Holmberg & Spydevold Slektsider
Notater
Treff 301 til 350 av 2,665
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 301 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Sigurd Sleva (I12466)
|
| 302 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr. Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eriksdotter, Ragnhild (I12639)
|
| 303 | Else Helene Grønbek f.13.1.1820-d.25.1.1883. Hun ble g.1846 m.John Andreassen (f.1810 Yttern-d.1887), jekteskipper, bodde Osmo i Hemnes. John Andreassen fikk dekket et krav i svigerfarens bo på Spd.228.89.
Adolf Christian f.7.2.1849, Marie Christence Grønbech f.3.2.1855, John Emil f.22.10.1861. | Grønbech, Else Helene (I13848)
|
| 304 | Else Johanna f.1.4.1782, faddere: Johan Brygman af Schage, Elling Larssen Tenden, Jomfru Elisabeth Angell, Madam Brygman, Marith Ewensdatter Andøe. Else Johanna ble konf.1797, bodde hjemme i 1801. Hun ble g.17.7.1806 m.enkemann Hans Hermand Olsen Schrøder, Hellesvik i Leirfjorden (f.1760-d.20.5.1838. Han var farfar til Karen Munch (bnr.6: III) og Hans Hermann Olsen Nord-Herøy, oldefar til Johanna Zahl (bnr.6: IV) og tippoldefar til Charlotte Olsen, Tennesset: IV.B.2). Else Johanna døde 29.1.1826, 44 år (Skifte 20.3.1827, boets brutto: 716-1-18, utgift: 555-110, netto: 161-»-8).
1. Jon Grønbech f.19.1.1808d.20.7.1820. 2. Ingeborg Anna f.25.2.1810, konf.1826. Hun ble g.3.10.1841 m.Skomaker Lars Andersen Hjertland. Lars Andersen døde på Leland 27.8.1851, Ingeborg Anna døde på Leland 5.12.1855 (skifte 29.7.1857 hvor sønnen arvet 94Spd-106sh). Barn: Hans Hermand Schrøder f.23.6.1842, £.19.9.1869 m.Karen Marie Tanke Jensdatter, bodde da på Næss. 3. Else Helene Grønbech £.28.8.1811, konf.1828. Hun reiste til Vågan i 1831. 4. Elen Anna døpt 1816, konf.1832. Hun ble g.15.10. 1840 m.Peder Tanke Nilsen Qvalnes. De bodde i Aagvig da de fikk
Niels Christian f.23.3.1844 og Marie Grønbech f.22.2.1850. 5. Christopher Tobias f.22.10.1820d.9.9.1827. | Christophersdatter Grønbech, Else Johanna (I14138)
|
| 305 | Else Johanne f.1732, død uten arvinger før 1762. | Andersdatter Øxningan, Else Johanne (I14128)
|
| 306 | Elses Helena's foreldre: Hans Christensen Grønbech (1.1706 Askvoll-d.7.5.1773, 67 år) g.4.11. 1738 m. Pemille Maria Nilsdatter Walsøe | Familie: Hans Christensen Grønbech / Pernille Maria Nilsdatter Walsøe (F1352)
|
| 307 | Emma av Normandie Emma av Normandie (ca. 988 – 6. mars 1052), var datter av Richard I, hertug av Normandie, med hans andre hustru Gunnora. Emma ble dronning av England to ganger via ekteskap. Første gang (1002–1016) til kong Ethelred den rådville, og deretter (1017–1035) til Knut den store, konge av både Danmark og England, for en tid også deler av Norge og Sverige. To av Emmas sønner, en med hver av ektemennene, og to stesønner, ble også konger av England. Det ble også hennes grandnevø Vilhelm Erobreren. Biografi Da Danmark invaderte England i 1013 ved Svein Tjugeskjegg tok Emma sine to sønner med Ethelred – Alfred og Edvard – og dro over Den engelske kanalen og til Normandie. Ethelred kom etter for å søke beskyttelse hos sin svoger Robert, men da Svein Tjugeskjegg dør bare fem uker etter seieren vendte Ethelred i februar 1014 tilbake til England og blir igjen konge. Derimot blir han nå nødt til å kjempe mot Sveins sønn Knut, senere kjent som Knut den mektige. Da Ethelred døde den 23. april 1016 i London, og deretter hans sønn Edmund II av England døde den 30. november 1016 ble Emma enke og Knut konge av England. Emma seiler over til England igjen og gifter seg med den rundt ti år yngre kong Knut. Ekteskapet var politisk og bandt sammen den angelsaksiske kongefamilien med den danske, et passende kompromiss for begge parter for å lege sårene i en nasjon som var preget av tiår med bitre kamper. Til tross for de kyniske og politiske overtonene ga ekteskapet også en sønn som ble døpt Hardeknut, og en datter som fikk navnet Gunhild. Når Knut den store dør den 12. november 1035 er Emma enke etter en engelsk konge for andre gang. Ved kongens død kommer både Alfred og Edvard tilbake til England i 1036, sannsynligvis for å posisjonere seg overfor Knuts illegitime sønn Harald Harefot som tok makten og kongetronen da halvbroren, den legitime Hardeknut, var i Danmark for å bli hyllet som konge der. Alfred ble tatt til fange, blindet og mishandlet til døde, mens Edvard flykter tilbake til Normandie sammen med sin mor Emma. Harald Harefots styre ble kort og han dør i 1040 og når Hardeknut blir kronet til konge av England i tillegg til Danmark er det duket for forsoning og den eldre halvbroren Edvard kommer igjen til England året etter, formelt som medkonge og i 1042 også som enekonge når Hardeknut dør. Ved Hardeknuts død ble også Danmark uten konge, og fra Norge kom Olav den helliges sønn Magnus den gode og ble konge av Danmark. Som konge av Danmark hadde kong Magnus også krav på England. Det synes som om kongsmoren Emma hadde liten kjærlighet for sine eldste sønner fra sitt første ekteskap. Når Edvard ble konge seiler hun over til England igjen, og fortsatt har hun innflytelse og ambisjoner, men blir bestemt satt på sidelinjen av sin sønn kong Edvard når det viser seg at hun støtter kong Magnus den godes krav på den engelske tronen på bekostning av sin egen sønn. Når også kong Magnus dør den 25. oktober 1047 renner dette kravet ut i sanden, men Emmas ekteskap og påfølgende rolle knyttet forbindelsen mellom England og Normandie som til slutt endte med at hennes grandnevø Vilhelm invaderte England i 1066 og erobret det engelske kongeriket, og endte dermed for alltid de danske ambisjonene. Men det får ikke Emma oppleve. Hun dør selv i 1052. En historisk roman av Helen Hollick, The Hollow Crown (Den hule krone)[1] forsøker å forklare hvorfor Emma av Normandie var så likegyldig overfor sine to sønner fra første ekteskap. Emma fra Normandie blir noen gang forvekslet med Knut den stores frille Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton, mor til kong Harald Harefot, på grunn av sitt engelske dronningnavn som hun fikk i sitt første ekteskap, «Ælfgifu», men hun foretrakk selv sitt dåpsnavn Emma. | av Normandy, Emma (I12077)
|
| 308 | Erik Sylvestersøn(ca 1673-1732-) var bruker fra 1705, og bykslet også 12 mark i Ø.Brennberg 1728. Erik deltok i "sjøslaget” ved Dørvær, se Drevvatn. G. etter 1700 m. Beritte.
1. Anders, f. ca 1702 (her), 2. Lisbeth, f.-04, d. før -07, 3. Lisbeth, f.-07, 4. Sølfæst, f.-08, d.-30, 5. Stheen, f.-11, 6. Ingbor, f.-16. | Sylvestersøn, Erik (I14279)
|
| 309 | GabrielhyttaGabriel Christoffersen(1735—1809) som visstnok ryddet plassen bodde her fra 1770 årene og utover, men sies i 1804 å bo på øvre Iseplass.Han var gift med Maria Helgesdatter (1744—1804) og hadde barna Gabriel (f. 1773), Helvig (f. 1777), gift 1797 med Ole Gulbrandsen Langeneset, Ole (i. 1780), Christoffer (f. 1785) kom til Berget, og Maria (f. 1782), gift med Syver Johannesen Sikkeland. Gabriel var sønn av Christoffer Olsen og Berthe Johannesdatter som nevnes som husmannsfolk under Sikkeland i 1762. Ole Olsen (d. 1834), visstnok fra Rakkestad, nevnes på Gabrielhytta fra 1812 da han fikk skjøte på plassen, da av skyld 2 Ipd., av Jens Evensen og Syver Johannesen, oppsitterne på to av fjerdingsbrukene i østre Sikkeland. Ole ble gift 1805 med Anne Johannesdatter Sikkeland (f. 1784) og hadde bl. a. sønnene Johannes og Mathis som overtok Gabrielhytta ved skiftet etter faren i 1834. Bruket ble deretter delt i to. | Guldbransen Langeneset, Ole (I2688)
|
| 310 | GabrielhyttaGabriel Christoffersen(1735—1809) som visstnok ryddet plassen bodde her fra 1770 årene og utover, men sies i 1804 å bo på øvre Iseplass.Han var gift med Maria Helgesdatter (1744—1804) og hadde barna Gabriel (f. 1773), Helvig (f. 1777), gift 1797 med Ole Gulbrandsen Langeneset, Ole (i. 1780), Christoffer (f. 1785) kom til Berget, og Maria (f. 1782), gift med Syver Johannesen Sikkeland. Gabriel var sønn av Christoffer Olsen og Berthe Johannesdatter som nevnes som husmannsfolk under Sikkeland i 1762. Ole Olsen (d. 1834), visstnok fra Rakkestad, nevnes på Gabrielhytta fra 1812 da han fikk skjøte på plassen, da av skyld 2 Ipd., av Jens Evensen og Syver Johannesen, oppsitterne på to av fjerdingsbrukene i østre Sikkeland. Ole ble gift 1805 med Anne Johannesdatter Sikkeland (f. 1784) og hadde bl. a. sønnene Johannes og Mathis som overtok Gabrielhytta ved skiftet etter faren i 1834. Bruket ble deretter delt i to. | Christoffersen, Gabriel (I14025)
|
| 311 | Galteryggen var opprinnelig en husmannsplass under gården Klemsdal i Varteig. Vi finner den første gangen nevnt i matrikkelen av 1723. Vår slekt slo seg ned her på begynnelsen av 1800-tallet, da Lars Thoresenfikk husmannskontrakt på plassen.Lars Thoresen var født i slutten av 1779. Vi finner ham innskrevet i kirkeboka for Varteig som døpt 2/11780. Foreldrene er nevnt: «Torer Larsen Leena og Pernille Nielsdatter». Fadderne var fra (Maste-) «Kollen, Rogndahl og Askersbye» alle nære naboer og tildels slektninger av Torer og Pernille, idet Lena var en liten plass under gården store Bøe i nordre del av Varteig. «Vegen» gikk den gangen fra Rogndalen til Askersby og videre til Ise. Lars ble bare 46 1/4 år gammel. Han døde 18. mars 1826. I kirkeboka står der skrevet: «Husmann Lars Thoresen Galteryggen, ca. 48 år, - faldt i vandet og druknede i det han ved Ise Møllen bar en sekk fra Møllehuset.» I 1802, den 9. juli, giftet Lars seg med Maria Rasmusdatter fra Lindemark. Maria Rasmusdatter var født i 1774 og døpt i Varteig kirke 4/12 samme år. Hennes foreldre er nevnt: «Rasmus Hansen og Maren Olsdatter, Llnnemark». Fadderne her var fra Brenne og Brua; - Maria sin mor var fra Brenne. Maria fikk føderåd hos sønnen etter at Lars var død. Hun døde 57 år gammel den 8. februar 1835. Maria og Lars hadde fire barn: 1. Ole Larsen, døpt 1/7 1804 2. Randi Larsdatter f. 6/3 1807 3. Christoffer Larsen f. 13/ 4 1810 4. Peder Larsen f. 18/2 1815 | Thoresen Galteryggen, Lars (I2992)
|
| 312 | Gården Strørnnes i Varteig ble delt i to bruk om kring 1640. Ole Helgesen er nevnt i 1680. Etter ham nevnes en Helge (i 1684), og deretter en Ole igjen (1688-90). Sistnevnte Ole sin hustru nevnes som enke her i 1695-1700. Med sikkerhet kan vi imidlertid ikke føre slekten lenger tilbake enn til den derpå følgrende bruker: Berg Olsen født ca. 1676, død 66 år gammel i 1742 (V,nr.42). Hans hustru døde i 1730, begravet 29/1 s.å. (V,nr.4). Berg nevnes som bruker på Strømnes 1710-42. I Panteregister for Tune er nevnt et skiftebrev «efter Berg Olsen, såvidt jordegodset er angaaende» datert 11/9, publisert 7/11 1742. Dette forteller oss at han var selveier på (en del av) bruket. Da han døde, overtok sønnen: | Olsen Strømnes, Berg (I3862)
|
| 313 | Gjertrud Stuve (jvf. Personalh. Tidsskr. 2 R. IV. 21, hvor hun ved en Misforstaaelse kaldes Joh. Bartram Ernst's •Svigerinde), født 3 Marts 168 . d 1722 (Begravelses Bevill. 25 Sept. Sæll. Reg.), gift 18 Nvbr. 1711 med Dr. theol., Slotspræst Frantz Julius Liitkens, f. 22 Sept. 1650, d 22 Aug. 1712, gift 1 0 med Rosine Elisabeth Prætorius. | Stuve, Gjertrud (I14236)
|
| 314 | Godseieren til Kaare-Hornes. Skipper og reder Amund Olsen Utgård.Amund Olsens stamfedre var knyttet til sjøen, men bare som fiskere, fraktemenn og loser. Flere hadde fått seg gårder ved giftermål, og livnæringen besto for det vesentlige i driften av disse og ved en del fiske. Men fra Amunds far, Ole Olsen Utgård, skjer en påtagelig forandring idet alle sønnene som vokste opp, ble sjømenn og livnæret seg og sine ved dette yrke. Av brødrene ble Amund og Johannes skippere,Ole styrmann, Niels båtsmann og Anders matros, men av disse var det bare Amund som nådde til en viss posisjon i samtiden. Han dro til sjøs i seksten-årsalderen, i den tid da Norges sjøfart var i veldig utvikling. Sannsynligvis kom han fra første stund av ombord i Fredrikshaldsskuter, hvor han ble opplært til sjømann. Muligens var det hos Schougs eller hos sin senere svigerfar, Lars Engebretsen. Han steg hurtig i gradene, og i nittenårsalderen var han styrmann. Han giftet seg i 1782 med Kirstine Larsdatter Schoug Engebretsen og kom således i familieforhold til to av byens mest arbeidsomme og forstandige slekter. Fra barnsben av var han i besiddelse av en god karakter, og denne ble ytterligere styrket ved samværet med de mange gode venner han fikk i Fredrikshald.Han regnes som stamfar for slekten til Roald Amundsen. Bakgrunn Amund Olsen er født på Viker, Asmaløy i januar, døpt 2. februar 1757 i Hvaler kirke. Gift i Fredrikshald 1782. Død på Kåre-Hernes i Skjeberg den 16. oktober 1835 og begravd ved Skjeberg kirke 27. samme måned. Hans hustru, Kirstine Larsdatter Schoug Engebretsen, født i Fredrikshald 1757, død i Skjeberg 3. juli 1843. Viker-Utgård-Fredrikshald-Utgård-Skjeberg Amund Olsen og familie oppholdt seg nå på Hvaler i omtrent tre år, etter han flyttet fra Fredrikshald. Den 4. februar 1804 kjøpte han den tidligere adelige setegård, Kaare-Hornes i Skjeberg av ing.løytnant H. J. Wetlesen for 7999 Rdl. Odelsskjøte fikk han først i 1810 av Ulrich Chr. Heide Wetlesen. Det kostet ytterligere 3000 Rdl. Kjøpesummen var unektelig stor, men eiendommen var en av de største i Skjeberg med en. samlet skyld 13 daler, 2 mark og 6 skill. H. J. Wetlesen hadde vært eier av Kaare-Hernes kun en måned. Han kjøpte den av Magnus Olsen Melby for 6540 Rdl. Før Magnus Olsens eiertid hørte eiendommen til Wetlesen-slekten. Vel en måned senere solge Amund Olsen sin gård Utgård til Aslach Ulriksen, østre Hornes i Skjeberg, for 1599 Rdl.1 Amund med familie forlot Hvaler om våren 1804. | Olsen Utgaard, Amund (I3545)
|
| 315 | Gorm den gamle Gorm den gamle var konge av Danmark på midten av 900-tallet. Hans hustru var Tyra Danebod som han senere reiste den eldste av de to runesteinene på Jelling til minne om. Gorm var sønn av den danske kongen Hardeknut og var selv far til Harald Blåtann, som etterfulgte ham som konge. Gorms senere slektning, Svein Estridsson, refererte til både Gorm og hans far som «konger av Danmark», men det er vanskelig å presisere Danmarks geografiske omfang under Gorm. Moderne historikere mener at Gorm styrte fra Jelling og at han neppe var konge over hele Danmark, snarere over Jylland og Sønderjylland. Han regnes likevel ofte som den første konge i den danske kongerekken. Det skyldes at han er den første konge som nevnes i samtidige, danske kilder, det vil si de to runesteinene på Jelling. Teksten på den lille Jellingsteinen sier: kurmr kunukr karthi kubl thusi aft thurui kunu sina tanmakar but Gorm konge gjorde kumler disse etter Tyra kone sin Danmarks bod Gorm omtales også på den store Jellingsteinen hvor det står: Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna Harald konge bød gjøre kumler disse etter Gorm far sin og etter Tyra mor sin, den Harald som seg vant Danmark alle og Norge og danene gjorde kristne Ut fra disse tekstene kan det sluttes at Gorm den gamle var gift med Tyra og far til Harald Blåtann. At Gorm underla seg Norge er en overdrivelse. I beste fall var det noen småkonger i Viken som betalte skatt til ham, danskekongen. Det antas at Gorm ved sin død ble begravd i gravkammeret i den nordlige gravhaugen i Jelling, og at han senere ble flyttet til en grav i kirken. Trestokker fra gravkammeret er datert dendrokronologisk. Det viste seg at treet var hogd ned sent på året 958. Gorm må altså ha vært død dette året. Gorms skjelett er funnet ved en utgravning i kirken, og en undersøkelse av det har vist at han ved sin død var mellom 35 og 50 år gammel. Gorm den Gamle omtales av Snorre Sturlason og Adam av Bremen. Snorre kaller ham for «Gorm Hardeknutsson». Det er derfor man har gått ut ifra at Gorm var sønn av Hardeknut. Gorms forfedre kan ha sin opprinnelse hos danske herskere i East Anglia i England. En av disse het «Guthrum», som er en form av navnet Gorm. Hans far kom til Danmark rundt 916 eller 917 og avsatte den unge kongen Sigtrygg Gnupasson. Da Hardeknut selv døde, arvet Gorm kongetronen. Antagelsen at han tok den med makt er sannsynligvis ikke riktig. Gorm er en av de mest misforståtte figurer i dansk historie. Han ble ofte svertet som en grusom og senil gamling og i tillegg en innbitt hedning. I virkeligheten var han verken gammel eller uklok. De tidligste kildene peker isteden på en pragmatisk og framsynt konge i forhold til Danmarks kristne naboer i syd. Tidligere historikere har ofte blandet sammen Gorm med hans far Hardeknut. Sistnevnte sto antagelig imot misjonering av kristendommen hele sitt liv. Dog kan den lille runesteinen på Jelling tolkes som om Gorm forsvarte Danmark mot kristendommen ettersom han upresist defineres som «Danmarks beskytter». I den grad folk flest ble kristne skjedde det langsomt og møysommelig. I Gorms tid var det store flertallet hedninger, men under Harald Blåtann ble landet offisielt kristent. I løpet av kanskje de neste to generasjonene ble kristendommen også en naturlig del av hele befolkningens tro og tankesett. Eksterne lenker Kong Gorm den Gamle og Dronning Thyra – dansk | den Gamle, Gorm av Danmark (I12000)
|
| 316 | Gregus Samsonsen f. 24. januar 1818 d. 1907 g. 14. oktober 1836 m. Pernille Maria Berntsd., Vikeland f. 24. juli 1817 d. 1910. (Frå 1030).
Samson Christian f. 12. juni 1838 g. m. Pernille Kristiansd., Vik. Kirsten Margrethe f. 1840 d. s. barn. Samson Bendiks Mathias f. 24. januar 1842 g. m. Bendikte Berntsd., Vikeland. (Se 1034). Christian Martinus f. 1844 d. s. barn. *) Jacob Bernhoft f. 10. august 1845 d. 1921. Var prest i Bjarkøy. Prost i Sparbu. *) Tok lærereksamen 1865. Christian Jentoft f. 5. februar 1848 d. 1904. Tok lærereksamen 1868. Morten Chr. Gregussen f. 26. februar 1850. Var gårdbruker på Lund i Helgeland g. m. Anne Marie Olsd. f. 1851. Barn f. i Kvæfjord: Olaf f. 1882. Gerhardine Pernille f. 10. august 1853 g. m. Peder Martinussen, Straumen. (Se 797). Martin Jentoft f. 14. januar 1856. Lærer i Bergen. g. m. Susanne Dåe. Gregus Peder f. 10. juli 1859 d. 20. februar 1862. | Familie: Gregus Samsonsen Voktor / Pernille Maria Berntsdatter (F1322)
|
| 317 | Gretteland mellom i Rolvsøy, Tune Jon Jørgensen Gretteland død 12 jan 1888 e. Groe Pedersdtr Barn: 1 Jørgen Jonsen myndig 2 Berte Jonsdatter 22 år 3 Mari Jonsdatter 19 år | Jørgensen Gretteland, Jon (I158206)
|
| 318 | Gretteland mellom i Rolvsøy, Tune Jon Jørgensen Gretteland død 12 jan 1888 e. Groe Pedersdtr Barn: 1 Jørgen Jonsen myndig 2 Berte Jonsdatter 22 år 3 Mari Jonsdatter 19 år | Pedersdatter Agnalt, Groe (I158207)
|
| 319 | Gretteland mellom i Rolvsøy, Tune Jon Jørgensen Gretteland død 12 jan 1888 e. Groe Pedersdtr Barn: 1 Jørgen Jonsen myndig 2 Berte Jonsdatter 22 år 3 Mari Jonsdatter 19 år | Jonsen Gretteland, Jørgen (I14622)
|
| 320 | Gretteland mellom i Rolvsøy, Tune Jon Jørgensen Gretteland død 12 jan 1888 e. Groe Pedersdtr Barn: 1 Jørgen Jonsen myndig 2 Berte Jonsdatter 22 år 3 Mari Jonsdatter 19 år | Jonsdatter Gretteland, Berthe (I14617)
|
| 321 | Gretteland mellom i Rolvsøy, Tune Jon Jørgensen Gretteland død 12 jan 1888 e. Groe Pedersdtr Barn: 1 Jørgen Jonsen myndig 2 Berte Jonsdatter 22 år 3 Mari Jonsdatter 19 år | Jonsdatter Gretteland, Maren (I158208)
|
| 322 | Gretteland Nedre Oppsitter: Torer Olsen 57 år, bruger Sønner: Torbiørn Christophersen 16 aar hans Stiffsøn Ouden Toresen 14 aar Torer Toresen 7 aar | Olsen Gretteland, Torer (I14673)
|
| 323 | Gretteland Nedre Oppsitter: Torer Olsen 57 år, bruger Sønner: Torbiørn Christophersen 16 aar hans Stiffsøn Ouden Toresen 14 aar Torer Toresen 7 aar | Olsen Gretteland, Torer (I14673)
|
| 324 | Gretteland Nedre Oppsitter: Torer Olsen 57 år, bruger Sønner: Torbiørn Christophersen 16 aar hans Stiffsøn Ouden Toresen 14 aar Torer Toresen 7 aar | Christophersen Ringstad, Torbiørn (I14674)
|
| 325 | Gretteland Nedre Oppsitter: Torer Olsen 57 år, bruger Sønner: Torbiørn Christophersen 16 aar hans Stiffsøn Ouden Toresen 14 aar Torer Toresen 7 aar | Toresen Ringstad, Ougen (I14672)
|
| 326 | Gretteland Nedre Oppsitter: Torer Olsen 57 år, bruger Sønner: Torbiørn Christophersen 16 aar hans Stiffsøn Ouden Toresen 14 aar Torer Toresen 7 aar | Toresen Ringstad, Torer (I14675)
|
| 327 | Gudrød Veidekonge Død 9. århundre Far: Halvdan Øysteinsson den gavmilde Barn: Halvdan Svarte, Olav Geirstadalv Gudrødsson Gudrød Halvdansson Veidekonge (født ca. 780 død ca. 821) var ifølge Snorre Sturlason[1] konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark (omtrent dagens Østfold). Gudrød var (ifølge Snorre) sønn av Halvdan Øysteinsson den gavmilde og Liv Dagsdatter, og far til Olav Geirstadalv Gudrødsson og Halvdan Svarte. Frem til ca. 815[2] var han gift med Alvhild Alfarinsdatter (f. 790[3]), og deretter med Åsa Haraldsdatter. Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän). Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake. Gudrød ble myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne. Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes «jegerkonge». Referanser
| Veidekonge Halvdansson, Gudrød (I11750)
|
| 328 | Gunhild Kongemor Gunhild Kongemor (levde første halvdel av 900-tallet) var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks, og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva. Bakgrunn Ifølge Ágrip, Fagerskinna og Heimskringla var hun datter av en høvding fra Hålogaland ved navn Ossur Tote. Fagerskinna og Heimskringla hevder at Gunhild ble oppfostret av samer, og opplært i trolldom av dem. Heimskringla forteller at Eiriks menn i Finnmark kom «over en gamme med en kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe lignende». Hun forklarte at hun var der for å lære trolldom av to trollmenn, «de viseste i Finnmark. Nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er så dyktige at de kan følge spor som hunder, både i mildvær og på skare.» Ingen unnslapp dem, og alt de skjøt på, traff de. «Blir de sinte, snur jorden seg opp ned når de ser på den. Og om de setter øynene på noe levende, falder det dødt ned.» Hun tilbød å gjemme Eiriks følge i gammen, «så får vi friste om vi kan få drept dem». Gunhild dro sekker over hodene på de hjemkomne trollmennene mens de sov, så de ikke kunne bruke trolldommen sin; dermed kunne Eirik og følget hans drepe dem. Eirik tok så med seg Gunhild sørover, men stanset på Helgeland for å be om tillatelse fra faren hennes.[1] Mer sannsynlige kilder som Historia Norwegiæ gjør Gunhild til datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann. Denne versjonen forklarer hvorfor Gunhild og Eirik kalte en av sønnene sine Gorm, som var et sjeldent navn med tilknytning til Jelling-ætten; og hvorfor Blåtann senere støttet Eiriks krigstokter, slik at Eiriks sønn Harald Gråfell vant tilbake makten i Norge, noe som var med på å gjenopprette et dansk overherredømme i deler av Sør-Norge.[2] Gunhild beskrives i sagaene som den vakreste blant kvinner, men liten av skikkelse. I Snorre Sturlasons framstilling i Heimskringla blir hun skildret som manipulerende, grådig og usympatisk, og hennes tilknytning til «finnene» gir henne magiske evner. Idéen om ondskapsfulle kvinner som lokker menn på avveie, går imidlertid tilbake til Bibelens Adam og Eva, og var standardfigurer i middelalderens litteratur på den tiden da sagaene blev nedskrevet.[3] Historien om at Gunhild hadde lært trolldom nordpå, ligner påfallende på historien om Harald Hårfagres samiske kone, Snøfrid Svåsedatter, som trollbandt sin kongelige ektemann slik at han mistet både dømmekraft og autoritet fullstendig. Det er en type litterær gjentagelse som er typisk for sagaene, og reduserer deres verdi som historiske kilder.[4] Dronning Etter at Eirik forlot Norge, egget hun sønnene sine til å kjempe mot Håkon den gode, og la opp råd sammen med Håkon jarl mot de andre småkongene. Hun konspirerte også for å ta livet av barnet til Tryggve Olavsson og dronning Astrid, den senere Olav Tryggvason. Sammen med Eirik levde hun i eksil i York med tillatelse fra kong Adalstein av England, som hadde vært fosterfar for Håkon den gode. Ekteparet måtte godta å la seg døpe som en del av avtalen.[5] Gunhild og Eirik fikk en rekke barn sammen, men listene stemmer ikke overens. Orknøyingenes saga forteller om datteren Ragnhild, oppkalt etter sin farmor, som fikk et like stygt rykte som sin mor. Sønnenes navn er Harald Gråfell, Gamle, Guttorm, Erling, Ragnfrød og Sigurd. Nevnt er også Gorm [Guttorm?], Halvdan, Gudrød, Øyvind, Sigvard [Sigurd?] og Gunrød [Gudrød?]. Noen av navnene kjennes fra lister over Eiriks halvbrødre, så her kan det være en skjedd en forveksling av Eiriks brødre med sønnene hans.[6] Enke Etter Eiriks død i slaget ved Stainmore i 954, ble Gunhild og barna sagt å ha søkt tilflukt hos Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de overtok makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend, som var blitt drept sammen med Eirik. De ble der i noen vintre, og herjet Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellem den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene ankom Gunhild og sønnene Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eiriks død. Med hans hjelp igangsatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.[7] I Njåls saga gis et inntryk av Gunhild. Den døende Håkon den gode sendte menn til Harald Gråfell og tilbød ham den norske tronen, og bad sine egne tilhengere om å godkjenne brorsønnen hans. Gunhilds tjener Ogmund dro med en innbydelse fra henne til Rut og Ossur, som sa: «I det øyeblikket vi avviser hennes innbydelse, vil hun jage oss ut av landet, og beslaglegge alt vi eier. Godtar vi den, vil hun behandle oss anstendig, som hun har lovet.»[8] Siste år Gunhild kan ha dødd hos datteren Ragnhild på Orknøyene, siden Ragnhild var gift der, angivelig først med Arnfinn og deretter to av hans brødre. Ágrip forteller imidlertid at hun ble tatt til fange av Håkon jarl, og av danekongens menn søkket ned i en myr nær Vejle.[9] Det samme angir Theodoricus Monachus.[10] Selv om Gunhild i virkeligheten var Blåtanns søster, kan han likevel ha ønsket henne død. Hun hadde rykte på seg for å oppmuntre sin sønn, kong Harald, til onde handlinger slik hun hadde gjort med sin mann, og for å bruke trolldom til å forføre islandske reisende. Ca 970 fikk Harald Blåtann lurt Harald Gråfell til Danmark, hvor han ble drept i et bakhold. De gjenlevende sønnene etter Gunhild og Eirik Blodøks gjenvant aldri makten i Norge.[11] I oktober 1835 ble det funnet et myrlik i torvfeltene ved Haraldskær vest for Vejle. Kvinnen var velbevart, og ble undersøkt ved Vejle sykehus, hvor man konkluderte med at det nok var tale om liket av dronning Gunhild. Ifølge Ágrip skulle hun være narret til Danmark for å giftes med Harald Blåtann, og på hans ordre være druknet i en myr. Kong Frederik 6. bekostet en kiste, så «dronningen» kunne bli standsmessig gravlagt i et sidekapell i Skt. Nikolaj kirke i Vejle. I virkeligheten dreier funnet seg seg om en kvinne i trettiårene som ble drept ca. 490 f.Kr, enten ved en forbrytelse eller en ofring, siden liket ble festet til torvmosen ved hjelp av trekroker festet til kne- og albuledd, noe som er uvanlig hos myrlik.[12] Referanser 1. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 40-2), forlaget Saga Bok, Hafrsfjord 2010, ISBN 978-82-91640-54-9 2. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 42 og 49) 3. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 51) 4. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 49) 5. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 77) 6. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 52) 7. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 117-8) 8. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 118) 9. ^ Ågrip, kap. 11 10. ^ Theodoricus Monachus: kap. XXVII 11. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 119) 12. ^ http://historiskatlas.dk/Dronning%20Gunhild | Kongemor, Gunnhild (I11982)
|
| 329 | Guttorm Gunnhildsson was a Norwegian Viking who was active in the Irish Sea region in the eleventh century. He appears as an historical personage in Heimskringla, where it is mentioned that Guttorm, Finn Arnesson and jarl Håkon Ivarsson organized expeditions towards the west.[1] Guttorm became the friend of the king of Dublin Echmarcach mac Ragnaill with whom he took part in some Viking raids towards the south. During the attacks in Wales he quarreled with Echmarcach over the plunder and began hostilities against his former ally Echmarcach by the distribution of the booty among his own men and then commenced a sea battle in Menai Strait consisting of a force of sixteen boats of Echmarcach against five of Guttorm. Guttorm won the battle after praying to Saint Olaf and promising to him a tenth part of the booty; Echmarcach died during the combat in 1052.[2] References 1 ^ Heimskringla; Saga of Haraldr Hardradi § 53 2 ^ Heimskringla; Saga of Haraldr Hardradi § 55 ------------ | Gunnhildsson, Guttorm (I11884)
|
| 330 | Haaken Eriksen (d. ca. 1772) var husmann her ved sin død. Han var gift med Maria Olsdatter Kongsrød og således husmann under sin svigerfar.Anders Larsen(d. 1786). gift med foregåendes enke Maria Olsdatter i 1773, overtok plassen ved sitt giftermål. Han hadde tidligere vært gift med Pernille Christoffersdatter. Han haddebarna Christoffer. Jens. Berthe. Peder og Pernille. | Larsen Ørka, Anders (I13988)
|
| 331 | Håkon I den gode Adalsteinsfostre Håkon I den gode Konge av Norge Håkon I den gode Adalsteinsfostre Navn Håkon Haraldsson Adalsteinsfostre Regjeringstid ca. 933 – ca. 961 Født ca. 918 Håkonshella Død 961 slaget ved Fitjar på Stord Foreldre Harald Hårfagre og Tora Mosterstong Barn Tora Håkonsdatter Håkon I den gode Adalsteinsfostre (norrønt: Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge fra ca. 933 til 961. Han levde ca. år 918–961. Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd Håkonsson Ladejarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag. Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmennutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins. Da Håkon var omtrent 15 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom. Gjenoppretter kongedømmet Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde, var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk. Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950–54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir tolket ulikt av historikerne. Noen oppfatter det som om han gikk bort fra sin kristne tro, mens andre har ment at han bevarte troen, men valgte å holde den for seg selv. Uansett var det politiske nederlaget stort. Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen. Dansk aggresjon Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Øst-Norge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med. Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjells år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte. Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark. I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. Håkon ble rodd i land i Håkonsund, men man klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde. Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode. Reformatoren Håkon den gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene. Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som i sagatekstene kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv. Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes – bortsett fra en mindre livvakt – måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys. En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan. En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen). Litteratur 1. Fridtjov Birkeli (1979). Norge møter kristendommen: Fra Vikingetid til ca. 1050. Oslo: Aschehoug. 2. Fridtjov Birkeli: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Verbum forlag, 1995 3. Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre. Kolofon forlag, 2008 4. Claus Krag (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. | den Gode Haraldsson, Håkon av Norge (I12452)
|
| 332 | Halvdan Ragnarsson Halvdan Ragnarsson, også kalt Halvdan Kvitserk, tilnavnet betyr at han gikk med en hvit skjorte, var en av de mange sønnene til den legendariske norrøne krigeren og helten Ragnar Lodbrok med sin tredje hustru Tora. Kildene om Halvdan er sparsommelige og tildels selvmotsigende. Ragnar Lodbroks saga refererer bare til ham som «Hvitserk».[1] Halvdan Kvitserk herjet England sammen sine brødre, i første rekke med Ivar Beinlause, i 855, og han ble senere en av lederne av Den store hedenske hæren. Han hersket over London i årene 871-872. Han fikk slått mynter med sitt bilde. I 875 erobret han Northumbria hvor det allerede var store grupper med norrøne innflyttere, i første rekke fra Danmark. Halvdan gjorde seg selv til konge av den mest betydningsfulle byen i nordlige England, Jorvik som siden ble kjent som York. Etter sigende var han meget upopulær på grunn av hans påståtte grusomhet, noe som ikke er usannsynlig. Han falt i stridigheter under et nytt vikingtokt i 877. I Jorvik ble han erstattet av to nye konger som fylte tomrommet etter ham, enten direkte etter hans død eller i 883. Halvdan Kvitserk nevnes ofte som svensk ettersom han knyttes til den svenske kongeslekten gjennom faren Ragnar Lodbrok, men han var nok mest sannsynlig dansk. Hans brødre var foruten Ivar beinløse, Sigurd Orm-i-auga Ragnarsson, Ubbe Ragnarsson, Bjørn Jernside Ragnarsson, Rathbarth Ragnarsson, Dunyat Ragnarsson, Agnar Ragnarsson, Regnald Ragnarsson, Eirik Vindhatt Ragnarsson, og Fridleiv Ragnarsson. Se også Liste over kongene av Jorvik | Ragnarson, Halfdan (I11857)
|
| 333 | Halvor Andersen (ca. 1694 — 1754 på Bekkeviken under Talberg, begravd 8. september). Trolovet 6. januar 1726 med Malene Larsdatter (ca . 1701 — januar 1772 på Bekkeviken under Talberg), antagelig datter av Lars Brevik. Halvor og Malene nevnt på Myra i 1723 som faddere. Malene fadder helt til 1751, nevnt i ES-1762 da hun bodde hos Barbro og Anders på Bekkeviken. Flyttet til Bekkeviken under øvre Talberg i Skjeberg mellom 1751 og 1753. Halvor død i Skjeberg i 1754. Barn: 1. Anna (1726, døpt 13. oktober — ant. 1726, begravd 26. desember 1726). 2. Ole (1728, døpt 1. januar). 3. Barbro (1730, døpt 12. november — 1731, begravd 7. januar). 4. Barbro (1731, døpt 18. november i Skjeberg — 12. juli 1801), gift 1761 med Anders Eriksen (1734 — 7. juni 1801). I 1762 bodde de på Bekkeviken under Talberg. Barn: Erik (1761), Karen (1763), Gunild (1767), Halvor (1768), gift med Oleana Monsdatter Snekotta på Hvaler. Gunild var mor til Mathias Egelund. 5. Anna (1737, døpt 2. juli — ant. 1738, begravd 18. mai). 6. Lars (1739, døpt 25. oktober). https://www.nb.no/items/470557fe81a38d9efb3d97b946bd1601?page=273&searchText= | Andersen Myra, Halvor (I705)
|
| 334 | Halvor Andersen (ca. 1694 — 1754 på Bekkeviken under Talberg, begravd 8. september). Trolovet 6. januar 1726 med Malene Larsdatter (ca . 1701 — januar 1772 på Bekkeviken under Talberg), antagelig datter av Lars Brevik. Halvor og Malene nevnt på Myra i 1723 som faddere. Malene fadder helt til 1751, nevnt i ES-1762 da hun bodde hos Barbro og Anders på Bekkeviken. Flyttet til Bekkeviken under øvre Talberg i Skjeberg mellom 1751 og 1753. Halvor død i Skjeberg i 1754. Barn: 1. Anna (1726, døpt 13. oktober — ant. 1726, begravd 26. desember 1726). 2. Ole (1728, døpt 1. januar). 3. Barbro (1730, døpt 12. november — 1731, begravd 7. januar). 4. Barbro (1731, døpt 18. november i Skjeberg — 12. juli 1801), gift 1761 med Anders Eriksen (1734 — 7. juni 1801). I 1762 bodde de på Bekkeviken under Talberg. Barn: Erik (1761), Karen (1763), Gunild (1767), Halvor (1768), gift med Oleana Monsdatter Snekotta på Hvaler. Gunild var mor til Mathias Egelund. 5. Anna (1737, døpt 2. juli — ant. 1738, begravd 18. mai). 6. Lars (1739, døpt 25. oktober). https://www.nb.no/items/470557fe81a38d9efb3d97b946bd1601?page=273&searchText= | Larsdatter Brevik, Malene Bekkeviken (I706)
|
| 335 | Hans Andreas døpt 1771, faddere: Mad. Sal.Sommers paa Herøe, Elisa Christensdatter Øxningen, jeg Daabsfaderen (sognepresten), foged Grønbech ok —Mons.Peder Grønbech. Hans Andreas konf. 1788, overtok gården, se bnr.6: IL | Christophersen Grønbech, Hans Andreas (I14134)
|
| 336 | Hans Helgesen kjøpte 1720 av sine medarvinger 1 h og nesten 4 sk m.b. i Svanekil. Med sin egen arvedel eide han nå halve Svanekil, som han 1724 solgte til sin svoger Anders Stenersen. Samme år bygslet han en fjerdepart i Utgård N., Stranden, og flyttet dit. I 1717-20 nevnes enken Berte istedenfor Hans Helgesen og hun var forarmet. Det er vel hans søster som var gift med Biørn Olsen Lammenes. | Helgesen Svanekil, Hans (I3974)
|
| 337 | Hans Jensen Grønbech (født 1632 i Danmark, død omkr. 1683 i København) var skipsmåler og tollfullmektig. Han var sønn av sokneprest i Helsted og prost Jens Hansen Grønbech (1601–1647) og Karen Mortensdatter (1606–1639). I 1664 ble han gift første gang med Martha Michelsdatter Brasen (1642–1668), datter av fogd i Bragernes Michel Brasen og Ingeborg Nielsdatter Thune. Deres sønn Jens Hansen Grønbech (1666–1734) ble assessor ved Overhoffretten og godseier. Han ble gift andre gang 14. april 1670 med Boel Has, datter av faktor ved Kongsberg Sølvverk Jonan Reinholtsen og Elsebeth Garmann. I 1649 kom han i tjeneste hos Daniel Knoff i København. Året etter begynte han å arbeid på Drammen tollbod. I 1657 ble han tollfullmektig samme sted, noe han var til 1661. Han begynte ved skipsmålingen i 1662, og var fra 1662 til 1665 godsforvalter for Marselis. I 1664 ble han tiendeskriver i Drammen. I 1680 vendte han tilbake til Danmark. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Hans_Jensen_Gr%C3%B8nbech | Jensen Grønbech, Tollfullmektig Hans (I14219)
|
| 338 | Hans Kristensen Grønbech slo seg ned i Brønnøy , og bodde på gården Tofte , hvor også hans svigerfar synes å ha bodd . Han forpaktet tienden for sognepresten Jakob Hersleb og senere sønnen Jens , men egentlig drev han med trehandel. Det fremgår av et brev som han skrev i 1768 at han var meget uheldig med sin virksomhet . Ved en stormskade mistet han på en gang 5 nybygde hus som ble fløtet . Samtidig kom to uår i forpaktningen ' af Korn , af Eng som af Sild og Fisketiende ' . Av sildetienden kunne han på tre år ikkefå mer enn 10 rdr. mens hans kausjonister krevde utpantning for forpaktningssummen 600 rdr. Alt det han eide strakk ikke til for å betale gjelden . Tilslutt sier han at han levde av venners hjelp og av den bygslede jorden på Toft , hvorav han hadde måttet oppgi halvdelen. Med syv barn å forsørge og dertil selv sykelig hadde han ikke evner til å kunne hjelpe sine fem barn, og måtte sende sine 'Børn blant Fremmede at forsørge sin Løkke'. Ved hans død i 1773 var hans bo fremdeles i underskudd, 240 daler. Enkens bo var enda mindre, brutto 36 daler og netto. Ingen av de uheldige gamle fikk den glede å arve den rike fogden, Hans` bror Jens. Barna var heldigere . Arven har sikkert betydd meget for dem m selv om statsbankerotten og de ellers hårde tider etter 1800 ikke var langt borte . KILDE : ' Fra Brønnøys fortid' av Lorents Ulrik Pedersen Jens Kristensen GrønbechJens ble fogd i Helgeland og bodde på Sør - Herøy , hvor han døde i 1791 . Han var ugift og hele hans formue på 3000 rdr. gikk til brorbarna og til noen søsterbarn. | Christensen Grønbech, Hans (I14144)
|
| 339 | Hans Stuve, f. 1667, d 19 Dcbr. 1728 (begr. 24. s. M. i sin arvelige Begravelse i Frue Kirke), 5 Febr. 1696 indskreven i Kræmmerlauget, 22 Juli 1706 en af de 32 Mænd, 24 Sept.1708 Notarius; 1715—21 Kommitteret i Politi- og Kommercekollegiet; 1716 Raadmand og Vicestadthauptmand; 1719 Stadthauptmand; 31 Nvbr. 1721 Kommitteret for de Fattiges Væsen*). Han var i lang Tid meget formuende, men siden gik det tilbage for ham, saa at han kort før sin Død søgte Moratorium hvilket dog afsloges**). Gift 1) 25 Maj 1696 i Frue Kirke med Helene Jensdatter, Datter af Vinhandler Jens Ibsen og Enke efter •Johan Runckel. 2) 1698 med Margrethe Regelsen, f. 1673, d 1748, som Konventualinde i det Harboeske Fruekloster, begr. 30 Maj i Frue Kirke; Datter af Brygger Andreas Regelsen og Maren Sørensdatter.
a. Maria Cathrine Stuve, døbt i Frue Kirke 25. Okt. 1700, f lille. b. Bertel Stuve, døbt i Frue Kirke 10 Sept. 1701, død som Fourageskriver 1749, begr. 10 Marts i Frue Kirke. Han gav 5. Nov. 1731 som eneste Barn Afkald paa Arv efter Faderen (Raadstueprot.). c. Andreas Stuve, døbt i Frue Kirke 2 Jan. 1703, "j" lille.
**) Hans Hovedkreditor var General H. J. Bohn, jvf. Musæum, 1891 II, 282. | Stuve, Hans (I14239)
|
| 340 | Harald Gråfell Konge av Norge Harald Gråfell Navn Harald Eiriksson Gråfell Regjeringstid ca. 961 - 970 Født ca 935 Død ca. 970 Hals ved Limfjorden Foreldre Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter Ektefelle Ingen kjent Barn Ingen kjent Harald II Eiriksson Gråfell (norrønt: Haraldr gráfeldr) var Norges konge ca. år 961 – 970. Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann.[1] Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem[2] andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet. I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Tryggve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa. Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gitt Harald hans tilnavn[3], ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn. Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina[4], på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig. Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon jarl som sin skattekonge. Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov.[5] Referanser 1. ^ I sagalitteraturen har både Ågrip, Fagrskinna og Heimskringla oppgitt at Gunnhild Kongsmor var datter av høvdingen Ossur Tote fra Hålogaland. Historia Norwegiæ som angir slektskapet med kong Harald Blåtann antas likevel å være mer pålitelig, spesielt fordi det gir en logisk forklaring på den rollen Harald Blåtann spilte i den norske maktkampen. 2. ^ Krag fastslår at det neppe var mer enn seks av Eirikssønnene, kanskje bare fem 3. ^ Ifølge Heimskringla fikk han tilnavnet under en reise i Hardanger. En islandsk handelsmann hadde mange skinn som han ikke fikk solgt. Harald gikk bort til ham og spurte om han kunne få et skinn av ham, og det fikk han. Snart hadde alle ombord i Haralds skip skinnfeller. Etter dette gikk salget av skinnfeller så bra at halvparten som ville kjøpe skinnfell ikke fikk! Selv om dette er er en underholdende anekdote er den trolig en del av Snorres nedvurdering og bortforklaringer rundt Harald. 4. ^ Krag peker på at drápa snakker om en reise i austerveg, og antyder at Dvina / Vina er en kénning for elv generelt, og derved er verken reisen nordover eller tilnavnet forklart. 5. ^ Eirikssønnenes saga, kapittel 2 Litteratur 1. Halvdan Koht: «Harald Graafeld» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 5, 1931. 2. Claus Krag: «Harald Gråfell» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4, 2001. 3. Lars Roar Langslet: Våre konger. En vei gjennom Norgeshistorien Cappelen forlag, 2002 4. Nils-Petter Enstad: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre, Kolofon forlag, 2008 | Gråfell Eiriksson, Harald II (I12462)
|
| 341 | Harald Hårfagre Tittel: Konge av Norge Regjeringstid: ca. 872 – ca. 933 Fødselsnavn: Harald Halvdansson Fødselsdato: ca. 850 Fødested: Vestfold Bortgang: ca. 933 Dødssted: Rogaland Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild Sigurdsdatter Ektefelle(r): Se liste Barn: Se liste Harald Hårfagre (ca. 850–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta. Som konge Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt. Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende. Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll. Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre. Tilnavnet «Hårfagre» Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg. Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre». Harald Hårfagres død Da Harald var 80 år gammel, gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund. Familie og barn Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv. Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt. Med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot 1. Rørek Haraldsson 2. Sigtrygg Haraldsson 3. Frode Haraldsson 4. Torgils Haraldsson Med Åsa Håkonsdatter: 1. Guttorm Haraldsson 2. Halvdan Svarte Haraldsson 3. Halvdan Kvite Haraldsson 4. Sigrød Haraldsson Med Ragnhild Eiriksdatter: 1. Eirik Blodøks Med Svanhild Øysteinsdatter: 1. Bjørn Farmann 2. Olav Haraldsson Geirstadalf 3. Ragnar Rykkel Med Åshild Ringsdatter: 1. Ring Haraldsson 2. Dag Haraldsson 3. Gudrød Skirja 4. Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor) Med Snøfrid Svåsedatter: 1. Sigurd Haraldsson Rise 2. Halvdan Hålegg 3. Gudrød Ljome 4. Ragnvald Rettilbeine Med Tora Mosterstong 1. Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre) Eksterne lenker 1. Soga um Harald Haarfagre på norsk fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad» 2. Haralds saga Hárfagra på norrønt fra Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad» | Hårfagre Halvdansson, Harald Konge av Norge (I11988)
|
| 342 | Hauge Hvaler Den første kjente bruker var Erich, nevnt 1593/1623. Hans segl finnes ved hyllingen av prins Christian V 1610. Rasmus Torbjørnsen d. ca.1618, eide 1616/17 10½ mk. sm. i Vauer og sannsynligvis 1 bpd. 2 mk. sm. i Hauge. Han var antakelig gift 1) med Ingeborg Hauge, hvis arvinger 1616/17 eide en part i Brekke i Torsnes, som fru Inger på Den første kjente bruker var Erich, nevnt 1593/ 1623. Hans segl finnes ved hyllingen av prins Christian V 1610. Rasmus Torbjørnsend. ca. 1618, eide 1616/17 10½ mk. sm. i Vauer og sannsynligvis 1 bpd. 2 mk. sm. i Hauge. Han var antakeliggift 1) med Ingeborg Hauge, hvis arvinger 1616/17 eide en part i Brekke i Torsnes, som fru Inger på Tose rådde bygselen over. Gift 2) i 2 år med Barbara Stenersdtr. d. 1656, 70 år. Ant. dtr. av Stener Vauer. G. 2) 1621 m. Asbjørn Bentsen, se nf. Barn: I 1. Torbjørn f. 1606-12, se nf. 2. Arne, i Fredrikstad, eide (1624) 22 mk. sm. i Hauge. Antakelig var også flere av medeierne 1624, se ovf., barn eller svigerbarn av Rasmus Torbjørnsen. | Torbjørnsen, Rasmus (I4186)
|
| 343 | HUSET Plassen ble trolig ryddet tidlig på 1700-tallet og lå ned mot Visterflo, sør for Sande. Den er trolig identisk med Hestehaughuset som er nevnt i 1723. Plassen ble trolig lagt til innmarka før midten av 1800-tallet. Husmenn Peder Johannessen og Gunder Gundersen var husmenn på Hestehaughuset i 1723. De sådde da 19 t. korn, og det var fire kuer og to sauer på plassen. Peder bodde her til ca. 1760, og kona hans døde her i 1758, 73 år gammel. Gunder Gundersenovertok etter faren og brukte plassen til han døde i 1763, 76 år gammel.Barn: 1. Maria f. 1736. 2. Gunder f. 1739. 3. Jakob f. 1745. 4. Hans f. 1752. Knut Sørensen overtok sikkert etter Peder Johannessen. Knut var g.m. Ragnhild Nilsdtr. Barn: 1. Lisbet f. 1759. 2. Maren f. 1763. Ole Helgesen, g.m. Karen Jensdtr., bodde her i 1771, Kristian Nilsen, g.m. Dorte Monsdtr., er nevnt her i 1790 og Halvor Jørgensen, g.m. Helle Olsdtr. i 1792. I 1801 var plassen overtatt av Hågen Eilertsen f. ca. 1758, g.m. Berte Olsdtr. f. ca. 1735 d. 1813. Fredrik Jensen, g.m. Anne Andersdtr., bodde på «Huset ved Sande» ca. 1807-14. Barn: 1. Anders f. 1807 d.s.å. 2. Jens f. 1810. 3. Anders f. 1813. Søren Hansen, g.m. Kirstine Kristiansdtr., bodde trolig her i 1814, og i begynnelsen av 1820-åra bodde pramroer og husmann Anders Hansen, g.m. Ingeborg Svensdtr. på plassen. Simen Henriksen, g.m. Anne Andersdtr. bodde her fra 1820-åra til ut i 1840-åra, og han er den siste vi vet brukte plassen. | Gundersen Hestehaughuset, Ole (I14018)
|
| 344 | Inge Stenkilsson den eldre Inge Stenkilsson, også kalt for ‘Inge den eldre’, (død tidligst ca. 1105) var konge av Sverige senest fra 1080 til rundt 1084 og på nytt igjen fra 1087 og til rundt 1105. Inge var sønn til Stenkil. Noen kilder påstår at hans bror Halstein Stenkilsson, som blir nevnt i et brev fra paven, var medkonge en kort tid inntil 1080 da han døde. Inge Stenkilsson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga hvor han giftet seg med sin hustru Helena. Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein. Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein. Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på. Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervors saga, sier: Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes. En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil. På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt tyve bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100. En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Östergötland, men trolig var det Helena som kom herfra. De tyve gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området. Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge: «Ingo gloriosus Suetonum Rex» – Inge, svearnes ærerike konge. I et annet brev fra pave Gregorius VII i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland, «rege wisigothorum». En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga. De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. Ifølge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet ‘Margret Fredkulla’. Det siste betyr ‘Fredskvinne’. Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de to hendelsene inntraff samtidig. Hervarars sagaen forteller at «Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.» Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen. I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan III av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding. Inge den eldre var gift med Helena, som i noen kilder blir kalt for «Maer» (= mø). Barn
Kilder Jensen, O. W. (1998): Gudomlighetens tidevarv. Arkeologiska horizonter. Red. Jensen, O. W. & Karlsson, H. Stockholm. Jensen, O. W. (1999): Historiska forntider. En arkeologihistorisk studie över 1000-1600-talens idéer om forntid och antikviteter. Gotarc serie C. Arkeologiska skrifter No 29. Göteborg. Kaliff, A. (2001): Gothic Connections, Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000BC-500AD. Occasional Papers in Archaeology 26. Uppsala. Soloviev, Sergei: The History of Russia from the Most Ancient Times, 1959-1966 William, abbed av Ebelholt: Scriptores Historiae Danicae Minores, 1195 Hervors saga og Hervars och Hedreks saga, Hervors saga i svensk gjendiktning | Steinklesson, Kong Inge I av Sverige (I11450)
|
| 345 | Isach Jenssøn (ca 1695-22.1.1770), stedsønn av Anders Jacobsøn, fikk bbr. tl. 19.10.1739. Han hadde tidligere vært rydningsmann på 82 Høykleppen. G. 1727 m. Karen Olsd. (ca 1696-25.6.1776).
1. Jens, f. 1728 (her), 2. Karen, f. -31 (79 Kvitnes), 3. Anna, f. -34, d. -97, gift (1) 1759 med Erik Andersen f. 1726 Langvatn i Nord-Rana, 5 barn, og gift (2) 1773 med Otten Mikkelsen f. 1749 Dunderland i Nord-Rana, 2 barn, Anne død i 94 Nordenglien, 4. Sebor, f. -38 (Tørrbekkmoen bnr. 2 NR). | Familie: Isach Jensen / Karen Olsdatter (F1266)
|
| 346 | Iver Olsøn, sønn av Olle Olsøn, var bruker av 1 våg 1 pund 1690‑1722. G.I.m. (NN, kanskje Elen) Nilsd. fra 136 Fjelldal. Ved M 1701 var Ivar 40 år, med
1. Nils, 9 år, 2. Ole, 6 år (Kummermoen i Vefsn), 3. Henrik, 1 år. Dessuten kjennes fra skiftet etter Ivar: 4. Johanna, f. ca 1688 (147 Nerleir bnr. 4), 5. Ingeborg, f. ca ‑92 (pl. Valla‑auren), 6. Anna (41 Furuhatten). | Familie: Iver Olsen / Elen Nilsdatter (F1391)
|
| 347 | Jens Isachsøn (1728-1802), sønn av f.br., tikk bbr. dat. 6.12.1757, tl. 16.10. 58. G. 1762 m. Elisabeth Christensd. (1735-1802) fra 101 Røsså bnr. 2.
1. Isach, f. 1764, d. 1802 (Ytter Bardal i Nesna), 2. Marit, f. -65, ugift 1802 og 1823, da på 78 Brattland, 3. Christen, f. 21.5.-68 (80 Ø.Brennberg bnr. 1), 4. Ole, f. 20.1.-72 (her), 5. Elisabeth, f. 1.5.-75, 6. Karen, f. -77, skifte 1806, 7. Jens, f. 28.7.-83 (83 Brennbergfjell). Ved skiftet etter Jens og Elisabeth 1802 var boets brutto 142 0 2, gjeld og avg. 30 3 12. Bøker: Müllers postill og Det Nye Testamente. 3 roms båt, Lofotbruk. Husdyr: 1 hest, 5 kyr, 1 sau, 2 jømmer, 3 værer, 3 geiter. 2 risbit bukker. | Familie: Jens Isaksen / Elisabeth Christensdatter (F1265)
|
| 348 | Jens Iversen, (51 år i 1666), bruker 1690-ca 1700. Gift med Anne Jonsd., f. ca 1645 ("85 år" ved sin død i 1740)
1. Jon, f. ca 1682, d. 1732 (Andfiskvatnet NR), 2. Isach, f. ca -95 (her), 3. Kirsten (Fuglstad i Nesna, d. 1743), 4. Marit (G. Lille Alteren NR, ikke med bruker), død før mors skifte 1740, gift 1714 med Nils Olsen fra 87 Tybekken, 4 barn, 5. Ane (Østerdal NR). | Familie: Jens Iversen / Anne Jonsdatter (F1267)
|
| 349 | Jens Johan f.21.8.1829. Jens Johan arvet andel i Nord-Sandvær ved moras død (22.8.1843), og 2.10.1845 utstedte han bygselbrev til Johan Jenssen med kår til Paul Jordal. Ved skiftet etter faren ble Jens Johan tilkjent 65Spd i hjemmegave, dessuten 50Spd for sin andel i den solgte jekten, 60Spd for 3 års lønn, Spd.86.54 for betalte regninger (Spd.211.54) | Jenssen Grønbech, Jens Johan (I14126)
|
| 350 | Jens Olsen (1807‑14.10‑86) fra I.Brennberg bnr. 2, oppført som inderst fra 1838 og som husmann fra ‑39, men fikk husmannsseddel først 1858, dat. 3.10. G. 1835 m. Ingeborg Johansd. (1811‑8.3.1906) fra Kvitnes.
1. Malene, f. 26.1.1836 (Straumfors pl. Forsbakken), 2. Marit Zachrina, f. 17.1.‑38 (Straumsnes bnr. 2), 3. Ole, f. 20.9.‑39, d. 6.9.‑59 ugift, 4. Johannes, f. 10.9.‑41 (Sund bnr. 10). Før 1875 flyttet Jens og Ingeborg til Straumen som husmannsfolk på Kåteng. | Familie: Jens Olsen / Ingeborg Maria Johannesdatter (F1261)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.