Holmberg & Spydevold Slektsider

Startside Søk Logg inn  
Skriv ut Legg til bokmerke

Notater


Treff 401 til 450 av 2,665

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 54» Neste»

 #   Notater   Linket til 
401 Nistua Skauge
I 1930 ble Nistua Skauge overtatt ved auksjon av

Anders Olsen Minge

for kr. 10000.
Anders f. 1882 på nedre Minge, var g.m. Oline Sætre f. 1885.
Barn:
1. Kamilla.
2. Anna.
3. Johannes.
4. Erling.
5. Arnt.
6. Asbjørn.
7. Magna.
8. Aslaug.
9. Einar.
10. Sverre.
11. Ingrid.
12. Kåre.
13. Astrid.

Sønnen Asbjørn Minge, g.m. Elin Sogn fra Råde, overtok gården etter faren i 1953, og han solgte i 1961 til Jens Hunn f. 1920 i Borge, g.m. Solveig Ellegård f. 1921 i Våler. 		Olsen Minge, Anders (I13825)
 
402 Ole Andersen solgte 20.8.1740 denne halve gård til sin bror Simon Andersen og bodde visstnok på Svanekil 1743-48. Er han den Ole Andersen Kiempe som døde 1752, 60 år gl., på Akerøy? En sønn var kanskje Niels Olsen Kiempe fra Viker som døde 1754, 39 år gl., hverken døpt eler konf. i Hvaler.

Simon Andersen

f. 1691, bgr. 15. 9.1771. S. av Anders Stenersen Viker, Svanekil. Var sjømann og var lagr.m. fra Viker 1728, fra Rød S. 1738-39, fra Viker 1741, 1745, 1755, 1757, 1767. I 1733 kjøpte han 10 sk. i Rød S., som han solgte 20.8.1740, samme dag som han fikk skjøte på halve Viker. Han solgte 12.7.1769 halvdelen av dette bruk for 65 rd. til sønnen Hans Simonsen. I 1744 eide han for 50 rd. jord. I 1764 hadde de tjenestepiken Lisbet, i april 1768 var han og hustruen kommet i slette omstendigheter på grunn av hennes langvarige sykdom. - Gift 3.9.1724 med Anniche f. 1696, bgr. 23.2.1772. Dtr. av Anders Pedersen Buviken, Nedgården.
Barn:
1. Cathrine kf. 1743, g. 1750 m. Halvor Hevelsen Dypedal lnr. 60.
2. Andreas dpt , est. m. (19.2) 1730, kf. 49 (Anders).
3. Jacob dpt. 16. tr. (28.9) 1732.
4. og 5. Dødf. tvillinger bgr. 2. på.d. (2.4) 1736.
6. Anna Maria dpt. 17. tr. (13.10) 1737, bgr. rein. (2.3) 1738, 4 mndr.
7. Hans dpt. JO. tr. (2.8) 1739.  		Viker, Simon Andersen (I2030)
 
403 Ole Arnesen 1783-1833 g.okt 1809 p.Gunnhild Andesrdatter Vestigarn Bjørnland Sjøveier gx2 Martin Andersen til Finstadholtet ble solgt 1847 De flyttet sannsynlig til Sarpsborg
Barn 1.ekteskap
1. Hans Olsen 1810-16
2. Maria Olsdatter 1812-
3. Marthe Olsdatter 1814-
4. Anders Olsen 1815-16
5. Helene Olsdatter 1816-56 g Kristen Amundsen Dalen 1772-1854 til Nordre Finstad
6. Grethe Olsdatter 1819-
7. Katrine Olsdatter 1821-
8. Iver Olsen 1824-
9. Arne Olsen 1826-26
10. Anders Olsen 1827-27
11. Anders Olsen 1828
12. Oline Marie Olsdatter 1833 g -54 Ole Christian Halvorsen Grotterød 1831 		Arnesen, Ole (I4138)
 
404 Ole Jenssøn (1772-1814), sønn av Jens Isachsøn (1728-1802), fikk bbr. 1800. G. 1799 m. Malene Johansd. (1775 etter 1814) fra 71 Steinhaugen.
    Barn:
    1. Johannes, f. 1800, d. før 1814,
    2. Jens, f. -02, død samme år,
    3. Johan Jacob, f.-04, nevnt i Berit Kristensdatter 101 Røssåen sitt skifte 1823,
    4. Jens, f. -07 (96 Bjerklia pl. Indre Eibukt),
    5. Elisabeth Malene, f. -10 (70 Dalosen pl. Nåven).

Ved skiftet etter Ole 1814 var boets brutto 106 3 4, gjeld og avg. 87 3 6. Bøker: Povel Andersens postill. Husdyr: 1 hoppe, 3 kyr, 3 sauer, 3 jømmer, 1 geit, 1 hanegeit. 		Familie: Ole Jensen / Marlene Johannesdatter (F1264)
 
405 Ole Larsen f. 1801 på Galteryggen i Varteig, døpt 1/7 s.å. Død 6/4 1837 samme sted. Gift I. 27 /4 1826 med Inger Hansdtr. f. 1798, døpt 21/10 s.å. i Varteig. Død 12/6 1832. (Datter av Hans Sandersen Beisby og Pernille Arnesdtr.)
Barn i dette ekteskapet var:
l. Lars f. 23/7 1826, død 5/10 1830.
2. Helene f. 28/1 1829, død 5/10 1830.
3. Hellene f. 25/7 1831, død 29/6 1861. Hun ble gift 7/10 1859 med Arne Simensen f. 29/7 1827. (Sønn av Simen Fredriksen og Ingeborg Torstensdtr, på Snoppestad.) Arne var snekker. Hellene Olsdatter og Arne Simensen var bosatt på Beisby. De hadde ingen barn. (Arne Simensen g. II. 18/1 1877 med Helene Andersdtr. Snoppestad f. 1837.)
Ole ble gift II. 23/2 1836 i Rakkestad med Karen Torstensdtr. f. 22/6 1812, døpt 28/6 s.å, i Rakkestad. Død 16/2 1840. (Datter av Sidsel Torersdaller og Torsten Andersen Oustorp i Rakkestad.) Barn i dette ekteskapet var:
4. Lauritz f. 9/11 1836. Død 1837, jord påkastet 25/6 s.å.
Ole sin datter, Hellene, hadde odelsrett til Galteryggen, men hun gjorde aldri bruk av denne retten.  		Larsen Galteryggen, Ole (I3852)
 
406 Ole Olsøn var bruker 1680‑89.
Fra 1690, da Bruk Ia og Ib ble slått sammen.
Mathias Olsøn (ca 1651‑1731) var bruker fra 1690. Han kunne være en sønn av Ole Olsøn, uten at det er bevist. Om hans familietilhørighet vet vi følgende fra et skifte på Valla 1721: Han hadde en bror Nils på Valla bnr. 2 og to søstre, en gift i Nesna og en i Lurøy. G.m. Giertrud Amundsd, d. 1744.
    Barn:
    1. Jon, 5 år 1701 (her).
    2. Ole (Straumsnes),
    3. Amund (Sund),
    4. Anna (Utland),
    5. Kirsten, f. ca 1696 (Valla bnr. 2),
    6. Marithe (Straumen),
    7. Giertrud, f. ca 1700 (Hammarnes NR),
    8. Berithe (N.Bjerkadal).

Ved skiftet etter Mathias 1731 var boets brutto 411‑2-10, netto 354-1‑10. Bøker: Det Nye Testamente, Huus- og Kierche Bibel, ilde conditioneret. Husdyr: 2 gamle hester, 15 kyr, 1 dalkvige, 1 markkvige, 14 sauer, 4 jømmer, 2 værer, 1 hanegeit, 2 risbit bukker. 		Familie: Mathias Olsen / Giertrud Amundsdatter (F1389)
 
407 Ole Svendsen var født ca. 1687. Han døde i 1763, 76 år gammel, begr. 25/11 s.å. Hans hustru, Gunhild Torkildsdatter var født ca. 1678. Hun døde i 1765, 87 år gammel, begr. 2/2 s.å.
Plassen LENA ble ryddet på 1700-tallet. Om det var Ole og Gunhild som ryddet plassen, vites ikke. Men de bosatte seg ihvertfall her engang i første halvdel av nevnte århundre. Vi har ikke mange opplysninger om dem. Men det finnes en «indgivelseskontrakt» datert 16/1 1756, tinglyst 1/3 s.å., «fra Ole Svendsen med hustru Gunild til deres tvende sønner, Lars og Hans Olssønner paa Pladsen Lena under Store Bøe».
Vi skal her følge slekten videre gjennom sønnen Lars:
Lars Olsen var født ca. 1713. Han giftet seg i 1744 med Kari Olsdatter fra Mastekollen.
Etter at de var gift, ble Lars og Kari boende på Mastekollen.
I 1756 tok de over Lena sammen med Lars sin bror, Hans. Men det ser ikke ut til at noen av dem bodde der, ihvertfall ikke lenge. Foreldrene ble boende på plassen til de døde. Hans giftet seg med Anne Amundsdatter og ble bruker på gården Gryte i Varteig. Lars fortsatte som husmann på plassen Mastekollen under gården Lille Bøe.
Lars og Hans hadde «stubberødningsret til en plass under søndre Bøes skyld». I 1767 solgte de denne retten til gårdeieren Arne Pedersen og hans medeiere på Bøe, - tinglyst 10/7 1767.
Det ble sønnesønnen, Torer, som overtok etter Ole og Gunhild på Lena:
Torer Larsen var født 1746 og døpt 23/10 s.å. Han giftet seg 6/111768 med Pernille Nielsdauer. Hun var født i 1742.)
Pernille og Torer ble boende på Lena så lenge de begge levde. Pernille døde der 1/61814. Torer selv (Thore) døde 9/1 1824 på Galteryggen, der sønnen Lars Thoresen bodde med sin familie.
Torer og Pernille var trolig de siste som bodde på Lena. Plassen lå senere øde, og der finnes idag ingen spor igjen etter den. Men på gamle kart kan en enda finne navnet «Lena-åsen» på sørsiden av Bøe-gårdene. Ved denne åsen må «Lena» ha ligget.
Lars Thoresen f. 1779 og døpt 2/11780, død 18/3 1826. Han giftet seg med Maria Rasmusdatter fra Llndemark i 1802. De bosatte seg på husmannsplassen Galteryggen. 		Svendsen Lena, Ole (I874)
 
408 Olle Olsøn, sønn av Olle Ivarsøn, var bruker av 2 pund 1667, av 1 våg 1668‑78, og av hele garden, 2 våger, 1680‑88, og så av 1 våg 1689. G.m. Johanna Henriksd. Som enke ble hun gift med Nils Simensøn Fjelldal. Fra skiftet etter henne 1712 kjenner vi følgende barn fra 1. ekteskap:
    1. Ivar (her),
    2. Johanna,
    3. Maren
    4. Ingeborg.
    De to siste var døde før 1712.
 		Familie: Olle Olsen / Johanna Henriksdatter (F1274)
 
409 Peder (Jostsen?) Saxe, som sværger Borgered i Aarhus 11.Sep. 1540; han nævnes som Borger i 1546.5 To Sønner erkendte. Jostsen Saxe, Peder (I14224)
 
410 Peder Justsen Saxe, f. 1579, død 1587, begravet i Frue Kirke i Aarhus; han druknede i et Vandhul ved Broberg i Aarhus.1 Justsen Saxe, Peder (I14227)
 
411 Peder Justsen Saxe, f. 1588 i Mørke, rejste til Norge, hvor han blev Foged over Halsnø Kloster 1640, død ca. 1654 g. ca. 1625 m. Dorthe Thorsdatter Talge.
Ingen Børn 		Justsen Saxe, Peder (I14230)
 
412 Pernille Marie f.8.8.1825d.16.11.1910, ugift. Ved skiftet etter faren fikk hun 64Spd i hjemmegave og 30Spd for 5 års lønn. Jensdatter Grønbech, Pernille Marie (I14124)
 
413 Peter Christophersen f.18.8.1780, faddere: Johanna Svendsdatter Hersleb, Jens Winther paa Troe, hr.Rosenwinge, Mad. Rosenwinge, Mad. Brygmand. Peter ble konf.1797, og i 1801 var han tjener på Alstahaug prestegård. Peter ble
g.1) 1804 m.enke Margrethe Danielsdatter, Lund i Brønnøy (d.1811, 33 år), tre felles barn.
g.2)1815 m.enke Giertrue Jørgensdatter, Stokka (d.1816, 57 år). Ingen felles barn.
g.3)1817 m.pike Elen Christina Vold fra Stordalen (4.1835), tre felles barn.
g.4) m. Anne Olsdatter fra Hollup i Bindalen.
25.9.1804 kjøpte Peter 17mk for 33rd av Margrethes stesønn, Johannes Christophersen (arv e.faren Christopher Biørnsen 23.5.1804). På auksjon 22.5.1812 tilfalt Peter 2pd I 1/9mk i gd.Lund for 1 10rd. 12.4.1814 fikk Peter bygsel på 2pd i gd.Stokka, da han skulle ekte enka på gården. Stocha 19.9 181 skjøter Peter sine 1wog 11 1/9mk til sine tre barn (verdt 195rd, samt løsøre og husdyr tils. 200rd), fordi han hadde brukt deres morsarv (hadde trengt kontanter). Barna eide da -inkl. morsarven- 1w 1pd 6mk i gd.Lund, og 18.12 1820 ble det makeskiftet med faren mot 1w 1pd 12mk i gd. Nord-Sandvær i Tjøtta (begge verdsatt til 200Spd). Barnas morfar, Daniel Thomessen Horn, og farbror, Hans Grønbech Tenden, fikk ordnet dette til barnas beste. Peter bodde på Stokka 16.8.1819 da han kjøpte 1pd 12mk i Sørra av Joh. Cordh Harmen (ble utlagt 5.5.1801 e.Gregus Larssen), Peter videresolgte 14.9.1819 til oppsitteren John Baardsen.
17.10.1817 kjøpte Peter 1w 2pd I2mk i Nord-Sandvær (200Spd) på auksjonen etter onkelen Peder Broch Grønbech.
Inger Wold hadde v.bev. fra Nordland Sorenskriverembete av 30.10.1825 fått lov til selv å få utbetalt sin arv etter Olava Wold Sal.Hartgen Schaalværs, 36Spd-4-1 (skifte 12.9.1825), fra formynder Jens Grønbech Sund den 22.6.1826. Peter Grønbech fikk låne 113Spd-3-2 av overformynderiet 11.12.1826, mot å betale 4%rente (Olava Wolds avdøde bror, Andreas Wold Schønning, hans etterlatte datter skulle nyte godt av rentene). Lånet var tilbakebetalt pr.11.7.1834. 11.11.1833 inngått 1/2 kårkontrakt på gd.Lund mellom Hans Henrich Johannessen og Peter Grønbech. Ved skiftet etter Elen Christine Wold 12.8.1835 (brutto 393Spd-4, utgift 152Spd-»-8, igjen til arv: 241-3-16), hvor 1pd 6mk i gd.Nord Sandvær ble utlagt til Jens Grønbech Sund for takst 40Spd (hadde krav i boet på 65rdr).
    Barn:
    1. Christopher Andreas f.1805, nevnt ved utstedelse av skjøte til ham og søsknene 19.9.1815, morfaren, Daniel Thomassen Horn, var formynder. Etter mora, Margrethe Danielsdatter skifte 27.9.1811, arvet han 8 8/9mk i gd.Lund sm.m. søsknene. Ved makeskifteskjøte med faren av 18.12.1820 (se over) fikk de tre søsknene Iw Ipd 6mk i Nord Sandvær (verdi 200Spd).
    Hegge 30.9. 1823 kvitterte Christopher for mottatt morsarv, 69rd-10sh, forøket til 8Ord-5-15, hvorfor faren Petter Grønbech Stocha hadde vært formynder. Lund 14.12.1829 utstedte han og faren bygsel på Ipd 9mk i gd.Nord Sandvær til Poul Christian Jordahl (Christopher bodde da på Lund, eide 3mk av de forannevnte). Ved salg 22.9.1856 var Christophers enke, Ragnhild Olsdatter, g.m.Gjert C.Halstensen, og sønnen Peter Olai var myndig.
    2. Else Helena f.1807, nevnt ved de to skjøtene (19.9. 1815 og 18.12.1820, se over). Solgte v.kurator Lnr.89 a)b) N.Sandvær 23.10.1853 sammen med broren John. Senere g.m.Peder Hjeronimussen, bodde Lund.
    3. Joen f.1810, nevnt v.skjøte av 19.9.1815 og makeskiftet 18.12.1820, samt arv i gdLund etter mora 27.9.1811. Sømnes 15.9.1828 kvitterte John Grønbech Pettersen for mottatt morsarv 40Spd-1-9, fra far og formynder Petter Grønbech. Bodde på Lund 2.10.1864, solgte i N.Sandvær til Niels P.Nielsen Lnr.89 a)a).
    4. Olava Bergitha død 21.10.1820, l4dgr, Stokka.
    5. Thomas Fredrik Wold arvet bl.a.lpd 10mk i gd.Lund 12.8.1835 v.skiftet etter mora (Arv: 80-2-21).
    6. Fredrichen Margrethe f.1818, arvet 17mk i gd.Lund 12.8.1835 etter mora (Arv: 40-1-11).

 		Christophersen Grønbech, Peter (I14137)
 
414 Ragnhild Eiriksdatter
Ragnhild Eiriksdatter (Ragnhildur Eiríksdóttir) (født ca. 870, død 897) var en av Harald Hårfagres hustruer. Hun kaltes Ragnhild «den mektige» Eiriksdatter eller «den rike».
Snorre Sturlason forteller at Harald Hårfagre ga slipp på ni av konene sine da han fikk Ragnhild[1].
Hun var datter av Eirik 2. («den mektige») Eriksson, konge av Jylland (ca. 840 – 891) og Gisela hustru (f. ca. 840). Sammen med Harald Hårfagre fikk hun sønnen Eirik Blodøks, ca. 895 – 954.[2]
Ragnhild levde bare tre år etter at Eirik ble født, derfor kom han til oppfostring hos Tore herse Roaldsson i Fjordane.
Historikeren Claus Krag trekker Ragnhilds avstamning i tvil. Han peker på at ingen andre kilder kan dokumentere noen «kong Eirik» i Jylland, og åpner for at dette er en senere konstruksjon fra Snorre for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet[3]
Andre personer
Det er også en annen Ragnhild Eiriksdatter, men dette var Eirik Blodøks' datter som ble gift tre ganger, med brødrene Arnfinn, Håvard og Ljot Torfinnsson.
Referanser
1. ^ Snorre Sturlason, Harald Hårfagres saga, kap. 21
2. ^ Ragnhild Eriksdatter i Nils Petter Thuesen: Norges dronninger gjennom tusen år
3. ^ Claus Krags artikkel om Ragnhild Eiriksdatter i Norsk biografisk leksikon 		den Mektige Eriksdatter, Ragnhild (I11949)
 
415 Ragnhild Eriksdatter
Dronning
LEVETID - KOMMENTAR
Født i Danmark; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Død i slutten av 890-årene (ca. 880 ifølge sagaenes kronologi)
Denne artikkelen sto på trykk i Norsk biografisk leksikon. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon.
Dronning. Foreldre: Den jyske kongen Erik (ikke kjent fra tilgjengelige kilder); morens navn er ikke kjent. Gift i 890-årene med kong Harald 1 Hårfagre (ca. 860–ca. 932). Mor til Eirik Blodøks (ca. 895–954).
Lite er overlevert om Ragnhild, og vi kan heller ikke stole på at det som foreligger er pålitelig. Av sagaforfatterne på 1100- og 1200-tallet er det bare Snorre som nevner henne. Han sier – like etter omtalen av slaget i Hafrsfjord – at riktignok hadde Harald Hårfagre mange koner og mange barn, men nå giftet han seg med “Ragnhild den mektige”, datter av kong Erik i Jylland. Sammen fikk de sønnen Eirik Blodøks.
De eldre sagaene inneholder ingen tilsvarende opplysninger og navngir bare, i likhet med Snorre, den lange rekken av Haralds sønner. At Eirik Blodøks fikk høyere status enn de andre sønnene grunngis ikke i disse sagaene, men det opplyses at Eirik var “blant de eldste”. Hos Snorre er det underforstått at Eiriks status kom som en følge av at han var dronningfødt. Vi kjenner ikke til noen jysk kong Erik fra andre kilder.
Når også moderne historikere, til tross for usikkerheten, likevel har regnet med at Snorres fremstilling svarer til virkeligheten, er det fordi Snorre kan sitere et skaldevers, hvor det fortelles at den “ættstore kongen” (Harald) avviste norske kvinner, fra sør til nord, og “tok kone fra Danmark”. Men denne strofen står svakt i overleveringen, og vi vet ikke hvor Snorre har den fra. Enkelte utgivere har tatt den med i det såkalte Haraldskvæði, som ellers handler om slaget i Hafrsfjord og om livet ved Haralds hird. Men dette kvadet representerer etter all sannsynlighet flere kvad (noe av det er også en senere tildiktning), og strofen om Haralds ekteskap er ikke overlevert sammen med noen av de andre strofene. Dette betyr at strofen det her gjelder, formodentlig er et udaterbart “løsvers”, som ikke kan gi noe sterkt argument. I den sene Flatøyboken, ikke hos Snorre, finnes det også en annen skaldestrofe, nokså mislykket både i form og innhold, hvor Ragnhild er nevnt direkte ved navn. Men denne strofen bygger etter alt å dømme på Snorres opplysninger, og den har derfor ingen selvstendig kildeverdi.
Når Snorre skriver som han gjør, kan bakgrunnen for det første være navnet på Haralds sønn og etterfølger, Eirik Blodøks, som fikk ham til å forutsette en kongelig morfar av samme navn, og for det annet at Eirik Blodøks etter tradisjonen skulle ha hatt en datter som het Ragnhild (som ble gift med en sønn av jarlen på Orknøyene). Om dette gjør Snorres antagelser mer holdbare, må likevel være et åpent spørsmål.
Heller ikke Snorre kan fortelle noe om “Ragnhild den mektige” etter ekteskapsinngåelsen, bortsett fra at hun bare levde i tre år til. Ifølge Snorre ble sønnen Eirik etter hennes død satt til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, hvor han vokste opp.
Kilder og litteratur
HKr. (Harald Hårfagres saga)
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
K. von See: “Studien zum Haraldskvæði”, i Arkiv för nordisk filologi, bd. 76, 1961, s. 96–111 		den Mektige Eriksdatter, Ragnhild (I11949)
 
416 Ragnhild Eriksdotter
Ragnhild Eriksdotter (– c. 984) was the daughter of Eric Bloodaxe and his wife, Gunnhild. According to the Orkneyinga Saga, she was an ambitious and scheming woman who sought power through the men of the family of Thorfinn Torf-Einarsson, who was Earl of Orkney. The period after Thorfinn's death was one of dynastic strife.
Thorfinn had five sons: (Arnfinn, Havard, Hlodvir, Ljot, Skuli) and at least two daughters, each of whom had a son called Einar. In Orkneyinga Saga it is stated that Ragnhild Eriksdotter first married Arnfinn Thorfinnsson, eldest son of Thorfinn. Her husband was subsequently murdered at Murkle in Caithness sometime around 979. [1]
Her next husband was Arnfinn's brother, Havard Thorfinnsson who may have been involved in his brother's murder. Havard became Earl of Orkney and promptly married his brother's widow. Next Ragnhild convinced Thorfinn grandson, Einar Klining, to kill Havard for which she would marry him and make him Earl. Havard was killed at Stenness on Orkney, though the date is uncertain. Before Einar Klining could marry her, Ragnhild had promised Einar Hardkiopt, another grandson of Thorfinn, the same thing, if he would kill Einar Klining. This he did, but then Ragnhild took Havard's younger brother Liot Thorfinnsson as her husband. After Liot went on to defend Orkney and claim the Earldom, he died of his wounds from the battle of Skidmoor in Caithness. No more is heard of Ragnhild after that event. Hlodvir Thorfinnsson then became Earl of Orkney. In time, he was succeeded by his son, Sigurd the Stout. [2] [3]
References
1. ^ Stenton, F. M. (1971) Anglo-Saxon England. Oxford University Press, page 362.
2. ^ "Scotland, Mormaers, Earls, Lords. Chapter 8. Orkney". Norwegian Jarls of Orkney (893-1030) Vol. 16, No. 61. 29 May 2014. Retrieved October 30, 2015.
3. ^ "The Norse Earls of Orkney". Orkneyjar, the Heritage of the Orkney Islands. Retrieved October 30, 2015.
Other Sources
1. Crawford, Barbara E. (1987) Scandinavian Scotland (Leicester University Press) ISBN 0-7185-1197-2
2. Muir, Tom (2005) Orkney in the Sagas: The Story of the Earldom of Orkney as told in the Icelandic Sagas (The Orcadian. Kirkwall) ISBN 0954886232.
3. Pálsson, Hermann and Edwards, Paul Geoffrey (1981) Saga: The History of the Earls of Orkney (Penguin Classics) ISBN 0-14-044383-5
4. Thomson, William P. L. (2008) The New History of Orkney (Edinburgh. Birlinn) ISBN 978-1-84158-696-0 		Eriksdotter, Ragnhild (I12639)
 
417 Ragnhild Skoftesdatter
Ektefelle: Dag Eilivsson
Far: Skofte Ogmundsson
Barn: Gregorius Dagsson, Baugeid Dagsdatter
Ragnhild Skoftesdatter Giske (født før 1103 –) var en norsk høvdingehustru.
Hun var datter av lendmann Skofte Ogmundsson (ca. 1040–1103) av den mektige Giskeætten på Sunnmøre. Hun ble gift med lendmann fra Viken Dag Eilivsson, og paret bosatte seg formentlig på Bratsberg i Telemark.[1]
Paret hadde flere barn, hvorav Ragnhild ikke var mor til dem alle:[1]
Borghild Dagsdatter, gift med Kåre kongsbror
Vatnorm Dagsson, senere leder av kong Inges hær
Gregorius Dagsson, kong Inges nærmeste medarbieder
Sigrid Dagsdatter, gift med Gyrd Åmundsson
Baugeid Dagsdatter, abedisse i Gimsøy kloster[2]
Referanser
1. a b Brathetland, Bente Opheim: Ragnhild Skoftesdotter. I Norsk biografisk leksikon. Besøkt 2. november 2016
2. Uthaug, Hjalmar Gaarder: Austråts saga : historiske fortellinger om en av Norges mest berømte storgårder, 1975, s. 49 		Skoftesdatter Giske, Ragnhild (I11703)
 
418 Ragnhild Skoftesdotter
Høvdinghustru
LEVETID - KOMMENTAR
Fødd før 1103; nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende; Dødsår og -stad er ikkje kjende
Høvdinghustru. Foreldre: Lendmann Skofte Ogmundsson (ca. 1040–1103); moras namn er ikkje kjent. Gift med lendmann Dag Eilivsson (sjå NBL1, bd. 3). Sonesons dotter til Torberg Arnesson (død ca. 1050); mor til Gregorius Dagsson (død 1161).
Ragnhild Skoftesdotter er ei av dei mange viktige, men nærast “usynlege” kvinnene i det politiske landskapet på 1100-talet. Som så mange andre kvinner i sagalitteraturen er Ragnhild fyrst og fremst nemnt som dotter, ektefelle og mor til fleire innflytelsesrike stormenn, men historien hennar synleggjer også kvinners makt og innverknad på det politiske livet i mellomalderen.
Ragnhild høyrde til den mektige Giskeætta på Sunnmøre; faren var lendmann på Giske på slutten av 1000-talet. Han var gift med Gudrun Tordsdotter, men det er uvisst om Gudrun var mor til Ragnhild. Ragnhild blir nemleg ikkje nemnt mellom deira felles born, og ho kan såleis ha vore fødd utanfor ekteskap. Denne påstanden blir styrka av opplysningar om at Ragnhild hadde ei syster, Gyda. Denne systera blir aldri kopla til Skofte eller Giskeætta på noko slag måte, anna enn som Ragnhilds syster.
Ragnhild vart gift med Dag Eilivsson, lendmann frå Viken. Dei var truleg busette på garden Bratsberg i Telemark. Sagaene opplyser at Dag hadde 6 born: to gutar, Vatnorm og Gregorius, og fire jenter – Baugeid, Borghild, Sigrid og Gyrid. Ragnhild var nok ikkje mor til alle Dag sine born. Ut frå alderen på den eldste guten, Vatnorm, er det tvilsamt om Ragnhild kan ha vore mora hans. Gregorius var derimot eit felles barn av Ragnhild og Dag, og det er nettopp denne sonen og hans politiske rolle som kastar lys over Ragnhilds posisjon.
Ágrip og Morkinskinna inneheld ei historie, eller “tått”, der m.a. Ragnhild og syster hennar, Gyda, er viktige aktørar. Historia tek utgangspunkt i ein konflikt mellom Gyda og naboen hennar, Geirstein. Etter lengre tids fiendskap vart Geirstein drepen av Gydas arbeidskar, og ho sende han frå garden i all hast for å verne han mot dei to sønene til Geirstein. Dei var nemleg hirdmenn hos kong Sigurd Munn, og dottera til Geirstein var kongen si frille. Mot slike mektige fiendar vende Gyda seg til systera og til systersonen Gregorius med bønn om hjelp. Gregorius ville fyrst ikkje ha noko å gjere med heile saka, og hevda at han ikkje var kar til å sloss mot kong Sigurd. Men Ragnhild pressa på og kravde handling – for å hemne uretten mot frendane deira, og for at Gregorius skulle vise kva han dugde til. Det enda med at ho fekk det som ho ville.
Historia om Gyda, Ragnhild og Gregorius, som elles kan synast lausriven og triviell, har ein heilt klar funksjon i sagaen. Den er ei opptakt til, og ei forklaring på, fiendskapen mellom kong Harald Gilles søner, som braut ut i 1150-åra, og på Gregorius' lojalitet overfor kong Inge. Som andre “eggande” kvinner i sagaene, blir Ragnhild gjort til formidlar av normer og ideal – sosiale forventningar til Gregorius. Samstundes illustrerer historia eit politisk handlingsrom for kvinner som ofte blir underslått i litteraturen. Politikk gjekk ikkje sjeldan føre seg i heimen, på ein arena der Ragnhild og andre kvinner kunne ha stor innverknad på avgjerslene.
Det var ikkje berre Vatnorm og Gregorius i Ragnhilds familie som utmerka seg blant eliten på 1100-talet. Av døtrene vart Borghild gift med Kåre på Austrått, Sigrid med Halldor på Vetteland i Ranrike og Gyrid med Gyrd Åmundesson, fosterbror til kong Inge. Baugeid gjekk i kyrkja si teneste og vart abbedisse for Gimsøy kloster.
Kilder og litteratur
Fagrskinna, utg. ved Finnur Jónsson, København 1932
HKr., oms. av F. Hødnebø og H. Magerøy, Noregs kongesoger, bd. 3, 1979
Morkinskinna, utg. ved Finnur Jónsson, København 1902–03
NFH, bd. 6, 1857/1943
S. Bagge: “Mann og kvinne i Heimskringla”, i B. Sellevold (red.): Fokus på kvinner i middelalderkilder, Skara 1992
C. M. Nordal: Kvinner og politikk i borgerkrigstiden, h.oppg. UiB, Bergen 1998
B. Opheim: Med stønad frå frender og vener. Slektskap og venskap som partidannande faktorer i den norske innbyrdesstriden 1130–1208, h.oppg. UiB, Bergen 1998
 		Skoftesdatter Giske, Ragnhild (I11703)
 
419 Ragnhild som ble gift med Ellef Gunnerød i Svindal Didriksdatter Allerød, Ragnhild (I3964)
 
420 Ragnild f. 1617 (d.e. 1627?), bgr. 20.1.1709, d. 12.1, 92 år, som må være for høy alder, da hun fikk barn i 1672. Dtr. av Guttorm Jonsen Utgård Ø. Ved hennes begravelse noteres i kb. at hun kunne lese i bok. Der står feilaktig at hun var enke etter Halvor Christophersen Vauer og selv var født på Vauer 1617, men foreldrenes navn er riktig, likeså mannens dødsår. Guttormsdatter Utgård, Ragnild (I3824)
 
421 Roar Halvdansson
Roar Halvdansson (ulikt benevnt som Hroðgar, Hrothgar, Hróarr, Hroar, Roar, Roas eller Ro) var en legendarisk dansk konge som, i den grad han var historisk, antagelig levde en gang på tidlig på 500-tallet.[1]
En dansk konge ved navn Hroðgar opptrer i de angelsaksiske diktene Beowulf og Widsith, foruten også i norrøne sagaer, norrøne kvad og middelalderens danske krøniker. I både den angelsaksiske og den nordiske tradisjonen er Hroðgar / Roar av ætten Scylding / Skjoldungene, sønn av Healfdene / Halvdan Frodesson, bror av Halga / Helge Halvdansson, og onkel av Hroðulf / Rolf Krake. I begge tradisjoner var disse personene samtidige med den svenske kongen Eadgils / Adils, og begge tradisjoner nevner også en strid mellom to menn ved navn Froda og Ingeld. Det er enighet blant forskere om at de angelsaksiske og nordiske tradisjoner beskriver de samme menneskene.[2]
Navn
Roar (norrønt Hróarr) er avledet fra urnordiske *Hroþiwarjaz («vidkjent forsvarer») eller *Hroþiharjaz («vidkjent kriger»), men dette navnet har ikke en tilsvarende angelsaksisk form, og Hroðgar – som i urnordisk ville ha vært *Hroþigaizaz («kjent spyd»)[3] – er det nærmeste likeverdige navnet.
Angelsaksiske kilder
Hroðgar opptrer i to angelsaksiske dikt, Beowulf og Widsith. Beowulf gir en fyldigere redegjørelse omkring Hroðgar og hvor den geatiske (= Gøtaland) helten Beowulf oppsøkte ham for å frigjøre sitt folk fra den fryktelige trollet Grendel. Widsith nevner kun Hroðgar, Heorot, hans nevø Hroðulf (Rolf Krake) og deres fiende Ingeld, men kan komplimentere Beowulf i en del tilfeller hvor Beowulf ikke gir nok informasjon. Dette gjelder særlig hans strid med Ingeld.
Beowulf
I det episke diktet Beowulf er Hroðgar nevnt som den som reiser den store hallen Heorot, og som er hersker i Danmark når den geatiske helten Beowulf kommer for å beseire uhyret Grendel.
Når Hroðgar er første gang introdusert i Beowulf[4] er det forklart at han var den andre av de fire barna til kong Healfdene (Halvdan Frodesson): han hadde en eldre bror Heorogar som var konge før ham; en yngre bror Halga (Helge Halvdansson), og en søster som var gift med kongen av Sverige. Søsteren er ikke navngitt, og de fleste forskere mener at dette er en feil i nedskrivingen[5], men de navnene som er foreslått er blant annet Signy (Signe) og Yrsa.[6]
Diktet forteller videre at Hroðgar ble «gitt seier i strid» og således fulgte hans ætt ham trofast.[7] Han var både ærlig og gavmild: «Han brøt ingen eder, ga fra seg ringer, skatter ved hans bord».[8] Da Beowulf førte sine menn til Danmark snakket han om Hroðgar til både en kystvakt og til Hroðgars herold: han kaller Hroðgar en «kjent konge», «kjent kriger», og «beskytter av scyldingene» (skjoldungene, den herskende ætten), og beskrev ham som «gammel og god». Dikteren framhever at danskene «fant ingen feil» med Hroðgar, «for at det var en konge».[9] Da Beowulf beseiret Grendel ble han og hans menn belønnet av Hroðgar som således viste sin takknemlighet og gavmildhet.[10] Dikteren forteller at Hroðgar var så sjenerøs at «ingen mann kunne finne noen feil med ham som ønsket å fortelle sannheten».[11]
Hroðgar var gift med en kvinne ved navn Wealhþeow som var Helming-ætten[12], sannsynligvis definerte det henne som en slektning av Helm, herskeren av völsungene.[13] Da Hroðgar ønsket Beowulf velkommen[14], minnes han vennskapet med Beowulfs familie. Han møtte Beowulfs far Ecgþeow «da jeg først styrte danene» etter at Heorogar var død; han sørger over Heorogars død, «Han var bedre enn jeg er!», og minnes hvordan han avsluttet Ecgþeows blodfeide med völsungene. Hroðgar takker sin gud for Beowulfs ankomst og seier over Grendel, og sverger å elske Beowulf som en sønn.[15]
Diktet introduserer Hroðulf (Rolf Krake)[16] som Hroðgars tilhenger og høyre hånd; og vi lærer at Hroðulf er Hroðgars nevø og at «hver var sann til den andre».[17] Den vanlige informasjon om at Hroðgars yngre bror Halga (Helge) er Hroðulfs far kommer fra de norrøne kildene (se nedenfor) hvor Halga ikke var klar over at Yrsa var hans egen datter og enten voldtok eller forførte henne. Yrsa selv var også det tragiske resultatet av at Halga voldtok en kvinne, Yrsas mor Ålov.
Wealhþeow fødte Hroðgar to sønner, Hreðric og Hroðmund, og Hroðulf ble bestemt til å bli konge om Hroðgar døde før hans sønner var blitt voksne.[18] Ettersom Hroðgar er en gammel mann ved denne tiden forteller han Beowulf at han har vært konge i «femti vintre»[19], og Wealhþeows to sønner er ennå ikke voksne, det synes derfor sannsynlig at Wealhþeow er langt yngre enn Hroðgar, og derfor ikke hans første hustru.
Hroðgar synker ned i mørke og fortvilelse etter at Grendels mor angriper hallen og dreper Hroðgars beste venn og nærmeste rådgiver,[20]; men når Beowulf ber ham om ikke å fortvile, og at «det er bedre å hevne våre venner enn å sørge for mye», reiser Hroðgar seg og takker sin gud for Beowulfs kloke ord og leder deretter danene og geatene (gøtene) ut for å angripe den lille innsjøen hvor Grendels mor lever.
Etter at Bewolf har beseiret Grendels mor blir han igjen belønnet av Hroðgar, og deretter taler han i en seremoni hvor han ber Beowulf være på vakt mot hovmod og mot å glemme å takke sin gud.[21] Beowulf forlater Hroðgar for å reise hjem, og Hroðgar omfavner ham og gråter over at de aldri skal møtes igjen (da Hroðgar er en gammel mann).[22] Dette er siste gang Hroðgar opptrer i diktet.
Da Beowulf fortalte om sine opplevelser til sin herre Hygelac nevnte han at Hroðgar også hadde en datter, Freawaru.[23] Det er ikke klart om Freawaru også var en datter av Wealhþeow eller født fra et tidligere ekteskap. Ettersom danene var i konflikt med Heaðobardene, og disses konge Frodo hadde blitt drept i en strid med danene, sendte Hroðgar datteren til å bli gift med Frodos sønn Ingeld, et mislykket forsøk på å bilegge striden.[24]
Beowulf spår for Hygelac at Ingeld vil vende seg mot sin svigerfar Hroðgar.[25] Tidligere i diktet fortelleren dikteren at gildehallen Heorot til slutt vil bli ødelagt av brann
Sele hlifade
heah and horn-geap: heaðo-wylma bad,
laðan liges; ne wæs hit lenge þa gen
þæt se ecg-hete aðum-swerian
æfter wæl-niðe wæcnan scolde.
...der mot hallen
høy, gavlebred, den varme bølge ventende
av rasende ild. Ikke fjern var den dagen
da far og svigersønn sto i strid
for krig og hat som våknet igjen[26]
Det er fristende å tolke den nye krigen med Ingeld som innledende til brenningen av gildehallen Heorot, men diktet skiller mellom de to hendelsene (ved et ne wæs hit lenge þa, i betydningen «ikke fjern var den dagen da»). I henhold til Widsith (se nedenfor) beseiret Hroðgar og Hroðulf Ingeld, og om den nordiske tradisjonen (se mer detaljert behandlingen nedenfor) er troverdig ble Hroðgar drept av en slektning[27], eller av kongen av Sverige[28], men han blir hevnet av sin yngre bror Halga. Halge døde i et hærtokt og Hroðulf (Rolf Krake) etterfulgte ham og steg i berømmelse, og i henhold til hans egen saga, Rolf Krakes saga, og andre kilder, Lejrekrøniken, Gesta Danorum og Skjoldungesaga, var det Hroðulfs fetter og/eller svoger Heoroweard som drepte Hroðulf – det er et åpent spørsmål om dette er den samme hendelsen som førte til at Heorot ble brent. Heoroweard døde selv i det samme slaget, og i henhold til to kilder, Lejrekrøniken og Gesta Danorum, skjedde dette kun kort tid etter, noen timer, som en hevn av en mann som var lojal til Hroðulf og kalt Wigg. Denne striden mellom ætten førte til at scyldingene (skjoldungene) døde ut med Hroðulf.
Widsith
Da Beowulf aldri dveler med utkommet av slaget med Ingeld forteller det muligens eldre diktet Widsith at Hroðgar og Hroðulf beseiret Ingeld ved Heorot:
Hroþwulf ond Hroðgar heoldon lengest
sibbe ætsomne suhtorfædran,
siþþan hy forwræcon wicinga cynn
ond Ingeldes ord forbigdan,
forheowan æt Heorote Heaðobeardna þrym.
Hroðulf og Hroðgar hadde den lengste
freden sammen, onkel og nevø,
da de støtte fra viking-ætt
og Ingeld ved spydspiss bøyde,
hogget ved Heorot, Heaðobards hær.[29]
Dette stykket antyder at konflikten mellom schyldingenes Hroðgar og Hroðulf på den ene siden og heaðobardenes Froda og Ingeld på den andre siden var velkjent i det angelsaksiske England. Denne konflikten opptrer også i nordiske kilder, men i den norrøne tradisjonen har sistnevnte ætt tilsynelatende blitt glemt og konflikten er isteden blitt isolert til en familiefeide (se Gesta Danorum, Rolf Krakes saga og Skjoldungesaga nedenfor). De norrøne kildene behandler også nederlaget til Ingeld og/eller Froda.
Nordiske kilder
De nordiske kildene består av den norrøne sagalitteraturen, skaldekvad og danske krøniker. Her figurerer Hroðgar som Roar Halvdansson også som en dansk konge, unntatt i Rolf Krakes saga som flytter ham til Northumbria. Han tilhører også scyldingene, her benevnt som skjoldungene. Han er en sønn av Halvdan Frodesson (Healfdene) og har en eldre bror i Helge Halvdansson (Halga). Imidlertid er også onkel til Rolf Krake (Hroðulf). De nordiske kildene er også samstemte med Beowulf ved å gjøre Roar til en samtidig med den svenske kongen Adils (Eadgils).[30] Denne samstemmigheten med Beowulf er bemerkelsesverdig tatt i betraktning de fakta at disse kildene ble satt sammen fra en muntlig tradisjon som strekker seg 700-800 år etter at hendelsene ble beskrevet, og 300-400 år senere enn både Beowulf og Widsith.
Det er også betydelige forskjeller. Heaðobardene Ingeld og Froda opptrer også i den nordiske tradisjonen, men deres stamme eller slekt, heaðobardene, har blitt glemt og isteden for en regional strid er den blitt gjengitt som en familiefeide. Deres forhold som far og sønn har også blitt omvendt i en del kilder[31], og slik har enten Ingeld eller Froda blitt gjort til bror av Halvdan. Ingeld eller Frodo drepte Halvdan, men ble selv drept i en hevnakt av Roar og Helge. Dessuten, i den nordiske tradisjonen er Roar en mindre figur sammenlignet med hans nevø Rolf. Slike forskjeller antyder at Beowulf og nordiske kildene representerer adskilte tradisjoner.
Det har vært en del akademisk debatt om helten Beowulf kan ha hatt samme opprinnelse som Rolf Krakes berserk Bodvar Bjarke (Böðvarr Bjarki) som har en framtredende posisjon i de norrøne kildene.[32] Blant disse kildene er den fremste Rolf Krakes saga som er svært forskjellig fra Beowulf, og en merkbar forskjell er at Roar forlater styret av Danmark til sin yngre bror Helge og flytter til Northumbria. Fokuset er således på Rolf Krakes saga når en forsker stiller spørsmål ved sammenligningen av Roar og andre figurer i den norrøne tradisjonen med deres motparter i Beowulf. De norrøne kildene har mer informasjon om de enkelte enn hva som kommer fram av studiene av Beowulf, eksempelvis at Helga var Rolf Krakes far. Et annet eksempel er eksistensen av en kvinne ved navn Yrsa som har fått egen tragiske rolle som både mor og søster av Rolf Krake.
Norrøne sagaer og skaldekvad
I de norrøne kildene opptrer de angelsaksiske Hroðgar, Halga og Hroðulf under deres tilsvarende norrøne navn som Roar (Hróarr), Helge (Helgi) og Rolf (Hrólfr), sistnevnte med tilnavnet Krake. I tilfellet Skjoldungesaga har den norrøne sagaen gått tapt, men et sammendrag på latin, et fragment, har blitt bevart, og her er også navnene blitt latinifisert. De norrøne kildene kan bli delt i to grupper: Rolf Krakes saga på den ene siden, og Skjoldugesaga og Bjarkarimur på den andre siden. Begge grupper forteller en versjon av Roar og Helges feide med Frode og Ingjald (angelsaksiske Frodo og Ingeld). Imidlertid gjør Rolf Krakes saga Frode til bror av Halvdan mens Skjoldungesaga og Bjarkarimur gjør Ingjald til bror av Halvdan. Rolf Krakes saga er også den eneste kilden som flytter Roar fra den danske tronen og til Northumbria.
Rolf Krakes saga
Rolf Krakes saga forteller at Halvdan hadde tre barn, Roar, Helge og en datter Signe (Signý) som er gift med Sævil jarl. Halvdan har en bror ved navn Frode og begge er samkonger av Danmark. Mens Halvdan er vennlig og av god natur er Frode ondskapsfull. Frode angrep og drepte Halvdan og gjorde seg selv til konge av et forent Danmark. Han forsøkte å finne og kvitte seg med sine to nevøer Roar og Helge, men brødrene overlever på en avsidesliggende øy, beskyttet av en mann ved navn Vivil, og etter en del hendelser hevner de sin far ved å drepe Frode.
Roar er presentert som «godtroende og munter», og han er fjernet fra å styre kongedømmet og etterlater det til sin bror Helge. Isteden slår han seg sammen med Norðri, kongen av Northumberland, og gifter seg med denne kongens datter Ögn. Som vederlag for Roars andel av Danmark gir Helge ham en gullring.
Sævil jarls sønn Rok (Hrókr), nevø av Roar og Helge, ble sjalu over at han ikke arvet noe fra bestefar Halvdan. Han gikk til sin onkel Helge for kreve sin arv. Helge nektet å etterlate en tredjedel av Danmark til ham, og Rok dro da til Northumbria for å kreve gullringen. Han ba Roar om han i det minste kunne få se ringen, og da det skjedde kastet han ringen vannet. Roar ble sint og kuttet av Roks føtter og sendte ham tilbake til sine skip. Rok kom senere tilbake med en stor hær og drepte Roar. Helge hevnet sin bror ved å kutte av Roks armer. Roars sønn Agnar fikk tak i ringen ved å dykke i vannet, og dette ga ham stor ære. Agnar skal etter sigende ha blitt langt større enn sin far og mye omtalt i sagaene, men det finnes ikke bevarte kilder som forteller om det.
Helge angrep Sverige for å hendte Yrsa tilbake, hans datter og hustru, men blir drept av Adils, konge av Sverige. Han ble etterfulgt av Rolf Krake, hans sønn med Yrsa.
Selv om Rolf Krakes saga er på linje med de øvrige norrøne kildene om Helges incestiøse forhold til sin datter Yrsa, er den alene med disse og Beowulf ved å fjerne Roar fra kongedømmet i Danmark og sende ham til Northumberland hvor han giftet seg med Ögn, datteren av en mulig fiktiv konge Norðri som synes navngitt etter Northumberland (norrønt Norðimbraland). Meningene er delte om det var noen forbindelse mellom Roars / Hroðgars hustru Wealhþeow i Beowulf og om hennes familie (helmingene el. völsungene) var angelsaksere[32]. En annen forskjell er det faktum at Hroðgars sønner Hreðric og Hroðmund som ikke opptrer i de norrøne kildene, men tilsvarer Agnar i Rolf Krakes saga.
Skjoldungesaga og Bjarkarimur
Skjoldungesaga[32][33] og Bjarkarimur[32] forteller en tilsvarende versjon som Rolf Krakes saga, men har flere påfallende forskjeller. Ingeld (Ingjaldus) fra Beowulf finnes her, men det er Ingeld som er far til Froda (Frode), og i motsetningen til Rolf Krakes saga tar Ingeld plassen til Frode som halvbror av Halvdan.
Kildene forteller at Halvdan har en halvbror ved navn Ingjaldus og en dronning ved navn Sigrith som han har tre barn med; Roas og Helgo og datteren Signy.
Ingjaldus var sjalu på halvbroren Halvdan og drepte ham, og giftet seg deretter med Sigrith som han får to sønner med, Rærecus og Frodo. Deres halvsøster Signy blir hos sin mor inntil hun blir giftet bort til Sævil, jarl av Sjelland. Ingjaldus som var bekymret for at hans nevøer ville ta hevn forsøkte å finne dem og få dem drept, men Roas og Helgo overlevde ved å skjule seg på en øy utenfor Skåne. Da de ble gamle nok drepte de Ingjaldus.
De to brødrene ble begge konger av Danmark, og Roas giftet seg med datteren til kongen av England. Da Helgos sønn Rolfo (som Helgo fikk med sin datter Yrsa) er åtte år gammel døde Helge, og Rolfo etterfulgte ham. Ikke lenge etter ble også Roas drept av sine halvbrødre Rærecus and Frodo. Rolfo ble da enekonge av Danmark.
Denne versjonen stemmer overens med alle andre versjoner av legenden om Roar og Helge ved å gjøre dem til sønner av Halvdan og ved å presentere Roar som onkel til Rolf Krake. Den samstemmer med Beowulf og Rolf Krakes saga ved å nevne at de hadde en søster, og med å nevne feiden med Frode og Ingjald, skjønt det er et rollebytte ved Ingjald er far til Frode isteden for den motsatte rekkefølgen. Den er enig med alle andre nordiske versjoner ved å fortelle om Helges incestiøse forhold til Yrsa. Den er enig med alle andre versjoner, unntatt Rolf Krakes saga, ved å presentere Roar som konge av Danmark, men den samstemmer med Rolf Krakes saga i det at den gifter Roar til en angelsaksisk kvinne. Annet samsvar med Rolf Krakes saga er informasjonen at deres søster ble gift med en Sævil jarl, og Roar og Helge måtte skjule seg på en øy da de flyktet fra deres onkel før de kunne drepe ham.
Hvordan Norge ble bygd
Det norrøne verket Hvordan Norge ble bygd (Hversu Noregr byggdist), en liste over norske og nordiske slekter, forteller at Roar hadde en sønn ved navn Valdar, far til Harald den gamle, far til Halvdan den tapre, far til Ivar Vidfamne, som var bestefar på morsiden til den danske kongen Harald Hildetann. Kong Harald falt i slaget ved Bråvalla mot sin nevø Sigurd Ring, en konge av Sverige og far til Ragnar Lodbrok.
Hensikten til dette verket er ikke å fortelle om livet til Roar, men å fortelle hvordan den norske kongen Harald Hårfagre var en etterkommer fra store konger og helter i de nordiske legendene. Den eneste grunnen til å anta at denne Roar som nevnes her er det faktum at det er den eneste Roar som er så berømt at det ikke trengs annen identifikasjon annet enn hans navn. Imidlertid forteller Skjoldungesagaen om en Valdar som bestred at Rørek, fetter av Helge som etterfulgte Rolf Krake som konge av danene. Etter en krig tok Rørek Sjelland mens Valdar tok Skåne. Om den er basert på den samme tradisjonen som Hvordan Norge ble bygd hadde Valdar retten til å kreve tronen som sønn av den tidligere kong Roar. Det er for øvrig en viss navnlikhet med navnet til Roars sønn Valdar her og Roars sønn Agnar som er navngitt i Rolf Krakes saga.
Danske middelalderkrøniker
I Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) hvor Annalene fra Lund (Annales Lundenses) er inkludert, og Gesta Danorum, alle latinske verker fra 1100-tallet, blir kong Roar nevnt i den gammeldanske formen av navnet Ro eller Roe. Hans far Halvdan blir nevnt som Haldan eller Haldanus mens hans bror Helge blir nevnt som Helghe eller Helgo. Roars nevø nevnes som Roluo Krage eller Rolf Krage. Deres svenske fiende kalles for Athislus eller Athisl, unntatt Lejrekrøniken som kaller Adils for Hakon, noe som den er den eneste som gjør. Det eneste danske verket som opprettholder tradisjonen av en feide med Ingjald og Frode er Gesta Danorum.
Lejrekrøniken og Annalene i Lund
Lejrekrøniken med den inkluderte Annalene i Lund forteller at Ro og Helghe var sønner av Haldan som døde av høy alder. De to brødrene var samkonger, Ro tok landet og Helghe vannet. Krønikene forteller også at det var Ro som grunnla og ga sitt navn til markedsbyen Roskilde[34], og at han ble gravlagt i Lejre. Imidlertid, før Ros nevø Rolf Krake, som var Helghes sønn med hans datter Yrse, kunne etterfølge som konge ble styret av Danmark gitt til en hund på ordre av den svenske kongen Hakon/Athisl[35], altså Adils.
Lejrekrøniken og Annalene i Lund er samstemte med Beowulf i å presentere Roar og hans bror Helge som sønner av Halvdan. De inneholder dog ikke en karakterbeskrivelse som Beowulf gjør, heller ikke nevner de hans ektefelle eller hans barn. Imidlertid introduserer de delingen av makten mellom Roar og Helge hvor sistnevnte hadde kun makten over flåten. Det er interessant å merke seg at Roar blir oppgitt som grunnleggeren av byen Roskilde, noe som sammenfaller med informasjonen i Beowulf om at han bygde mjødhallen Heorot. Informasjonen at Rolf Krake var resultatet av et incestiøst forhold mellom Helge og hans datter Yrsa opptrer kun i den nordiske tradisjonen. Som i Beowulf gjør Annalene i Lund Roar til en samtidig med Eadgils / Adils mens Lejrekrøniken av ukjente grunner kaller svenskekongen for Hakon.
Gesta Danorum
Gesta Danorum (bok 2), av Saxo Grammaticus, inneholder hovedsakelig den samme informasjon som Beowulf, Lejrekrøniken og Annalene i Lund: det er at Ro var sønn av Haldanus og bror av Helgo, og onkel til sin etterfølger Roluo Krage (Rolf Krake). Her blir det sagt om Ro at han var «kort og beskjeden», at han grunnla byen Roskilde, og at da deres far Haldanus døde av alderdom, styrte han kongedømmet med sin bror Helgo, og hvor Ro tok landet og Helgo tok sjøen.
Ro kunne ikke forsvare kongedømmet mot den svenske kongen Hothbrodd som ikke var tilfreds med å herje i øst, men ønsket å teste sine styrke mot danene:
«Villig til å utvide sitt rike, han drev krig i øst, og etter en stor massakre av mange folk avlet to sønner, Athisl og Hother, og utpekte som deres rådgiver en viss Gewar, som var bundet til ham av store tjenester. Ikke tilfreds med å erobre i øst, han gikk løs på Danmark, utfordret dets konge Ro i tre slag og drepte ham.»
Ro ble derimot hevnet av sin bror Helge som deretter dro østover og døde der i skam (ettersom han oppdaget at han hadde avlet Roluo Krake med sin datter Urse). Roluo etterfulgte sin far og onkel som konge av Danmark.
Gesta Danorum samstemmer også med Beowulf ved å presentere Hroðgar (Ro) og Halga (Helgo) som brødre og som sønn av Healfdene (Haldanus). Som Lejrekrøniken og Annalene i Lund ble Roluo presentert som sønn av Halga og hans egen datter. En påfallende forskjell er at den svenske kongen Adils er dyttet fram en generasjon og isteden fremmer Saxo Rolf Krakes drapsmann Hothbrodd som far av Adils, noe andre kilder oppgir som Ohthere. En tilsvarende stykke informasjon er også funnet i Lejrekrøniken og Annalene i Lund hvor Helge måtte drepe en mann ved navn Hodbrod for å vinne hele Danmark. Imidlertid legger Saxo også til guden Hod (Höðr) som bror av Adils, antagelig for senere å presentere en euhemerosisk versjon av Balder-myten.
Tradisjonen med feiden med heaðobardene Ingeld og Froda opptrer to ganger i Gesta Danorum[32]. Første gangen når feiden nevnes er i Bok 2 hvor Ingeld (her kalt Ingild) opptrer med sønnen Agnar. I denne versjonen skal Ingelds sønn gifte seg med Rolf Krakes søster Rute, men en strid bryter ut og Agnar dør i en kamp med Bodvar Bjarke, her kalt Biarco.
Den andre gangen teksten nevner Froda og Ingeld er i Bok 2, men her er Roar erstattet av en Harald og Halga av en Haldanus[32]. Dette er den nordiske utgaven av feiden, tilsvarende til den som er formidlet i Skjoldungesaga, Bjarkarimur og Rolf Krakes saga hvor heaðobardene tilsynelatende er glemt og feiden er blitt en familiestrid. Hovedhandlingen er at Ingeld har sønnene Frodo (Frode) og Harald (tilsvarer Halvdan). Forholdet mellom Ingeld og Froda ble således snudd, en omgjøring som også er funnet i Sjoldungesaga og i Bjarkarimur. Frodo drepte sin bror og forsøkte å bli kvitt sine nevøer Harald (tilsvarer Roar) og Haldanus (tilsvarer Helge). Etter en del eventyr brenner de to brødrene deres onkel til døde i hans hus og hevnet således deres far.
Völsungensagaen
Sagaen om Völsungene, som i første del handler om Sigurd Fåvnesbane, har samme tematikk som Beowulf og hans kamp mot uhyret Grendel, nemlig Sigurds kamp mot dragen Fåvne. Disse mytiske historiene finnes også i det germanske diktet Nibelungenlied. I moderne tid er også mytene om dette gjenskapt i filmeposet Ringenes herre.
Kommentarer
Med unntaket av Hvordan Norge ble bygd hvor Roar kun er et navn i en slektsliste er det tre elementer som er felles for alle kildene: han var sønn av en danske konge Halvdan, bror av Helge, og han var onkel til Rolf Krake. Bortsett fra dette er den nordiske tradisjonen enstemmig i å dvele ved det incestiøse forholdet mellom Helge og dennes datter Yrsa som resulterte i Rolf Krake, en fortelling som enten ikke var tilstede i Beowulf eller var ikke kjent for dikteren av det angelsaksiske verket. De danske kildene (Lejrekrøniken, Annalene i Lund, og Gesta Danorum) er samstemte med Beowulf ved å gjøre Roar til konge av Danmark. De norrøne kildene (Skjoldungesaga, Bjarkarimur og Rolf Krakes saga) samstemmer alle i å nevne at Roar og Helge hadde en søster, og ved å nevne deres feide med Froda og Ingeld, skjønt med en del forskjeller i detaljene. Hva som er unikt for de norrøne versjonene er fortellingene om Roar og Helge fra tiden før de to brødrene ble konger.
Moderne henvisninger
På grunn av Roars sentrale posisjon i Beowulf opptrer Roar som Hroðgar i en rekke dramatiske og litterære verker som er basert på fortellingen. Han blir spilt av Sven Wollter i den amerikanske filmen Den 13. krigeren (1999), Oliver Cotton i Beowulf (en utgave tilpasset science fiction/fabellitteratur fra 1999), Stellan Skarsgård i Beowulf & Grendel (2005).
Roar opptrer også i en animert utgave fra 2007 og fikk da stemme fra Anthony Hopkins. Roars portrett i filmen er framstilt som hedonistisk, noe svinsk og sjusket er svært forskjellig fra hans opprinnelse i diktet hvor han er en respektert og ærefull konge.
Kongen av dvergene i Christopher Paolinis Inheritance-syklus er navngitt Hrothgar og må betraktes som et nikk til den opprinnelige figur Roar.
Roar kan også bli sett i en episode av Star Trek: Voyager, «Heroes and Demons», hvor doktoren spilt av Robert Picardo besøker et Beowulf-scenario på «holodeck» (en simulert virkelighet) for å redde figuren Harry Kim.
Referanser

  1. ^ En datering til 500-tallet har ikke blitt vitenskapelig fastslått, men er en slutning fra den indre kronologi i kildene i seg selv og dateringen av Hygelacs (Chlochilaicus) hærtokt i Friesland en gang rundt år 516. Dateringen er også støttet av arkeologiske utgravninger av gravhaugene til Adils (Eadgils i Beowulf) og Ottar (Ohthere i Beowulf) i Sverige. For en diskusjon, se Birger Nermans Det svenska rikets uppkomst (1925). For en presentasjon av de arkeologiske funnene, se Elisabeth Klingmarks «Gamla Uppsala», Svenska kulturminnen 59, Riksantikvarieämbetet, eller denne presentasjonen av Ottarshögen Arkivert 24 august 2007 hos Wayback Machine.

  2. ^ Shippey, T. A.: «Wicked Queens and Cousin Strategies in Beowulf and Elsewhere, Notes and Bibliography Arkivert 5 januar 2007 hos Wayback Machine.». I The Heroic Age Issue 5 Summer 2001.

  3. ^ Peterson, Lena: Lexikon över urnnordiska personnamn Arkivert 15 september 2006 hos Wayback Machine. (PDF)

  4. ^ Linjene 59-63

  5. ^ Manuskriptet (Cotton Vitellius A. xv, Nowellkodeksen) leser hyrde ic þ elan cwen. hyrde ic betyr «Jeg har hørt». Þ er en forkortelse for ordet þæt, «fordi». elan gir ikke mening. cwen betyr «dronning». Det er ingen hull i manuskriptet mellom þ og elan, men opplagt er det en del informasjon som mangler: navnet på søsteren; et verb, bortimot helt sikkert ordet wæs, «var»; og navnet på mannen som hun var dronning for; det synes sikkert at skriveren har forbigått noen få ord, og elan er et fragment av den mulige formen av en manns navn som avsluttes med -ela. Beowulf-manuskriptet ble kopiert av to forskjellige skrivere (Skriver B overtok midtvegs i linje 1939); dette ordskiftet var kopiert av Skriver A som var preget av flere skrivefeil enn Skriver B.

  6. ^ I den norrøne tradisjonen var Roars søster gitt navnet Signý, men hun var gift med Sævil, kun en dansk jarl (se artiklene om Skjoldungesaga og Rolf Krakes saga). Friderich Kluge (1896) foreslo at linjen kunne bli tolket som hyrde ic þ [Sigeneow wæs Sæw]elan cwen, og således gjengi de norrøne navnene i angelsaksiske former. Imidlertid er det kun et bestemt kongelig svensk navn som ender i –ela som har blitt bevart for ettertiden; Onela, og i henhold til reglene for denne tidens bokstavrim betyr det at dronningens navn må ha begynt med en vokal. Sophus Bugge identifiserte henne følgelig med den svenske dronningen Yrsa (se Sidelights on Teutonic History During the Migration Period, Cambridge University Press, Cambridge, 1911; ss. 82 ff). Han forslo at linjen burde bli forbedret til å lese hyrde ic þ[æt ?rse wæs On]elan cwen. De fleste oversettere av Beowulf på 1900-tallet har fulgt dette forslaget, men i den norrøne tradisjonen var Yrsa datteren og ektefellen/den voldtatte av Roars yngre bror Helge, og mor til

  7. Helges sønn Rolf Krake, og de fleste senere oversettere har derfor etterlatt linjen uten forbedringen med navn.

  8. ^ Linjene 64-67

  9. ^ Linjene 80-81

  10. ^ Linjene 862-863

  11. ^ Linjene 1020-1062

  12. ^ Linje 612

  13. ^ Linje 612

  14. ^ Se Widsith, 21.

  15. ^ Linjene 456-490.

  16. ^ Linjene 925-956

  17. ^ Linjene 1011-1017

  18. ^ Linjene 1162-1165

  19. ^ Linjene 1168-1191

  20. ^ Linje 1769

  21. ^ Linjene 1321-1323

  22. ^ Linjene 1698-1784

  23. ^ Linjene 1870-1880

  24. ^ Linjene 2000-2069

  25. ^ Linjene 2027-2028

  26. ^ Linjene 2067-2069

  27. ^ Oversatt av Wikipedia for anledningen

  28. ^ I henhold til Rolf Krakes saga og Skjoldungesaga

  29. ^ I henhold til Gesta Danorum

  30. ^ Oversatt av Wikipedia for anledningen.

  31. ^ Adils (Aðils) blir også benevnt som Athisl, Athislus eller Adillus, unntatt Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) kaller den svenske kongen for Hakon.

  32. ^ Den har blitt gjort motsatt i Gesta Danorum, Skjoldungesaga og Bjarkarimur, men ikke i Rolf Krakes saga.

  33. ^ a b c d e f The Relation of the Hrolfs Saga Kraka and the Bjarkarimur to Beowulf av Olson, 1916, hos Prosjekt Gutenberg

  34. ^ Nerman (1925:150)

  35. ^ Dette er ikke etymologisk korrekt da navnet byen Hróiskelda, det vil si «Hróis brønn», (1050) er avledet fra personnavnet Hrói og ikke Hróarr (Roar), se Tunstalls kommentarer for hans oversettelse av Lejrekrøniken.

  36. ^ Hakon i henhold til Lejrekrøniken, Athisl i henhold til den inkluderte Annalene fra Lund.

 		Halvdansson, Hroðgar (Roar, Hroar) (I12422)
 
422 Sandholtet under Sande i Tune

Mattis Eriksen

g.m. Helene Olsdtr. f. ca. 1796 d. 1863.
Barn:
1. Erik f. 1816.
2. Ane Maria f. 1817 d. 1822.
3. Oleane f. 1819.
4. Olea f. 1821 d. 1822.
5. Ole f. 1823.
6. Anne Maria f. 1825.
7. Inger f. 1828.
8. Oline f. 1835.  		Eriksen Skofteby, Mathis (I4012)
 
423 Sandholtet
Sønnen til Mattis Eriksen,

Ole Mattissen

f. 1823, g.m. Anne Johannesdtr. f. 1836, brukte så plassen fra ca. 1860.
Barn:
1. Martinius f. 1860.
2. Johanne f. 1861.
3. Hanna f. 1864.
4. Julius f. 1866.
5. Erik f. 1869.
6. Bernhard f. 1872.
7. Karl f. 1874.
8. Anton f. 1877.
9. Syver f. 1882.  		Mathisen Sandholtet, Ole (I4016)
 
424 Sigurd Fåvnesbane
Sigurd Fåvnesbane var en germansk helt som ifølge legenden var sønn av Sigmund og Hjørdis. Sigurd klarte å drepe dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg dermed en stor skatt. Hans liv er beskrevet i heltediktene i Den eldre Edda og i det tyske Nibelungenlied (diktet om Nivlungene) og i Volsungesaga.
En kan gå ut fra at sagnet er spunnet sammen av forskjellige historiske hendelser fra forskjellig tid. Motivet går igjen på kunstverk fra middelalderen, spesielt er det i norsk kontekst kjent en portal fra Hylestad stavkirke hvor det er utskåret flere motiver fra sagnet.
Dersom sagnet om Sigurd ses symbolsk er det ifølge nyere litteraturforskning mye som taler for at Sigurd Fåvnesbane er identisk med cheruskerkongen Arminius (16 f.Kr. – 21 e.Kr.).[1] I år 9 lokket han tre av keiser Augustus' legioner (lindorm, ca. 6 km lange tog av soldater) i et bakhold, ved Teutoburger Wald (Gnitaheide, rundt 1150 stadfestet av den islandske abbeden Nikulás) og tilintetgjorde disse, senere kjent som slaget ved Teutoburgerskogen. Etter dette nederlaget ga romerne opp å utvide romerriket nordover. Arminius var det romerske navnet, det germanske navnet er ikke kjent, men en vet at de fleste menn i ætten på denne tiden hadde navn som begynte med Segi. Et interessant indisium er at Sigurd i diktene ofte blir symbolisert av en hjort, noe som egentlig ikke passer riktig til en hærfører - men hjorten var kjeruskenes totemdyr.
Se også
Snorre Sturlason: Den yngre Edda
Referanser
1 ^ «Den germanske Asterix». Morgenbladet. 7. oktober 2005. Besøkt 9. september 2011. 		Fåvnesbane, Sigurd (I859)
 
425 Sigurd Jorsalfare, også kjent som Sigurd Magnusson, ifølge sagaene sønn av Magnus Berrføtt og en hærtatt engelsk kvinne «av god ætt». Han fulgte faren på dennes siste Vesterhavstog, og ved hjemkomsten ble han tatt til konge sammen med brødrene Øystein og Olav. Olav døde i 1115, Øystein i 1123, og Sigurd var deretter enekonge til sin død i 1130.
I 1108 seilte Sigurd fra Norge med en flåte av korsfarere. Underveis kjempet de mot maurerne i Spania. I 1110 kom de til kongeriket Jerusalem. I år 1111 hjalp de kong Balduin av Jerusalem i erobringen av Sidon, gjestet keiseren i Konstantinopel og vendte landeveien hjem over Ungarn og Tyskland. Fra Norge foretok han i 1123 et nytt korstog til det halvt hedenske Småland. Han skal også ha bygd kirke og kastell i Konghelle på grensen mot Danmark.
Under Sigurd og brødrene hans hadde kirken gode vilkår, Stavanger bispedømme ble opprettet og den faste årstienden introdusert. Sigurd ble gravlagt i Hallvardskirken i Oslo, hvor i hvertfall kor og tverrskip må ha stått ferdig i 1130. Som tronarving etterlot han seg frillesønnen Magnus. Med dronning Malmfrid hadde han datteren Kristin, som ble gift med Erling Skakke. Sigurds angivelige hodeskalle oppbevares i slottskapellet på Akershus i selskap med avdøde medlemmer av vår nåværende kongefamilie. Skallens opphav er imidlertid usikkert dokumentert.
I litteraturen er Sigurd Jorsalfare behandlet av blant annet Bjørnstjerne Bjørnson i skuespillet Sigurd Jorsalfar, 1871. Musikken til stykket er av Edvard Grieg.
 		Jorsalfar Magnusson, Sigurd (I11405)
 
426 Sigurd Orm-i-auga
Sigurd Orm-i-auga var en av sønnene til den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og hans hustru, den likeså legendariske Åslaug Sigurdsdatter, også kalt for Kråka[1]. Sigurd var bror til Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernside, Eirik Vindhatt og noen til, og i den grad Sigurd selv og brødrene hans var historiske skikkelser spilte de en betydelig rolle i småkongedømmene rundt Nordsjøen, det vil si Norge, Sverige, Danmark, England og til dels også Irland på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.
Sigurd Orm-i-augas betydning ligger i hans mytologiske forbindelse som mellomledd til de gamle tider for såvel det danske som det norske kongehuset. Denne forbindelsen betydde en direkte nedstamming fra Odin selv. Foruten sagaene nevnes Sigurd Orm-i-auga også i Roskilde-krøniken.
Ormen i øyet
Sigurd har et av de mest beskrivende tilnavn i den norrøne sagatradisjonen, men det er samtidig noe uklart hva det innebærer. Det kan henspille på en fysisk skavank, at han hadde en misdannelse i øyet som en sirkel i iris som minnet om en slange som biter seg i halen, eller at iris var avlang som hos en katt eller slange. Det kan også ha vært en overført betydning, som at han ga noen «det onde øye» ved intens stirring, kanskje hvis han hadde en skade i øyelokket slik at det ikke lukket seg normalt.
Mytologiske slektsbånd
Sigurd var sammen med brødrene det slektsmessige bindeleddet for både det norske og det danske kongehuset tilbake til rene mytologiske figurer uten historisk relevans, men som hadde relevans i den nære samtiden, blant annet at det ga nedstamming tilbake til Odin. Moren Åslaug eller Kråka var i tillegg en påstått datter av den legendariske Sigurd Fåvnesbane og valkyrjen Brynhild.
I henhold til Snorre Sturlason var moren til den norske samlingskongen Harald Hårfagre en kvinne ved navn Ragnhild som var datter av Sigurd Hjort, småkonge på Ringerike i Norge. Sigurd var sønn av Åslaug Sigurdsdatter, datter av Sigurd Orm-i-auga. Det gir fire generasjoner mellom Harald Hårfagre og Ragnar Lodbrok som herjet England på begynnelsen av 800-tallet. Flere av sønnene hans var således i live da Harald Hårfagre etter tradisjonen seiret i slaget ved Hafrsfjord i 872, noe som setter et spørsmålstegn ved denne forbindelsen.
For Danmark knytter Hardeknut den første sin ætt tilbake til Sigurd Orm-i-auga, skjønt forbindelsen synes like skrøpelig som over, men nok til at Hardeknuts sønn Gorm den gamle, og dennes sønn Harald Blåtann og videre til dennes sønn Svein Tjugeskjegg også etablerte en ætt tilbake til en mytologisk fortid og tidligere tiders helter. Hardeknut, født en gang på 880-tallet, skal ha vært sønnen til en ellers ukjent Svein (Sweyn) i henhold til Tåtten om Ragnarsønnene (Þáttr af Ragnars sonum eller Ragnarssona þáttr), og som igjen var en sønnesønn av Sigurd Orm-i-auga.
Via Sigurd Orm-i-auga og Ragnar Lodbrok stammet altså både det norske som det danske kongehuset tilbake til Odin selv.
Den samme islandske tåtten forteller at da Sigurds far Ragnar døde arvet sønnen Sjælland, Skåne, Halland (i Sverige), danske øyer og Viken i dagens Oslofjordområde. Det synes urimelig at en småkonge hadde makt over så store områder, skjønt deler av de ovennevnte er ikke usannsynlig, og Viken er minst sannsynlig, men slekts- og lojalitetsbånd via strategisk giftemål er dog sannsynlig.
Sigurds barn og etterkommere
Sigurd skal ha giftet seg med en «Blaeja» eller «Blæja»[2], datteren til angelsaksiske kongen Ælla II av Northumbria. Angelsakseren hadde drept faren Ragnar Lodbrok ved å kaste ham ned i en ormegrop. Sigurd og brødrene hans tok senere hevn ved erobre Northumbria og torturerte i hjel kong Ælla. Med sin hustru skal Sigurd ha fått barna Åslaug (gift i Norge) og muligens en Hardeknut (enten farfar til den danske kongen Hardeknut den første, eller identisk med denne)
Sigurds datter Åslaug ble gift med Helge den kvasse (Helgi hinn hvassi)[3], som selv nedstammet fra den mytologiske kong Ring av Ringerike. Deres sønn Sigurd Hjort (Helgesson) (Sigurður hjörtur) giftet seg med Ingeborg, datteren av Harald Klakk, småkonge eller høvding av Jylland i Danmark. Sigurd og Ingeborg fikk barna Guttorm Sigurdsson og Ragnhild Sigurdsdatter (mor til Harald Hårfagre). Da deres onkel Frode, konge av Ringerike, døde etterfulgte Sigurd Hjort ham som konge.
Både Tætten om Ragnarsønnene og Halvdan Svartes saga[4] forteller om Sigurd Orm-i-augas sønnesønn Sigurd Hjort som enestående mann, vakrere og sterkere enn noen annen mann, og allerede i tolvårsalderen skal han ha drept en berserk. Sigurd Hjort skal senere ha blitt drept av en berserk fra Hadeland ved navn Hake (Håkon?) som deretter dro til Sigurds gård og tok datteren Ragnhild og sønnen Guttorm som gisler. Han tenkte å gifte seg med Ragnhild, men såret fra en avhogd hånd fra slaget med Sigurd Hjort plagde ham slik at tvangsbryllupet ble utsatt. Halvdan Svarte, en småkonge på Romerike, hadde hørt om dette og ville erobre Hadeland og selv ekte Sigurd Hjorts datter Ragnhild og slik gikk det, i henhold til sagaen.
Snorre slår fast denne dynastiske forbindelsen: Mor til Ragnhild skal ha vært Tyrne (eller Ingeborg), datter av kong Klakk-Harald i Jylland (Harald Klakk), søster av Tyre Danmarksbot (Tyra Danebod) som var gift med kong Gorm den gamle av Danmark.
Ragnhild Sigurdsdatter blir således mor til Harald Hårfagre og drømmer Norgeshistoriens viktigste drøm: en torn som vokser seg til et tre som strekker seg over hele Norge, og spår således at hennes barn skal bli konge av hele Norge, og gir således hårfagreætten en dynastisk odelsrett til Norge.
Referanser

  1. ^ Originaltekst og engelsk oversettelse av «Þáttr af Ragnars sonum»

  2. ^ Blæja er en norrøn betegnelse på fint tøy, som ble benyttet som sengedekke eller brudeskur: koma undir eina blæju (= bli gift). Den norrøne betegnelsen er da neppe et egennavn, men en omskrivelse av Sigurds brud. En annen og uverifisert kilde kaller henne for Heluna.

  3. ^ Snorre Sturlason, Halvdan Svartes saga, kap. 5

  4. ^ Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, 1979. Side 42-43.

 		Ragnarsson, Sigurd Orm-i-Øye av Danmark (I11825)
 
427 Skifte etter Anne Nielsdatter:
Aar 1825 den 20de Junii blev Registering og Vurdering foretaget og afholdt paa Bruget Liane ved Gretteland Matr. No. 125 i Thunøe Thinglaug, i Boet efter den sammesteds for nogen Tid siden afgangne Kone Nielsdatter, til paafølgende Skifte og Deling mellem hendes efterladte Enkemand Anders Brynildsen og deres udi lovligt Ægteskab sammenavlede Børn, der blev opgivet at være følgende:
a. Andreas Andersen 21 Aar gammel, i Tjeneste hos Jens Horjen.
b. Brynnild Andersen 16 Aar gl. hos Chr. Rosten.
c. Gunder Andersen 8 Aar gl., hiemme hos Faderen
d. Kirsti Andersdatter 19 Aar gl., do. do.
e. Karen Andersdatter, 10 Aar gl., do. do.
f. Thorine Andersdatter, 6 Aar gl., do. do.
g. Kari Andersdatter, 3 Aar, gl., do. do.
Lensmnd O. Andersen fremlagde den udstyrede Placat i forkyndt Stand saal. Som Vurderingsmænd var tilstæde Jens Kjønichsen[?] Horjen og Christen Pedersen Gretteland. Ligesaa var tilstæde som Formynder og Curator Ole Andersen Liane. '96 Enkemanden blev da opfordret til at forevise Boets eiende Løsøre m. m. uden noget at fordølge, hvilket han lovede, og foreviste følgende. Løsøret findes anført i Udlodningen og derfor her forbigaaes[?], men er til sammen taxeret for 19 '96 46. På igientagende Tilspørgende forsikrede Enkemanden, at ei videre Løsøre var at registere til Indtægt for Boet, men dog tilkjendegav, at han endnu har en gammel Seng og nogle forslidte Sengklæder, som han formeente at burde beholde uregistreret, hvilket Formynderen ikke havde noget imod. Dernest foreviste Enkemanden et Skjøde af 22de September 1812, thingl. 4de November 1813, der udviser, at Boet er eiende Bruget Liane kaldet, af Skyld ½ Skippund[?] Tunge med paastaaende Husebygninger, der af det benævnte Laugrette saavelsom de senere tiltraadte eedsvorne Mænd Svend Guttormsen Veum og Carl Johannesen Næset blev taget i Øiesyn og undes[?] at taxeres for 140, skriver et hundrede og firgetyve[?] Daler Species, mod hvilken Taxt ingen havde noget at erindre. Derefter blev Boets Gield opgivet at være følgende:
a. Til Engken Dorte Horjen ..... 17 2p 8
b. " Jens Horjen .......................4. 2
c. " Christen Gretteland .............1.
d. " Sønnen Brynnild ..............1.
e. " Ole Liane ......................... 12
f. " Landskat (?) for 1924 ........ 2.12
g. Til Lensmand O. Andersen ..... 2.16
20. 3.2
Hvad videre som kunde være at bemerke i henseende til Udgift eller Indtægt for Boet, forbeholdt Enkemanden nærmere at opgive ved den i sin Tid afholdende Skiftesamling. Paa Sorenskriverens Vegne, i hans lovlige Forfald, O. Andersen, Jens Horjen, Christen Gretteland, Svend Veum, Carl Næset. Som Formynder Ole Andersen Liane. 		Nielsdatter Søegaarden, Anne (I157950)
 
428 Skofte Ogmundsson
Skofte Ogmundson tok over Giske etter at Eystein Orre falt i slaget ved Stamford bridge i 1066. Det at Skofte tok over gården etter onkelen må bety Eystein ikke hadde andre arvinger og at faren Ogmund Torbergsson må ha vært død før dette. I Magnus Berrføtts saga får vi vite mer om Skofte. Han var gift med Gudrun, datter av Tord Foleson. Deres barn var Ågmund, Finn, Tord og Tora. Dette er de eneste barna som nevnes av Snorre, men i Sunnmørsættleggen er det oppført at en Pål Skoftesson. Det er og dette navnet som herrene til Giske ofte tar etter at Skofte dør 1103.
Det som for ettertiden gjorde Skofte mest kjent var at han var den første normann som seilte gjennom Gibraltarstredet. Etter å ha blitt uvenn med kong Magnus Berrføtt om en arv, drar han med 5 skip fra landet i 1102. Reisen går til Flandern, Frankrike og videre gjennom Gibraltarstredet til Roma. Med han på denne reisen var alle hans sønner og de døde alle på denne reisen. Skofte døde i Roma mens Tord var den av sønnene som levde lengst og døde på Sicilia.
Etterkommere med Gudrun Tordsdatter:
1 Ogmund Skoftesson
2 Finn Skoftesson
3 Tord Skoftesson
4 Tora skoftesdatter Gift med Åsolv Skulesson
4.1 Guttorm Åsolvsson
4.2 Sigrid Åsolvsdatter
Etterkommer med ukjent:
5 Pål Skoftesson Gift med Sigrid Torkjellsdatter Fugl
5.1 Sigrid Pålsdatter
5.2 Ingeborg Pålsdatter
5.3 Nikolas Pålsson Kuvung
Kilder:
Norsk Bibliografisk Leksikon
Norske slott og herregårder 		Ogmundsson Giske, Skofte (I11691)
 
429 Skofteby i Varteig

Christen Eriksen

(d. 1757) fra Navestad i Skjeberg kjøpte så i 1748 16 lpd. 1/36 remol i gården av Jens Helgesen. Til å begynne med holdt han visstnok den forannevnte Ole Arvesen som leilending der, men ved skiftet i 1757 sies det uttrykkelig at han selv hadde bodd på gården. Han var gift med Boel Asmundsdatter ( d. 1776) og hadde sønnene:
1 Erik som fikk Skofteby og
2 Tue som kom til Bergby samt datteren
3 Marthe, gift med Nils Halvorsen. 		Eriksen Skofteby, Christen (I4009)
 
430 Skofteby i Varteig

Erik Christensen

( 1750-1800), foregåendes stesønn, overtok som nevnt i 1774 10 Lpd. ved skjøte fra stefaren. Noe hadde han vel også selv arvet, slik at han eide hele farsgården. Han eide for øvrig jord også i Bergby og flyttet senere derhen. Han ble gift 1774 med Anne Olsdatter Kongsrød (d. 1786) og hadde sønnene
1 Christen og
2 Mathis. 		Christensen Skofteby, Erik (I4008)
 
431 Slægten Saxe har været omtalt flere Gange bl. a. i Hans Jensen Grønbechs Slægtsbog1 og nu sidst i 1940 af Redaktør Ludvig Saxe fra Oslo i »Slekten Saxe i 400 Aar«. Om denne Slægt har jeg i adskillige Aar samlet Oplysninger, og da en Del af disse ikke har været kendt før, har jeg tænkt, at det kan have sin Interesse at faa en samlet Fremstilling af hele Slægten. I den følgende Oversigt skal jeg dog, hvor det drejer sig om Oplysninger, som findes optrykt i de ovenfor nævnte Arbejder, indskrænke Stoffet mest muligt.
Et Epitafium i Aarhus Domkirke over Borger Peder Saxe skal endvidere blive gjort til Genstand for en nærmere Betragtning.
Den første Bærer af Navnet Saxe2 i Aarhus er en Borger i Byen ved Navn Jost Saxi. Han er rimeligvis Fader til Saxi Jostsen og Peder Saxi, som sværger Borgered henholdsvis 9. og 11. Sep.1540. Denne Borgered er ikke tidligere omtalt i Aarhus Borgerskabs Protokol, og da ikke mindre end henholdsvis seks og tretten, som synes forlængst at have været Borgere, aflægger denne Ed paa en Gang, kan det tyde paa, at den først da er indført. I Borgerskabsprotokollen staar i Aaret 1540 anført: »Torsdagen næst efter Nat. Mar. svor Rasmus Matsen Borgered, ligesaa Severin Tøchsen, Lars Olufsen, Jens Skrædder, Saxi Jostsen, Severin Snedker. Lørdagen næst efter svor Poul Brødt, Simen Skrædder, Peder Saxi o. s. v. (ialt tretten)«. Samme Dag som de tretten aflægger Eden, indføres en ny Borger med disse Ord: »at Løverdagen næst efter Nat. Mar. blev Michel Jensen Smed Borger, som kom af Hummelure og skal give 15 March at betale til Martii næstkommende. Pro eo Jacob Knudsen.« Det synes derfor sandsynligt, at Borgereden har faaet et nyt Indhold, hvorfor de ældre Borgere maa aflægge den, og de gør det saa samtidig.8 Saxi Jostsen og Peder Saxi har sikkert været Borgere i Aarhus før 1540.
Der kan kun gisnes om, hvorvidt Peder Saxi er Søn af Jost Saxi, men Peders ældste Søn bærer Navnet Just, hvilket jo kan tale for Formodningen.
Jost Saxi levede omkring 1500. Han omtales i Aarhus som Tingsvidne »en af de 24« 2. Juni 1513 og atter 19. og 26. Jan.
1514.4 		Saxe, Jost (I14225)
 
432 Sogneprestens Mandtal 1666 Ytter Elsnes i Trondenes Sogen (NB! Bare menn og enker med jord ble telt i 1666.)
Fornavn Etternavn Husholdstatus Alder Anm.
Störcher Larssön Bruger 53
Lars Störcherssön Sön 11
Nils Störcherssön Sön 5
Johan Störcherssön Sön 3
Jon Anderssön Fostersön 12
Nils Michelsön Huusmand 44
Michel Nilssön Sön 2
 		Larsen Elgsnes, Størker (I14056)
 
433 Sophie Stuve, f. 1679, fik 24 April 1702 Vincents Regelsen til Værge, men blev vistnok senere gift med Kønne Andersen, Færgemand, Fisker og Værtshusholder i Helsingør. Deres Søn var den bekendte genealogiske Samler, Præsten Andreas Kønig, der altsaa var gift med sit Næstsødskendebam Helene Sophie Lund, Datter af Bendix L. og Anna Stuve. (Wiberg I, 36). Stuve, Sophie (I14244)
 
434 Stenkil
Stenkil, (eller Steinkel) (født muliges 1028, død 1066), konge av Sverige ca. 1060 – ca. 1066 var en stormann fra Vestergøtland som etterfulgte kong Emund den gamle.
I henhold til Vestgøtalovens kongeliste var Stenkil fra Levene i Vestergøtland og han ble valgt til konge av sveaerne ettersom Edmund den gamle ikke hadde noen overlevende sønn. I tillegg var Stenkil gift med Edmunds datter (eller kanskje Maria Anundsdatter, en datter av Emunds bror, hans forgjenger på tronen, Anund Jacob).
Et legendarisk element er påstanden om at Stenkil skal ha nedstammet fra den mytiske vikingen Skagul Toste. En kilde nevner at Stenkil vokste opp i Aldeigjuborg (= Staraja Ladoga i Russland), men da hans far døde flyttet hans mor ham til Sverige og hun giftet seg Emund den gamle. Om dette er riktig hadde Stenkil flere forbindelser til den gamle kongeslekt.
Historikerne mener at Stenkil til tross for sitt gode samarbeid med erkebispesetet Hamburg-Bremen kan ha hindret biskop Adalvard den yngres planer om å brenne åsatroens tempel i Gamla Uppsala. Det er mulig at Stenkil fryktet en uforutsigbar og voldsom reaksjon fra de åsatroene om så skjedde. På den annen side hjalp ham Adalvard med å innsette en biskop i Sigtuna.
Etter sin død ble Sverige preget av stridigheter mellom Erik Stenkilsson (som kanskje var Stenkils sønn) og Erik Hedningen, som begge gjorde krav på tronen. Etter Stenkil var det minst fire konger (Halstein, Inge den eldre, Filip og Inge den yngre) som var etterkommere av Stenkil. Av den grunn betegnes de som den stenkilske ætt, og i tillegg var de andre kongene på 1000-tallet også sannsynligvis i familie med Stenkil.
Hervors saga sier:
Stenkil hette en mektig og høyaktet mann i Svitjod. Hans mor hette Astrid og var datter til Finn Skjalges sønn Njål av Hålogaland, og hans far var Ragnvald den gamle. Stenkil var først jarl i Svitjod, men etter kong Emunds død tok sveaerne ham til konge. Da gikk kongsmakten for første gangen fra de tidligere kongenes ætt. Stenkil var en stor høvding. Han var gift med kong Emunds datter og døde sottedøden i Svitjod, og det var omtrent på den samme tiden som da kong Harald stupte i England.[1]
Vi vet dermed Stenkils dødsår ettersom Harvarsagaen nevner at Stenkils død var sammenfallende med den norske kong Harald Hardrådes død i England, som var i det omveltende året 1066. Stenkil hadde motarbeidet Harald Hardråde, som han fryktet som en dominerende makt i Norden, ved å støtte Harald Hardrådes norske fiende, ladejarlen Håkon Ivarsson. Ironisk nok, når Harald Hardråde dør er Stenkil selv gammel og døende, og han er da ikke i stand til å dra fordeler av ladejarlens framgang.
Stenkil har fått et litterært ettermæle som en populær konge, skjønt hans regime ble kort. Han blir priset for å ha hjulpet misjonæren og biskopen Adalvard med å opprette bispesetet i Sigtuna, som da ble det første setet i Norden. Han sies også å ha vært en god bueskytter, men norske kilder er kanskje nærmest sannheten når de beskriver ham som «overvektig, tung og mektig til å drikke sammen med.»
Hans barn var:

  1. Halstein

  2. Inge den eldre

  3. Olof Stenkilsson

  4. Erik Stenkilsson (usikkert om det var en sønn)

  5. En datter som ble gift med Blot-Svein


Referanser
^ Den Njål av Hålogaland som nevnes var bror av den store norske skalden Øyvind Finnsson Skaldespiller, og dermed onkel til den mektige Hårek på Tjøtta. En senere slektning av Hårek, Ulvhild Håkonsdatter, ved å være en datter Håreks sønnesønn Håkon Finnsson, ble faktisk dronning i Sverige to ganger og en gang i Danmark.
 		Ragnvaldsson, Kong Stenkil av Sverige (I11470)
 
435 SUND Bnr. 10 (lnr. 243) EKRENESET

Lorentz C. Anderssøn og Hedvig M. Biering

Lorentz C. Anderssøn (1772‑1818) fra 42 Mula, fikk bbr. dat. 15.11.1797., tl. 27.4.‑98. Han var jekteier og skipper. G.I. 1797 m. Abel Margrethe Andreasd. (ca 1763‑1803) opphold 4 Berntvika. Ingen barn. G.II. 1804 m. Hedvig M. Biering (1787‑18.4.1843).
Barn:
    1. Kierstina Margrethe, f. 1805, gift 1821 med Lornts Didriksen f. 1794 i 4 Hestneset, 6 barn,
    2. Olava Hartgen, f. -06, gift 1827 med styrmann Anders Pedersen f. 1799 i Herøy, kårfolk på Flostrand i Nesna 1865,
    3. Ingeborg Maria Wold, f. -07 (Breivik i Nesna),
    4. Anders Christopher, f. -09, nevnt i fars skifte 1818, men ikke i mors skifte 1843,
    5. Jens Brose Hind, f. -10,
    6. Peder, f. -12 (husm. 5 Brennesvik),
    7. Christen Biering, f. -14, d. -44 (Enge i Nesna), gift 1844 med Anne Olsdatter f. 1816 fra 10 Høynes, hun var "fruktsommelig" ved mannens skifte 1844,
    8. Jens, f. -16, Stene i Vesterålen ved mors skifte 1843,
    9. Lorents Chistopher, f. -18, d.s.å.

Ved skiftet etter Lorents 1818, var boets brutto 2584‑2-10, gjeld og avg. 655‑0‑19. Innskudd i Norges Bank 12 Spd. Sølv for 32‑4‑6 (mrk. CAS og AMAD‑CBH‑ACD‑LC ogMN‑N.Daas‑APS og BCD 175 l). Bøker: 2 bibler, 2 huspostiller og 7 andre. Jekt på 24 lester med utst. for 1000 Spd., do: 15 lester for 708 Spd. Sjøhus på Sund, halvparten i 2 rorbuer i Kabelvåg, 2 gl. seksringsbåter med utst., Lofot‑bruk. Husdyr: 1 hest, 4 kyr, 1 kalv, 8 sauer, 2 lam. 		Familie: Lorentz Christopher Andersen / Merete Halvig Margrethe Biering (F1348)
 
436 SÆVES
Denne gården ligger i Os i Rakkestad. Hans slekt kan vi følge der gjennom mange generasjoner. Den eldste vi kjenner til er:
Skjøller som var født ca. 1570. Han nevnes på Sæves i skallemanntall i midten av 1600-årene. Etter ham fulgte sønnen
Torsten Skjøllersen Sæves, og hans sønn igjen deretter:
Skjøller Torstensen Sæves. De fleste etterkommerne på et bruk måtte da, som nå, flytte ut når de nærmet seg voksen alder.
Erik Skjølleren, født ca. 1671 og død 80 år gammel i 1751 (Tune,nr.17). Han giftet seg med Anne Arnesdatter fra Jelsnes. Hun var født ca. 1676 og døde 1773, 97 år gammel, begravet 19/2 s.å. (Tune). De var bosatt på Jelsnes Ødegård, hvor de tok over bygsla etter en «Oluf» ca. 1700. Her var Erik leilending til han døde i 1751. Anne og Erik var velholdne folk: I 1743 eide Erik obligasjoner for tilsammen 250 riksdaler.· Bruttoformuen ved skifte etter Anne i 1773 var 220 rdl., netto 208 rdl.
Deres datter:
Kari Erichsdatter var født i 1722 og døpt i januar s.år. (T,nr.9). Hun var søster av Iver Erichsen på Finnestad i Tune, som i 1755 kjøpte Varteig kirke av kanselliråd Wærnschiold. Jens Wærnschiold hadde kjøpt kirken av kongen, Frederik IV, i 1723. - Kirken var en langskips trekirke med ca 200 sitteplasser, bygget i 1704. Den hadde et ganske lite tretårn på midten, øverst forsynt med spir og kule. ·
Kari Erichsdatter giftet seg i 1744 med Helge Bergsen på Strømnes.
 		Skjøllersen Sæves, Erik (I3107)
 
437 Sølfast Anderssøn(1734-1803). sønn av f.br. fikk bbr. på 12 mark i Kvitneset og 12 mark i Ø.Brennberg, dat. 10.7.1758, tl. 14.9.-59. G. 1761 m. Caren Isachsd. (1731-1810) fra I.Brennberg bnr. 2.
    Barn:
    1. Berte, f. 1762 (N.Brennberg),
    2. Peder, f. 4.2.-65 (Røsså bnr. 2),
    3. Isak, f.-67, d.-96,
    4. Marit, f.-70 (her),
    5. Andreas, f. 18.7.-73 (Oterbrand),
    6.Karen Augustina, f. 5.7.-76 (Steinhaugen).

Ved skiftet etter Sølfast 1803 var boets brutto 208-013, gjeld og avg. 31-0-11. Penger: mynter 11-3-13, Banco sedler 50 Rd. Sølv for 4-5-0. Bøker: Brochmands postill, Povel Andersens postill og to andre.
Husdyr: I hest, 5 kyr, 4 sauer. 		ANDERSEN, Sølfast (I14277)
 
438 Sønnen Syver Andersen fikk bygselseddel på denne tredjeparten i 1768 (bs. 20.1.1768), og i 1777 overtok han bygsla over hele gården (bs. 3.2.1777). Syver Andersen brukte denne delen av Brevik til 1804. Syver, f. 1741 d. 1812, var g.m. Marte Olsdtr. Valle, f. ca. 1745 d. 1819.
Barn:
Ole f. 1767 d.s.å.,
Even f. 1769,
Olaug f. 1772,
Maria f. 1779,
Anders f. 1782 og
Ole f. 1784 d. 1788. 		Andersen Brevig, Syver (I1089)
 
439 Tellingskrets: 002 Kjølberg nordre
Bosted land: 0006 Kjølberg n.
Merknader:Hovedbygningen
Beboere:
H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke
001 Olaf Amundsen 01 1862-12-11 Fr.hald b hf g kjøbmand
002 Karoline Amundsen 01 1871-10-15 Tjømø b hm g Husmor
003 Øivin Amundsen* 01 1897-08-17 Borge b s ug Søn
004 Rolf Amundsen* 01 1898-09-09 Borge b s ug Søn
005 Birger Amundsen* 01 1899-11-28 Borge b s ug Søn
006 Erling Amundsen* 01 1901-03-21 Borge b s ug Søn
007 Randi Amundsen* 01 1903-03-12 Borge b d ug Datter
008 Alfrida Andersen 01 1894-07-13 Sverige b tj ug deltager i alm. husgjerning 		Amundsen, Øyvind (I83)
 
440 Tenna eiere før 1800
MARIA CHRISTOPHERSDATTER
Maria synes å ha flyttet til Tenna ca.1762, hun hadde da med seg de to yngste barna, Christopher og Maren Maria.
Maria ble g.ca. 1731 m.skipper og lensmann Anders Joensen i Indre Øksningan (f.1700, foreldre: skipper og lensmann Joen Thomassen f.1661 Sund i Leirfjord, ?g.2) ca.1690 m.enke Else Andersdatter-død Øxningen 1729, 69 år).
Skipper Anders Joensen ble begravd Dom Cantate 1753, 50+ år. Skiftet ble begynt 13.2.1754, og avsluttet 15.1.1755 (Brutto: 2155rd-2-3, mannens gangklær: 39rd-4-8, avgang: 389rd-4-10, Marias hovedlodd ble 882rd-4-12 + 1 broderlodd på 160rd-3 i morgengave). Skiftet viser at de hadde sølv for 142rd-3-10, bl.a.ei sølvkanne med deres initialer. 1743 (verd over 60rd), ei mindre merket J.T.S.K.P.D.1684 (Mulig Joen Thomassen først var g.1684 med Kirsten Pedersdatter).
Anders hadde en 3-års gammel jekt på 50 læster (200rd, 500rd med alt utstyr). De hadde ganske mange bøker, for det meste religiøse, men også en «Norsk Lovbog» og «Sacha Gramaticha». Dessuten bl.a. 80rd i rede penger, 1 lenestol med overtrekk av rødt lær, 6 stoler av eik med «Ryeslæders owertræk», viss utestående gjeld: 23 lrd10sh og uviss gjeld: 130rd-4-14. Av jordegods eide de 27 3/Smk i gården Tenden, Marias arvedel etter faren og dessuten kjøpt søstera Annes arvedel. De eide ingen hus på Tenna og må dessuten ha hatt en forpakter/husmann.
På gården på Tenna fantes: Jernfang for Srd-S, Træefang for 1rd-2-8, Sængeklæder for 2rd-2-14, kornvahrer for 25rd-1 (bl.a. ca.19 tønder utresket korn og 2 tønder syre), Søeredskab (bl.a. 9 torskegarn, 9 sillsgarn), Fæe og kreaturer for Slrd (een 15-aar gammel hæst, 9 kiør, 2 qviger, 9 souer, 3 jømmerlam, 3 Indsadt Gieldvæder, 9 øe eller udgangsvæder, 3 gieder, 4 kied og 1 boch).
Jorda tilfalt Marias andel ettersom det var hennes odelsjord. Lars Olsen og Ole Larssen Tenden var skyldig til boet henholdsvis 3mk og 7rd-4-8, kan ha bodd på gården.
Elias Nielsen Tenvalen var skyldig 8rdSmk (samme Elias nevnt i skiftet til Dorthea i 1760, skyldig boet 3rd for ku-leie, belastet Maria). Elias har nok derfor vært husmann tilhørende Maria og Anders «jordegods». Maria kunne skrive og undertegnet selv skiftepapirene 10.januar 1755.
Maria ble begravd Dom Miscericord 1766, 91+år, hvilket må være feil (jfr. mora 87 år i 1759). Maria var trolig f.1704-05, før Ane Pedersdatters død. Navneskikken tilsa nemlig at man kalte opp ei død mor, og hun ble da også oppkalt i 1711. Ved skiftet etter Maria 24.4.1766 etterlot hun 1wog 1pd 16 4/5mk i gården til sine arvinger, som disse solgte til Elling Larssen ved skjøte av 22.4.1767 (se J). Boets brutto: 805rd-5-8, netto: 669rd-3sh.
I avgang var det hjemmegave til de ugifte barna Christopher (15rd) og Maren (14rd), lønn til tjenestefolkene: Niels Eliassen (8rd), Hans Jacobsen (Srd-1), Mallene Jacobsdatter (3rd) og Gunille (1rd). Dessuten kongelig ekstraskatt på 2rd-5-2, Christophers utgifter til begravelsen: 12rd-1-4 og skifteomkostninger på hele 28rd-1-4.
Sønnen Jon hadde overtatt i Øksningan og var skyldig mora 107rd. Ellers eide Maria 67rd i jekta i Øksningan, og denne andelen tilfalt sønnesønnene Anders og Jon. Av hus var nevnt: 1 gammelt, forfallen naust, 1 skiltret skjå, 1 kufjøs, 1 brygge, 1 stabbur, 1 komlåve og 1 våningshus. Boet var svært omfangsrikt med rede penger, mye sølv, tinn, messing, kobber, møbler, sengetøy, redskap, duker, «1 goeraagjern» og «1 vaffeljern». Av sjøredskaper fantes bla. 1 seksring med seil og 1 åttring med seil, torskegarn, sildegarn, 18t saltet sild, rundfisk og rundskjær. Noen av kyrne må ha vært på utleie, for det var 18 kyr, dessuten 1 gammel brun hest, 1 okse, 4 kalver, 9 sauer og 1 lam, 7 øyværer, 6 geiter, 1 liten gris og 1 galtesvin.
Anders og Maria fikk 6 barn. 		Familie: Anders Jonsen Øksningen / Maria Christophersdatter (F1347)
 
441 Thomas Andersen I.1736, g.1762 m.sitt søskenbarn Inger Maria Christensdatter Skaga (f.1729, for.: Christen Christensen og Kirsten Jonsdatter). Thomas overtok moras halvpart i Indre-Øksningan.
Thomas var skipper, og både Thomas og Inger Maria døde i 1768, skifte 16.12.1769. Eneste arving var
    sønnen Jon Christian f.1763
    som fikk farbroren Christopher til verge og ble oppfostret på Tenna. Det ble holdt auksjon over boets midler, og i tillegg kom bl.a.en gullring, utestående fordringer og penger som Christopher hadde mottatt for solgt sild og fisk på siste stevne i Bergen i 1768. Blant kravene var fra kirkeverge Jonas Greger for åpning av kirkegulvet på 2 rd for Inger Maria og Thomas, åbod på gårdens hus, skatt og landskyld. Fordi arven var så stor, ble ansvaret. fordelt; Verge Christopher Anderssen Tenden: 423rd-Ssh, fastermann Jon Christophersen Krognes: 300rd. Jon Christian ble konf.1781 Tenna, og i 1788 ble han far til et uekte barn, Niels. Barnets mor Sidselle Maria Ellingsdatter var fra Andøy og hadde tjent hos Christopher Anderssen, barnet var hjemmedøpt av Bent Danielsen Andøy.
 		Andersen Øksningen, Thomas (I14129)
 
442 Thue og Ole Henriksen, overtok Haugen ved skiftet etter foreldrene.
I 1851 ble

Ole Henriksen

(1801—81) eneeier av bruket (40. 13 sk.). Bruket ble senere delt. idet en mindre andel (bnr. 2) av skyld 7 sk. ble frasolgt.
Ole Henriksen (1801—81) beholdt fortsatt den vesentligste andel av Haugen, nemlig 4 0. 6 sk., det senere bnr. 1. Ole ble gift 1835 med Berthe Andrea Hansdatter Grav (f. 1815) fra Rakkestad.
Sønnen Henrik Olsen overtok senere bruket og var eier såvel i 1887 som i 1903. da brukets skyld var 0,93 mark. 		Henriksen Haugen, Ole (I63)
 
443 Tora Mosterstong
Tora Mosterstong (Þóra Morsturstöng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff.
Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille.
Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga kommer hun fra Horda-Kåres (Hörða-Kára) ætt fra Moster:
Kongens tjenestejente
«Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstang, hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var en staut kvinne og svært vakker; hun ble regnet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå led mot den tid Tora ventet hun skulle føde barnet, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natten, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved langangen; det var en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte ham opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og lignet svært på sin far. Harald lot gutten følge moren, og de to var på kongsgårdene mens gutten var liten.»
Pris og bronsestatue
En bronsestatue av henne står i Mostraparken i Mosterhamn, og det er innstiftet en egen Tora Mostrastongpris som deles ut i forbindelse med Kristkongane på Moster (Mostraspelet) som har blitt satt opp av Bømloteateret i Moster Amfi siden 1984. 		Mosterstang, Tora (I11814)
 
444 Torbjørn Andersen på Stenbekk, som eide 6 skinn i Øsåker, er oppført som bruker på Øsåker fra ca. 1705. Torbjørn brukte også Stenbekk, så det er mulig at sønnen Tollef Torbjørnsen, som nevnes sammen med faren i 1723, brukte alene her ei tid. I 1723 står Torbjørn og sønnen Tollef som eiere av hele Øsåker.
Det ble skiftet etter Torbjørn i 1729. Arvingene var kona Gjertrud Hansdtr. og barna Erik Stenbekk, Tolv Sandtangen, Johannes Sjøren, Jon Bjørneland, Eli Torbjørnsdtr. g.m. Jens Yven, Marta Torbjømsdtr. g.m. Halvor Kalnes, Ingeborg Torbjørnsdtr. g.m. Torbjørn Kattakross og Sofie Torbjørnsdtr. g.m. Erik Hvitsten. I et tidligere ekteskap hadde han sønnen Lars Torbjørnsen Suteren. Sønnen Erik Torbjørnsen, som ei tid hadde brukt Stenbekk, brukte så Øsåker til han døde i 1747.
Erik var g.m. Anna Stefansdtr. Barn:
1 Hans,
2 Gunhild,
3 Mette,
4 Mari,
5 Berte,
6 Marta,
7 Edel,
8 Inger,
9 Johanne,
10 ofie og
11 Annikken.
Husdyra ved skiftet var 2 hester, 3 kuer, 1 kvige, 2 gamle sauer, 5 lam og 1 gammel vær.
Hans Eriksen overtok etter faren og brukte gården til ut i 1760-åra. Hans døde i 1773, 66 år gammel. Gården ble nå overtatt av døtrene Anna og Kirsti og svigersønnene Ole og Steffen.
Ole Martinsen og Anna Hansdtr. eide 15 skinn i gården, og de tok pantelån på 200 rdl. Dette var den østre delen av gården. Barn: Anna f. 1767, Erik f. 1768 d. 1770, Maria f. 1771, Ingeborg f. 1774, Helena f. 1777, Erik f. 1779 d. 1780, Hans f. 1781, Anders f. 1786 og d.f. barn i 1788. I 1787 solgte Ole sin part i gården til Ole Arnesen, og han ble seinere husmann under Prestegården.
Den andre halvdelen brukte Steffen Nilsen, og han står i 1774 som eier av I Yz hud i Øsåker. Steffen giftet seg i 1761 med Kirsti Hansdtr. Øsåker.
 		Torbjørnsen Øsaker, Erik (I2154)
 
445 Tyra Danebod
Ektefelle Gorm den gamle
Barn Harald Blåtann, Knud Danaast
Thyra Danebod var en dansk dronning, gift med kong Gorm den gamle og mor til Harald Blåtann. Man antar at hun ledet en hær mot tyskerne.
Tyra har blitt referert til som en kvinne med stor klokskap. Den eneste skriftlige kilden som bekrefter henne som noe annet en sagndronning er tekstene på runesteinene på Jellinge. Tilnavnet «Danebod» er avledet av de to siste ord på «Den lille Jellingsteinen»: «Danmarks bod». Det er likevel noe usikkert om teksten henviser til henne eller Gorm, og faktisk også hva ordet betyr.
Da Gorm reiste steinen som minne over Tyra må man gå ut fra at hun døde før ham, altså en gang før år 958. Ut ifra det kan har man antatt at hun ble født helt i begynnelsen av 900-tallet, men vi vet lite om hennes opprinnelse. Det er motstridende opptegnelser om hennes foreldre. Saxo Grammaticus sier at hun var datter av «Æthelred, konge av England», hvilket i så fall må ha vært Ethelred av Wessex, men denne informasjonen regnes ikke som sannsynlig eller troverdig. Snorre Sturlason, som skrev over 300 år etter at Tyra levde, mener at hennes far var en konge eller jarl av Jylland eller kanskje Holstein (som i dag er et område i Nordtyskland) og het Harald Klakk Halvdansson. Uansett riktighet er Snorre langt mer troverdig enn Saxo.
Tradisjonen vil ha det til at hun var ansvarlig for å bygge Danevirke, en forsvarmur langs grensen helt syd i Danmark. Den lille Jellingsteinen som Gorm reiste, referer som nevnt til henne som «Danmarks bot», mest sannsynligvis i betydningen «den som bøtet på/forbedret/hjalp Danmark». Det kan henspille på at hun ledet en hær mot tyskerne.
Tradisjonen vil også ha det til at før Tyra aksepterte å gifte seg med Gorm insisterte hun på at han bygget et nytt hus som hun kunne sove i for de første tre nettene av vinteren. For hver av nettene drømte hun en drøm. Drømmene ble fortalt på bryllupsfesten og fortolket, skjønt de var ikke originale ved at de imiterer drømmene Farao hadde som ble fortolket av Josef i Første Mosebok: oksespannet som kommer opp av havet (fruktbar høst) og fugler (ære for den konge som skal bli født). Med Gorm født hun senere Harald Blåtann som etterfulgte Gorm som konge av Danmark.
En annen myte som ble fortalt var at hennes datter ble fanget av troll og fraktet vekk til et rike som langt nord, hinsides Hålogaland og Bjarmeland. 		Thyra Danebot (I11974)
 
446 Tømmerholt
Sønnen Rasmus Tostensen overtok etter foreldrene, og i 1750-åra ble bygsla overtatt av Ole Jensen f. ca. 1727, g.m. Tore Jensdtr. f. 1732 d. 1775. Barn: 1. Anders f. ca. 1753, Sjøren. 2. Marte f. 1755. 3. Mari f. 1757. 5. Johannes f. 1761 d. 1762. 4. Anna £. 1760 d.s.å. 6. Johannes f. 1762, Holen. 7. Jon f. 1765. 8. Torbjørn f. 1768. 9. Jens f. 1771 d. 1772. 10. Erik f. 1773.

Husdyra ved skiftet etter Tore i 1775 var 3 hester, 5 kuer, 3 kviger og 5 sauer med lam. Bruttoformuen var 70 rdl., netto 40 rdl.

Omkring 1790 flyttet Ole til Bråtan, og Helge Larsen, g.m. Berte Sandersdtr., brukte trolig gården et par år før bygsla ble overtatt av

Anders Andersen Øtne

f. 1768 d. 1852 på Kolstad, g.m. Anna Olsdtr. Kolstad f. 1766.
Barn:
1. Anne f. 1794.
2. Siri £. 1795 d. 1800.
3. Ole f. 1798, Minge.
4. Siri f. 1801 d. 1811.
5. Anders f. 1804.
6. Peder £. 1805.
7. Karsten f. 1807.

Enka etter sogneprest Kirchoff flyttet hit i 1816, og Anders flyttet til Øtne, som han eide. Seinere overtok han Kolstad.

Hans Hansen, g.m. Ane Holgersdtr., brukte gårdenda presteenka bodde her. Barn: 1. Grete f. 1817. 2. Anne f. 1820. 3. Helene f. 1823.
4. Kristian f. 1828 d.s.å.

Amund Kristensen, g.m. Mari Johannesdtr. brukte så gården fra ca. 1830. Barn: 1. Maria f. 1830. 2. Helene f. 1832. 3. Johannes f. 1834. 4. Ellen Lovise f. 1839.
5. Kristian f. 1841. 6. Edvard f. 1844 d. 1845. 7. Ellen Helene f. 1849 d. 1851. 8. Ole f. 1860 d.s.å. 		Andersen Utne, Anders (I13907)
 
447 Vestgarn Bjørnland

Anders Tostensen overtok bygsla omkring 1790. Anders f. ca. 1746 d. 1826, var 8.m. a) Marte Gundersdtr. f. ca. 1752 d. 1823. b) Berte Olsdtr. fra Ørka i Varteig f. ca. 1792.
Barn:
1. Tosten f. ca. 1775, Nordgarn Bjørnland.
2. Johanne f. ca. 1777.
3. Mari f. ca. 1779.
4. Mattis f. ca. 1781.
5. Gunhild f. ca. 1789.
6. Anne f. 1791.

Berte giftet seg igjen med arbeidsmann på Alvim, Ole Kristoffersen, og bygsla over Vestgarn Bjørnland ble overtatt av Henrik Svensen f. ca. 1791, g.m. Berte Olsdtr. f. ca.1800. Barn: 1. Sven f. ca. 1828. 2. Fredrik f. ca. 1840. Sønnen Sven Henriksen brukte Vestgarn sammen med faren fra slutten av 1850-åra. Sven var g.m. Maria Amundsdtr. f. ca. 1827. Barn: 1. Edvard f. 1859. 2. Hans f. 1861 d. ung. 3. Maren f. 1862. 4. Oline (tvill.) £. 1865 d.s.å. 5. Anne f. 1865 d.s.å. 6. Helene f. 1865 d.s.å. 7. Hans f. 1866. 		Torstensen Bjørnland, Anders (I744)
 
448 Vestgarn Bjørnland

Anders Tostensen overtok bygsla omkring 1790. Anders f. ca. 1746 d. 1826, var 8.m. a) Marte Gundersdtr. f. ca. 1752 d. 1823. b) Berte Olsdtr. fra Ørka i Varteig f. ca. 1792.
Barn:
1. Tosten f. ca. 1775, Nordgarn Bjørnland.
2. Johanne f. ca. 1777.
3. Mari f. ca. 1779.
4. Mattis f. ca. 1781.
5. Gunhild f. ca. 1789.
6. Anne f. 1791.

Berte giftet seg igjen med arbeidsmann på Alvim, Ole Kristoffersen, og bygsla over Vestgarn Bjørnland ble overtatt av Henrik Svensen f. ca. 1791, g.m. Berte Olsdtr. f. ca.1800. Barn: 1. Sven f. ca. 1828. 2. Fredrik f. ca. 1840. Sønnen Sven Henriksen brukte Vestgarn sammen med faren fra slutten av 1850-åra. Sven var g.m. Maria Amundsdtr. f. ca. 1827. Barn: 1. Edvard f. 1859. 2. Hans f. 1861 d. ung. 3. Maren f. 1862. 4. Oline (tvill.) £. 1865 d.s.å. 5. Anne f. 1865 d.s.å. 6. Helene f. 1865 d.s.å. 7. Hans f. 1866. 		Olsdatter Ørka, Birthe (I2128)
 
449 Vestre Ryen

Hans Andersen

overtok etter faren tidlig på 1800-tallet. Hans, f. 1777 d.
1843, var g.m. Berte Amundsdtr. Ryen, d. 1851, 74 år gammel.
Barn:
Maria f. 1803 d. 1894,
Anders f. 1805, Inger f. 1807,
Elen Maria f. 1812 og
Mathis f. 1815. 		Andersen Ryen, Hans (I14021)
 
450 VESTRE YVEN
(bnr. 21, 20 m.fl.)

Matr.skyld: 1807 - 3% lisp.tg. 1838-0-2-1
Av deleskissa s. 459 ser vi at denne parten ble brukt som eget bruk fra 1807. Kristian Bjerke kjøpte parten av klokker Hjersing, og Bjerke solgte året etter til Rosenkrantz, som året etter igjen solgte til Bjerke.

Tollef Bentsen overtok så i 1815 og brukte her til han døde i 1820. Tollef, f. 1773 på Bråtan u. Opstad, giftet seg i 1799 med Maria Syversdtr., f. 1779 på Brevik d. 1856.
Barn:
Bertil f. 1800,
Anne Kirstine f. 1801,
Ellen f. 1804,
Berte f. 1806,
Syver f. 1808,
Marte f. 1811 og
Inger f. 1817.

Ved skiftet etter Tollef var bruttoformuen 319 spdl. Men det ble bare 34 spdl. igjen til arvingene.

Marie giftet seg igjen i 1820 med Even Helgesen på bnr. 17. Men hun beholdt dette bruket. Even døde allerede i 1829. Bnr. 17 ble overtatt av svogeren Anders Helgesen, og Maria ble sittende igjen med dette bruket. Hun giftet seg igjen med Mads Olsen, f. 1766 på Yven d. 1850. Mads hadde tidligere vært gift med Ragnhild Tollefsdtr. Vister, og de fikk dattera
Oliana på Yven i 1795 og sønnen
Tollef
på Eidet i 1798.

Da Mads døde i 1850, solgte Maria det meste av bruket (bnr. 21) til Peder Andersen på nordre Yven (skyld 3 lisp. ca. 17 mål dyrket). Maria holdt igjen husa og ca. 1 mål jord (bnr. 20). Dattera Inger Tollefsdtr. og hennes ektemann, bjelkehugger Lars Hansen, overtok en part på 12 skill. Inger og Lars hadde 7 barn: Hans f. 1839, Tollef f. 1842, Anders Martin f. 1845, Gunder f. 1848, Maria f. 1851, Edvard f. 1854 og Kristian f. 1858.

I 1865 hadde de 2 sauer og I gris på det vesle bruket, hvor de sådde % t. havre og l/s t. hvete og satte 2 t. poteter. Men denne parten ble snart delt, og vi ser at sønnen Tollef Hansen fikk bnr. 24 (2 skill.) og sønnen Anders Martin bnr. 25 (1 skill.). 		Syversdatter Brevig, Maria (I1084)
 

      «Forrige «1 ... 5 6 7 8 9 10 11 12 13 ... 54» Neste»

Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.