Holmberg & Spydevold Slektsider
Notater
Treff 251 til 300 av 2,665
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 251 | Barthold Stuve, f. o. 1683, Student 1698; immatr. 19 Juli. 12 April 1704 (Supplikprot.) søger han om at blive Prokurator og meddeler, at han har studeret i 5 Aar og stedse lagt sig efter Lands Lov og Ret. 16 Juli 1708 Auditeur ved Zepelins Rgt., 2 Septbr. 1713 Politifuldmægtig i København.. (Sæll. Reg.). 9 Januar 1719 nævnes han i en Sag mellem Politimester Ernst og Torvemester Nagel, der med Slag og Skældsord havde overfaldet Ernst, hans Hustru og Broder (o: B. S.) i deres Hus. (Sæll. Reg.). Død 1720, begr. 22 Decbr. i Nikolai Kirke. | Stuve, Politifuldmægtig Barthold (I14234)
|
| 252 | Begby - Gnr. 1 bnr. 15 — Slettevold Slettevold var opprinnelig en husmannsplass under Begby. Den er nevnt, riktignok uten navn, i matrikkelen fra 1723. Der blir det oppgitt at det lå to plasser under Begby, og begge ble regnet inn under gårdens skyld. Den ene brukeren oppgis å være Ole Haraldsen. Han var gift med Berte Guttormsdatter, som bodde på Slettevold da hun døde i 1748. Ole HaraldsenGift med Berthe Guttormsdatter (ca. 1683-1743 på Slettevold, begravd 28. april), datter av Guttorm Olufsen.De er nevnt på Slettevold i 1723. Hun var søster av Kari Guttormsdatter, som hadde den andre husmannsplassen under Begby i 1723. Deres bror, Leg Guttormsen, overtok gården etter faren. Barn: 1. Jon (1710-1771 på Slettevold, begravd 24. februar). $c side 347, Haugsten. 2, Simen. Overtok Slettevold 3. Maren (1723, døpt 24. juni). Gift med Jon Halvorsen. Barn: Berthe (1755, på Lilleby. Familien var på Lilleby også i 1762. | Haraldsen Slettevold, Ole (I13637)
|
| 253 | Bergljot Håkonsdatter Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Bergljot Håkonsdatter Ektefelle Einar Tambarskjelve Far Håkon Sigurdsson Mor Tora Skagesdatter Søsken Aud Haakonsdatter, Eirik Håkonsson, Svein Håkonsson Barn Ålov Einarsdatter, Eindride Einarsson Bergljot Håkonsdatter (født før 990 – død en gang etter 1050), datter av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Tora Skagesdatter. Bergljot var søster til jarlene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson, som hersker over Norge etter at Olav Tryggvason falt ved Svolder i år 1000. Einar Tambarskjelve hadde kjempet sammen med kong Olav ved Svolder mot Eirik Håkonsson. Bergljot ble gift med Einar en gang etter år 1000[1] for å bygge en politisk allianse og forsoning. Einar var en av de mektigste høvdingene i Trøndelag og i Norge. Alliansen var av stor betydning for å holde fred i landet. Det er svært lite vi vet om Bergljot. Hun og Einar fikk to barn, datteren Ålov Einarsdatter som senere ble gift med Tord Foleson, og sønnen Eindride Einarsson.[2] Kongesagaen forteller at Einride hadde arvet morsslektas vakre trekk, og av den grunn må Bergljot ha vært anerkjent som vakker, skjønt sagaen sier det ikke direkte. Einar og Eindride blir drept av kong Harald Hardråde i 1050. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun mente slektningen Håkon Ivarsson ville hevnet drapene, dersom han hadde vært der.[3] Håkon var villig, men inngikk i stedet forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den godes datter, Ragnhild.[4] Deretter nevnes hun ikke mer. Referanser 1^ Snorre, Olav Tryggvasons saga, kap. 19 2^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 21 3^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 44 4^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 46,50 Litteratur Snorre Sturlasson, Olav Tryggvasons saga, Olav den helliges saga, Harald Hardrådes saga. I: Norges kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979 ------------------ | Håkonsdatter, Bergljot (I11891)
|
| 254 | Biografi: 1793 Fødsel Västra Sönnarslöv 8. mai 1793 1815 Alder 22 Ekteskap til: Sven Jonasson Gall, Husar Västra Sönnarslöv, Flathults Ryttartorp 3 23. nov 1815 1816 Alder 23 Fødselsdato datter: Anna Stina Svensdotter Sönnarslöv 17. juli 1816 1818 Alder 25 Fødselsdato datter: Lisa Svensdotter Västa Sönnarslöv 7. sep 1818 1821 Alder 27 Fødselsdato datter: Ingrid Svensdotter Kvidinge 3. mar 1821 1823 Alder 29 Fødselsdato datter: Christina Svensdotter Kvidinge 29. jan 1823 1825 Alder 31 Fødselsdato sønn: Carl Svensson Kvidinge 29. jan 1825 1827 Alder 33 Fødselsdato datter: Johanna Svensdotter Kvidinge 28. feb 1827 1829 Alder 36 Fødselsdato sønn: Jonas Svensson Kvidinge 14. sep 1829 1832 Alder 39 Dødsfall til ektemann: Sven Jonasson Gall, Husar Årsak: Lungsot Ullhall, Kvidinge socken 11. des 1832 1834 Alder 40 Fødselsdato sønn: Sven Jonasson Ullhall, Kvidinge 15. mar 1834 1836 Alder 43 Fødselsdato datter: Maria Svensdotter Ullhall, Kvidinge 25. juli 1836 1847 Alder 54 Dødsdato datter: Johanna Svensdotter Årsak: Lungsot Ullhall, Kvidinge 4. juli 1847 1870 Alder 77 Død Ullhall, Kvidinge 20. mai 1870 | Olofsdotter, Hanna (I14513)
|
| 255 | Biografi: Bosatt i Västra Sönnarslövs, Flathults Ryttartorp 3.Detta torp bebos av ryttare från 1740-talet. 1745 bebos torpet av Nils Persson med hustru. 1747 hustru Pärnilla 1758 – 1766 står torpet öde (från Bygdeband) Han gifter sig 1808 med Anna Stina Runström, från Öslöf i Bosarp. 1810 föds sonen Sven Petter. Faddrar vid Sven Petters dop, var bl.a. pigan Hanna Olsdotter, kan det vara samma Hanna, som han sedan gifter om sig med? En annan fadder var husaren Olof Mellberg, som var far till Hanna Oldotter. Anna Stina dör i Bosarp 1812. Sven Gall, som var husar vid Skånska Husarregementet, deltog i Napoleonkriget 1813-1814. Han gifter om sig med Hanna Oldotter 1815 och får med henne 7 barn. Efter avsked från regementet så bosatte han sig som torpare i Ullhall under Maglabys kronoägor på Söderåsen. I sista husförhörslängden (1829-1837) noteras han som "Sjuk och lungsiktig" och han avled också av lungsot. Hans patronymikon Jonasson framgår av bouppteckningen och vid den första vigseln. Uppges i husförhörslängden felaktigt vara född i Stenestads socken. Döda, Kvidinge FI:1 (1794-1861) Bild 94 https://www.myheritage.no/person-6000162_162468121_162468121/sven-jonasson-gall-husar#!info Biografi: 1785 Fødsel Norra Vram 11. juni 1785 1785 Alder Dop Norra Vram 19. juni 1785 1808 Alder 23 Ekteskap til: Anna Stina Runström Norra Vram 28. sep 1808 1810 Alder 25 Fødselsdato sønn: Sven Petter Svensson Holmberg, Skräddare Flathults Ryttartorp lll, Västra Sönnarslöv 7. aug 1810 1812 Alder 27 Dødsfall til kone: Anna Stina Runström Öslöf, Bosarp 23. juli 1812 1815 Alder 30 Ekteskap til: Hanna Olofsdotter Västra Sönnarslöv, Flathults Ryttartorp 3 23. nov 1815 1816 Alder 31 Fødselsdato datter: Anna Stina Svensdotter Sönnarslöv 17. juli 1816 1818 Alder 33 Fødselsdato datter: Lisa Svensdotter Västa Sönnarslöv 7. sep 1818 1821 Alder 35 Fødselsdato datter: Ingrid Svensdotter Kvidinge 3. mar 1821 1823 Alder 37 Fødselsdato datter: Christina Svensdotter Kvidinge 29. jan 1823 1825 Alder 39 Fødselsdato sønn: Carl Svensson Kvidinge 29. jan 1825 1827 Alder 41 Fødselsdato datter: Johanna Svensdotter Kvidinge 28. feb 1827 1829 Alder 44 Fødselsdato sønn: Jonas Svensson Kvidinge 14. sep 1829 1834 Alder 48 Fødselsdato sønn: Sven Jonasson Ullhall, Kvidinge 15. mar 1834 1836 Alder 51 Fødselsdato datter: Maria Svensdotter Ullhall, Kvidinge 25. juli 1836 1836 Alder 51 Husar Skånska Husarregementet: Generalmönsterrullor, Arkiv med löpande volymnumrering, SE/KrA/0023/0/914 (1815), bildid: A0028937_00056 Napoleonkriget 1813 och 1814 1836 Alder 51 Bosatt Flathult, Ryttartorp nr 3 1832 Alder 47 Død Årsak: Lungsot Ullhall, Kvidinge socken 11. des 1832 Begravelse 16 dec 1832 | Jonasson Gall, Husar Sven (I14511)
|
| 256 | Biografi Sven Peter Holmberg ble född i Flathults ryttartorp III, Västra Sönnarslöv, Kristianstads län, Västra Sönnarslöv CI:2 (1792-1852) Bild 59. (sønn av Husar Sven Jonasson Gall og Anna Stina Runström) Har endast hittat en anteckning i Västra Sönnarslöv, Forsby AI:3 (1822-1829) Bild 37 / sid 37 Där finns även en sockenskräddare Holmberg. Flyttar till Östra Ljungby 1829, se inflyttningsattest http://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0063395_00118 Flyttar till Ottarp, Bläsinge Gård den 25 okt 1832 Gifter sig 9 juni 1833 i Ottarp med mjölnardottern Christina Marie Otterstedt från Landskrona, se Ottarp CI:5 (1831-1861) Bild 1230 / sid 229, Detta är första gången han återfinns under namnet Holmberg. Gesäll och bejänt på Bälteberga, Ottarp, när sonen Carl Gustaf föddes 1833 Ottarp CI:5 (1831-1861) Bild 180 / sid 27 Boende i Västra Sönnarslöv på torpet Wetterdahl när Anna Carolina föds 1835 Möllare, Ivö, Beckaskogs Mölla, 1836-38, sonen Franz Fedinand föds 1837. Boendei Näsum. Östad, när sonen Anders Emanuel föds och dör 1838-39 Boende i Jämshög 1840 när dottern Maria föds och till sin död Skräddare i Jämshög Änkling 25 juni 1864 då Christina dör i lungsot. Jämshög FI:1 (1849-1873) Bild 73 / sid 130 Sven dör i lungsot 14 jan 1881 Jämshög FI:2 (1874-1895) Bild 53 / sid 49 Sven Petter antog namnet Holmberg när han började arbeta på de stora skånska godsen Bläsinge och Bälteberga. Namnet kommer troligen sig av att han i slutet av 1820-talet var lärling hos sockenskräddaren Anders Holmberg i Forsby i hemsocknen Västra Sönnarslöv. Efter några år som mjölnare och kvarnarrendator så återupptog han skräddarsysslan i och med att han flyttade med familjen till Jämshög i Blekinge 1839. Där blev han kvar till sin död 1881 https://www.myheritage.no/person-6000122_162468121_162468121/sven-petter-svensson-holmberg-skraddare | Holmberg, Skredder Sven Peter (I14502)
|
| 257 | Biografi De bodde trolig på Stenbekk, Tune. Torbjørn Andersen, Erik Torbjørnsens far brukte Stenbekk samtidig som han eide deler av Øsaker, Tune. Så Erik Torbjørnsen, drev trolig Stenbekk, mens faren hans drev Øsaker. Han brukte så Øsaker til han døde i 1746. (Tune. Gårdshistorie. 1. s. 295.) (Tune. Gårdshistorie. 2. s. 220.) | Torbjørnsen Øsaker, Erik (I2154)
|
| 258 | Bjørn Anker Spydevold (født 8. september 1918 i Sarpsborg, død 30. mars 2002 i Greåker) var en av sin tids beste norske fotballspillere[trenger referanse] og senere trener med suksess. Spydevold er mest kjent fra sin tid i Fredrikstad FK der han spilte 65 kamper og scoret 10 ganger i storhetstiden 1945-47 og 1949-54. Spydevold vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1940 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1950 (der han scoret). Videre vant han Hovedserien 1948-49, Hovedserien 1950-51 og Hovedserien 1951-52. Han representerte Norges herrelandslag i fotball (36 kamper i perioden 1945-53) og deltok i Sommer-OL 1952. Han og familien var bosatt i Greåker, og Spydevold spilte i Greåker Idrettsforening sesongen 1948 (16 kamper, 1 scoring) der han senere ble spillende trener 1954–58. Han ledet laget til opprykk til Hovedserien 1958-59, og (i sin tredje periode 1968-69) til overraskende resultater i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1969. Spydevold trente Askim Idrettsforening i 1960. Deretter ledet han Sarpsborg Fotballklubb 1961–65, de fikk andreplass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1964 og bronse i 1. divisjon fotball for herrer 1964. I sin andre periode med Sarpsborg (1970) spilte laget mot Leeds United i cupvinnercupen. Spydevold trente Fredrikstad FK 1966-67 hvilket brakte seier i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1966 og andreplass i 1. divisjon fotball for herrer 1966. Opprinnelig var han fra Hannestad i Sarpsborg der han som barn startet Idrettslaget Sparta (1928). Dette var et lag innunder Arbeidernes Idrettsforbund som vant Arbeidermesterskapet i fotball i 1938 og arrangerte landskamper der Spydevold var med. Han flyttet til Fredrikstad i 1939 og meldte da overgang til Fredrikstad FK.[1] I det sivile liv var han sveiser og arbeidet for Sarpsborg Mekaniske Verksted, Rygge Hovedflystasjon og Statens vegvesen. Han var far til fotballspillerne Thor Spydevold og Knut Spydevold, samt sangeren Bjørnar Spydevold | Spydevold, Bjørn Anker (I13879)
|
| 259 | Bjørn Jernside Gravlagt Munsö Far Ragnar Lodbrok Mor Åslaug Sigurdsdatter Barn Erik Björnsson Refil Björnsson Bjørn Jernside på Commons Bjørn Jernside, latin bier cotae ferrae, Björn Járnsíða, var en viking som herjet i Frankrike på 800-tallet. Han blir omtalt som en stor kriger i vikingtiden. Ifølge Hervarar saga og Ragnar Lodbroks saga var han en av Ragnar Lodbroks sønner, og skal ha deltatt i farens erobring av Paris. Bjørn fikk i henhold til sagaen sitt tilnavn jernside ettersom han aldri ble skadet i strid. Dette forklares med hans mors bruk av seid for å gjøre ham usårbar. Ifølge Hervarar saga fikk han Svitjod i arv fra sin far mens hans bror Sigurd Orm-i-auga arvet resten av Skandinavia. De andre Lodbrokssønnene het Sigurd Orm-i-auga, Halvdan Hvitserk, og Ivar Beinlause Ifølge sagaene skal Bjørn ha grunnlagt en ny svensk kongeætt kjent som Munsöætten/Bjørn Jernsides ætt. Ifølge Johan Peringskiöld ble Bjørn begravet i Björnshögen ved Husby på Munsö i Mälaren. Flere av hans etterkommere ble gitt navnet Bjørn. Han fikk to sønner, Refil og Erik Björnsson, og den sistnevnte skal ifølge sagaen ha arvet Svitjods tronen etter ham. Ifølge Eirik Raudes saga skal Bjørn ha hatt sønnen Aslak som skal ha vært stamfar til Torfinn Karlsevne som antas å være den første fra Norden som oppdaget Amerika[3]. Referanser ^ Njord Kane. The Vikings: The Story of a People. ^ Thomas J. Craughwell. How the Barbarian Invasions Shaped the Modern World. ^ Eirik Raudes saga, kap.7 | Ragnarsson, Bjørn (I11824)
|
| 260 | Bnr. 1 (Inr. 261) KVITNESET, landskyld 12 mark, 1838: 3 ort 22 skill., 1891: M. 2,24. 1) Rydningsmannens navn er ikke kjent. Garden står i skattelistene 1690 med ei enke som bruker. 2) Sylvester Nilssøn er oppført som bruker i M 1701.cHan var da 66 år, med en sønn
Trolig var han en enkemann som hadde giftet seg med enka etter f.br. | Sylvester (I14280)
|
| 261 | Bnr.5 Lunde Dette er den annen av de to halve Lundegårdene fra slutten av 1600-årene. Det var Jon Pedersen som hadde delt Lunde i to, slik at en av hans sønner, formodentlig Jon Jonsen, fikk det ene bruket, og hans svigersønn Anders Larsendet andre.Anders Larsen er altså første bruker her. Han var gift med Jon Pedersens datter Kirsti Jonsdatter. Anders nevnes fra 1681 og fremover til begynnelsen av 1700-tallet. I 1681-82 sies hans kones søsken å eie 10 skinn og ½ tønne malt i gården. Selv eide han da 2½ skinn og 1½ qtr. malt på. sin kones vegne. På begynnelsen av 1700-tallet synes Anders Larsen å ha delt sin andel i Lunde i to, slik at sønnen Lars overtok den ene, mens svigersønnen Christoffer fikk den andre. I 1715 nevnes Kirsti Jonsdatter som enke. | Larsen Lunde, Anders (I4075)
|
| 262 | Bnr.6 NygårdLars Andersenhar vi hørt om tidligere. Han var en sønn av Anders Larsen Lunde, som på begynnelsen av 1700-tallet synes å ha delt sin andel i Lunde i to, slik at sønnen Lars overtok den ene, mens svigersønnen Christoffer fikk den andre.Lars var to ganger gift, først med Randi Asbjørnsdatter ( d. 1726), deretter med Tor borg Olsdatter ( d. 1759). Hans sønner var bl. a. Ole og Hans. | Andersen Lunde, Lars (I4076)
|
| 263 | Bosted land: 0129 Kilen, plads PERMANENT ID: bf01058206001299 Bostednr:0129 H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Brynild Andersen 01 54 - - Mand 2. gang givt Huusmand med jord. 002 Anne Olsdatter 01 60 - - Hans kone 2. gang givt - 003 Brynild Gundersen 01 15 - - Hendes søn - - 004 Johanne Brynildsdatter 01 15 - - Hans datter - - | Andersen Øtne, Brynild (I157968)
|
| 264 | Bosted land: 0129 Kilen, plads PERMANENT ID: bf01058206001299 Bostednr:0129 H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Brynild Andersen 01 54 - - Mand 2. gang givt Huusmand med jord. 002 Anne Olsdatter 01 60 - - Hans kone 2. gang givt - 003 Brynild Gundersen 01 15 - - Hendes søn - - 004 Johanne Brynildsdatter 01 15 - - Hans datter - - | Olsdatter Isnes, Anne (I14656)
|
| 265 | Bosted land: 0129 Kilen, plads PERMANENT ID: bf01058206001299 Bostednr:0129 H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Brynild Andersen 01 54 - - Mand 2. gang givt Huusmand med jord. 002 Anne Olsdatter 01 60 - - Hans kone 2. gang givt - 003 Brynild Gundersen 01 15 - - Hendes søn - - 004 Johanne Brynildsdatter 01 15 - - Hans datter - - | Brynildsdatter, Johanne (I157975)
|
| 266 | Bosted land: 0160 Mellembye PERMANENT ID: bf01058206001544 Bostednr:0160 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Helje Madsen 01 74 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr 002 Anne Mortensdatter 01 70 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Morten Heljesen 01 35 - - Mand 1. ægteskab - 004 Jøran Nielsdatter 01 23 - - Hans kone 1. ægteskab - 005 Christian Mortensen 01 3 - - Deres søn - - 006 Anne Erichsdatter 01 8 - - Broders datter - - 007 Niels Hanssen 02 32 - - Huusb. 1. ægteskab Gaardbr. 008 Birthe Johnsdatter 02 35 - - Hans kone 1. ægteskab - 009 John Nielsen 02 6 - - Deres børn - - 010 Anne Nielsdatter 02 3 - - Deres børn - - 011 Hendrich Johannesen 03 42 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr. 012 Olau Svendsdatter 03 37 - - Hans kone 1. ægteskab - 013 Johanes Hendrichsen 03 17 - - Deres børn - - 014 Svend Hendrichsen 03 2 - - Deres børn - - 015 Annichen Hendrichsdatter 03 20 - - Deres børn Ugivt - 016 Ingeborg Hendrichsdatter 03 8 - - Deres børn - - | Hansen Øtne, Niels (I14616)
|
| 267 | Bosted land: 0160 Mellembye PERMANENT ID: bf01058206001544 Bostednr:0160 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Helje Madsen 01 74 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr 002 Anne Mortensdatter 01 70 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Morten Heljesen 01 35 - - Mand 1. ægteskab - 004 Jøran Nielsdatter 01 23 - - Hans kone 1. ægteskab - 005 Christian Mortensen 01 3 - - Deres søn - - 006 Anne Erichsdatter 01 8 - - Broders datter - - 007 Niels Hanssen 02 32 - - Huusb. 1. ægteskab Gaardbr. 008 Birthe Johnsdatter 02 35 - - Hans kone 1. ægteskab - 009 John Nielsen 02 6 - - Deres børn - - 010 Anne Nielsdatter 02 3 - - Deres børn - - 011 Hendrich Johannesen 03 42 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr. 012 Olau Svendsdatter 03 37 - - Hans kone 1. ægteskab - 013 Johanes Hendrichsen 03 17 - - Deres børn - - 014 Svend Hendrichsen 03 2 - - Deres børn - - 015 Annichen Hendrichsdatter 03 20 - - Deres børn Ugivt - 016 Ingeborg Hendrichsdatter 03 8 - - Deres børn - - | Nielsen, Jon (I14684)
|
| 268 | Bosted land: 0160 Mellembye PERMANENT ID: bf01058206001544 Bostednr:0160 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Helje Madsen 01 74 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr 002 Anne Mortensdatter 01 70 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Morten Heljesen 01 35 - - Mand 1. ægteskab - 004 Jøran Nielsdatter 01 23 - - Hans kone 1. ægteskab - 005 Christian Mortensen 01 3 - - Deres søn - - 006 Anne Erichsdatter 01 8 - - Broders datter - - 007 Niels Hanssen 02 32 - - Huusb. 1. ægteskab Gaardbr. 008 Birthe Johnsdatter 02 35 - - Hans kone 1. ægteskab - 009 John Nielsen 02 6 - - Deres børn - - 010 Anne Nielsdatter 02 3 - - Deres børn - - 011 Hendrich Johannesen 03 42 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr. 012 Olau Svendsdatter 03 37 - - Hans kone 1. ægteskab - 013 Johanes Hendrichsen 03 17 - - Deres børn - - 014 Svend Hendrichsen 03 2 - - Deres børn - - 015 Annichen Hendrichsdatter 03 20 - - Deres børn Ugivt - 016 Ingeborg Hendrichsdatter 03 8 - - Deres børn - - | Jonsdatter Gretteland, Berthe (I14617)
|
| 269 | Bosted land: 0160 Mellembye PERMANENT ID: bf01058206001544 Bostednr:0160 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Helje Madsen 01 74 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr 002 Anne Mortensdatter 01 70 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Morten Heljesen 01 35 - - Mand 1. ægteskab - 004 Jøran Nielsdatter 01 23 - - Hans kone 1. ægteskab - 005 Christian Mortensen 01 3 - - Deres søn - - 006 Anne Erichsdatter 01 8 - - Broders datter - - 007 Niels Hanssen 02 32 - - Huusb. 1. ægteskab Gaardbr. 008 Birthe Johnsdatter 02 35 - - Hans kone 1. ægteskab - 009 John Nielsen 02 6 - - Deres børn - - 010 Anne Nielsdatter 02 3 - - Deres børn - - 011 Hendrich Johannesen 03 42 - - Huusbonde 1. ægteskab Gaardbr. 012 Olau Svendsdatter 03 37 - - Hans kone 1. ægteskab - 013 Johanes Hendrichsen 03 17 - - Deres børn - - 014 Svend Hendrichsen 03 2 - - Deres børn - - 015 Annichen Hendrichsdatter 03 20 - - Deres børn Ugivt - 016 Ingeborg Hendrichsdatter 03 8 - - Deres børn - - | Nielsdatter Mellebye, Anne (I14623)
|
| 270 | Brukere (østre bruket på østre Sætre)Elling Olsen, g.m. Anne Pedersdtr. f. 1819, brukte denne delen av gården fra 1862 til 1884.Barn: 1. Johannes f. 1844. 2. Berte Marie f. 1846. 3. Matea f. 1849. 4. Julius f. 1852. 5. Augusta f. 1857. | Olsen Sætre, Elling (I13980)
|
| 271 | Brukere (østre bruket på østre Sætre) Sønnen Johannes Ellingsenovertok for kr. 3300 i 1884. Johannes var g.m. Helene Olsdtr. f. 1855.Barn: 1. Anette. 2. Emma. 3. Oline f. 1884. 4. Anton f. 1886. 5. Pauline f. 1887. 6. Ole Peder f. 1889. 7. Emil f. 1891. 8. Berte Marie f. 1892. 9. Mathea f. 1894. 10. Johan f. 1895. 11. Peder f. 1898. 12. Inger f. 1899. I 1894 kjøpte Johannes inntil det andre bruket på østre Sætre (bnr. 5), og i 1909 ble Hagan (bnr. 6) lagt inntil. I 1918 var de tre bruka på til sammen 44 mål åpen åker, 40 mål kunstig eng og 4 mål eng som ble brukt som havn. Husdyra i 1918 var 3 hester, 8 kuer, 3 ungdyr, 2 griser og 23 høner. | Ellingsen Sætre, Johannes (I13978)
|
| 272 | Brukere Bankerød Truls nevnes fra 1593. Han betalte i 1605 l mk. for leie av en kirkeku. Sammen med Peder Kjenvik takserte han 1612 løsøret til Lisbet Olsdtr. som hadde myrdet sitt barn og ble henrettet. Hun tjente Guttorm Rostad på Rolvsøy. Truls betalte 1612/13 3 mk. i 3. års lage av skylden til Borge kirke, men nevnes ikke senere. Kanskje han flyttet til Singløy? Hans datter var kanskje Ingri Trugelsdtr. d. 1681, 72 år, g. 1666 m. Lauritz Erichsen Rydningen. Anders Stenersenfra Vauer nevnes på Bankerød fra 1614 og betalte 3 mk. i3. årstage 1616/17 og 1619/20,1626, 1631/32 0,5 rd. Han eide(l624, 1638) 16 lpd. tg. i Vesterby i Hobøl, 1638 0,5 tn. makrell i Viker og 1 bpd. 4,5 bmk. sm. i Vauer.Som odelsbonde fikk han 1617 krigsutstyr. I 1614 betalte han 7 rd. i bot for «overlast med skjeldsord» mot Halvor Skjelsbu i hans egen gård. Var kirkeverge 1634-36 og døde antakelig ikke lenge etter. Ny bruker nevnes 1639. Barn:1. Stener f. 1608, se Viker.2. Anders f. ca. 1622, se Koltorp, (Ulf Helgesen var 66 år 1664, bgr. 4. s.e.på, (23.4) 1676, 84 'år. Han var antakelig innflytter og tjente 1637 på Utgård Ø. hos sin svoger Guttorm Jonsen. Fra 1639 nevnes han som bruker av Bankerød. Han eide (1645-) 1 bpd. sm. i Dypedal, 3 sk. i Lunde, Rakkestad, 1 sk. i Oppstad, Tune, 0,5 lpd. tg. i Foss, Skjeberg, hvor hans søster Anne Helgesdtr. g.m. Guttorm Jonsen Utgård Ø. eide 2,5 lpd. Var kirkeverge 1645-47. Han vitner i retten 1653 og er senere stadig lagr.m., bl.a. ved landkommisjonen 1661, m. segl mrk. V H over et bumerke. I 1660 får «Ole» Bankerød og flere bot for ikke å ha møn på tinget. I 1645 betalte han skatt for 2 personer (over 15 år), i 1664 hadde han tjenestedrengen Hendrich Guttormsen, 14 år gl., i 1666 ingen tjenere. - Gift 1641 med Kirstin Halvorsdtr., bgr. 2. s.e.på. (9.4) 1676, 70 år, gift i 35 år. - De hadde visstnok ingen barn, men en fosterdatter Gun(v)or Bjørnsdtr., d. 1676, 33 år gl., dtr. av Ulfs søster Aase Helgesdtr. fra Onsøy. Hun bleg. 1665 m. Helge Torkildsen Skjelsbu.) | Stenersen Bankerød, Anders (I630)
|
| 273 | Brukere Nordre Ryen Gulbrand Simensen brukte denne delen fra ca. 1700 til ca. 1740, da sønnen Jens Gulbrandsen overtok. Jens ble ifølge skjøte 12.10.1744 eier av 71⁄2 lisp. I 1776 solgte Jens sine 71⁄2 lisp. til svigersønnen Ole Olsen Ryen for 30 spdl. I 1777 fikk Ole bygselseddel av sogneprest Elieson pả de øvrige 71⁄2 lisp. av denne nordre halvdelen. Jens Gulbrandsen var nả død, og Ole forpliktet seg til ả gi enka Kirsten Helgesdtr. «tilbørlig opphold» sả lenge hun levde. Ole Olsen Ryen f. 1747 d. 1773, var g.m. Anne Jensdtr. Ryen, f. 1749 d. 1824. Barn: Ole f. 1771 d. ung, Johanne f. 1774, Ole f. 1776, Anna f. 1778, Nils f. 1781 d. 1809, Oleana f. 1784 d. 1785, Jens f. 1786, Kirsti f. 1789 d. 1790 og Gunder f. 1791 d. 1792. I 1835 fikk Ole Olsen skjøte pả denne nordre halvdelen for 500 spdl. av Den norske regjering. Ole lảnte hele summen av Opplysningsvesenets fond. Jordavgiften, som Ole fortsatt skulle svare til prestebordet, var 1 t. 7 skjp. 3⁄4 fjerdingkar bygg. (Ole fikk skj. pả 15 lisp.; men iflg. skj. fra 1776 eide Ole 71⁄4 lisp. Kirka mả ha overtatt parten Ole fikk skj. pả ¡ 1776). I 1838 solgte Ole til Oliver Eriksen Isnes for 1050 spdl. I 1840 kjøpte Oliver ogsả inntil det ene bruket pả den søndre halvdelen, og ble altsả eier av 3⁄4 av nordre Ryen. I 1843 solgte Oliver ifra sin part ¡ Ryenneset, og ¡ 1851 kjøpte han inntil en del av jordet ned mot elva fra bnr. 3. I 1853 kjøpte han inntil resten av jordet (skyld 20 skill). | Gulbrandsen Ryen, Jens (I158025)
|
| 274 | Brukere RYEN Simen brukte gắrden ¡ 1593, Bente er nevnt ¡ 1604 og Jon var bruker her ca. 1608-12. Gulbrand overtok ca. 1612 og brukte gảrden til begynnelsen av 1660-ảra, da sønnen Simen Gulbrandsen, f. ca. 1630, overtok. Ca. 1700 overtok sønnene Anders og Gulbrand Simensen, og gảrden ble de nœrmeste ảr delt ¡ to like bruk. Anders overtok bygsla over parten som lả til Tune prestbord, mens broren Gulbrand brukte parten som var bondegods til 1730-ảra. Delene mellom de to bruka ble ikke gảtt opp før ¡ï 1802. | Gulbrandsen Ryen, Simen (I158108)
|
| 275 | Brukere Vestre Ryen Jens Andersen var bruker her ca. 1700 - 1730, og Jon overtok bygsla etter Jens. Anders Hansen Ryenovertok bygsla midt i 1770-åra. Anders, f. 1747 d. 1831, var g.m. Eli Eskildsdtr. Alvim f. 1745 d. 1820.Barn: Hans f. 1777, Gunhild f. 1779, Ingeborg f. 1780, Eskild f. 1782, Johan f. 1784, Synnøve f. 1787 og Maria f. 1790 d.s.å. | Hansen Ryen, Anders (I14023)
|
| 276 | Brukere Vestre Sjøren (Bnr 1) Helge brukte gården til han døde her i 1723. Han var g.m. Barbro Jonsdtr., og de fikk en sønn, Jon, i 1722. Barbro f. ca. 1680 d. 1772, giftet seg igjen med Henrik Albertsen f. ca. 1692 i Skiptvet d. 1773, som bygslet gården til ca. 1760. Barn: 1. Tore f. 1727. 2. Hans f. 1729 d. 1751. 3. Helge f. 1732. Sønnen Helge Henriksen, g.m. Gunbjørg Børresdtr. Viste, bygslet gården fra ca. 1760 til ut i 1780-åra. Barn: 1. Maria f. 1760. 2. Boel f. 1762 d.s.å. 3. Halvor £. 1763. 4. Marte f. 1764. 5. Ragnhild f. 1767. Helge ble etterfulgt av Andreas Olsen, g.m. a) Mari Jørgensdtr. f. ca. 1750 d. 1795. b) Ragnhild Johannesdtr. Bjørnstad. Barn: 1. Anne f. 1783. 2. Gunhild f. 1785. 3. Helge £. 1786 d. 1796. 4. Marte f. 1790. 5. Ole f. 1792 d.s.å. 6. Ole f. 1796. 7. Marie f. 1799. 8. Johanne f. 1802 d. 1803. 9. Gunder f. 1806 d.s.å. Bruttoformuen ved skiftet i 1795 var 89 rdl., netto 47 rdl. Ved skiftet forlangte eieren, Ziegler på Holleby, at det ble avholdt åbotsforretning over hus og gjerder på vestre Sjøren. Stua, stallen og fjøset var i brukbar stand. Til reparasjon av den søndre laen med låven ville det gå med 3,5 tylft tømmer på 10 til 12 alen. Til taket ville det gå med 2,5 favn spon. Til å sette gjerdene i stand ville det gå med «400 stør og 30 aasvaand». Arbeidslønn ville til sammen utgjøre 20 rdl. Da Anders døde i 1802, blir bruket kalt «Sjøren plass» i skifteprotokollen. Bruket ble så brukt direkte under Holleby helt til 1960. Det er siden brukt sammen med de andre bruka på vestre Sjøren. | Olsen Sjøren, Andreas (I833)
|
| 277 | Brukere Vestre Sjøren (Bnr 3 og 3) Erik Sørensen var g.m. a) ? d. 1743, 65 år gammel. b) Kirsti Nilsdtr. Viste f. ca. 1710 d. 1748. c) Marte Ingemundsdtr. f. ca. 1732 d. 1804. Barn: 1. Johannes d. ung. 2. Inger f. 1722. 3. Ragnhild f. 1746. 4. Johannes f. 1761. 5. Kirsten f. 1763. 6. Søren f. 1766. Erik døde i 1789, 97 år gammel, og to år tidligere ble bygsla overtatt av Johannes Eriksen. Han skulle forpleie sine gamle foreldre, som hadde vært oppsittere her i mange år, men som på grunn av alderdom avsto gården til sønnen. Johannes f. 1761 d. 1838, var g.m. Maria Karlsdtr. Ryen f. ca. 1769 d. 1821. Barn: 1. Erik f. 1793, Toskenes. 2. Kirsti £. 1795. 3. Marie f. 1797 d. 1801. 4. Lars f. 1800. 5. Marie f. 1803. 6. Mattias f. 1805. 7. Gunhild f. 1807. Bruttoformuen ved skiftet i 1821 var 451 spådl., netto 324 spdl. Sjøleiere I 1835 ble bruket solgt til Eriks sønn, Mattias Johannessen, for 750 spdl. Han lånte hele summen i Opplysningsvesenets fond. Mattias f. 1805, var g.m. Maria Kristensdtr. Barn: 1. Johannes f. 1839. 2. Anne Dortea f. 1842 d.s.å. 3. Mattias f. 1842. 4. Kristiane f. 1844. 5. Anne Matea f. 1847. 6. Sørine f. 1849 d. 1850. 7. Olaus f. 1852. 8. Laurits f. 1853. I 1853 ble Sjørenhaugen delt mellom Mattias og sønnen Johannes. | Sørensen Sjøren, Erik (I13915)
|
| 278 | Brukere Viker 1593-1622 nevnes Oluf Viker, som eide 3 sk. i Brenne og i 1617 som odelsbonde fikk krigsutstyr. Niels Olsen på Viker bøter 1612 6 dl. for løst leiermål med Anne Amundsdtr. (Annonsdtr. ?), var skysskaffer 1615-17, kirkeverge 1627-29, bøter 1629- 30 2 dl. for noen knapholt fra et vrak som han hadde funnet og fordulgt. Niels nevnes også 1642-43, sannsynligvis fordi skattelistcne ikke var å jourført. Iver (Rydningen) nevnes 1637. Anders Stenersen Bankerød kjøpte 1638 eller før bondegodset i Viker og overlot det til sønnen Stener Andersenf. ca. 1608-12, var 56 år 1664, 64 år ved sin død, bgr. (3.12) 1676 og var da prestens medhjelper og hadde vært gift i 38 år.Var kirkeverge 1648-50. Lagr.m. 1644 m. segl mrk. S.I., men senere S.A. 1653, 1655, 1661, 1662, 1664, 1672-74. Etter sin far arvet han 1 bpd. 5 (4,5) bmk. sm. i Vauer og 16 lpd. tg. i Vesterby, Hobøl. Denne siste part omtales til 1657, men ikke ved landkommisjonen i 1661 eller senere. I Dypedal eide han 1670 4 mk. sm., og med sin hustru fikk han 11,3 sk. i Li. I 1645 betalte han skatt for 4 personer (over 15 år). I 1664/66 brukte han og sønnen Rasmus hver halvparten av Viker, som i 1667 var nedbrent og fri for skatt på grunn av denne ulykke. Gift:1638 med Siri bgr. (11.6) 1693, 74 år. Dtr. av Halvor Knudsen Li.Barn:1. Anne f. ca. 1641, g. 1668 m. Niels Mickelsen, se Li og Huser N.2. Anders bgr. 19.6. (7?) 1660, 6? eller 16? år siden påske. 3. Rasmus f. ca. 1647, 17 år 1664. Han brukte og eide halvparten av Viker, se lnr. 47, Østre Viker. 4. Olou f. ca. 1654, d. 1696, 42 år, g. 1680 m. Baard Jonsen Spjær V. 5. Hans 9 år 1665, senere ukjent. 6. Karen bgr. 7.12.1659, 8 dager gl. 7. Anders d. 1742, 81 år, 5 år 1666, se nf. Når sønnen Anders i 1664 angis å være 13 år, må det bero på en sammenblanding med den eldste sønnen av dette navn som døde 1660. 8. Hendrich var ikke fullt 1 år 1665, bgr. 2. adv. (10.12) 1676, noe over 111/2 år gl. Ole Viker eide 1665 en part i Skjetsbu. Guttorm nevnes som bruker 1678-80 sammen med Stener Andersens enke Siri. Deretter står Rasmus Stenersen som bruker til 1700, enda han flyttet til Holte ca. 1692, se lnr. 47. Broren Anders Stenersen overtok visstnok for en tid bruken av hele gården. Han var kirkeverge 1701-03 og var lagr .m. 1712 m. segl mrk. A S S. 1 1709 leverte han 1 skpd. høy og 1 tn. havre til kgl.mag., betalte 1711 skatt for sko til 8 personer og hadde en tjenestepike med årlig lønn 2 rd. I 1723 var han lagr .m. og flyttet kort etter til Svanekil, se der. Hans sønner overtok Vestre Viker, lnr. 48. | Andersen Viker, Stener (I628)
|
| 279 | Brynhild Budladatter I henhold til Volsungesaga er Brynhild datteren av Budle. Hun ble beordret til å avgjøre en kamp mellom to konger: Hjalmgunnar og Agnar. Hun vet at Odin selv foretrakk den eldre kongen Hjalmgunnar, men hun besluttet likevel for at Agnar skal være kampens seierherre. For dette dømte Odin valkyrien til å leve livet som en vanlig, dødelig kvinne, og fengslet henne i en fjerntliggende festning bak vegger av skjold på toppen av fjellet Hindarfjall i Alpene. Han dømmer henne til å sove på en sofa som var omgitt av ild og flammer inntil en mann redder henne og gifter seg med henne. Helten Sigurd Fåvnesbane («Siegfried» i Nibelungenlied), arving av Volsungætten, og den som drepte dragen Fåvne, kommer til festningen. Han vekker Brynhild ved å fjerne hennes hjelm og kutter av hennes ringbrynje. Han blir øyeblikkelig forelsket i henne og ber henne gifte seg med ham ved å gi henne den magiske ringen Andvaranaut. Han lover deretter å komme tilbake og gjøre henne til sin hustru. Han drar fra festningen og mot hoffet til Gjuke, burgunderes konge.[1] Gjukes hustru, trollkvinnen Grimhild, ønsker at Sigurd skal gifte seg med hennes datter Gudrun («Kriemhild» i Nibelungenlied), hun gir Sigurd en magisk trylledrikk som gjør at han glemmer alt om Brynhild. Sigurd gifter seg snart med Gudrun, og da Grimhild hører om Sigurds løfte til Brynhild beslutter hun gjøre den tidligere valkyrien til hustru av sønn Gunnar («Gunther» i Nibelungenlied). Gunnar drar for å fri til Brynhild, men ble forhindret av ringen av ild rundt festningen. Han forsøker å ri gjennom flammene med hesten sin, og deretter med Sigurds hest Grane, men feiler igjen. Sigurd bytter deretter skikkelse med ham og går gjennom flammene. Forkledd som Gunnar gifter han seg med Brynhild, og de blir der i tre netter, men Sigurd legger sin nakne sverd mellom dem som bevis på at han ikke tar hennes jomfrudom før han gir henne til den egentlige Gunnar. Sigurd og Gunnar får deretter sine egne skikkelser mens Brynhild tror at hun har giftet seg med Gunnar. Brynhild kaster seg på Sigurds likbål, illustrasjon av Arthur Rackham. I Diktet Brynhild på helferd fortelles det at først ble Sigurd brent, og deretter ble Brynhild lagt på en rikt dekorert vogn og så brent. Senere krangler Gudrun og Brynhild om hvilke av deres ektemenn som er den største. Brynhild skryter av at selv Sigurd ikke var modig nok til ri gjennom flammene. Gudrun avslører at det faktisk var Sigurd som red gjennom ringen av flammer, og det gjør Brynhild rasende og svartsyk over at hun er blitt lurt. Sigurd, som nå husker sannheten, forsøker å trøste henne, men uten hell. Brynhild konspirerer sin hevn for å egle Gunnar til å drepe Sigurd ved å fortelle ham at Sigurd hadde ligget med henne som en kvinne, selv om han hadde sverget at han ikke hadde gjort det. Gunnar og hans bror Hogne («Hagen» i Nibelungenlied) var altfor redde til selv å drepe Sigurd da de hadde sverget brorskap til Sigurd. De ansporet derfor sin yngre bror Guttorm til å drepe ham[2] (en del eddadikt forteller at Guttorm drepte Sigurd i skogen sør for Rhinen mens Sigurd sov[3]). Brynhild selv drepte Sigurs tre år gamle sønn, og deretter lot hun seg selv dø av egen vilje. Da Sigurds gravbål brant kastet hun seg på det – og således dro de sammen til Hel og de dødes rike. I en del eddadikt som Sigurðarkviða hin skamma beleiret Gunnar og Sigurd festningen til Atle, Brynhilds bror. Atle tilbød sin søsters hånd i ekteskap i bytte for en fred, noe Gunnar godtok. Imidlertid hadde Brynhild sverget på å gifte seg med kun Sigurd, men blir lurt til å tro at Gunnar faktisk er Sigurd.[4] I henhold til Volsungesaga fødte Brynhild en datter, Åslaug, som noe selvmotsigende skulle Sigurd være far til. Aslaug ble senere gift med Ragnar Lodbrok. Både Åslaug, også kalt «Kråka», og Ragnar Lodbrok ble viktige mytologiske figurer i den norrøne litteraturen. Referanser
| Budladatter, Brynhild (I937)
|
| 280 | Brynjulf Jonsson - Død før 1422 - Ridder.Død omkring 1420. Stamfar for Hjelmsätergrenen nevnes blant Norges riksråd 1392; kjøpte jord i Haug på Onsø i Norge 11. november 1404 og kalles da velboren mann; beseglet 'jämte brorsdotterns man fogden Jösse Eriksson (Lykke) dennes frändes Jösse Jutes morgongåvobrev 1415' Død før 7 mars 1422, da hans enke stadsfester mannens testamente av to gårder i Ingelstorp i Kräklinge sogn (Örebro?) til Riseberga kloster 'för lägerstad därest.' I henhold til «Gyldendals store konversasjonsleksikon» 1972 var Jon Havtorsons sønn Brynjulf Jonsson (død ca. 1420) anfader til adelsslekten «Roos av Hjelmsäter». (Brynj)Ulf var annen gang gift med Ingeborg Bengtsdatter. Han omtales i et brev utstedt i Oslo 20.02.1437 (DN III 739): Gift med Ingeborg Bengtsdotter - Barn: Knut Bryjulfsson Roos | Jonsen, Brynjulf Roos (I10610)
|
| 281 | Buviken Uttales bu'vika. Kommer vel av bud f., fordi her har stått en bod. Var 1723 husmannsplass under Løkkeberg - men ble i 1840 fradelt Nedgården - og betalte 2 rd. årlig avgift. Ingen utsæd. I 1681 bodde Anders Pedersenog hans bror Christen Pedersen på Nordre Sandøy.De var flyttet dit fra Strømstad og hadde her bygd en skute, som de eide sammen. Anders Pedersen var gift 1682 og bodde på Nedgårdens eier. Christen Pedersen giftet seg 1681 med Anne Jonsdtr. Store Rød. Anders Pedersen fra Strømstad, var i 1683 strandsitter og betalte 1 rd. i skatt for seg og hustru og 22 sk. for 1 ku og 3 sauer. Han døde 1701-14. Gift før 1681 i Strømstad med Anne Guddesdtr. (Godesdtr., Gautesdtr.) f. ca. 1653, bgr. 28.1.1736, 83 år. G. 2) 1715 m. Jacob Andersen, Hun solgte 9.11.1727 et stuehus på Buvik til sønnen Anders. Barn: 1. Johanne f. 1681, bgr. 29.4.1683, 1 år, 28 uker + 1 dag gl. 2. Peder g. 1706, se Utgård N. 3. Johanne(s?) fadder 1704. Johanne var pikefadder 1707. 4. Cathrine g. 14.12.1704 (trol. 14.9) m. Valentin Wulff, Halden. 5. Kirsti (Kirsten) var fadder 1712 og 1713 for Peder Andersen Utgårds barn. 7. Gudde dpt. 10.11.1689, druknet 25.2.1705 sammen med Elline Andersdtr. Gravningen. De gikk i isen da de ville gå hjem om kvelden. 8. Anniche dpt. 30.8.1696, g. 1724 m. Simon Andersen Viker. 9. Anders f. 27.7.1701, senf. 10. Torbør bgr. 27.9.1716. 11. Oleanna f. ca. 1709, g. 1733 m. Torger Andersen Urdal. Gunner Buvik var fadder på Dypedal 1699, men det er ikke klart om det var mann eller kvinne (Gunvor el.l.). Jacob Buvik som var fadder 1707 for Jon Jonsen Sandøs barn, sammen med Anne Buvik og piken Johanne Buvik, kan enten være sønn her, eller Anne Buviks senere ektefelle. Ole Buvik var husmann 1715, Jacob og Lars 1717-18 og Jacob 1719-20. Jacob Andersen Buvik er i 1723 anført som husmann under Løkkeberg, bgr. 16.5.1728. - Trol. 15.12.1715 (vigsel ikke notert) med enken Anne Gødesdtr Buvik. | Pedersen Buviken, Anders (I2033)
|
| 282 | Christine Elisabeth f.13.6.1824d.1.9.1832. | Jensdatter Grønbech, Christine Elisabeth (I14123)
|
| 283 | Christopher Andersen f.1739, konf.1756 Indre Øxningen. Kom til Tenna sammen med mora ca.1762, var ungkar da han kjøpte onkelens gård i 1767, se K. Muligens skipper som sine brødre, gm.Else Helene Grønbech fra Tofte i Brønnøy. | Andersen Tenna, Christopher (I14108)
|
| 284 | CHRISTOPHER ANDERSSEN OG ELSE HELENE HANSDATTER GRØNBECH Christopher Anderssen var f.1740 i Øksningan, foreldre: Skipper og lensmann Anders Jonsen Indre Øksningan og Maria Christophersdatter. Christopher kom til Tenna ca.1762 sammen med mora og søstera Maren Maria. Da Maria døde i 1766, eide hun 1wog 1pd 16 4/5mk i Tenden, og Christopher og Maren Maria fortsatte å drive denne gården. Da Paul Christophersens gård holdt på å gå til tvangsauksjon, prøvde vel familien å finne en akseptabel løsning, for: Ved skjøte av 22.April 1767 solgte Marias arvinger hennes gård til Pauls datter Christianna og hennes mann Elling Larssen Skar. Ved skjøte av 4.May 1767 solgte Paul 1wog 9 3/5mk av sin gård til Christopher Anderssen, 1 rorbu i Lil Flæsen (Lyngvær?) og 1 i Indre Holmen, samt at han fikk overta bygselen på to pund fra Dønnes gård. Christopher Anderssen må ha stått seg godt økonomisk, for han begynte å kjøpe opp arvedeler av gården. Ved skjøte underskrevet Sør-Herøe 10.Nov.1767 solgte Peder Jenssen Nødøen sin kones arvete andel (20 2/5mk) i gården Tenden for 20rd til hennes nevø Christopher. Ved skjøte undertegnet Tennen den 27.Nov.1767 solgte Hans Powelsen og Jens Knudsen (g.m.Ane Elisabeth Powelsdatter) boende paa gaarden Nedr Ness i Wægens fierding, deres arvede andel 20 2/5mk etter moder Beritte Christoffersdatter til unge karl Christopher Anderssen Tenden for 20nd. Ved auksjonsskjøte utstedt Tiøtøen den S.January 1778 av N.G.Brodtkorb ble Christopher eier av 2pd for 13rd16sh (auksjon avholdt på Biørns ledingebergs Marketsplats 2.July 1777 Assessor Sommers ejede andel 2pd i gaarden Tenden, hvor Christopher Anderssen ble høystbydende). Dermed var Christopher eier av til sammen 2w 1pd 2 2/5mk fiskes leie i gården Tenden. Han kjøpte også 4 2/15mk hos Lars Christian Thomassen (se H.5). Christopher finnes ofte i tingbøkene som formynder for umyndiges arv. Muligens var han jekteskipper i likhet med sine forfedre og brødre. Christopher Anderssen var f.1742 Tofte i Brønnøy, faddere: Peder Broch Angell, Mad. Margrethe Bredal, Ole Erichsen Tofte, Stina Angell Rodal, Elsebe Juul Nordhus. Elses foreldre: Hans Christensen Grønbech (1.1706 Askvoll-d.7.5.1773, 67 år) g.4.11. 1738 m. Pemille Maria Nilsdatter Walsøe (f.1716 Tofte-d.26.8. 1792), søsken: Christen, Niels, Bertel, Peder Broch, Anders og Boletta. Else Helenes ugifte onkel, Jens Grønbech, var fogd på Sør-Herøy (d.12.April 1791, nesten 83 år, boets brutto: 6097rd-1-6, gjeld og utgift: 494rd-1-1, testamente: 552rd. Else var hos onkelen da han døde, og Christopher hadde lagt ut 48rd til begravelsen. Jens Grønbech hadde bare to søsken som hadde etterlatt barn: broren Hans og søstera Magdalena g.m.prost Dominicus Nagel. Brordatter Else Helene arvet vel 280rd). Else Helene og Christopher ble g.27.6.1770. De hadde ofte besøk av hennes søsken, og bl.a. i 1771 var Boletta og Peder Grønbech Tenden fadder. Ved skiftet etter Elses far 10.6.1773 (boet var fallitt), oppholdt broren Christen seg på Tenna. Ved skiftet etter Elses mor 27.7.1793, arvet Else bare 1 blå stakk og 1 gul vatt-trøye. 1.feb.1801 bodde tre av barna hjemme, og de hadde tj.folkene: Christianna Dinisdatter 29 år, Maren Ellevsdatter 56 år og Ane Christophersdatter 64 år. Tj.pike Christianna Dinesdatter Tenden døde i 1803, 31 år (f.1772 og var Malene Sørensdatters uekte barn m. Dines Olsen, Horn i Brønnøy, se bnr.6: II). Christopher solgte gården til sønnen Hans ved skjøte av 20.9.1805 og 11.11.1811 (se bnr.6). Christopher Anderssen bodde i Hellesvik i Leirfjorden da han døde 18.8.1820, 80 år (hos dattera Else Johanna). Enke Else H.Grønbech døde på Leland i Leirfjorden 6.2.1829, 86 år (hos dattera Maria). Christopher Anderssen og Christopher Anderssen fikk 6 barn | Familie: Christopher Andersen Tenna / Else Helena Hansdatter Grønbech (F1345)
|
| 285 | Dag Eilivsson Dag Eilivsson var en norsk høvding på Bratsberg i Gjerpen rundt 1100. Han var gift med Ragnhild, datter at Skofte Ogmundsson. Dag var en av lendmennene til kong Magnus Berrføtt.[1] Sammen med sine menn fra Grenland, var Dag med Magnus Berrføtt på hærtoget til Vesterøyene i 1102–1103.[2] Da kongen ble drept, var Dag blant de siste som forlot ham.[3] Det blir også antatt at Dag var med Magnus' sønn Sigurd Jorsalfare på Jorsalferden i 1108–1111.[4] Da Dag kom tilbake til Bratsberg etter ferdene, lot han bygge kryptkirken på Kapitelberget. Han grunnla også Gimsøy kloster,[5] hvor hans datter Baugeid var den første abbedissen.[6] Sønnen til Dag, Gregorius Dagsson, ble senere en av Norges mektigste lendmenn under kong Inge Krokrygg. Referanser 1 Morkinskinna (oversatt av Kåre Flokenes): 207 2 Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 23 3 Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 25 4 Tor Kjetil Gardåsen, Thor Gundersen, Magne Kortner og Ragnar Olsen (2000). Summa Summarum - Skien i 1000 år. Skien: Forlaget Grenland. ISBN 82-91986-28-2. 5 Helle m.fl (2006): 61 6 Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 14 | Eilivsson Bratsberg, Dag (I11655)
|
| 286 | Den siste romerikskongen ble landsforvist av kong Olav Haraldsson i 1017. Hadde det ikke vært for en sviker av en storbonde på Stange, ville kong Olav aldri blitt særlig hellig, olsok ville aldri ha blitt til, og Nidarosdomen ville aldri ha blitt bygd, rett og slett fordi det ikke ville ha vært noen helgengrav å bygge kirken over. En skjebnemorgen i Eidsvoll seinhøstes 1017 reddet norgeshistorien slik vi kjenner den. RELIGIONSKRIG Hvis høsten for 997 år siden hadde gått slik lokalbefolkningen ønsket, hadde den rødhårede, feite krigerhøvdingen Olav Haraldsson Digre endt sine dager som gudsbespotter og kulturvandal. Verst var det at han nektet godtfolk sine gamle guder og gamle skikker. Bloting skulle være forbudt, og Odin og Tor skulle sulte i hjel til fordel for en Kristus i hvite gevanter som ingen verken hadde sett noe til eller skjønte noe av. SADIST Kongen på Romerike og de fire andre småkongene i innlandet hadde lovet troskap til den nye rikskongen, men det var før de så hvordan han fôr fram med sin nye gudstro. Sett med dagens øyne sto ikke Olav den hellige stort tilbake verken for dagens IS-krigere eller Henry Rinnan. - Noen lot han lemlester på hender og føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud, forteller Snorre. OPPRØR - Da han kom opp på Romerike, hadde han tre hundre våpenføre menn. Han merket snart at det ble dårligere med kristendommen dess lenger han kom opp i landet. Men han holdt fram på samme måte og omvendte hele folket til den rette tro, og ga straffer til dem som ikke ville lyde hans bud, forteller Snorre. Da gjorde romerikingene opprør. Den lokale småkongen dro til Hedmark der fem nabo-småkonger møttes i Ringsaker. Der ville de samle 1.500 mann og bli kvitt rikskongen. SVIKEREN De lokale stormennene, deriblant Kjetil Kalv som bodde på Ringnes i Stange, ble kalt til småkongene. Stormennene skulle sørg for soldater. Men Kjetil gjorde ikke som småkongene befalte. Han rodde i stedet sørover Mjøsa om natta med 40 mann. De gikk i land på Minnesund der han satt 20 mann til å passe båtene. Så dro resten videre for å varsle kongen som da var på storgården Eid der Eidsvoll kirke nå står. En kan saktens spørre hvorfor Kjetil ikke seilte nedover Minnestryken og helt inn i Holsevja der Eidsvoll stasjon nå ligger, men det gir ikke Snorre noe svar på. KIRKEN Kjetil Kalv og hans 20 soldater labbet i mørket sørover landevegen mot Eidsvoll med skjold, spyd, pil og bue. - Kjetil kom dit (til Eid) da kongen gikk fra ottesang, forteller Snorre. Da kongen fikk høre om opprøret, sendte han soldatene sine ut i området for å skaffe hester. Andre ble sendt på leting etter robåter oppover langs Vorma og i Mjøsa. - Etterpå gikk han i kirken og lot synge messe for seg, forteller Snorre. Det er første gang kirken i Eidsvoll er nevnt. LANDSFORVIST Kong Olav dro så til Ringsaker der han slett ikke var ventet. Alle fem småkongene ble tatt til fange. Én av dem ble blindet, en fikk tunga skåret ut. Romeriks-kongen, den ene Hedmarks-kongen og kongen på Hadeland ble landsforvist. - Nå var Olav den eneste som hadde kongsnavn i Norge, forteller Snorre. Fra "Den siste romerikskongen" EIDSVOLL. Øvre Romerike i sagatida, del 4. Av Jan Arne Sandholtbråten ------------ | Kalv på Ringnes, Kjetil (I11886)
|
| 287 | Dorethe Chirstine Andersdatter f.1738. g.m Joen Christophersen Bugge, Krognes i Brønnøy (fca.1738, foreldre: Christopher Joensen Krognes d.ca.1749 og Maria Henrichsdatter Bugge. Faren Christopher f.1672 Blomsøy, trolig tremenning med Dorethes mor Maria, se B.c). Dorethe og Joen oppdro hennes søstersønn Anders Tobias. Skifte etter Dorethe 4.11.1786, etter Jon Christophersen Bugge 26.3.1793 (boet var fallitt).
1. Andrea Maria, 21 år i 1786, 28 åri 1793. 2. Christopher, 20 år i 1786, 27 år i 1793, 3. Else Johanna, 9 år i 1786, 14 år i 1793. | Andersdatter Øksningen, Dorethe Chirstine (I14130)
|
| 288 | Edmund Jernside Edmund Jernside (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av angelsaksiske England fra 23. april til 30. november 1016. Han var sønn av kong Æthelred den rådville og hans første hustru, Ælfgifu av York. Edmunds styre var preget av den krig han arvet fra sin far, hans tilnavn «Jernside» ble gitt til ham «grunnet hans tapperhet» i strid imot den danske invasjonen ledet av Knut den mektige.[1] Edmund var ikke forventet å bli konge av England, men imidlertid ved 1014 hadde to eldre brødre dødd, noe som gjorde ham til den eldste mannlige arvingen. Hans far Æthelred ble beseiret og jagd fra den angelsaksiske tronen av den danske kongen Svein Tjugeskjegg i 1014, men danskekongen døde selv kun kort tid etter, noe som gjorde det mulig for Æthelred komme tilbake fra landflyktigheten i Normandie og gjenoppta kontrollen over tronen. Det skjedde ikke uten opposisjon fra de angelsaksiske stormennene som krevde en bedring av kongens samarbeidsvilje, noe Æthelred lovte, men ikke holdt. I denne prosessen ble Sveins sønn og arving, Knut, tvunget tilbake til Danmark. Der samlet han en hær for en ny dansk invasjon av England, men denne prosessen tok et år. Etter å ha gjenvunnet tronen forsøkte Æthelred og den kongelige familie å styrke sitt grep på landet med støtte fra den mektige og egenrådige Eadric Streona, svoger av Edmund. Folk i England som hadde stilt seg på danenes side i 1014 ble straffet og en del ble drept. I et tilfelle ble to brødre, Morcar og Sigeferth, drept og deres besittelser ble konfiskert. Samtidig ble sammen med Sigferths hustru Ældgyth (også skrevet Edith) fengslet av Eadric Streona. Imidlertid oppsøkte Edmund den fengslete Ældgyth, brøt henne ut av fengselet mot sin fars vilje, giftet seg med henne, og overtok hennes avdøde manns besittelser. Han ble dermed i praksis om enn uoffisielt jarl av Øst-Midlands. Knut invaderte England i august 1015. Over de neste få månedene erobret danene det meste av England. Edmund kom Æthelred til hjelp i å forsvare London. Æthelred var da allerede syk og døde den 23. april 1016, og det gjorde Edmund til konge. Det var ikke før sommeren 1016 at det meste av krigen var over: Edmund utkjempet fem slag mot danene, det siste endte i hans nederlag den 18. oktober i slaget ved Assandun. Stormennene, særlig Eadric Streona, presset på for en fredsavtale hvor England ble delt mellom Edmund og Knut. Edmund fikk landet sør for Themsen, hovedsakelig Wessex, mens Knut fikk resten. Edmund døde brått kort tid etterpå den 30. november. Han etterlot seg to sønner, Edvard og Edmund, men stormennene aksepterte Knut som konge av hele England. Edmund var den tredje av seks sønner av kong Æthelred og hans første hustru Ælfgifu. Moren var antagelig datter av jarl Thored av sørlige Northumbria. Edmunds eldre brødre var Æthelstan og Egbert (døde ca. 1005), og de yngre Ædred, Ædwig og Edgar.[1] Han hadde fire søstre, Ædgyth (eller Edith), Ælfgifu, Wulfhilda, og abbedissen av nonneklosteret Wherwell Abbey. Hans mor døde i 1002,[2] hvorpå hans far giftet seg på nytt, denne gangen med Emma av Normandie, som en dynastisk allianse med hertugen av Normandie. Han fikk to sønner med henne, Edvard og Alfred, og en datter, Godgifu (eller Goda). Edmund sto som vitne på chartere fra 993. Æthelstan og Edmund sto hverandre nært, og de følte seg antagelig truet av dronning Emmas ambisjoner for sine sønner.[3] I Vita Ædwardi Regis, helgenbiografien til deres halvbror Edvard Bekjenneren, skrevet rundt femti år senere, hevdet at da Emma var gravid med ham, lovte alle angelsaksere at om barnet ble en gutt, skulle han bli akseptert som konge, men det er retrospektiv propaganda for en senere helgenkonge.[1] Hærfører Da Svein Tjugeskjegg erobret den angelsaksiske tronen i slutten av 1013 og Æthelred flyktet til Normandie, synes det som om brødrene ikke fulgte faren, men ble værende igjen i England. Æthelstan døde i juni 1014 og etterlot til Edmund et tradisjonstungt sverd som en gang hadde tilhørt kong Offa av Mercia.[1] Brorens testamente reflekterte også den nære forbindelsen mellom brødrene og adelen i Øst-Midlands.[4] Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun noen få måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord i sitt skip som lå for anker med resten av den danske flåten i elven Trent i Gainsborough i østlige England. Hans død endret den politiske situasjonen. Æthelred fikk nyheten mens han var i Rouen. Englands jordeiere og stormenn kom sammen til witenagemot («de vises råd») for å velge ny konge.[5] De valgte Æthelred, men ikke uten bestemte betingelser, og sendte ham bud om at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, så sant han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort tidligere.» Samtidig ble det understreket at enhver dansk konge ville fra nå av være fredløs i England.[6] Æthelred erklærte at han ville være en nådig herre som ville råde bot for de ting de avskydde, og Den angelsaksiske krønike synes å oppfatte dette som en form for kontrakt mellom kongens undersåtter og kongen selv. Han ble mottatt med begeistring, men det la seg raskt da det viste seg at Æthelred ikke hadde endret seg.[7] Den danske flåten i Gainsborough hadde valgt den unge Knut som Sveins etterfølger, og han fikk mennene i Lindsey med seg for et angrep mot Æthelred. I mellomtiden var det samlet en angelsaksisk hær som dro nordover, og i henhold til Den angelsaksiske krønike "hengte og brente og drepte alle de mennesker kunne få fatt på. Knut valgte ikke å gå til kamp, men flyktet med sine menn og sine skip til Danmark mens lot mennene i Lindsey bli til deres skjebne.[8] Edmunds ekteskap Sommeren 1015 ble det samlet et stort witenagemot i Oxford. Blant deltakerne var brødrene Sigeferth og Morcar (eller Mokare), av anglo-norrøn opprinelse, sønn av Arngrim, og ledende thegner i nordlige Danelagen.[9] Deres sårbare punkt var at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013. [10] De to brødrene ble invitert til å bo hos Eadric Streona, Æthelreds svigersønn, og da de kom inn i hans stue ble de myrdet. Brødrenes menn ville ehvne dem, men måtte flykte for Eadrics menn. De søkte tilflukt i domkirkens tårn, og tårnet ble brent for å drepe dem, i henhold til William av Malmesbury.[11] Dette skjedde tilsynelatende på ordre av Æthelred som lot deres eiendeler og besittelser beslaglegges og arresterte Sigeferths unge enke Ældgyth (navnet er også oversatt til Edith) og førte henne til Malmesbury Abbey i Wiltshire hvor han hadde residens. Motivet for forbrytelsen er ukjent,[12] men bortsett fra politiske faktorer, som at Æthelred ryddet av veien forræderi, kan økonomiske som å ta kontroll over deres besittelser i Danelagen hadde vært en faktor. [13] Forbrytelsen lot seg ikke dysse ned, og kun en valgte å sette seg opp mot kongen, og det var kongens sønn. Noen uker senere kom Edmund til Malmesbury, en ung mann på rundt 24-25 år. Han forlangte å se Ældgyth, og må både fått medynk og personlig interesse for henne, såpass at han var villig til å trosse sin far og med store protester tok henne ut av fangehullet. Rett etter giftet han seg med henne og tok henne med seg til Sigeferth og Morcars områder, og besittelser overtok han dets besittelser fra faren. Som opprører mot den konge som hadde herjet dette området ble Edmund ønsket velkommen og før slutten av sommeren ble han akseptert som herre av fra folket i de fem burgher i Danelagen,[14] antagelig også Torksey og York. Opprøret mot Æthelred sikret Edmund hans egen maktbase i Øst-Midlands.[15] Med dette sørget Edmund også for å gjøre det klart at han aktet å være tronfølger til England. Æthelreds sønner med Emma av Normandie, Edvard og Alfred, var begge mindreårige, og Edmund var den eldste sønn fra første ekteskap. Edmunds handling forpurret også den ambisiøse Eadric Streonas planer. Formodentlig gjorde Edmund seg til hans fiende.[16] Samtidig gjorde Knut gjorde landgang i England med en stor hær. Danenes invasjon Knut unngikk Danelagen som sannsynlig ikke var vennlig innstilt etter at han sviktet dem sist. Han var så vidt innom Sandwich, passerte kanalen og ankret opp i Poole i Dorset. Ved slutten av året, mens danene herjet områdene i Wessex, samlet Eadric Streona styrker i Mercia, men også Edmund samlet styrker i Danelagen. De to hærene kom sammen, og Edmund og Eadric kom sammen for å diskutere slagplan. Dette møtet var ikke vellykket, og de skiltes ad før de møtte fienden. Det ble på denne tiden antatt at Eadric hadde sammensverget mot Edmund, som antydet av Florence av Worcester, [17] men uansett hva tilfelle, gikk Eadric umiddelbart etter over til Knut og ble hans undersått. Med seg hadde han de rundt førti skipene som tidligere hadde tilhørt Torkjell Høge. Innen fire måneder etter sin landgang hadde Knut fått Wessex underlagt seg, og fått de militære ressursene i Mercia under sin ledelse.[14] Edmund forsøkte på sin side å mobilisere nasjonal motstand da en hær fra et enkelt distrikt var for lite. Det ble krevd at militsen i London skulle mobiliseres og at Æthelred skulle lede den. Selv om kongen var syk av det som drepte ham noen uker senere, brakte han en kontingent av tropper sørfra, men ikke lenge etter mistenkte kongen forræderi og vendte tilbake til London, antagelig svekket i både sjel og legeme.[18] Isteden slo Edmund seg sammen med sin svoger Uhtred, jarl av Northumrbia, og deres kombinerte hærer drev rundt og herjet Cheshire, Staffordshire og Shropshire. De fremste distriktene i Mercia lå i de distriktene de dro igjennom, og det var der fienden kunne fornye sine ressurser.[14] Som svar angrep Knut Danelagen, som Edmund hadde etterlatt ubeskyttet, og videre mot Northumbria langs den store veien nord. Uhtred ble åpenbart overrasket av dette, og skyndte seg å komme seg nordover.[19] I nordlige England underkastet Uhtred seg den danske kongen, og da han ble innkalt til en sammenkomst ble han drept sammen 40 i sitt følge. I henhold til Den angelsaksiske krønike hevdet at Uhtred ble drept på råd fra Eadric Streona, men som forhatt overløpet fikk Eadric gjerne skylden for alle uforklarlige drap. Nordlige kilder slår fast at det var en mann ved navn Thurbrand som sto bak, og som siden ble drept av Uhtreds sønn Ealdred.[19] Knut satte en sterk mann i hans sted for å styre Northumbria, nordmannen Eirik Håkonsson.[19] Med nordlige England sikret var Knut fri til å erobre resten av landet. Han marsjerte sørover, unngikk kontakt med Edmunds hær i Midlands, og til sin base i Wessex og begynte forberedelsene for å flytte flåten fra Poole til Themsen og London. Edmund dro også sørover for bistå sin svekkede far med forsvaret av London. Den 23. april 1016, før den danske flåten hadde nådd Themsen, døde Æthelred, og mennene i London sammen med stormennene som hadde kommet fra landet, valgte straks Edmund som hans etterfølger. [19] Jernside: krigerkongen Kun noen få dager etter Æthelreds død var det ytterligere en forsamling ved Southampton og sverget troskap til Knut, og Knut lovte på sin side å styre rettferdig. Foruten lekmenn var det også biskoper og abbeder tilstede, og antyder at de fleste menn av betydning i Wessex forventet at Knuts seier var forstående. Edmunds første oppgave som konge var å sikre seg deres allianse på nytt, og av en kampanje hvor ingen detaljer er kjent endret de seg, og i resten av krigen kunne han kommandere militsen i Wessex. Det synes som om Knut hadde sikret seg storfolket mens Edmund appellerte til folkelige begeistring.[20] Derimot etterlot Edmunds fravær Themsen dårlig forsvart, og Knut benyttet muligheten til å la flåten seilte opp Themsen og ankom London i første halvdel av mai.[19] Knuts la byen under beleiring, blokkert både ovenfor og nedenfor Themsen, og deretter ble det gravd en dyp og bred beleiringsgrav rundt London. Alle angrep på byens forsvarsmurer ble derimot slått tilbake. Med ryktene om at Edmund nærmet seg med en hær oppga Knut beleiringen, etterlot en mindre styrke og marsjerte mot Edmunds hær i Wessex. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene.[21] Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved Sherston i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til John av Worcester holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne: Sitat Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan! Sitat – John av Worcester, Chronicon ex Chronicis[22] Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til krigen. Som dagen før fortsatte det intense slaget hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider.[23] Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe nye forsterkninger. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent med skipene med forsyninger og husdyr. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven Orwell og herjet Mercia. Utsiktene til en avgjørende seier hadde gått tapt for Knut ved å oppgi London. Kanskje av den grunn skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake. Om høsten kom danene tilbake igjen. De behersket havet, krysset utløpet av Themsen, og angrep Essex og utkanten av Mercia. Edmund som kommanderte en hær rekruttert fra hele sørlige England, fulgte danenes bevegelser, og møtte dem mot kysten av Ashington i det flate landskapet i sørøstlige Essex.[24] Slaget ved Assandun En anakronistisk framstilling av møtet mellom Knut og Edmund ved fredsavtalen. Fra Cassell's illustrated history of England, 1865. Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. Slaget ved Assandun, som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst eller Ashdon i Essex. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som Den angelsaksiske krønike uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.»[25] Florence av Worcester skildret det samme:[26] Sitat Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne[27] og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.[28] Sitat Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Mange av de angelsaksiske lederne ble drept, blant dem Ulfkell Snilling fra East Anglia. Edmund selv var på flukt igjen.[24] Han hadde fått et omdømme av en konge som viste storhet i harde tider, og hans tilnavn Jernside viste at han ble beundret og respektert av folk flest. Knuts rådgivere innså at de måtte komme til en avtale.[24] Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til Encomium Emmae organiserte Eadric et hærmøte på en øy i elven Severn nærheten av Deerhurst i Gloucestershire holdt Eadric selv hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»[29] Eadric og allierte stormenn tvang Edmund til en fredsavtale. Det ble enighet om at England skulle deles mellom Knut og Edmund. Sistnevnte fikk den minste andelen ved landet sør for Themsen, hvilket var Wessex, og alt nord for Themsen til Knut.[24] Florence av Worcester la London, Essex og East Anglia til hans andel, men det er kanskje ikke riktig. London ble Knuts undersåtter ved denne avtalen, men måtte kjøpe sin egen fred. Det var en avtale som hadde framtidige vanskeligheter med stormenn som eide landområder i både Mercia og Wessex.[30] Død Fredsavtalen holdt en måneds tid, så ramlet den sammen med at Edmund døde den 30. november 1016. Dødsfallet skjedde brått og uventet. De samtidige kildene sier ingenting om dødsårsaken, men kun fastslår at han døde. Lokaliseringen av hans død er også usikker, skjønt det er generelt akseptert at de skjedde i London framfor i Oxford hvor Henry av Huntingdon hevdet at det i hans knuslete versjon av hendelsene, som omfattet at drapet på Edmund skjedde ved gjentatte stikksår mens hans satt på do.[31] Geoffrey Gaimar på 1100-tallet har kommet med en tilsvarende versjon, men hvor drapsvåpenet var en armbrøst. En rekke andre middelalderkrøniker, inkludert Encomium Emmae Reginae, ikke nevner noe mord i det hele tatt. Det er dog mulig at Edmunds død hadde sin årsak fra de sår han muligens hadde fått fra slaget, og det kan forklare hvorfor han bøyde seg for en fredsavtale som ikke var fordelaktig for ham selv, men det er spekulasjoner. Muligheten for sykdom er også mulig, og det samme er drap. Dødsfallet var svært fordelaktig for Knut, såpass at det kunne virke som bestilt verkt. For en gangs skyld er det vanskelig å mistenke Eadric Steona som selv hadde medvirket for fredsavtalen og hadde således ikke motiv for å oppheve den.[32] Mennene i Wessex aksepterte Knut som deres konge. Edmund ble gravlagt i nærheten av sin bestefar Edgar ved Glastonbury Abbey i Somerset, men klosteret ble ødelagt under oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet. Enhver levning av et monument eller en krypt har blitt plyndret og hva som har skjedd med hans levninger er ukjent. I vurderingen av historikeren Michael Kenneth Lawson er iherdigheten til Edmunds kamp mot danene i 1016 kun overgått av Alfred den store i 871, og kontrastert av Æthelreds mislykkethet.[1] Edmunds suksess i å samle den ene hæren etter den andre antyder at hans regjering var velfungerende under kompetent lederskap fra en konge som aldri fikk sjansen til å vise sin dyktighet i fredstid. Han var «antagelig meget besluttsom, dyktig og en inspirende leder av menn.»[1] Knut besøkte hans grav ved årsdagen for hans død, og la en kappe dekorert med påfugler på den for å støtte hans frelse. Påfugler symboliserte i middelalderens ikonografi gjenoppstandelsen.[1] Etterkommere Edmund rakk å få to barn med Ældgyth, Edvard og Edmund. I henhold til John av Worcester sendte Knut dem til Olof Skötkonung, kongen av Sverige, med håp eller ordre om at de ville bli drept. Den svenske kongen sendte dem videre sammen med sin datter til fyrstedømmet Kiev. Det har siden blitt hevdet at de to guttene ble sendt til Polen og derfra havnet i Ungarn.[33] I uansett tilfelle havnet de til sist i Ungarn hvor Edmund døde, men hvor Edvard vokste opp, ble gift og fikk barn. Hva som skjedde med Ældgyth, om hun ble drept eller gikk i landsforvisning med sine barn etter Edmunds død i 1016, er ikke kjent. Edvard den landflyktige, som han ble kalt, kom til sist tilbake til England i 1057, men kun for å dø kun noen få dager etter sin ankomst.[34] Hans sønn Edgar Ætheling ble kort tid etter slaget ved Hastings i 1066 kortvarig erklært som konge, men det fikk ingen effekt da han senere måtte underkaste seg Vilhelm av Normandie. Edgar fikk et langt og begivenhetsrikt liv, slåss i opprør mot Vilhelm, slåss på samme side som Vilhelms sønn Robert Curthose på Sicilia, og fulgte ham på det første korstog, og døde til sist i England i 1126. Hans søster, Margaret, ble gift med Malcolm III av Skottland, og fikk åtte barn, flere av dem ble skotske konger. I kulturen Edmund Ironside, or War Hath Made All Friends, et elisabethansk skuespill om ham fra 1500-tallet, lenge vurdert som et meget tidlig drama av William Shakespeare.[35] Edmund ble framstilt av John Horn i den engelske TV-dramaet The Ceremony of Innocence (1970).[36] I forfatteren Justin Hills roman Shieldwall (2011), den første i en trilogi om erobringen, er Edmund av de fremste romanfigurene. Referanser ^
| av England, Edmund II Konge (I12049)
|
| 289 | Eiere og brukere Østre HalvorsrødAnders Kristensensom også var skredder, brukte østre Halvorsrød fra ca. 1830 til 1859. Anders var g.m. Mari Helene Hansdtr.Barn: 1. Karen f. 1840. 2. Ole f. 1843. 3. Arne f. 1845. 4. Oline f. 1848. I 1859 solgte Anders for 300 spdl. til Johannes Tostensen, som i 1861 solgte til Olaves Olsen for 430 spdl. Fire år seinere ble bruket overtatt av Helene Andersdtr. for 170 spdl. Hun solgte antagelig samme år til Erik Sjøllersen f. 1833 i Varteig, g.m. a) Elen Eriksdtr. f. ca. 1835. b) Andrine Aslaksdtr. f. 1845 i Rakkestad. Barn: 1. Berte f. 1858. 2. Julie f. 1862 d. 1864. 3. Julie f. 1864. 4. Grete Andrine f. 1866. 5. Anette f. 1868. 6. Julius f. 1878. 7. Hanna Emilie f. 1880. 8. Johan Arnt f. 1883. 9. Sofie f. 1886. 10. Ole Petter f. 1889. I 1865 bodde også faren Sjøller Eriksen og mora Johanne Larsdtr. hos sønnen på Halvorsrød. Erik eide også et par år det vestre bruket på Halvorsrød. 1 1877 overdro Erik bruket til døtrene Julie, Grete Andrine og Anette for kr. 1200. Men Erik fortsatte å bruke Halvorsrød til etter århundreskiftet. I 1905 ble bruket overtatt av sønnen Julius Eriksen for kr. 1220, og han solgte i 1908 til broren Johan Arnt Eriksen for samme sum. Johan Arnt f. 1883 d. 1934, var g.m. Inga Annette Haslien f. 1890 d. 1947. Barn: 1. Borghild Sofie f. 1915. 2. Mina f. 1917. 3. Randi Solveig f. 1920. | Christensen Kokkim, Anders (I13944)
|
| 290 | Eiere Vauer I 1397 eide Hvaler kirke til presten «i Vaghorn Vil ertoga bool ok serdæilis j Vaghom j Ræidars luta ii aura bool». Denne parten ble senere 1 skinn, og resten var bondegods, eid av brukerne og medarvinger. Den første kjente bruker (og eier) var Reidar, nevnt 1397. Stener Vauervar blant almuens representanter ved hyllingen av Christian IV i 1591 og nevnes også 1593/94.Hans enke var vel Maren Vauer som brukte gården 1612-1616/17 og eide 3h. Haagen Gamelsen og Udgier Gamelsdtr. eide (1616/17) 10,5 og 3,5 mk. sm., Arne Rasmussen i Fredrikstad 7 mk., Guri Huseby, Onsøy 5 mk., Gundmund Leere 2,5 mk., Karine Jens's, Fredrikstad 2 mk., Rasmus Hauge, Hvaler 10,5 mk. Stener Vauers barn:1. Peder,2. Anders, Bankerød og Viker. 3. Eline g. I) m. Arne Nielsen Spjær Ø., g. 2) m. Reer Trulsen Spjær Ø. 4. Thord eller Thore, 5. Dtr. med sønn Hans Jonsen n. 1654 som dreng hos Thore Vauer, 6. Barbara f. ca. 1586, g. 1) m. Rasmus Torbjørnsen Hauge, g. 2) 1621 m. Asbjørn Bentsen Hauge. Anders, som brukte gården 1603-12, er antakelig sønnen, som fra 1614 bodde på Bankerød og eide (1683) 1 bpd. 4,5 mk. sm. i Vauer. | Vauer, Stener (I639)
|
| 291 | Einar Tambarskjelve Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Einar Tambarskjelve Født 980 Død 1050 Ektefelle Bergljot Håkonsdatter Barn Ålov Einarsdatter, Eindride Einarsson Nasjonalitet Norge Einar Tambarskjelve (født ca. 980, død ca. 1050; norrønt Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus.[1] I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husby i Skaun sør for Trondheim.[2] I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».[3] Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031[4] og ved gjeninnsettelsen av Magnus den gode som norsk regent i 1035.[5] Slekt Ifølge Heimskringla[6] var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår fra Gimsan (Gimse i Melhus) som var sønn av Reidar. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon jarl.[7] Sønnen til Einar het også Eindride og var, ifølge en usikker kilde, gift med Sigrid Erlingsdatter, datter av Erling Skjalgsson på Sola.[8] Ifølge Snorre var Eindride gift med en annen Sigrid; datteren til Ketil Kalv og Gunnhild. Gunnhild var søster av Harald Hardråde.[9] Einar ble gift med Håkon jarls datter Bergljot – søster til ladejarlen Eirik Håkonsson og Svein jarl – og jarlene gav Einar skatteinntektene fra Orkdal.[10] Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder. Slaget ved Svolder Ifølge sagaen[11] skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000. I Snorres skildring fra slaget (Olav Tryggvasons saga - som på dette punkt ikke kan verifiseres gjennom andre kilder) heter det:«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter – : 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»[12] Einar skiftet side etter slaget. Einar seilte med skipet Ormen Lange som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk, tilbake til Trondheimen.[trenger referanse] Det er imidlertid sannsynlig at Einar ikke var med i dette slaget. Legendariske saga om Olav den Hellige, som er skrevet tidligere enn Snorri Sturlason og Odd Munk Snorrisons sagaer om Olav Tryggvason, forteller nemlig anekdoten om buen som brast i et annet slag, og da med Eirik Jarls bror, Svein, som den tapende kongen. Som gift med Eirik Håkonsson jarls søster, er det usannsynlig at Einar skulle delta i et slag og kjempe mot svogeren Eirik. En samtidig kilde til slaget ved Svolder, Hallfred Vandrædaskalds kvad om Olav Tyggvason, nevner heller ingenting om at Olav Tryggvason skal ha hatt et hærfølge fra Trøndelag. Det er derfor sannsynlig at den kjente anekdoten om buen som brast stammer fra slaget ved Nesjar, der Einar deltok sammen med sin andre svoger Svein jarl. Anekdoten beskriver da sannsynligvis Einar og Svein under slaget ved Nesjar, og ikke Einar og Olav Tryggvason under slaget ved Svolder.[13] Politisk liv Einar sto i opposisjon til Olav den hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen[14] måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg. Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands,[15] men kom tilbake og forlikte seg med Olav.[16] Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i Uttrøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av ham.[17] Einar deltok ikke i slaget på Stiklestad; sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut.[18] Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.[19] Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson.[20] Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.[21] Einar Tambarskjelve steller med liket til kong Magnus. Tegning av Wilhelm Wetlesen fra 1898 eller 1899 Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 hjem Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme.[22] Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, og han dominerte helt i Trøndelag. På kant med Harald Hårdråde Einar kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget.[23] Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. "Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene ; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem." [24] Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene.[25] Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen.[26] Ifølge sagatradisjonen[27] ble likene deres jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den gode. Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.[trenger referanse] I Harald Hardrådes saga er det også inkludert et kvad diktet av Harald Hardråde selv, om Einar.[28] Dette er den eneste samtidige kilden som finnes om Einar.[13] Kilder Snorres Heimskringla – skrevet i 1220-årene. Ågrip, en kort gammelnorsk kongesaga skrevet om lag 1190. Johan Nordahl Brun Einer Tambarskielver, et skuespill i fem opptog Odd Snorresson. Soga om Olav Tryggvason : etter Odd munk Snorreson. Ved Magnus Rindal. Samlaget, 1977 (Norrøne bokverk ; 46). ISBN 82-521-0720-6. Skrevet på 1190-tallet. Historia Norvegiæ og Tjodrek munks Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium – begge små, latinske sagaverk om de eldste norske kongene. Morkinskinna Flateyarbok Saxo Grammaticus, Gesta Danorum Håkon Ivarssons saga. København, 1952. Se også: Edvard Bull d.e.. «Håkon Ivarssons saga» I Edda 1927, s. 33–44 Merete Røskaft. «Fra hedendom til kristendom : litt om samfunnsforhold og religion i ei brytningstid». I: Gauldalsminne 1993. Ronald Nygård – Sagabygda Melhus. Andreas Holmsen. Norges historie : fra de eldste tider til 1660. Universitetsforlaget, 1977 ISBN 82-00-03244-2. Først utgitt 1939 Erik Gunnes. Norges historie. 2. Rikssamling og kristning, ca. 800-1177. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03422-1 Gustav Storm. I Historisk tidsskrift 1900. Olav Skevik mfl Trøndelags historie. 1. Landskapet blir landsdel : fram til 1350. Tapir forlag, 2005. ISBN 82-519-2001-9 Claus Krag. Einar Eindridesson Tambarskjelve i Norsk biografisk leksikon Referanser 1^ Saxo Grammaticus, Gesta Danorum (Danesaga), Kbnh. 1924, bd 1, s 519 2^ Snorre Sturlason, Olav den helliges saga, kap 39 3^ Olav den helliges saga, kap. 21 4^ Olav den helliges saga, kap. 241, 244 5^ Olav den helliges saga, kap. 251 6^ Snorre Sturlason, Sagaen om Håkon jarl, kap 9 7^ Olav Tryggvasons saga, kap 40 8^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgssons datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid Erlingsdatter er ukjent i eldre kilder. 9^ Harald Hardrådes saga, kap. 40 10^ Olav den helliges saga, kap. 21 11^ Olav Trygvasons saga, kap. 94 12^ Olav Trygvasons saga, kap. 108. Saxos Danesaga (som ble skrevet før Heimskringla) gjengir også denne historien. 13^ a b Krag, Claus. (2009, 13. februar). Einar Eindridesson Tambarskjelve. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 25. januar 2017. 14^ Olav den helliges saga, kap. 50 15^ Ifølge Snorre var Einar i Sverige, jfr. Olav den helliges saga, kap. 56 16^ Olav den helliges saga, kap. 115 17^ Olav den helliges saga, kap. 121 18^ Olav den helliges saga, kap. 194 19^ Olav den helliges saga, kap. 241 20^ Olav den helliges saga, kap. 244 21^ Olav den helliges saga, kap. 247-248 22^ Olav den helliges saga, kap. 251 23^ Harald Hardrådes saga, kap. 29 24^ Hovde, Ole. «Heimskringla : Harald Hardrådes saga». www.olhov.net. Besøkt 28. mars 2017. 25^ Harald Hardrådes saga, kap. 44 26^ Harald Hardrådes saga, kap, 44 27^ Harald Hardrådes saga, kap. 44 28^ Harald Hardrådes saga, kap. 43 | Eindridesson, Einar (I11890)
|
| 292 | Eindride Einarsson Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Eindride Einarsson (død 1050) var sønn av Einar Tambarskjelve og Bergljot Håkonsdatter. Einar var en av de mest innflytelsesrike bondehøvdingene i Trøndelag første halvdel av 1000-tallet, og Bergljot var datter av ladejarlen Håkon Sigurdsson[1]. Eindride var gift med Sigrid Kjetilsdatter, datter til Kjetil Kalv og Gunhild, som var søsterdatter til kong Harald Hardråde[2]. Eindride nevnes i sagalitteraturen stort sett i sammenheng med sin far, Einar, som var sentral i de rikspolitiske spørsmålene, spesielt etter Olav den helliges død i 1030. Einar var den som i 1035 sammen med Kalv Arnesson dro til Gardarike og hentet Olav den helliges sønn Magnus den gode og fikk ham utropt til konge. Senere kom Einar på kant med kong Harald Hardråde, og Einar og Eindride ble drept av kongen i 1050.[3] Referanser 1^ Snorre Sturlason, Olav den helliges saga, kap 21 2^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 40 3^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap 44 ---------------- | Einarsson, Eindride (I11881)
|
| 293 | Eirik 1 Haraldsson Blodøks Konge LEVETID - KOMMENTAR Født ca. 895, fødested ukjent; Død 954 eller 952 i England Foreldre: Kong Harald1 Hårfagre (død ca. 932) og dronning Ragnhild Eriksdatter. Gift med Gunnhild, antakelig datter av den danske konge Gorm den gamle. Far til Harald 2 Gråfell (ca. 935–ca. 970), Gamle Eiriksson (død ca. 960) Ragnfred Eiriksson Eirik Blodøks var konge i Norge en kort tid i første halvdel av 900-tallet. Etter at han var blitt fordrevet fra landet på grunn av sitt harde styre, var han senere, i kortere eller lengre tid, konge av York (norrønt Jorvik) i Nordøst-England. Harald Hårfagre skal ha hatt en rekke sønner. Kongesagaene navngir til sammen over 20, men det kan være usikkert om alle disse virkelig var Haralds sønner. Blant de rundt 10 utvilsomme er Eirik, og av alle sønnene skal han ha vært den eneste dronningfødte. Dette gjorde Eirik til den fremste av brødrene, og det var følgelig hans byrd, ikke at han skal ha vært eldst (vi vet ikke hvilket nummer i rekken han var), som var avgjørende da faren gav ham en stilling fremfor de andre. Forholdet mellom Eirik og brødrene ble dårlig. Dette synes i det minste i noen grad å henge sammen med at faren forfulgte motstridende mål i sin dynastipolitikk. For å hindre ufred og samtidig foreta en rettferdig fordeling av det han etterlot seg, i samsvar med vanlige regler for arv, sørget han for at alle sønnene fikk kongsnavn og også rike i den landsdelen hvor hver enkelt vokste opp. Men samtidig ville Harald opprettholde enheten i riket ved å gjøre Eirik til overkonge over brødrene. Han gjorde også Eirik til medregent de siste år av sitt liv. Alt dette innebar i virkeligheten samling og splittelse på én gang, og lyktes ikke. Det er de senere kongesagaene, og særlig Snorre, som gjør rede for denne ordningen, og da nærmest som en statsrettslig konstruksjon. Vi kan ikke vite hvor gjennomtenkt Haralds løsning var, og hvor mye den gav seg selv som følge av rådende maktforhold. De enkle fakta – at alle sønnene fikk kongsnavn samtidig som Eirik ble farens etterfølger – synes likevel å stå fast. Eiriks væpnede aksjoner mot brødrene kostet flere av dem livet, og skal ha gitt ham tilnavnet “blodøks”. Navnet er belagt på Eiriks egen tid i vers av Øyvind Skaldespiller og Egil Skallagrimsson. Førstnevnte kaller Eiriks sønner, få år etter farens død, for “den kvasse Blodøks' hevnere”, og i et vers Egil diktet mens Eirik ennå levde, nevner han en kamp han utkjempet med “sønnen til Blodøks”. Tilnavnet er nevnt i de fleste sagaene, men én av dem, Fagrskinna, forklarer det på en annen måte, som følge av det ry Eirik vant på vikingferder. Eiriks samlede regjeringstid ble kort, ca. fem år, det vil si bare to–tre år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren. Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv. Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, og Hofuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet. Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap: Enda så mye Eiriks dronning, Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig. Den latinske Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm. Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje. Hans etterfølger som norsk konge ble halvbroren Håkon, som særlig støttet seg på ladejarlen Sigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig i Egilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen og Egil Skallagrimsson. Flere av Egils vers om Eirik og sønnene hans preges av en intens motvilje, og Egil kaller kongen for “folkeundertrykker” og “lovbryter”. Samtidig gir Egil i et vers uttrykk for at det er Gunnhild som er den onde ånd bak Eiriks lovbrudd. Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge. Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940. I Den angelsaksiske krønike er Eirik nevnt som northumbrisk konge i York 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag. 948 ble vikingriket i York angrepet av Wessex-kongen Eadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobre Northumbria idet Eirik falt 954. Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–52, slik P. Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften “Ericus Rex” – som Eirik lot slå mens han var konge i York. Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender av Håkon den gode og Sigurd jarl. I denne sammenhengen lar sagaene moren, Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene ble Eirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen av Harald Gråfells kongedømme 961, støttet av den danske kongen Harald Blåtann. Etter Eirik Blodøks' død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde, Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog i Valhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bare Fagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad, Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge. Kilder og litteratur Fagrskinna Snorre Sturlason: Heimskringla G. Storm (red.): Monumenta historica Norvegiæ,1880 (bl.a. Historia Norvegiæ og Theodoricus monachus) Finnur Jónsson (red.): Den norsk-islandske skjaldedigtning,B. Rettet tekst, bd. 1, København 1912 f. H. Koht: biografi i NBL1,bd. 3, 1926 d.s.: “Når levde Harald Hårfagre og sønene hans?”, i HT,bd. 27, 1927, s.146–169 Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT,bd. 47, 1968, s. 15–34 E. M. Stenton: Anglo-Saxon England,Oxford 1975 D. Whitelock (red.): English Historical Documents,vol. 1, London 1979 K. von See: “Zwei eddische Preislieder: Eiríksmál und Hákonarmál”, i d.s.: Edda, Saga, Skaldendichtung. Aufsätze zur skandinavischen Literatur des Mittelalter,Heidelberg 1981, s. 318–328 P. Sawyer: “The Last Scandinavian Kings of York”, i Northern History,vol. 31, 1995, s. 39–44 | Blodøks Haraldsson, Eirik I Konge av Norge (I11990)
|
| 294 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Gottorm (I12460)
|
| 295 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Gorm Gamle (I12459)
|
| 296 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr. Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Erling (I12458)
|
| 297 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Gudrød (I12461)
|
| 298 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Gråfell Eiriksson, Harald II (I12462)
|
| 299 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Co-ruler of Orkney, Ragnfred (I12464)
|
| 300 | Eirikssønnene Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg. Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse] Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]: Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955 Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953 Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969 Ragnfrød Eiriksson, død 982 Erling Eiriksson, død 963 Gudrød Eiriksson, død 966 Sigurd Sleva, død 964 Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4] Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5] Referanser 1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark. 2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5. 3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44 4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 | Eiriksson, Ragnvald (I12465)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.