Holmberg & Spydevold Slektsider

Treff 2,451 til 2,500 av 2,665

#	Notater	Linket til
2451	Sverige och Finland under 1600- och tidiga 1700-talet Korpral var ursprungligen en betydligt högre grad och under 1600- och 1700-talen normalt den högsta graden som kunde uppnås av indelta soldater. I den karolinska armén förde korpralen befäl över ett korpralskap på 24 man vilket var indelat i fyra rotar med 6 man vardera. Inom artilleriet användes titeln konstapel för denna grad.	Sylvén, Sven (I2811)
2452	Sverre Sigurdsson Personalia Tittel: Konge av Norge Regjeringstid: 1177–1202 Fødselsdato: ca. 1151 Fødested: Kirkjubøur på Færøyene Bortgang: 9. mars 1202 Dødssted: Bjørgvin Foreldre: Angivelig Sigurd Munn og Gunnhild Ektefelle(r): Margrete Eiriksdatter Barn: Kristin Sverresdotter Sigurd Lavard Cecilia Sverresdotter Ingebjørg Sverresdotter Håkon	Sigurdsson, Sverre 1 (I11211)
2453	Sverre Sigurdsson (født ca. 1151 på Færøyene, død mars 1202 i Bjørgvin var konge av Norge fra 1177 til sin død. Han er den konge i middelalderen som man kommer tettest inn på gjennom kildene, hovedsakelig gjennom Sverres saga. Sverre hevdet selv å være kongssønn, og ble akseptert som dette av sine støttespillere og store deler av befolkningen. Han styrte landet i en hektisk fase av borgerkrigene, og la grunnlaget for en kongsætt, Sverre-ætten som styrte landet inntil den døde ut på mannssiden i 1319. Kildene Sverre bestilte selv Sverres saga fra den islandske abbeden Karl Jónsson. Sagaen forteller at kongen i årene 1185–1188 selv bestemte hva som skal skulle skrives. Denne delen av sagaen blir kalt Grýla, «skremsel», fordi den forteller om Sverres voksende makt. Det er uklart hvor Grýla slutter og resten av sagaen begynner, men det antas gjerne at det som menes er hans livsberetning fram til og med de første to årene i Norge, 1177 og 1178. I denne delen av sagaen får man vite mye om Sverres tanker, noe som kan tyde på at han selv deltok i skrivingen; senere i beretningen ses hendelsene mer utenfra. Antagelig førte Karl Jónsson selv sagaen fram til Sverres død, men den kan ha blitt fullført av en annen. Dersom det var Karl Jónsson som sto for det hele var den ferdig før hans død i 1213, ellers var den ferdig senest i løpet av 1220-åra. Her skiller den seg dramatisk fra Heimskringla, som ble ført i pennen langt etter hendelsene som beskrives. Se senere sagaene er skrevet etter mønster av Sverres saga, som bestillingsverk nedtegnet tett opp mot hendelsene. Dette betyr at faktaopplysninger omkring datoer, steder og hvem som var tilstede ved hendelser sannsynligvis ligger tettere opp mot virkeligheten enn i Heimskringla, men det ga også større grunn til å gjøre omskrivninger av politiske årsaker når det gjelder motiver, styrkeforhold mellom fiender og annet. Den senere delen av sagaen gir inntrykk av å være mer balansert enn Grýla. I stridsskriftet En tale mot biskopene fra 1190-åra kommer Sverres dyktige bruk av propaganda klart fram. Talen ble holdt av ham selv eller en i hans nærmeste krets. Det er her også interessant at man får den andre siden av saken presentert gjennom kirkelige dokumenter, hos Saxo Grammaticus og hos engelske krønikører som må ha fått sin informasjon fra kirkelig hold. Fra motstandernes side skriver den nevnte Saxo Grammaticus nokså mye om Sverre, blant annet en del som trekker Sigurd Munns farskap i tvil. Det finnes også en del kirkelige dokumenter, blant annet omkring hans bannlysning. Slekt Sverre hevdet selv at han var sønn av Sigurd Munn og Gunnhild. Dette er det største stridsspørsmålet omkring ham, og det handler rett og slett om hvem han var. Var han en kongssønn som kom hjem og krevde sitt rike, eller var han en bløffmaker som tilranet seg makten? Påstanden kommer klart fram i Grýla. Moren skal ha vært ei vestnorsk kvinne ved navn Gunnhild, som var gift med kammakeren Unas. Han ble regnet som Sverres far, og virket trolig i Bergen. Som femåring ble Sverre sendt til Unas bror Roe, som var biskop på Færøyene. Han skal ha blitt presteviet, men dette passet ikke for ham. Først da han var 24 år gammel kom moren til Færøyene og fortalte at Sigurd Munn var hans far. Årsaken til at hun valgte å gjøre dette var at hun under en reise til Roma hadde blitt pålagt det som bot av sin skriftefar. Grýla forteller ikke noe om hvordan Gunnhild og Sigurd Munn skal ha møtt hverandre. Enkelte ting kan kontrolleres, og da faller ikke alle fakta på plass. Roe ble ikke biskop på Færøyene før fem år etter at Sverre skal ha kommet dit; dette kan dog unnskyldes med at Sverre var et barn da han kom og hadde sett Roe som biskop det meste av sitt liv. Prestevigselen virker også underlig, da minstealderen var tretti år. Det kan ha blitt gjort et unntak, men noe slikt kunne man tenke seg ble nevnt. En mulighet, som enkelte andre ting i sagaen også peker mot, er at Sverre var født tidligere enn 1151. Da oppstår det problem at Sigurd Munn det året var atten år gammel, og det er grenser for hvor langt man kan skyve Sverres fødsel bakover før farskapet blir umulig. Det er også underlig at sagaen ikke nevner at han må ha fått sønnene Sigurd og Håkon og døtrene Cecilia og Ingebjørg allerede mens han var på Færøyene. Saxo hevder at Sigurd Lavard opprinnelig het Unas, etter Gunnhilds ektemann, men om dette er sant eller kirkelig propaganda vet man ikke. Ut fra de kilder som finnes er det ikke mulig å avgjøre sikkert om Sverre var Sigurd Munns sønn eller ikke. Blant historikere har synet vært delt, med noen på den ene og noen på den andre siden, og et flertall som lar spørsmålet være åpent. Det er flere muligheter som må vurderes enn ekte kongssønn eller svindler, for Sverres historie kan også være sann i den forstand at moren kan ha løyet om farskapet, og Sverre trodde på det. I så fall var tronkravet basert på løgn, men Sverre handlet i god tro. Middelalderens syn på falsknerier er også et annet enn det vi har i dag. Sverre hevdet å ha en guddommelig rett til tronen, et kall til å styre Norge, og dette ville overstyre eventuelle skrupler mot å lage falske slektsbånd. Det man uansett hvilken mening man har om Sverres opphav må forholde seg til er at kravet ble akseptert av nok mennesker med nok makt til at det ble den rådende sannhet i samtiden, og i lang tid etter da senere konger støttet seg på Sverres linje når de krevde tronen. Dersom det stemmer at han var Sigurd Munns sønn betyr dette også at han var i slekt med en rekke andre sentrale personer. Uavhengig av om det stemmer eller ikke ble han regnet som slektning av disse. Han var da brorsønn av Brigida Haraldsdotter, halvbror til Håkon Herdebrei, Sigurd Sigurdsson Markusfostre, Eirik Sigurdsson jarl og Cecilia Sigurdsdotter. Av disse nevner kildene spesielt at Cecilia støttet Sverres påstand om å være Sigurd Munns sønn og hennes halvbror. Sverre hadde før 1176 samkvem med ei ukjent kvinne, trolig av færøysk opphav. Han hadde også muligens et forhold til Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margrete Eriksdotter, datter av Erik den hellige av Sverige. Han fikk sønnene Sigurd Sverresson Lavard og Håkon III Sverreson, og døtrene Kristin Sverresdotter, Cecilia Sverresdotter og Ingebjørg Sverresdotter. Bare Kristin var datter av Sverres dronning Margrete, mens de andre var født utenfor ekteskap. Hun ble gjennom slektskapet til både Sverre og Erik den hellige en viktig brikke i spillet om allianser og legitimitet for tronkrav. Sverres liv Sverres tidlige liv er det allerede nevnt en del om under avsnittet om hans slekt, og det er ikke mye mer som er kjent om dette annet enn sagaens ofte tvilsomme beretninger. Han skal ha forlatt Færøyene i 1176, da Magnus Erlingsson styrte sammen med faren Erling Skakke. Sverre reiste langs kysten fra Nidaros til Konghelle for å samle støtte for sitt krav om medkongedømme, men lyktes ikke. I Sverige møtte han den mektige jarlen Birger Brosa som var gift med Sigurd Munns søster Brigida. Heller ikke her fikk han støtte, for Birger hadde valgt å støtte opprørsflokken birkebeinerne under Øystein Møyla. Det var under dette oppholdet i Sverige han traff Cecilia, som tok ham imot som halvbror men som hadde liten annen støtte å gi ham. Åpningen for Sverre ble Øystein Møylas fall i slaget ved Re i 1177. Han knyttet seg da til birkebeinerne og ble med Birger Brosas støtte deres leder[1]. Det var ikke mye igjen av flokken da, bare omkring 70 mann. De hyllet Sverre som konge, men selv Sverres saga forteller at dette var noe de gjorde motstrebende. Sverre var altså på dette tidspunkt en konge uten land med omkring 70 motvillige undersåtter. Det sagaen forteller om de to første årene med birkebeinerne, i Grýla, har et eventyrpreg. Det er guddommelig inngripen og overnaturlig styrke som gjør den lille flokken i stand til å seire over motstandere som har langt flere menn under våpen. Men at de hadde framgang må være riktig. Man kan derfor tenke seg dels at fiendene de møtte ikke var så overlegne, for krigføring på denne tiden var ofte preget av mindre sammenstøt mellom små flokker. Videre er det mulig at birkebeinernes antall vokste nokså raskt, uten at dette nevnes. I borgerkrigstida ble mange trukket til slike flokker, og et par seiere ville lokke nye tilhengere. Det er heller ikke til å komme utenom at Sverre innførte nye strategier i krigføringen, ikke minst gjennom sin skikk med å angripe i løs formasjon der hver mann kunne hevde seg, framfor den tradisjonelle fylkingen der mennene sto i tette skjoldborger. Denne offensive framgangsmåten ser ut til å ha lykkes ved mange anledninger. Krigføringen i denne første tiden bærer preg av det vi i dag vil kalle geriljataktikk. Etterhvert som birkebeinerflokken vokste fikk den gjennom disse små sammenstøtene mye erfaring, og flokken ble etterhvert en godt trent hær. Rekrutteringen kan også ha gått lettere enn for motstanderen fordi Sverre i motsetning til Erling Skakke var mild mot de han beseiret. Under bondeopprøret i Viken i 1200 skal han under kampene i Oslo ha gitt samme mann grid (nåde) tre ganger, og hver gang gikk bonden tilbake til kampen. Først den fjerde gangen han ble tatt til fange var kongens tålmodighet brukt opp og bonden måtte bøte med livet. Støtten fra Birger Brosa var viktig for Sverre. Den utvidet seg også til å omfatte svenskekongen Knut Erikssons støtte, da Erling Skakke og kong Magnus allierte seg med danskekongen Valdemar. I 1185 ble denne alliansen beseglet gjennom ekteskapet mellom Sverre og kong Knut Erikssons søster Margrete. Sverre holdt seg lenge tett mot Sverige, for der kunne han finne sikre steder å slå leir. Men han siktet seg også raskt inn mot Trøndelag som et sted hvor han kunne vinne folket over til sin side[2]. Erling Skakke var rett nok alliert med erkebiskop Øystein Erlendsson, men blant trønderne var han ikke populær. Sverre vant noen seiere over Magnus Erlingsson, og i 1177 ble han hyllet som konge på Øyrating. Høsten 1178 tok han Nidaros, og dette ble en tid hans viktigste maktbase. Men allerede i 1179 trakk han seg ut. Her skiller krigføringen på Sverres tid seg fra senere tider krigføring; man oppga uten videre byer, og festningskrigføring er nesten ukjent med unntak av beleiringen av Tunsberg i 1201. Det er usikkert om Sverre virkelig rømte fra byen eller om det var en planlagt finte, men utfallet ble at han i juni 1179 kom overraskende på Erling og Magnus' menn. Med en tallmessig noe underlegen styrke seiret han i slaget på Kalvskinnet utenfor Nidaros. Erling Skakke falt sammen med flere lendmenn og hirdmenn, og Magnus måtte rømme. Her klarte Sverre også å få seg en flåte, da Magnus måtte etterlate de fleste av sine skip. Sverre tok igjen tilhold i Nidaros, og etter slaget på Kalvskinnet regnet stadig flere i Trøndelag ham som den rette konge. I resten av landet var det Magnus som sto sterkest, og birkebeinerne var svake både på Vestlandet, i Opplandene og i Viken. Magnus hadde også muligheter til å hente hjelp fra Danmark, mens Sverre hadde begrensede muligheter for å få forsterkninger. Begge brukte leidangen for å hente inn hærer, og slagene skal nå ha blitt så store at det var flere tusen på hver side. De to ledet sine hærer på svært forskjellig måte. Magnus ledet i spissen av fylkingen, mens Sverre valgte en ny framgangsmåte, der han var mobil på hest og ledet fra bak linjene. Han ble kritisert for dette og kalt feig, og sagaen forteller flere ganger om bitende tilsvar på Sverre på slikt. Det ser ut til at han fant seg i det fordi han så nytten i å kommandere hæren på en slik måte framfor å gå først mot fienden uten noen mulighet for å kontrollere begivenhetene. Han endret også krigføringen til sjøs ved å bygge større skip. Sjøslag hadde normalt blitt utkjempet som landslag med skipene festet til hverandre, men Sverre bygde større skip som ikke så lett kunne bordes. Dette ser ut til å henge sammen med at han la mer vekt på å bygge festninger enn tidligere, selv om festningskrigføring som nevnt ikke ble vanlig før etter hans død. Under slaget på Ilevollene i 1180 led Magnus igjen nederlag. Erkebiskop Øystein dro til England, mens Magnus flyktet til Danmark. Vinteren 1182–1183 var Sverre borte fra Nidaros, og Magnus kom da tilbake og tok hele hans flåte. Stillingen snudde seg igjen allerede sommeren 1183, da Sverre skiftet taktikk til sjøs og angrep med små skip. Magnus mistet da sin flåte i slaget ved Bergen. De to møttes for siste gang sommeren 1184, i slaget ved Fimreite ved Sogndalsfjorden. Sverre hadde bare fjorten skip mens Magnus hadde tjueseks, men Sverres enorme skip Mariasuden motsto angrepene. Sverre var også her en mobil hærfører, som styrte slaget fra en småbåt. Birkebeinerne gikk systematisk fram og ryddet Magnus skip, inntil Magnus selv falt. Sverre hadde nå makten i riket, og han kunne også være noenlunde trygg i Bergen. Men særlig i Viken oppsto det flere opprørsflokker. Disse hadde kongsemner med tronkrav som var minst like tvilsomme som Sverres. Den første store flokken var kuvlungene, ledet av Jon Kuvlung. Disse ble overvunnet i slaget ved Bergen i 1188, som var et vendepunkt på Vestlandet. Sverre ble nå sett som en befrier som sikret området mot ufredsmenn fra Viken. Han begynte nå å få regelmessige skattebetalinger fra Vestlandet, og trengte ikke lenger brannskatte bygder slik som før. Forholdet til kirken var anstrengt etter erkebiskop Øysteins flukt. Han kom tilbake i 1183 og var lenge mest fokusert på byggingen av Nidarosdomen og andre kirkelige affærer. Det virker som om det var en uutalt fredsavtale mellom erkebiskop og konge en tid. I 1189 ble Øystein etterfulgt av Eirik Ivarsson. Konge og erkebiskop utstedte en landefredsforordning sammen dette eller det neste året. Problemet kom da erkebiskop Eirik nektet å krone Sverre uten pavelige godkjenning, mens Sverre samtidig nektet å anerkjenne en avtale inngått mellom erkebiskop Øystein og Erling Skakke om full sølvkurs i bøter til erkebiskopen. Han ville også, i tråd med Frostatingsloven, kutte ned på erkebiskopens følge under visitasreiser. Eirik forholdt seg til de privilegier som var gitt 1153/1154 da erkebispesetet ble oppretta og under Magnus Erlingsson. Det ble så ille mellom de to at erkebiskop Eirik i 1190 flyktet til erkebiskopen i Lund. Både Eirik og Sverre henvendte seg til paven[3], men det skulle ta fire år før det kom svar på grunn av et paveskifte. I mellomtiden kom en ny utvikling i Norge, der Oslo-bispen Nikolas Arnesson kom på banen. Biskop Nikolas hadde også tidligere vært involvert i kamp mot Sverre; han deltok på Magnus' side i den krigen. Han skal ha trukket i trådene da øyskjeggene gjorde opprør mot Sverre i 1193. De tok Viken, men ble selv overvunnet i slaget i Florvåg i 1194. Sommeren 1195 tvang Sverre biskop Nikolas til å krone seg i Bergen. Men like etter kom svaret fra paven; Celestin III støttet erkebiskop Eirik fullt ut. Sverre ble truet med bannlysning om han ikke respekterte dette. Erkebiskop Eirik reagerte straks med å lyse Sverre i bann, og det samme gjaldt biskopene som hadde deltatt ved kroningen[4]. De ble kalt til erkebiskopen for å gjøre rede for seg. Sverre nektet å anerkjenne svaret fra paven, og hevdet det var et rykte fra danene. Han hevdet senere å ha fått brev fra paven som løste bannet, men kirkelige dokumenter viser at disse var falske[5]. Hele den delen av landet som støttet Sverre ble satt under interdikt, det vil si en kollektiv bannlysning med forbud mot kirkelige tjenester. I hvor stor grad dette ble overholdt er uvisst, for mange prester støttet Sverre mens biskopene sto mot ham og forlot landet. I 1196 ble den kirkelige motstanden organisert i opprørsflokken baglerne, ledet av Nikolas Arnesson. De trakk fram Inge Magnusson som kongsemne. Han skal ha vært sønn av Magnus Erlingsson, og selv om han nok ikke trakk så mange til flokken fikk baglerne stor støtte i Viken og på Opplandene. De klarte å ta Nidaros i 1197 og brant under biskop Nikolas' ledelse Bjørgvin i 1198. Sverre satte inn leidangsstyrker, og herjet hardt i Viken. Vinteren 1199–1200 satt Sverre i Oslo, og det brøt da ut bondeopprør. Han ble angrepet i Oslo, og det var harde kamper. Etter at opprøret var slått ned hentet Sverre inn leidangssytker fra Vestlandet, og i løpet av 1201 hadde han jaget baglerne fra Viken. Reidar Sendemann ble beleiret i Tunsberg. Baglerne måtte trekke seg opp til Opplandene, og klarte ikke å komme Reidar til unnsetning, slik at det siste store baglerfestet i Viken måtte overgi seg omkring nyttår det året. Sverre kontrollerte etter dette hele landet unntatt Opplandene, der han egentlig aldri hadde full kontroll. Som konge la han vekt på å ha fått kongsnavnet etter Guds nåde. Tidligere hadde man tenkt mer på det som «av kirkens nåde», men Sverre kuttet dette mellomleddet og hevdet også at han som konge sto over kirken. Sagaen hevder at Olav den hellige sto på Sverres side, et bånd som ga legitimitet til hans styre. I hans styre av landet skiller han seg, med unntak av forholdet til kirken, ikke så veldig fra Magnus Erlingsson. Enkelte ting ble videre utviklet, men det går klare linjer fra Magnus' bruk av riksmøter, bruk av syslemenn og omdanning av leidangen til ordinær skatt. Kongsmakten ble styrket på bekostning av lokale maktpersoner blant bøndene. De eldre storættene ble også svekket, og kimen ble lagt for et tjenestearistokrati. Under beleiringen av Tunsberg hadde Sverre blitt syk, og han ble verre på veien tilbake til Bergen. 8. eller 9. mars 1202 døde han i sin borg der. Han ble gravlagt i muren mellom koret og den søndre inngangen til Kristkirken.	Sigurdsson, Sverre 1 (I11211)
2454	Sverre was raised in the Faeroe Islands. His mother was married to Unas the Comb Maker, but when he got older she told him he was really the son of Sigurd Munn. So Sverre went to Norway to claim the throne. He joined the Birchlegs against King Magnus V. Sigurd obtained the support of Birger Brosa (also an ancestor of Frida Rage) by asking that his son, Filip become the Norwegian Jarl (a position much like present day prime minister). Sverre was a good orator but also had troubles with the church, as he felt that the king should have control over the church, rather than the other way around. Sverre was succeeded by his son, Haakan III. Sverre Sigurdsson of Norway 591,598 Born: Cir 1149-1151, Faroe Islands Married (2): 1185 Died: 9 Mar 1202, Bergen, Norway Another name for Sverre was Sverrir. General Notes: SVERRE SIGURDSSON, king of Norway (1177-1202) and one of thebest-known figures in medieval Norwegian history. By expanding thepower of the monarchy and limiting the privileges of the church, heprovoked civil uprisings that were not quelled until 1217. The son of Gunnhild, a Norwegian woman married to a Faroe Islands man,Sverrir was ordained priest at an unusually early age. After hismother told him that he was actually the son of the former Norwegianking Sigurd II, however, he left for Norway (1174) to claim thethrone. By 1177 he had become leader of the Birchlegs, rivals of theincumbent ruler Magnus V. A skillful military leader, Sverrir wasproclaimed king in the Trondheim region and soundly defeated theforces of Magnus in 1179. He became sole king of Norway in 1184 afterhis troops defeated and killed Magnus. Sverrir made peace with the exiled archbishop Eystein Erlendsson, asupporter of Magnus V, after Eystein's return to Norway in 1183.Sverrir's assertion of royal power to elect bishops and his demand fora reduction in the archbishop's personal armed forces, however,alienated Eystein's successor, Erik Ivarsson, who refused to crownSverrir and fled to Denmark with many of the nation's bishops in 1190.The remaining bishops crowned Sverrir in 1194 but were laterexcommunicated along with the king by Pope Innocent III. To thedenunciations of the pope and the interdict under which he had beenplaced Sverrir responded with his "Speech Against the Bishop," theclearest argument of the time in favour of secular paramountcy overthe church. In 1196 the dissident bishop of Oslo, Nicholas Arnesson, joined forceswith the exiled archbishop Erik Ivarsson and returned to Norway with afleet, precipitating the Crosier War, a rebellion of the Crosiers, agroup headed by religious and secular leaders opposed to Sverrir'secclesiastical and administrative reforms. Nicholas gained control ofmuch of eastern Norway, won the support of the labouring classes, andthreatened to advance on the inland territory held by Sverrir beforesuffering serious reverses in 1199. By 1202 Sverrir had defeated theCrosier opposition, but civil war continued after his death. He wassucceeded by his son Haakon III, who made peace with the church butdied in 1204, only two years after assuming office. An account of Sverrir's life is given in the Icelandic narrativeSverris saga. Kong Sverre dominerte den politiske og militære scenen i Norge gjennomhele sin 25-årige aktive periode. Norges sentrale politiske historie idenne epoken er Sverres historie. Om Sverre vet vi mer enn om noeannet norsk middelaldermenneske. Likevel har historikerne aldri blittlei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? Med dette har de ment:Hvem var han sønn til? Det kan vi aldri få sikkert svar på, og detkunne være fristende å si at det kan være det samme; men det villevære galt. For å forstå Sverre, er det nødvendig å drøfte spørsmålet.Og det er nødvendig for å forstå tiden. Først et riss av det man med sikkerhet vet om Sverre. Han dukket opp iNorge i 1176. Straks etter, i 1177, slo han seg i lag medbirkebeinene. Det var den profesjonelle krigerflokken som hadde fulgtden nyss falne kong Øystein Møyla. Sverre sa seg å være sønn av kongSigurd Munn, ble leder for birkebeinene og tok straks kongsnavn. Etterdet hadde han stor fremgang, men oppnådde aldri å bli uomtvistet ellerubestridt enekonge. Om Sverres opphav vet vi det han selv fortalte, det som er nedskreveti den sagaen som ble forfattet eller i hvert fall påbegynt i hans egenlevetid. Etter denne fortellingen skulle han være født i Norge i 1151.Hans mor var en vestlandsk kvinne som hette Gunhild. Hun var gift medUnas kammaker, som ble holdt for å være far til Sverre. Bror av Unasvar Roe, som ble biskop på Færøyene i 1161. Sverre ble sendt tilfostring hos Roe, 5 år gammel. Der ble han opplært og viet til prest. Sverre vil så ha det til at Gunhild på sine eldre dager kom ianfektelse over Sverres unnfangelse. Hun reiste til paven i Roma ogskriftet. Paven påla henne å fortelle Sverre at han i virkelighetenvar sønn av Sigurd Munn. Og i 1175 reiste hun til Færøyene og fortalteSverre at han var kongssønn. Av denne historien er noe etter alt å dømme rett, blant annet det somsies om morsætten, oppfostringen og prestevigselen. Noe er påviseliggalt, som når det sies at Roe var bisp da Sverre var 5 år; det ble hanminst fem år senere. Resten av historien er mer eller mindre utrolig,uten at det er mulig å føre definitivt bevis. Noen av de viktigsteforhold som gjør historien usannsynlig skal nevnes: Kong Sigurd Munn var født i 1133, eller meget kort før. Han kan daneppe ha satt barn til verden før tidligst i 1148-49. Etter sagaensopplysninger skal Sverre ha vært presteviet før 1175. Etterkirkeretten skulle han da ha vært minst 30 år, eller født før 1145, daSigurd Munn var 12 år gammel. Når ikke dette alene feller Sverres sak,er det fordi kirkeretten kan ha vært brutt. Utrolig tvers igjennom er Roma-ferden til kammakerens kone, pavenspersonlige inngripen og det pålegg han skal ha gitt henne. Det minsteher er at i Roma oppholdt det seg på denne tid ingen pave. Den pavensom den norske kirken holdt seg til, Alexander 3., oppholdt seg lengersør i Italia, i Agnani, Segni og Frentino. Viktigere er at 10 årtidligere hadde kirken i Norge fått innført den regel at bareektefødte kongssønner hadde arverett til kronen. Pavelig medvirkningtil å få flere kongelige bastarter fram i lyset er derfor megetusannsynlig, mildt talt. Flere av de urimelige trekk i Sverres historie skal ikke omtales. Deter ikke nødvendig. For det viktige er at det overhodet ikke finnesnoen grunn til å tro at Sverre skulle være sønn til Sigurd Munn.Heller ikke Sverres påstand gir noen slik grunn. Videre er det ikkenoen grunn til å mene at Sverre selv på noen måte kan ha kommet til åtro at han var kongssønn, slik enkelte har hevdet. Og slett ikke erdet grunn til å mene at en bevisst forfalskning fra Sverres sideskulle være merkelig, eller kaste uheldig lys over Sverres moral.Iallfall ikke om man måler Sverre med den eneste rimelige målestokk,den praksis man finner hos tidens respektable folk. Og det er den sombelyser både Sverre og tiden. I borgerkrigenes mylder kan man, senest fra 1130-årene, merkefremveksten av to hovedgrupperinger blant de verdslige stormennene.Den ene hadde søkt fremgang ved oppslutning om kong Sigurd Jorsalfaresetterkommere. Den andre støttet Harald Gille og hans avkom. Fra førstav fantes det ikke klare geografiske skillelinjer mellomstormannsgrupperingene. Etter sagaen hadde likevel allerede MagnusBlinde, sønn til Sigurd Jorsalfare, sine fleste tilhengere iTrøndelag. Etter Magnus Blindes katastrofale nederlag i 1135 og fall mot HaraldGilles sønner i 1139, var oppslutning om Sigurd Jorsalfares linjeforeløpig blitt umulig. Stormennene var henvist til å dannegrupperinger omkring Harald Gilles sønner. Det vokste frem enstormannsgruppering med trøndersk tyngdepunkt omkring de toHarald-sønnene Sigurd Munn og Øystein. En annen gruppering samlet segom deres bror Inge Krokrygg. Den siste var mest knyttet til Viken ogVestlandet. Den ledende mann innen Inge-partiet ble i 1161 den sørvestlandskelendmannen Erling Skakke, etter at både kong Inge selv og hans fremstemann, Gregorius Dagsson, var falt. Erlings fem år gamle sønn Magnus,dattersønn til Sigurd Jorsalfare, legemliggjorde muligheten for åforene det nyere Inge-partiet med de tradisjonelle krefter som ennåhelst støttet Sigurd Jorsalfares etterkommere. Slik blelendmannssønnen Magnus i en prekær situasjon tatt til konge i 1161, ogdet skjedde med kirkens tilslutning. I 1176 dro Sverre til Norge for å kreve sin rett til tronen. I Sverigeble han og endel av Birkebeinerne mottatt av jarlen Birger Brosa.Etter Øystein Møylas død ble Sverre nytt kongsemne for birkebeinene.De tok seg til Nidaros hvor Sverre ble hyldet på Øretinget som Norgeskonge den 13.03.1177. Det var alliansen omkring Magnus, nå 21 år gammel, hans aldrende farErling jarl og kirkelederen erkebisp Øystein, som automatisk bleSverres fiender da han reiste merket i 1177. Alliansen var nå blittformidabel, den omfattet det meste av landets eldgamle aristokrati. I 1179 falt Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson, og i 1180led Magnus selv nederlag og falt i 1184. Etter at birkebeinene hadde beseiret heklungene i 1184, tok kuvlungeneopp kampen. Jon Kuvlung, angivelig sønn til Inge Krokrygg, blekongehyllet på Haugating i 1185 og styrte i Viken inntil han falt i etslag mot birkebeinene i Bergen i 1188. Tre mindre reisninger påØstlandet i årene 1189-91 (Sigurd Brennas flokk 1189, vårbelgflokken1189-90, breiskjeggflokken 1190-91, hver med sitt kongsemne) ble slåttned av bønder og bymenn i Viken. Deres kongsemne, Sigurd, angiveligsønn av Magnus Erlingsson, ble kongehyllet på Haugating. Øyskjeggenesatte seg fast på Vestlandet, men ble beseiret av birkebeinene i etslag ved Florvåg ved Bergen i 1194, der Sigurd falt. Erkebiskop Øystein støttet kong Magnus til 1180. Etter Magnus'nederlag på Ilevollen, gikk han tre år i landflyktighet i England. Denandre norske kirkelederen i Sverres kongstid, Eirik Ivarsson som bleerkebiskop i 1188, søkte allerede etter to år tilflukt hos erkebiskopAbsalon i Lund, også han på grunn av strid med Sverre. Eirik bleværende i utlandet for resten av Sverres tid. Sverre hadde banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet. Menenhver makthaver, likegyldig i hvor høy grad han bygger sin stillingpå makt, vil ha et behov for å søke legitimitet. Kroningen, som forførste gang i Norge og Norden fant sted da Magnus Erlingsson blekronet i 1163 (eller 1164), ga kongen en styrket, oververdsliglegitimitet. Kroningen symboliserte Guds godkjennelse av kongen.Sverre hadde flere meget sterke grunner til å forsøke å bli kronet.Viktigst var kanskje at kroningen måtte utføres av kirkensrepresentanter. Kirkens menn fikk derfor, på grunn av dengud-anerkjente stilling kroningen medførte, større vanskeligheter medåpent å motarbeide ham som kronet konge. Kroningen av Sverre ble møttmed argumenter som at han hadde brutt sitt presteløfte, og at han varbigamist. Sverre satt likevel så mye inn på å bli kronet at han i 1194angivelig truet biskop Nikolas til å foreta handlingen. De andrenorske biskopene var også til stede og samtykket, bortsett fraerkebiskopen som var i Danmark. Samme år lyste erkebiskopen Sverre i bann med tilslutning av paveCelestin 3. Senest i 1199 hadde alle de andre norske biskopene ogsåforlatt landet og sluttet seg til erkebiskopen i Danmark. Om de ikkehadde gjort dette, ville de blitt bannlyst av en ny pave, Innocens 3.Det er ikke tvil om at bannlysningen av Sverre fra 1194 til hans død,skapte store vanskeligheter for ham. I 1196 ble Inge, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, kongsemne forden nydannede baglerflokken under ledelse av biskop Nikolas. Inge blekongehyllet på Borgarting samme år. Baglerne behersket Viken ogOpplandene (første baglerkrig 1196-1202). På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen IngeMagnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers helekystlandet fra Stad til innløpet av Trondheimsfjorden. På sittdødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnenHåkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkons mor var Astrid Roesdatter. I 1185 giftet han seg med Margareta,datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209. Sverre døde i Bergen 09.03.1202 og ble bisatt i Kristkirken i Bergen.Samme år ble Inge felt av bønder på Helgøya i Mjøsa. 1. Acceded; Cir 1177-1184. King of Norway. Sverre married Astrid Roesdatter, daughter of Roe and Unknown. Sverre also married Margareta of Sweden, daughter of Erik IX den Hellige Sverkersson Sweden and Christina Bjørnsdatter, in 1185.(Margareta of Sweden died in 1209.)	Sigurdsson, King of Norway, Sverre (Sverken) (I11702)
2455	Swedish King Aun (also known as Edmund the Old) sacrificed one of his sons to Odin every ten years in order to prolong his life. After he had sacrificed nine sons and attained to the age of 190, his subjects would not have him sacrifice any more and he died of old age. (Wikipdia says he had 9 sons.) Sønn av Jorund. Han ble også kalt Aun eller Åne og var svensk konge eller Edmund den gamle.	Jorundsson, Aun (On, Ane) (I12427)
2456	Syver Sørensen bosatt på Klavestad i Skjeberg	Sørensen Klavestad, Syver (I3933)
2457	Sønn av Ole Andersen (ca 1613- ca 1680) eller Lars Pedersen som begge bygslet hele eller deler av bruket.	Peder Refsahl (I968)
2458	Sønn fra Jelsnes gård, døde tidlig.	Mathissen Jelsnes, Erik (I755)
2459	Sønnen Anders Syversen overtok som leilending i 1804 (bs. 27.2.1804). Anders, f. 1782 d. 1846, var g.m. a) Maria Klausdtr., f. ca. 1781 d. 1804. b) Kristiane Olsdtr. Alvim. Barn: dødf. pike 1804, Marte f. 1806 d.s.å., Ole f. 1807 d. 1808, Ole f. 1809 d.s.å., Ole f. 1816 d. 1817, Lars f. 1818, Marie f. 1820 og Gjermund f. 1824 d. 1841.	Syversen Brevig, Anders (I1455)
2460	Sønnen Kristian Simensen etterfulgte faren. Kristian f. 1760 d. l 827, var g.m. Anne Hansdtr. Høydal, f. 1772 d. 1829. Barn: Simon f. 1793 d.s.å., Hans f. 1794 d. 1809, Elen f. 1797 og Anne f. 1899 d. 1802. Dattera Elen Kristiansdtr. f. 1797 d. 1850, og svigersønnen Erlend Johannessen fra Strømshaug i Råde, f. ca. 1790 d. 1839, overtok etter Kristian og Anne. De giftet seg i 1817 og flyttet da innpå Ryen. Barn: Hans f. 1818 d. 1844, Gunhild Marie f. 1820, Kristian f. 1823, Inger Sofie f. 1825, Andreas f. 1829, Johannes f. 1835 og Anne Syrena f. 1837. I 1833 ble Elen og Erlend sjøleiere, og året etter solgte de halve bruket til skoleholder Lars Iversen. Av innjordet skulle Lars Iversen ha den østre eller øvre parten, om ble kalt Sand. Delet gikk fra berget på lagården og nord til delegjerdet til Ole Ryen, 9 alen vest for en stokkebrønn. Treet ble delt slik at Lars Iversen fikk den østre eller øvre del, som grenset opp til Sand. Lagården ble liggende på Lars Iversens part. Jordet, som ble kalt Enga og lå ned til elva, ble delt i en østre og vestre del, og Lars skulle ha den østre delen. Lars skulle også ha østdelen av jordstykket Haugen. Erlend skulle beholde «det oppdyrkede stykket Næset kaldet», mens Lars Iversen skulle ha «den oppdyrkede og innhegnede strekning kaldet Dalene». Delet i skogen gikk fra Dalene og over til Langmyr. Lars skulle ha den søndre delen, og han skulle også ha skogen på østsida av Kongeveien ned mot Radet. Stuebygningen skulle inntil videre brukes av begge brukerne. Erlend skulle ha den søndre stua og kammerset i nordenden. Kjøkkenet skulle de ha sammen. Lagården ble delt slik at Erlend beholdt den søndre delen med lade, fjøs og skyke, og Lars fikk den nordre delen med lade og to staller. Låven skulle de ha sammen. Erlend fikk smia, og denne skulle han flytte når Lars forlangte det. Bruket hadde en dam sammen med Ole Ryen, og både Erlend og Lars skulle få bruke dammen. Lars var g.m. Grete Marie Andersdtr., og de fikk sønnene Johan Andreas og Peter Gustav i 1835 og 1837. Erlend beholdt parten som fikk bnr. 3, mens Lars Iversens part ble i 1840 lagt til den nordre halvdelen av gården.	Simensen Ryen, Kristian (I2280)
2461	Sønnen Erik Syversen, g.m. Johanne Pedersdtr., overtok da mora døde i 1818. Barn: 1. Mattis f. 1804. 2. Kirstine f. 1809. 3. Syver f. 1813 d.s.å. 4. Kari f. 1815. 5. Syver f. 1819, Trøskeholtet. 6. Peder f. 1826. Omkring 1820 ble gården overtatt av Gunder Hansen (ikke tgl. skj.). Gunder var g.m. Eli Simensdtr. Barn: 1. Simen f. 1821. 2. Gunder f. 1823. I 1829 ble gården solgt ved auksjon for 1240 spdl. til Simen Jensen Greåker, som samme år solgte for 700 spdl. til Lars Johannessen, g.m. Anne Sofie Olsdtr. f. 1796 d. 1860. Barn: 1. Marie f. 1828. 2. Johannes f. 1830. 3. Nils f. 1832. Lars døde i 1834. (Tune D1 s 319)	Syversen Kattekross, Erich (I1392)
2462	Sønnen Rasmus Tostensen overtok etter foreldrene, og i 1750-åra ble bygsla overtatt av Ole Jensen f. ca. 1727, g.m. Tore Jensdtr. f. 1732 d. 1775. Barn: 1. Anders f. ca. 1753, Sjøren. 2. Marte f. 1755. 3. Mari f. 1757. 5. Johannes f. 1761 d. 1762. 4. Anna f. 1760 d.s.å. 6. Johannes f. 1762, Holen. 7. Jon f. 1765. 8. Torbjørn f. 1768. 9. Jens f. 1771 d. 1772. 10. Erik f. 1773.	Tostensen, Gårdbruker Rasmus (I2198)
2463	Sønnen skipper Andreas Larsen Bjølstad, gift-1845 med Marie Christine Caroline Berggrav, solgte i 1836 huset for 180 daler til Hans Henriksen (1791-1847), en fraktemann fra Trosvikstranden. Ved skifte i 1847 ble eiendommen utlagt enken Mette Syversdatter. Ved hennes død solgtes huset i 1871 til skipper J. Edvardsen. for 600 daler. Deretter ble i 1873 «d/s selskapet Trip» eier, og fra dette solgtes eiendommen i 1928 til Jacob Berthelsen og K. W. Eriksen. - Det drives nå motorverksted og båtslipp på eiendommen. Nåværende eier er J. Berthelsen A/S (b.nr. 3 av skyld 13 øre). Ovennevnte Andreas Bjølstad ( 1806-88) hadde først vært gift med Inger Marie Holm (d. 1844) fra Torsnes. Av hans barn ble datteren Laura Cathrine (f. 1837) gift i 1861 med lege Christian Munch. Deres sønn var maleren Edvard Munch. Videre hadde Andreas Bjølstad sønnen Niels Alfred (f. 1847), gift 1888 med Karen Helene Bugge og havnefoged i Fredrikstad. Det var også andre barn. Nabotomten (t.nr. 1) er også av forholdsvis gammel opprinnelse. Lars Bjølstads arvinger solgte i 1835 til kaptein Peter Grenner, hvis enke i 1856 solgte til konsul Jens Thiis. I 1860 solgtes den av Jens Thiis til skipper Kreutz som i 1867 solgte videre til skipper Anders Wallee, etter hvem skipper Hans M. Jensen ble eier i 1884. I 1891 kjøpte kjøpmann E. Wahl eiendommen og delte den i to, hvorav skipper M. Skjøre1i overtok den ene. I 1924 ble ingeniør Bjarne Aas eier. Han frasolgte en del av tomten til E. H. Hagen (bolighuset) og resten i 1953 til Hans, Jan og Øivind Elgbeim (nå fabrikkeiendom).	Bjølstad, Andreas Larsen (I12906)
2464	Sønnen Tord overtok Skjeggenes, og yngste datteren Kari Paulsdtr. overtok Flåtukken. Tord fikk Skjeggenes i hjemmegave av foreldrene da han giftet seg med Kari Halvorsdtr. Tårneby i 1680, og i skiftet etter Paul Tordsen i 1697, står det at Flåtukken odelsgods skulle gå uavkortet til de to yngste døtrene, Anne og Kari. Eldste datter Barbro fikk penger i hjemmegave i stedet for jordegods, da hun giftet seg med Søren Stensen Brøtmet. I 1700 solgte Anne og hennes mann Hans Andersen på Hellesjø hennes del i Flåtukken til den yngste søsteren Kari og hennes mann Arve Knutsen Oppsal N fra Rødenes, for 60 rdl. Arve er nevnt på Flåtukken både i manntallet 1701 og i skoskatten 1711. I 1707 ble han dømt til å bøte 20 lodd sølv for oppsetsighet mot øvrigheten, da han nektet å avlegge ed i en slagsmålssak. Arve og Kari hadde tre døtre: Anne, gift med sin fetter Knut Olsen Oppsal Søndre i Rødenes, Ingeborg, gift med Anders Tollefsen Kolstad og Marie f. ca. 1694 d. 1756 på Flåtukken, neste bruker.	Paulsen Skjeggenes, Tord (I13472)
2465	Sønnen Tord overtok Skjeggenes, og yngste datteren Kari Paulsdtr. overtok Flåtukken. Tord fikk Skjeggenes i hjemmegave av foreldrene da han giftet seg med Kari Halvorsdtr. Tårneby i 1680, og i skiftet etter Paul Tordsen i 1697, står det at Flåtukken odelsgods skulle gå uavkortet til de to yngste døtrene, Anne og Kari. Eldste datter Barbro fikk penger i hjemmegave i stedet for jordegods, da hun giftet seg med Søren Stensen Brøtmet. I 1700 solgte Anne og hennes mann Hans Andersen på Hellesjø hennes del i Flåtukken til den yngste søsteren Kari og hennes mann Arve Knutsen Oppsal N fra Rødenes, for 60 rdl. Arve er nevnt på Flåtukken både i manntallet 1701 og i skoskatten 1711. I 1707 ble han dømt til å bøte 20 lodd sølv for oppsetsighet mot øvrigheten, da han nektet å avlegge ed i en slagsmålssak. Arve og Kari hadde tre døtre: Anne, gift med sin fetter Knut Olsen Oppsal Søndre i Rødenes, Ingeborg, gift med Anders Tollefsen Kolstad og Marie f. ca. 1694 d. 1756 på Flåtukken, neste bruker.	Paulsdatter Flåtukken, Barbro (I13478)
2466	Sønnen Tord overtok Skjeggenes, og yngste datteren Kari Paulsdtr. overtok Flåtukken. Tord fikk Skjeggenes i hjemmegave av foreldrene da han giftet seg med Kari Halvorsdtr. Tårneby i 1680, og i skiftet etter Paul Tordsen i 1697, står det at Flåtukken odelsgods skulle gå uavkortet til de to yngste døtrene, Anne og Kari. Eldste datter Barbro fikk penger i hjemmegave i stedet for jordegods, da hun giftet seg med Søren Stensen Brøtmet. I 1700 solgte Anne og hennes mann Hans Andersen på Hellesjø hennes del i Flåtukken til den yngste søsteren Kari og hennes mann Arve Knutsen Oppsal N fra Rødenes, for 60 rdl. Arve er nevnt på Flåtukken både i manntallet 1701 og i skoskatten 1711. I 1707 ble han dømt til å bøte 20 lodd sølv for oppsetsighet mot øvrigheten, da han nektet å avlegge ed i en slagsmålssak. Arve og Kari hadde tre døtre: Anne, gift med sin fetter Knut Olsen Oppsal Søndre i Rødenes, Ingeborg, gift med Anders Tollefsen Kolstad og Marie f. ca. 1694 d. 1756 på Flåtukken, neste bruker.	Paulsdatter Flåtukken, Anne (I13479)
2467	Sønnen Tord overtok Skjeggenes, og yngste datteren Kari Paulsdtr. overtok Flåtukken. Tord fikk Skjeggenes i hjemmegave av foreldrene da han giftet seg med Kari Halvorsdtr. Tårneby i 1680, og i skiftet etter Paul Tordsen i 1697, står det at Flåtukken odelsgods skulle gå uavkortet til de to yngste døtrene, Anne og Kari. Eldste datter Barbro fikk penger i hjemmegave i stedet for jordegods, da hun giftet seg med Søren Stensen Brøtmet. I 1700 solgte Anne og hennes mann Hans Andersen på Hellesjø hennes del i Flåtukken til den yngste søsteren Kari og hennes mann Arve Knutsen Oppsal N fra Rødenes, for 60 rdl. Arve er nevnt på Flåtukken både i manntallet 1701 og i skoskatten 1711. I 1707 ble han dømt til å bøte 20 lodd sølv for oppsetsighet mot øvrigheten, da han nektet å avlegge ed i en slagsmålssak. Arve og Kari hadde tre døtre: Anne, gift med sin fetter Knut Olsen Oppsal Søndre i Rødenes, Ingeborg, gift med Anders Tollefsen Kolstad og Marie f. ca. 1694 d. 1756 på Flåtukken, neste bruker.	Paulsdatter Flåtukken, Kari (I13480)
2468	Sønnøve Hansen (Holmberg) og Erik Holmberg var forlovere	Familie: Willy Henning Hansen / Edna (Tutta) Lindeløff (F3)
2469	Søren (1761, døpt 19. mars 1761)	Knutsen Kvernbauen, Søren (I1001)
2470	Søster av Olaf (Oluf) på Dypendal	Dypedalsdtr, Ukjent (I2249)
2471	tambur og ungk Helge Askutsen Radet - Edel Pedersd. Øsager - Forlovere: Ole Marcusen Øsager Niels Tysselbrecka	Familie: Helge Asgautsen Raet / Edel Pedersdatter Øsager (F698)
2472	Tanner / Furrier.	de Falaise, Fulbert (Hulbert) "Chamberlain" (I12129)
2473	teglv.arb Hans Olsen f. 1865 - Anette Andersd f. Rostadnæs 1866 far: tomtearb Ole Kristofersen - far: arb Anders Helgesen Forlovere: Ole Kristofersen Opstadmo, Hans Larsen	Familie: Hans Olsen, Kallera / Annette Andersdatter (F38)
2474	Teglverksarbeider	Olsen, Hans Kallera (I91)
2475	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Simensen Ryen, Anders (I2277)
2476	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Olsdatte, Kari (I7014)
2477	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Andersdatter, Kirsti (I14297)
2478	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Andersdatter, Giertrud (I14298)
2479	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Andersen, Ole (I11350)
2480	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0088 Liane, Plads PERMANENT ID: bf01058206000854 Bostednr:0088 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Simonsen 01 46 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 002 Kari Olsdatter 01 46 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Ole Andersen 01 12 - - Deres børn - - 004 Simon Andersen 01 9 - - Deres børn - - 005 Kirsti Andersdatter 01 18 - - Deres børn Ugivt - 006 Giertrud Andersdatter 01 15 - - Deres børn Ugivt -	Andersen, Simon (I12645)
2481	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0103 Nyelændet, Plads Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Bryniuldsen 01 29 - - Mand 1. ægteskab Dragon 002 Anne Stephensdatter 01 34 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Gunild Andersdatter 01 6 - - Deres datter - - 004 Kisti Hansdatter 01 62 - - Konens moder Enke 2. gang Lægslæm 005 Niels Olsen 02 32 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 006 Mari Brynildsdatter 02 31 - - Hans kone 1. ægteskab - 007 Ole Nielsen 02 1 - - Deres søn - -	Brynildsen Kilen, Anders (I14618)
2482	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0103 Nyelændet, Plads Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Bryniuldsen 01 29 - - Mand 1. ægteskab Dragon 002 Anne Stephensdatter 01 34 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Gunild Andersdatter 01 6 - - Deres datter - - 004 Kisti Hansdatter 01 62 - - Konens moder Enke 2. gang Lægslæm 005 Niels Olsen 02 32 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 006 Mari Brynildsdatter 02 31 - - Hans kone 1. ægteskab - 007 Ole Nielsen 02 1 - - Deres søn - -	Stephensdatter Øsaker, Anne (I14654)
2483	Tellingskrets: 001 Bosted land: 0103 Nyelændet, Plads Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Bryniuldsen 01 29 - - Mand 1. ægteskab Dragon 002 Anne Stephensdatter 01 34 - - Hans kone 1. ægteskab - 003 Gunild Andersdatter 01 6 - - Deres datter - - 004 Kisti Hansdatter 01 62 - - Konens moder Enke 2. gang Lægslæm 005 Niels Olsen 02 32 - - Mand 1. ægteskab Huusmand med jord. 006 Mari Brynildsdatter 02 31 - - Hans kone 1. ægteskab - 007 Ole Nielsen 02 1 - - Deres søn - -	Andersdatter Nyelændet, Gunild (I14655)
2484	Tellingskrets: 001b Bosted land: 0043 Kjølberg, søndre Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Henrik Mathies. 01 1850 Fredrikstad Sm b hf g fv. verkseier, nu teglverksformand 002 Anne Mathies. 01 1858 Borge herred* b hm g Husstel, lidt formue 003 Ingrid Mathies. 01 1879 Borge herred* f d ug Datter, husgjerning 004 Bernt Mathies. 01 1882 Borge herred* b s ug Søn, middelskoleelev 005 Marie Mathies. 01 1885 Borge herred* b d ug Datter, middelskoleelev 006 Ruth Mathies. 01 1889 Borge herred* f d ug Datter, folkeskoleelev 007 Jens Mathies. 01 1891 Borge herred* b s ug Søn, folkeskoleelev 008 Karl Mathies. 01 1896 Borge herred* b s ug Søn 009 Karla Mathies. 01 1896 Borge herred* b d ug Datter 010 Asbjørn Mathies. 01 1899-01-29 Borge herred* b s ug Søn 011 Anette Martinsd. 01 1848 Sarpsborg Sm b tj ug Tjenestepige 012 Olaf Amunds. 02 1862 Fredrikshald Sm b hf g Handelsmand, parthaver i skib 013 Karoline Amunds. 02 1871 Nøtterø JL b hm g Husmor 014 Øyvind Amunds. 02 1897 Borge herred* b s ug Søn 015 Rolf Amunds. 02 1898 Borge herred* b s ug Søn 016 Birger Amunds. 02 1899-11-29 Borge herred* b s ug Søn 017 Anna Gundersd. 02 1883 Borge herred* b tj ug Tjenestepige husgjerning 018 Josefine Nilsd. 02 1884 Glemminge Sm b tj ug Tjenestepige husgjerning 019 Borghild Billingston 02 1880 Fredrikshald Sm b tj ug Butikjomfru 020 Margit Gunders. 02 1883 Kragerøen Sm b tj ug Butikjomfru 021 Johs. C. Smith 03 1859 Tromsø Tr b L. ug Provisor 022 Andrine Johns. 03 1850 Rakkestad Sm b tj ug Husholderske 023 Johan P. Hans. 04 1855 Kristiania b hf g Bager brødudsalg %Bagermester% 024 Augusta Hans. 04 1867 Strømstad b hm g Husmor 025 Trygve Hans. 04 1880 Kristiania b s ug Sjømand, jungmand 026 Karl Hans. 04 1893 Kristiania b s ug Søn 027 Marie Hans. 04 1895 Kristiania b d ug Datter 028 Oline Gøthes. 04 1880 Sverige b tj ug Tjenestepige, husgjerning 029 !! 04 1900-11-21 Borge herred* b d ug Datter	Amundsen, Øyvind (I83)
2485	Tellingskrets: 002 Smertu og Fuglevik Bosted land: 0094 Fuglevik Person: 014 Asta Skauen PERMANENT ID: pf01036356001510 Husholdningsnr:02 Personnr:014 Familiestilling:d Sivilstand:ug Kjønn:k Fødselsdato:1903-10-09 Fødested:Kraakerøy Bostatus:b Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Anders Kristiansen 01 1879-11-20 Rygge b hf g Dagarb v. sagbruk 002 Hansine Marie Kristiansen 01 1878-10-14 Rygge b hm g Hustru 003 Ole Kristian Kristiansen 01 1900-05-26 Kraakerøy b s ug - 004 Asta Marie Kristiansen 01 1902-01-30 Kraakerøy b d ug - 005 Ragna Kristiansen 01 1904-10-14 Kraakerøy b d ug - 006 Otto Kristiansen 01 1906-10-03 Kraakerøy b s ug - 007 Haakon Kristiansen 01 1909-02-11 Kraakerøy b s ug - 008 Nils Skauen 02 1865-07-18 Borge b hf g Høvelmester 009 Gunda Skauen 02 1872-09-25 Eidsberg b hm g Hustru 010 Johannes Skauen 02 1893-12-24 Kraakerøy b s ug Høvleriarb 011 Kristiane Skauen 02 1896-08-26 Kraakerøy b d ug - 012 Ragnvald Skauen 02 1899-06-17 Kraakerøy b s ug - 013 Gundborg Skauen 02 1901-10-30 Kraakerøy b d ug - 014 Asta Skauen 02 1903-10-09 Kraakerøy b d ug - 015 Dagny Skauen 02 1905-04-03 Kraakerøy b d ug - 016 Henrik Skauen 02 1907-06-30 Kraakerøy b s ug - 017 Gunnar Skauen 02 1909-02-12 Kraakerøy b s ug - 018 Rudolf Skauen 02 1910-05-12 Kraakerøy b s ug - https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036356001510	Skauen, Asta Vivikke (I731)
2486	Tellingskrets: 009 Rolfsøen 13 Kredse Bosted land: 0024 Næss ved Sanne PERMANENT ID: bf01037997006908 Del Skriv ut Bostednr:0024 Matr.nr/Gnr:155 Løpenr/Bnr:249 Antall hjemmehørende personer:3 Antall husholdninger:1 Antall slike bygninger:1 Bruker:Hans Andreasen Brukers yrke:Selveier Tømmermand Utsæd:hv1/16 po1 1/2 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Hans Andreasen 01 36 Tune - - ug Selveier Tømmermand 002 Andreas Andersen 01 62 Tune - hans Fader g Fattiglem 003 Marie Johannesdatter 01 60 Tune - hans Kone g - https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01037997006908	Andersen Nylændet, Andreas (I14611)
2487	Tellingskrets: 011 Nordre Rolfsøen Bosted land: 0010 Næs Liam Ved Sanne PERMANENT ID: bf01052022007445 Del Skriv ut Bostednr:0010 Løpenr/Bnr:249 SBruker:Hans Andreasen Utsæd:ha3/4 po1 3/4 Husdyr:ku1 Beboere: H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Hans Andreasen 01 1829 Tune - Husfader g Hus-Tømmermand Og Selvejer 002 Helene Matisdatter 01 1830 Tune - Kone g - 003 Hans H. Hansen 01 1868 Tune - Søn - - 004 Andreas Andersen 02 1804 Tune - Inderst g Husflidsarbejder 005 Marie Johannesdatter 02 1805 Tune - Hans Kone g - https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01052022007445	Andersen Nylændet, Andreas (I14611)
2488	Temmelig gode kunnskaper	Johnsen Lunde, Johan Henrik JR (I321)
2489	Test. Peder Alvim, Nils Larsen Alvim	Familie: Anders Jonsen Brevig / Marthe Jonsdatter (F454)
2490	Test: Kirsten Hansdtr Øsager Elen Nielsdtr Tunøe Ole Rejersen Biørnestad Hans Nielsen Biørnland Helge Askusen ibit	Hansen Kattekros, Anders (I13375)
2491	Test: Maren Gundersdater Biørnestad Marthe Schiørn Søren Strømnes Lars Schiørn Even Tostensen Biørnland	Olsen Tømmerholt, Johannes (I18)
2492	Test: Oloug Andersdtr Dahlen Kirsten Skauge Svend Skauge Ole Jocobsen Skauge Jacob Dahlen	Jacobsdatter Skauge, Johanne (I790)
2493	The ancestor of the MacDougalls of Dunollie.	John (I12520)
2494	The ancestor of the MacDougalls of Dunollie.	Allan (I12521)
2495	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502440)
2496	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502461)
2497	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502582)
2498	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502615)
2499	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502641)
2500	The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England and Queen Philippa.	Kilde (S502675)

Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.

Holmberg & Spydevold Slektsider

Notater

Kristian Simensen