr. av Halvor Christophersen Li lnr. 5 7. Ved skiftet etter henne 1739 eide boet 1 1/2 h i Li. Han etterlot seg også en part i Spjær. Fra 1757 bodde han på Svanekil, se der. Peder Henrichsen Bolt og sønnen Henrich Pedersen solgte 5.3.1759 1O sk. for 85-2-16 til sønn og bror Niels Pedersen Bolt f. ca. 1725, bgr. 27.9.1786, 60 år 8 mndr. Lagr.m. 1757. Han fikk 15.10.1770 skjøte på 1 1/4 sk. i Li, se ovf., i skiftet notert som 2 1/2 sk., og med de 10 sk. han kjøpte 1759 og sin egen arvepart 5 1/2 sk. eide han denne gårdpart av sk. 1 1/2 h, taksert 1786 for 250 rd. Løsøre 50-1-6. Boets brutto var 300-1-6, ingen gjeld. Skifteforvalteren ble budt 16 rd. Boets netto var 281-3-6. Gården ble overdradd sønnen Jacob. - Gift 13.4.1758 med enke Kari bgr. 12.1.1800, 67 år. Otr. av Asbiørn Ougensen Gjuered. Hun varg. I) 1755 m. Jacob Simonsen Viker. Hennes arvepart i Viker solgte Niels Pedersen 1761 til hennes bror. Hun solgte l 788 sin halvpart av Li til sønnen Jacob Nielsen og fikk opphold hos ham og etterlot seg bare 140-3-15 som han skyldte på kjøpesummen, og som skulle stå rentefritt for hennes levetid. Boets netto ble 121-2-17. - | Henrichsen Bolt, Peder (I2144)
|
| 488 | Halvor Pedersenvar 43 år 1664, bgr. 20.4.1685, 60 år. S. av Peder Stenersen.Han brukte gården med sin stefar i hvert fall fra 1657 og eide (1655) 1,5 bpd. 1,5 mk. sm. i Vauer og 3 skl. i Møklegård, Onsøy. 1656/57 eide han 2,5 lpd. i Foss i Skjeberg, foruten parten i Vauer. 1 1664 brukte han halve gården og hadde tjenestedrengen Oluf Johansen (Jonsen), 20 år. I 1679 ble Halvor Vauer m. fl. stevnet for gjeld 3 rd. 1 mk. til Sl. Hans Henningsen, men Halvor sa at han hadde levert ham 0,5 tn. makrell for dette beløp. Gift1.1.1655 med Ragnild f. 1617 (d.e. 1627?), bgr. 20.1.1709, d. 12.1, 92 år, som må være for høy alder, da hun fikk barn i 1672. Dtr. av Guttorm Jonsen Utgård Ø. Ved hennes begravelse noteres i kb. at hun kunne lese i bok. Der står feilaktig at hun var enke etter Halvor Christophersen Vauer og selv var født på Vauer 1617, men foreldrenes navn er riktig, likeså mannens dødsår. Barnas navn og skjebne beskrives også delvis.Barn:1. Truls var i sitt 10. år 1665/66, druknet 17.12.1695 og ble ikke funnet igjen. Sammen med en liten gutt Michel var han reist ut for å dra hummerteiner. Han noteres som bruker av Vauer fra 1687 og vitnet da at gårdens skyld var 7 bpd, 6,5 mk. sm., 1 sk., som han og hans forfedre hadde skattet for, mens matr. 1662 anga 7 bpd. l8,5 mk., 1 sk.; matr. 1665 har den riktige skyld.2. Guttorm bgr. jub. (30.4) 1699, 40 år 4 mndr. 3. Anne g. 1684 m. skomaker Jon Olufsen, bl.a. Koltorp. Hun bodde i 1709 som enke på Vauer, g. 2) 1713 m. Ole Mogensen Kjølholt. 4. Thord var 3 år 1665/66, bgr. cant. (22.5) 1698, 35!/i år. 5. Peder var 1 år 1665/66, var 1689 fadder for Anders Olsen Krogs sønn, reiste senere ut og forsvant. 6. Kirsti d. 1738, 70 år 10 mndr., g. 1701 m. Ole Andersen Botne, Stafsengen. 7. Maren bgr , ep. (6.1) 1676, 6 år 8 d. gl. 8. Christopher f. 1672. | Pedersen Vauer, Halvor (I3823)
|
| 489 | Hans Guttormsenf. ca. 1702, sønn av Guttorm Evenrød, død 1776, g. 1739 m. Margrethe Sofie Gundersd. Engelsviken, f. ca. 1716, død 1773, søster av Even Gundersen .N. Veum.Barn:Guttorm, død som barn,Guttorm, se nedenfor, bnr. 2, Gunild, g. m. Nils Johnsen Strand, Aase, g. 1. m. Arve Svendsen Glemmen, g. 2. m. Anders Evensen Leie (se disse), Anne, død som barn, Asgjerd, g. m. John Svendsen Glemmen, se Glemmcn, Maria, g. m. Peder Andersen Inguldsrød, Ellen, g. m. Ole Svendsen Glemmen, se Glemmen, Kristine, g. m. Hans Pedersen Glemmen, se Glemmen, Gunder, se nedenfor, Marthe, g. m. Truls Johnsen Gluppe, se Gluppe. Da han giftet seg bodde han på Kolberg i Onsøy. I 1743 fikk han bygselseddel på Ambjørnrød og noen måneder senere på Suggerød. Ved skiftet etter konen var boets netto ca. 265 rd. Besetningen var 3 hester, 5 kuer og 3 griser. Hver av barna hadde fått en sau av moren. Av bøker fantes en gammel bibel og en huspostill. De 3 gifte døtrene hadde fått bryllup samt en ku og en dyne. Bryllupskisten ble anslått til 30 rd., kua til 6 rd. og dynen til 2 rd 2 ort. Det ble bestemt at hver av de 4 ugifte døtrene skulle få like meget og at de 2 sønnene skulle få samme beløpet. Da ble det igjen til enkemannen bare ca. 14 rd. De ugifte døtrenes arv skulle stå i gården så lenge faren levde dersom de ikke giftet segog krevet arven. I 1774 gav Hans godvillig fra seg bygselen av Ambjørnrød til den eldste sønnen Guttorm, mens han selv beholdt Suggerød. Den yngste sønnen Gunder overtok denne etter farens død. | Guttormsen Evenrød, Hans (I4295)
|
| 490 | Helge Torkildsenf. ca. 1632, bgr.(27.2) 1707, 81 år.Han eide (1681) 7sk., 1684-87 13 3/4sk., 1695 1h 2 1/2 sk. 3mk. sm. Var lagr.m. 1682, 1686, 1687, 1696. Gift1) (29.10) 1665 (tro 9.7) med Gun(v)or Biørnsdtr, fra Onsøy, bgr. (26.11) 1676, 33 år.Hennes mor, Åse Helgesdtr. var søster av Ulf H. Bankerød, som hadde oppfostret Gun(v)or. Søsteren Maren Biørnsdtr. hadde bodd her hos søsteren i ca. 7 år da hun døde, bgr. 18.3.1674, ca. 15 år gl. 2) (6.10) 1678 (trol. 21.4) med Mana Amundsdtr. bgr. (21.6) 1696, 45 år. Hun var født i Hvaler og må da etter all sannsynlighet ha vært datter av husmann eller strandsitter på Kile, den eneste Amund i Hvaler på den tiden. Hans sønn Hans Amundsen var g.m. Maren Stenersdtr. Skjelsbu Barn:I 1. Aase f. 1666, bgr. (16.10) 1670, 4 år 8 uker gl.2. Torkil, se nf. 3. Gundvor bgr. (12.3) 1747, 73 år gl. II 4. Dødf. barn bgr. 10.3.1685.? 5. Siri (Helgesdtr. Skjelsbu) bgr. 5. (1.5) 1692. Signe Skjelsbu ble bgr. (29.12) 1695. Men hun hører til her? Se Husmenn. | Torkildsen Skjelbu, Helge (I3768)
|
| 491 | Helge Torkilsendruknet 15.6.1779, 70 år gl.Var lagr.m. 1745, 1751, 1757, 1767. Sammen med sin far eide han 1744 100rd. i jord i Skjelsbu. I 1765 solgte Helge Torkilsen m. fl. 1/2h u.b. i Spjær V. for 10rd. til Simen Olsen og Rasmus Jensen. Helge fikk 2.1.1756 skjøte fra (svoger?) Christen Olsen på 11 3/4sk, for 62 rd. og eide nå 2h10sk. Han solgte 13.7.1758 en tredjedel, 11 1/3sk., for 62rd. til svigersønnen Henrich Pedersen (Bolt) lnr. 82. Ved gavebrev 9.2.1773 overdro han 11 1/3sk. til yngste datter Birte g.m. Hendrich Halvorsen lnr. 81. De to eldste døtre hadde fått bryllupsutstyr, men ikke den yngste, som istedet fikk overdradd gårdparten. Den siste tredjedelen forbeholdt han seg til bruk og eiendom for sin og hustrus levetid. Siden skulle den deles mellom disse to svigersønner. Verdien ble satt til 100 rd. derav skulle betales 1/3 til den mellomste datter Kirsti, som var forsynt med gård. Denne siste tredjedelen solgte han 8.3.1779 for 100 til de nevnte svigersønnene, hver en halvdel. I denne gårdpart var den eldste datters barn ved skifte etter hans hustru utlagt 20 rd. 1mk. 23 1/2sk., som deres far Henr. Pedersen i sin tid skulle svare for. Ved skifte 1778 etter Ragnild Olsdtr. ble gårdparten, 11 1/3sk. og b. over 1bpd. sm. taksert til 100 rd., løsøre i alt til 39rd. 8sk. Det var bl.a. 1 gammel hest, ganske utarmet, takst 1rd., 2 kyr og en kvige å 3rd., 4rd. 2mk. og 5rd., 2 sauer og en vær. Blant utgiftene var 1-3-4 til Christen Rød i Vaterland - mon (svogeren?) Christen Olsen. Anders Borngaard i Fredrikstad hadde tilgode 4-2-2, og datterdatteren Eli, dtr. av Henr. Pedersen, hadde tilgode 6 rd. for 4 års lønn a 1-2-". Boets netto var 81-3-22. Helge Torkilsen flyttet til datteren på Rød N. etter at han hadde solgt resten av sin gård. Ved skifte etter ham 1779 ble løsøre taksert til 11rd. 8sk. Han skyldte 1mk. 16sk. til Anne (Engebretsdtr.) Seiløy og 12sk. til Peder Giødesen Utgård. Boets netto ble 6-2-20. Gift2.12.1731 (trol, 21.10) med Ragnil Olsdtr. Stafsengen, bgr. 21.12.1777, 68 år.Barn:1. Oliana dpt. 19. tr. (19.10) 1732, bgr. 2. tr. (14,6) 1733.2. Oliana dpt. 13.2.1735, g. 1756 m. Henrich Pedersen (Bolt), lnr. 82 (bnr. 6). 3. Helvig dpt, l.l.1738, bgr. 7. tr. (16.7) 1747. Tvilling med 4. Kirsti dpt. 13.4.1738, d. som barn. 5. og 6. Dødfødte sønner bgr. 1.5.1740. 7. Kirsti dpt. 13.8.1741, g. 1763 m. Anders Larsen Rød N. 8. Birte dpt. 26.1.1744, g. 1772 m. Hendrich Halvorsen 9. Ole dpt. 6.5.1746, bgr. 22.5.1746 13 d. gl. 10. Halvar dpt. 18.2.1748, d. 1764-77. 11. Dødf. sønn bgr. 1.9.1751. I 1764 hadde familien tjenestedrengen Erik, og her var også en Anne, som ikke var av familien. Helge Torkilsen og de to svigersønner på Skjelsbu fikk 1773 til låns 1 tn. havre hver av «unnsetningskorn», Ved den «frivillige» gave 1774-75 kunne Helge på grunn av skrøpelighet ikke gi noe, og svigersønnene var i «måtelige omstendigheter». Ingen av dem møtte opp for å gi noe, men ble ilagt å betale hhv. 12sk., 1mk, og 1mk. Heller ikke i 1777 møtte de opp, og svigersønnene ble ilagt 24sk. hver. Året etter kunne Helge ikke betale, de to andre betalte 1 mk. tilsammen. | Torkilsen Skjelsbu, Helge (I3698)
|
| 492 | Henrich Pedersen (Bolt)kf. 1749, bgr. 22.11.1791, 63 år. S. av Peder Henrichsen Bolt, Li. Av sin svigerfar fikk han 13.7.1758 skjøte på 1/3 av Skjelsbu, av sk. 11 1/3 sk., for 62 rd. og 8.3.1779 fikk han skjøte på halvparten av resten av gården for 50 rd. og eide dermed halve gården, 1 h 5 sk. I 1781 lyste han sin eldste sønn Ole Henrichsens odels- og innløsningsrett til den andre halvdelen, som Hendrich Halvorsen eide, da Ole var sønn av Helge Torkilsens eldste datter. Han ville løse den inn, men på grunn av pengemangel og sønnens fravær som sjøfarende, var det hittil ikke iverksatt. Dette problemet løste seg på den måten at Ole giftet seg med enken på den andre gården og solgte denne gård til hennes sønn. Ved skifte 1792 ble gården med andel i husbygninger taksen til 160 rd. og utlagt med 4 1/4 sk. for 40 rd. til enken, 8 1/2 sk. for 80 rd. til sønnen Per og 4 1/4 sk. for 40 rd. tit datteren Ane, og det hele ble solgt 16.3.1795 for 160 rd. til eldste sønnen Ole, som hadde odelsretten. Boets brutto var 202-1-4. Blant gjelden var barna av 1. ektes innestående arv etter mor og mormor. Boets netto ble 74-3-15.GiftI) 12. tr. (5.9) 1756 (trol. jub. 9.5) med Ole-Anna f. 1735, bgr. 15. tr. (7.9) 1766. Dtr. av Helge Torkilsen Skjelsbu.2) 11.10.1767 (tro!. 3.5) meo Helena Jonsdtr. fra Skjærhalden N., f. 1744, d. 5. 7 .1832 som fattiglem på Ed holmen. - Barn:1 I. Eli dpt. langfr. (8.4) 1757, kf. 74, g. 1) 1784 m. Ole Larsen Ref/ N., s. 2) 1792 m. Chrph. Bertelsen Edholmen V.2. Ane dpt. (22.7) 1759, kf. 77, tjente 1792 på Holte. Fra hun var ca. 17 år hadde hun vært hjemmefra og tjent på Hvaler. Hun hadde vært på Holte i 3 år da hun i 1792 fikk et dødfødt barn utenfor ekteskap og ble meldt for barnefødsel i dølgsmål, omtalt i Lb. 22, f. 151 b. Hun ble dømt til et års tukthus. I 1801 bodde hun her hjemme. G. 15.11.1803 m. em. Sven Cornelisen, Kråkerøy. 3. Ole dpt. (22.11) 1761, kf. 79 4. Per dpt. (30.10) 1763, kf. 82, Gjuerud-Myra. 5. Malene dpt. (17.8) 1766, bgr. (31.8). ti 6. Oliana dpt. langfr. (1.4) 1768, d. spe. 7. Christian dpt. (6.8) 1769, bgr. 30.12.1770. 8. Oliana dpt. 6.10.1771, kf. 88, tjente 1792 Bertel Langekil, g. I) 1797 m. Hans Nielsen Ø. Utgård-Stranden, g. 2) 1814 m. em. Jon Hansen Basta, Dypedal. 9. Berthe dpt. 8.5.1774, kf. 91, hjv. 1792, senere ukjent. 10. Christian dpt. 29.9.1776, kf. 93, lnr. 83 (bnr. JO). 11. Malene dpt, 3.6.1781, kf. 97, g. 1) 1806 m. em. Ole Baardsen Dypedal lnr. 59 (bnr. I), g. 2) 1828 m. Johs. Andersen 38.3. | Pedersen Bolt Skjelsbu, Hendrich (I3822)
|
| 493 | Ingeborg Jørgensdatter BrandtIngeborg kf. 1748, d. før 1777. G.m. Svend Sigfridsen, Halden. B: Jørgen, 16 år 1777. Hun hadde en datter Maren dpt. 9.3.1752 med Erich Andersen Singløy. Sannsynligvis er dette den enke Mari Erichsdtr. som i 1801 bodde som 2. fam. på Kjenvik (Veien), 49 år, med sønn Johannes Johannessen 9 år (mon han som bleg. 1814 m. Cathrine Pedersdtr. Koltorp Øl), og som ble bgr. 5.1.1803, 50 år gl. | Jørgensdatter Brandt Kjenvik, Ingeborg (I3773)
|
| 494 | Jacob Pedersen (Bolt)f. 1745 se ovf, d. 4.2.1818. Han kom i novbr. 1772 hjem etter å ha vært noen år i Holland som matros, og kvitterte året ener for arv etter foreldrene 49-3-". I 1777 kvitterte han for sin hustrus arv etter sin far 15 rd., og ps. s.å. 1/2 h. i Svanekil for sine stebarns arv 44 rd.I 1786 var han lagrettemann. I 1801 var han los og gårdbruker og bodde på Svanekil Nordre med sin hustru som 1. fam., mens hans svigermor Inger Olsdtr ., som var blind og sengeliggende, og hustruens dtr. Helene Nielsdtr. (Brandt), som var krumpen og sengeliggende, var 2. fam., 3. fam. var svigersønnen Johannes Olsen med hustru og sønnen Ole, tjenestepiken Mette Jensdtr. f. 1775, der. av Jens Trulsen Nygård, og tjenestedrengen Christopher Larsen f. 1787, s. av Lars Christensen Lekevollen, se Husmenn. Gift Jacob Pedersen ble gift 4.4.1774 (trol. 16.1) med enke Marthe f. 1742, d. 8.8.1817. Otr. av Halvor Andersen Svanekil S. (bnr. 3). Hun var g. I) m. Niels Jørgensen (Brandt) fra Kjenvik, se Brekke. - Barn: 1. Anders dpt. 1.1.1775, bgr. 22.1, 4 uker gl. 2. Johanna Maria dpt. 14.4.1776, g.m. Johannes Olsen, se nf. 3. Anders dpt. 4.1.1778, bgr. 25.7.1779, 1 1/2 år, 3 uker gl. · I 1802 solgte Jacob Pedersen halvparten av gården for 200 rd. til datteren og svigersønnen, og i 1815 solgte han resten av gården for 600 rbd. til svigersønnen Johannes Olsen f. 1767, var skipper og døde 12.2.1824 på sin båt eller å ha fall over bord på hjemreise fra Strømstad. S. av Ole Syversen Løkkeberg, Nedgården. Han var styrmann 1798, skipper 1801, da han bodde på Svanekil, se ovf. I 1805 kvitterte han for sin arv etter foreldrene, 52-2-12\IJ. I 1807 ble han og losen Jens Simensen Spjær stevnet for overtredelse av karanteneforskriftene, elter anmeldelse av pastor Lumholtz 29.9.1806. Johs. Olsen ba 18.10 om utsettelse på grunn av sin bortreise. Ener flere utsettelser ble saken 4.2.1808 opptatt til doms. Tiltalen gjaldt at han på hjemreise fra Riga til Halden med skipet «Arnitie» som han førte, hadde latt bringe i land på Hvaler noen sekker rugmel, uten å ha· meldt i fra til den der ansatte oppsynsmann for karantenevesenet. Losen ble tiltalt for å ha hjulpet ham. De tilstod sakens forhold, men til unnskyldning for skipperen anføres at han etter henvendelse til karantenekommisjonen i Helsingør og Øresunds tollkammer hadde fått det inntrykk at den befalte undersøkelse var opphevet. Men han burde ha overbevist seg om anordningens opphevelse, før han foretok den påklagede handling, heter det. Han måtte bøte 10 rd. til Hvaler sogns fattigkasse og like meget til justiskassen. Losen, Jens Simensen, kunne ikke unnskyldes med uvitenhet i dette stykke, da han en gang før hadde vært tiltalt og dømt for en slik sak. For sin gjentatte forbrytelse måtte han bøte 20 rd. til fattigkassen og like meget til justiskassen. | Pedersen Bolt Svanekil N, Jacob (I3680)
|
| 495 | Jon Gundersen(1783-18 5 5) var født på Ambjørnrød i Glemmen som sønn av Gunder Hansen og Gunhild Svendsdatter. Han giftet seg i 1805 med Peder Jonsens søster Olea Jonsdatter (1778-1808) og flyttet dermed inn på hennes farsgård. Ved Peders død overtok Jon gården, idet han fikk skjøte av sin svigerfar for 200 daler 26. oktober 1805.Jon lå i felten i krigsårene. Nettopp på denne tiden døde hans kone. Det ble skiftet etter henne 3. januar 1809. Boets nettoformue var da vel 270 daler, og bruket fødde 2 hester, 1 føll, 2 kyr og 4 sauer. - Da Jon som enkemann kom hjem fra krigen, inngikk han i 1811 nytt ekteskap med Ellen Marie Sørensdatter Enhus (1788-1864). Jon hadde i alt 10 barnAv disse var datterenGunhild (f. 1806) fra første ekteskap. Av de øvrige kan nevnes Grethe Sørine (f. 1815), ugift, Oleane Marie (f. 1826), gift med Børre Jespersen Buvik, Ida Bolette (f. 1828), gift med Søren Halvorsen Li, og Gunhild Marie (f. 1830), gift med Johan Henrik Haakensen Posholmen. Ingen sønner vokste opp, og det ble dermed svigersønnene som kom til å ta over gården. | Gundersen Ambjørnrød, Jon (I4598)
|
| 496 | Jon Jørgensen BrandtJon dpt. 18.5.1732, var 1777 i England. | Jørgensen Brandt Kjenvik, Jon (I484)
|
| 497 | Jørgen Lorentzsen Brandtkjøpte Kjenvik 1727, bgr. 19.11.1747, 52 år.Var lagr.m. 1731, 1737 og 1742 med 3 forskjellige segl mrk. ILS. Han var innflytter - fra Fredrikstad? - og kalles ved trolovelsen 1725 «ærlig, velagte og meget befarne» ungkar. Lars Skipstad og lensmann Niels Larsen Spjær svarte for at han var fri for ekteskapsløfte annetsteds. Han kjøpte 15.4.1739 3 sk. i Spjær V. m.b. over 1 h, fra lensmann Niels Larsen Spjærs enke Birthe Trulsdtr. I 1744 pantsatte han 2 h i Kjenvik og 1 b i Spjær V. til Johannes Hekeli for 90 rd. Solgte 1745 parten i Spjær V. for 80 rd. til Jens Vittusen Huser S. Gift(25.11.1725) (trol. 20. tr.) med Else-Sophia f. 1707, bgr. 2.3.1777. Dtr. av Jon Enersen Spjær V. Hennes mor Eli (Elline) Trugelsdtr. døde her på Kjenvik 1738. Ifølge skiftet 25.3.1777 var Else-Sopbia død 27.2. Hun ble forsørget av sine barn og hadde vært hos sønnen Lars på Kjenvik siden hun ble enke.Barn:1. Anne Kirstine Jørgensdtr. kf. 1744 fra Spjær, bgr, 23.2.1749, 22 år 18 uker Id., fra Spjær, er ganske sikkert fra Kjenvik.2. Ingeborg kf. 1748, d. før 1777. G.m. Svend Sigfridsen, Halden. B: Jørgen, 16 år 1777. Hun hadde en datter Maren dpt. 9.3.1752 med Erich Andersen Singløy. Sannsynligvis er dette den enke Mari Erichsdtr. som i 1801 bodde som 2. fam. på Kjenvik (Veien), 49 år, med sønn Johannes Johannessen 9 år (mon han som bleg. 1814 m. Cathrine Pedersdtr. Koltorp Øl), og som ble bgr. 5.1.1803, 50 år gl. 3. Laurs (kalt Lars) dpt. 15,3.1730, kf. 47, se nf. 4. Jon dpt. 18.5.1732, var 1777 i England. 5. Niels dpt. 10.10.1734, se Svanekil og Brekke. 6. Jacob dpt, 25.3.1736, bgr. 2. pinsedag (21.5), 2 mndr. 6 d. gl. 7. Birrete dpt. 14.7.1737, kf. 54 fra Holte, bgr. 13.1.1759. 8. Dorthe dpt. 20.12.1739, g.m. Christen Olsen Hauge. 9. Maria dpt. 17.3.1743, g. I) 1768 m. Petter Olsen Hauge, 2) 1773 m. em. Henrik Halvorsen Skjelsbu, 3) 1783 m. Ole Henrichsen (Bolt) Skjelsbu, Tvilling med 10. Cathrine g. 1776 m. Anders Halvorsen Li. 11. Jacob dpt. exaud. (22.5) 1746, se Sande og Makø. Skjøte 17.10.1769 til Laurs (Lars) Jørgensen (Brandt) f. 1730, se ovf, bgr. 24.6.1789. Ved skifte 31.8.1789 ble gården taksert for 200 rd. | Lorentzen Brandt Kjenvik, Jørgen (I467)
|
| 498 | Kjønik Gundrosenf. 1800, g. 1829 m. Oliane Hansd., f. 1808, død 1867, datter av Hans Johnsen S. Veum.Barn:Maren, g. m. møller Hans Peter Børgesen,Grethe Marie, g. m. Hans Martin Tønnesen S. Veum, se der, Jens Peter, sjømann, Karl Johan, se nedenfor, dessuten 4 som døde som barn. Avgiften på plassen var 3 1/2 spd. årlig. Kjønik skulle gjøre smedarbeid på hovedgården for 24 sk. dagen og fri kost, og dette skulle trekkes fra avgiften. Dersom Kjønik eller etterkommer ikke kunne utføre smedarbeid, skulle dette erstattes med arbeidsdager, - 8 arbeidsdager. med kost, men uten lønn til eieren av den ene halve gård Brønnerød, og til den andre eieren opparbeide avgiften med arbeidsdager til 12 sk. og fri kost. Han hadde rett til å ta brenne i skogen av stubber, kvist og einer, men ikke sage av roten uten det ble utvist av hovedbølets eiere. Materiale til gjerde kunne han ta i skogen, så han kunne vedlikeholde innhegningen om jordstykket. Smeden Kjønik festet også et stykke jord fra Anders Mørch på S. Veum. Dette grenset inn til hans jord på Brønnerød. Avgiften var 4 spd. årlig, men så lenge Kjønik kunne smi, skulle han isteden for avgiften årlig sko 2 av gårdens hester av sitt eget jern. Plassen på Brønnerød ble i 1874 kjøpt for 30 spd. av sønnen smed Karl Johan Kjøniksen, f. 1844, g. m. Mina Laura Larsd., f. 1851 i Råde, datter av husmann Lars Jensen Kil. | Gundrosen Brønnerød, Kjønig (I4952)
|
| 499 | Knut Kieldsen Li.Ifølge (tilføyelse i) Røde Bok, ga hr. Kristofuer og hans farbror Otte 2 aura bol i Li til Hvaler kirke. Ifølge P.A. Munch, Det norske Folks Historie VIII (1863), 184 f. ga hr. Christopher Michelstorp dette ca. 1410. Han var sønn av Henrik Michelstorp, se Brekke. Hvaler kirke eier i hvert fall fra 1616 1 bpd. sm. i Li. Oppsitterne og medarvinger har så langt tilbake kildene rekker, eid resten av gården, 3h. Den første som nevnes er 1593-1617 Knut. Han eide 1616/17 lhm.b., Christopher Kieldsen på Rød S. eide lh, Arne Utgårds stebarn 0,5h og Arne Utgård selv 0,5h. Knut Li eide samtidig 1 (d.e. 0,5)h i Rød S, hvor også Arne Utgård eide 0,5h. Det er rimelig å tro at Knut Li var bror av Chrph. Kieldsen og at deres bror tidligere var gift med Arne Utgårds hustru. Knut var kanskje gift med en søster av Oluf Dypedal.Barn: Halvor f. 1580. | Kieldsen Li, Knut (I661)
|
| 500 | Lars Jørgensen BrandtSkjøte 17.10.1769 (Gården Kjenvik)til Laurs (Lars) Jørgensen (Brandt) f. 1730, bgr. 24.6.1789.Ved skifte 31.8.1789 ble gården taksert for 200 rd. Lars Kjenvik var lagr.m. 1761, 1765, 1768 og 1769. Gift1) 1759-60 med Anne f. 1738, bgr. 19.10.1772. Otr. av Ole Larsen Spjær V.2) 12.10.1773 (trol. 4.8) med Elen f. 1754, d. 31.1.1833, «82» år. Dtr. av Arne Pedersen Utgård N. Hun g. 2) m. Johannes Jonsen Botne. Barn:I I. Jørgen dpt. 24.6.1760, bgr. 14.10, 16 uker 3 d. gl.2. Jon dpt. 1 I. tr. (2.8) 1761, bgr. 3. ep. (24.1) 1762, 25 u. 1 d. 3. Ane dpt, 17. tr. (3.10) 1762, bgr. 20. tr., 3 uker gl. li 4. Anne dpt. 11.9.1774, kf. 91, tjente 1801 hos farbroren på Makø, g. 1806 m. Ole Amundsen Holte, se nf. 5. Berthe dpt. 25.2.1776, kf. 93, g. 1801 m. Nils Andersen Svanekil, Holm u. Ørdal. De bodde 1801 på Kjenvik. 6. Else Sophia dpt. 31.12.1778, g. 1801 m. Peder Olsen 19.14. 7. Cathrine dpt. 25.2.1781, kf. 98, d. 21.1.1817, ugift. Sk. 24.5.1820. Hun hadde en tid vært sykelig og ikke kunnet tjene, men oppholdt seg hos søsteren Berthe på Holm. 8. Jørgen dpt. 30.1 J.1783, druknet sammen med yngste bror, begge bgr, 4. adv. (18.12) 1804, sk. 9.1.1805. 9. Ellen Marie dpt. 12.11.1786, kf. 1804, g. 1827 m. Ole Jensen Kilebryggen f. 1795. 10. Lars dpt. 5.7.1789, druknet sammen med sin bror Jørgen, se ovf. De eide hver en part i Kjenvik og en part i morens pant for 400 rd. i Olseng i Ullerøy, tilsammen 119 rd. | Jørgensen Brandt Kjenvik, Lars (I483)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.