Holmberg & Spydevold Slektsider
Notater
Treff 201 til 250 av 2,665
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 201 | 3. c. Ole Gundersen Unum, født ca. 1673, død 20. juli 1741, ugift ( eller i alle fall barnløs). | Gundersen Unum, Ole (I10355)
|
| 202 | 3. d. Peder Gundersen Unum, født ca. 1675, død 1741 (begravet nyttårsdag 1742), 66 år gammel, gift ca. 1698 med Marte Olsdatter, født ca. 1677, død 1741, datter av Ole Engebretsen Unum i Svinndal. Peder Unum hadde 9 barn, hvorav datteren Eli er nevnt før. Hans etterslekt bor ennu på Unum og andre gårder i Svinndal. | Gundersen, Peder (I10358)
|
| 203 | 3. e. Anne Gundersdatter. 1677 I skifteutdraget etter Ole Gundersen Unum i 17 41 sies at hun er enke på Såstad i Rygge; men hun er antagelig identisk med den Anne Gundersdatter som døde i 1737 og hadde vært· gift med Helge Olsen Støtvik, død 1739. Et av deres 7 barn var Anne Helgesdatter, gift med Villads Audensen Såstad. (Det har ikke vært mulig å finne noen Anne Gundersdatter på Såstad i arkivaliene). | Gundersdatter, Anne Engelsviken (I10348)
|
| 204 | 3. f. Ingerid Gundersdatter Vister. 1679 Antagelig har hun vært gift til Vister i Tune. Skifteutdraget i 1741 etter Ole Unum gir følgende opplysninger om hennes etterlatte barn: 4. a. Lars Christensen Greaker. 4. b. Gunder Christensen Grettestad. 4. c. Eli Christensdatter Schalli ( ? ) , enke. 4. d. Helga Christensdatter, gift med Lars Halvorsen Egelund. 4. d. Gunnro Christensdatter Begby. Hun er død, men har etterlatt tre døtre: Inger Hansdatter, gift med Lambret Nilsen, Berte Hausdatter, gift, og Bodil Hansdatter. | Gundersdatter Engelsviken, Ingrid (I10352)
|
| 205 | 3. g. Gjertrud Gundersdatter, død· 1738, gift ca. 1685 med Torger Helgesen Tollefsrød, Rygge, født ca. 1659, død 1734. 8 barn: 4. a. Helge Torgersen Tollefsrød. 4. b. Gunder Torgersen Alby. 4. c. Henrik Torgersen Roer. 4. d. Ole Torgersen Fjelle ( vel i Onsøy). 4. e. Kirsti Torgersdatter, gift med Villads Augensen "Tasken i Råde. 4. f. Inger Torgersdatter, gift med Nils Rødtangen. 4. g. Anne Torgersdatter, gift med Lars Denne artikkel bygger vesentlig på undersøkelser Dilling. som er gjort for noen av de utflyttede grener, så 4. h. Eli Torgersdatter. Skifteutdraget etter Ole Gundersen Unum opplyser at hun var død og etterlot to barn: Anders Hansen (som var myndig) og Berte Hausdatter, gift med Peder Strømnes. | Gundersdatter Engelsviken, Gjertrud (I10350)
|
| 206 | 3. h. Eli Gundersdatter. Skifteutdraget etter Ole Unum nevner hennes 3 etterlatte barn: 4. a. Gunder Eriksen (myndig) 4. b. Nils Eriksen (myndig). 4. c. Helga Eriksdatter, enke. | Gundersdatter Engelsviken, Eli (I10356)
|
| 207 | 39 Erik Børgesen og Lisbeth Joendtr Røed s Børger f Anne og Martha Joensdtr (disse er søstre til Lisbet) Ellen Martinsdtr Joen Børgesen og Mads Torchildsen Inged: 15. S: T:?? | Eriksen Røed, Børge (I2393)
|
| 208 | 39år 2mnd 14dager Waktkarlen Anders Hanssons Hustru af håll och flynge | Christensdotter, Cathrina (I13768)
|
| 209 | 3: b. Kjønig Gundersen Reklingholm, født 1666, død 1727, gift med Eli Olsdatter. Han flyttet fra Engelsviken til Reklingholm i Råde ca. 1710. Det yngste barn ble døpt i Råde 1713 og hadde som faddere Anne Strømnes, Marie og Ole Tasken, Ingeborg Roer, Helge Støtvik og Torger Tollefsrød. Dette tyder på at Eli Olsdatter var fra Rygge. Hun er da antagelig datter av Ole Mikkelsen og Anne Olsdatter på Østre Roer og i så fall visstnok også Helge Støtviks søster. Om Eli Olsdatter har Hans Nielsen Hauge skrevet følg. i «Udtog af Kirkehistorien» ( citat i «For Fattig og Rik» 1940 nr. 46): Med hensyn til den kristelige opplysning (i tidsrommet før) fortalte min far en historie om sin mormor. Hun hadde ingen boklig kunnskap, kunne ikke engang lese, men var meget bange for døden. Hun ropte titt: «Du død, du død, hvor du er bitter!» Min fars mor trøstet henne med Guds ord og sa:. «Den er ikke så bitter, mor!» «Det vet ikke du», svarte den gamle. Kjønik Gundersen hadde visstnok 6 barn: 4. a. Nils Kjønigsen Reklingsholm, født ca. 1707. Hans etterslekt har bodd på Reklingsholm. Han gjorde uten hell et forsøk på å ta Opsal i Kråkstad på Odel. (Tingbok nr. 35, for 164, for Follo) 4. b. Gunder Kjønigsen Reklingholm, født 1713, død 1780, er vel den yngste i - søskenflokken, da han er døpt i Råde. 4. c. Maren Kjønigsdatter, gift med Mikkel Guttormsen Grystad i Rygge. Dette ektepars sønnesønn er Hans Nielsen Hauge. I bygdeboken for Onsøy vil en finne to av ekteparets sønnedøtre: Marie Henriksdatter Evenrød, gift med Nils Pedersen Viker og siden med Ole Håkonsen Haua, og Ellen Henriksdatter Evenrød, gift med Ole Arvesen Skåre. 4. d. Eli Kjønigsdatter, gift med Paul Eriksen Høyom, Onsøy. 4. e. Anne Kjønigsdatter, gift med Mogens Andersen Borge. 4. f. Ingrid Kjønigsdatter, gift med Jon Tolfsen Holme. (En Lene Kjønigsdatter som ble gift til Opsal i Kråkstad er neppe fra Reklingholm). | Gundersen Engelsviken, Kjønig (I10319)
|
| 210 | 4 102 57 | Johannesdatter Dalen, Helvig (I14627)
|
| 211 | 4 164 0 | Johannesdatter Dalen, Oliana (I14628)
|
| 212 | 4 195 0 | Johannesen Dalen, Hans (I14629)
|
| 213 | 4 252 0 | Johannesdatter Dalen, Elen (I14626)
|
| 214 | 41 Woodland Strret, Sherborn, MA 01770, U.S.A. and 128 Heke Street, Wellington, New Zealand | Kilde (S502421)
|
| 215 | 6 80 55 | Johannesen Dalen, Ole (I14630)
|
| 216 | 6402 Molde | Kilde (S504051)
|
| 217 | 648. Torberg Arneson Giske Giskeætten stormannsslekt som nedstammet fra Torberg Arnesson (jfr.Arnmødlingene) og Ragnhild, Erling Skjalgssons datter. Deres datter Torable gift med Harald Hardråde, og fra henne stammer de følgende konger iNorge. G. døde ut på mannssiden i 1265, og med Margrete Nikolasdatter,som giftet seg med Bjarne Erlingsson, gikk Giskegodset over tilBjarkøyætten. Lendmann. Født ca. 990. Død ca. 1050. Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann påMøre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: (Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson). 138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med budom at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg omå følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om hanskulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det varmange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli avmed Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til åikke utsette det med reisen. Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham ogba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt åla seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herrefor sin kone. Du kan jo la være å komme om du ikke vil,Ð sa Torberg, menjeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.Ð Deskiltes i sinne. Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordansaken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underligmed deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skalha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg nårdet ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært enunnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller enfosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending ogha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette bådedeg selv og alle dine frender på spill.Ð Torberg sa: Det er som de sierat én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig medsønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhetmed ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å sislikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.Ð Såsnudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg.Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba hamkomme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ordimot. Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba hamsende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, oghver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord tilTorberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet hanseg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i veinordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der,brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrenesine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikkeofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten tilTrondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, låKalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Meddenne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenenetter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erlingville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykkenrå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme medtilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først oghadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sintda han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, hantilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torbergskulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle hafred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har steltdet slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var detsiste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med enhær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har sattden i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.Ð Da sa Finn: Vi brødrehar ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det ertvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekterog tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hærenvi har, til Knut den mektige.Ð Da så kongen på ham og sa: Om derebrødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlandsog utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det,og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skaljeg ta imot forlik av dere brødrene.Ð Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen haddegitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile taimot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mineog reise til utenlandske høvdinger,Ð sa han. Jeg mener det alltid vilvære til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.Ð Da sa Kalv:Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongenså lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og sålenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammenskal gjøre det slik.Ð Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olavrå alene i tretten mellom oss.Ð Arne Arnesson sa som så: Om jeg varferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skaljeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vilfølge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.ÐSå gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, ogrodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, ogbrødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen forStein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville forham. Men hos meg kan han ikke være mer,Ð sa han. Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og restenav hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønnersørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knutden mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.Ð Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt: 231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Hanfant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham ogville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding somhadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finnbort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett,og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle devåpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrenesine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, droogså hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagende som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg avlikene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn pågården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt uteover noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg tilbondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingengikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av detat størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, ogdisse folkene ville svært gjerne hjem igjen.Ð 242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunneslett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finnkom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrteordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter åkomme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godtlangskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reistede hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men blehelt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sinsenere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo segtil ro hjemme.Ð Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnessonvinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; deneldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisivhadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter denhærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reisteom sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. | Arnesson Giske, Torberg (I11587)
|
| 218 | 7 176 21 | Andreasen Liane, Hans (I14634)
|
| 219 | 7 306 27 | Andreasdatter Horgen, Ane Kirstine (I14637)
|
| 220 | 7 mnd gammel | Gulbrandsdatter Snopestad, Gunnil (I2666)
|
| 221 | 77 år | Halvorsen Titterud, Nils (I1791)
|
| 222 | 8 214 59 | Andreasdatter Liane, Thorine (I14633)
|
| 223 | 8 24 57 | Andreassen Gretteland, Olaves (I14636)
|
| 224 | 8 60 26 | Andreasen Liane, Ole (I14635)
|
| 225 | 8 april i Holm døb Huusmann Svend Stubbene og Kirsti Andersdatter søn: Christian Faddere: Boel Larsdatter og Karen Holm Erich Arvesen, Thor Holm og Peder Gloslie | Svendsen Stubbene, Christian (I907)
|
| 226 | 9 16 222 | Andreasdatter Liane, Andrea (I14631)
|
| 227 | 9 51 146 | Andreasdatter Liane, Karine (I14632)
|
| 228 | 9 barn | Olsdatter Buer, Eli (I13180)
|
| 229 | Gårdene Torpum og Vik er nabogårder i Berg og Svend og Charlotte har nok møtt hverandre der. Den gangen var det mange kyr på Vik og Svend arbeidet der som kvegrøkter. De bodde på forskjellige plasser i Berg (Viig vestre, Torpumhaugen søndre, Stensrøddalen). Svend var kjent for sin sangstemme og spesielt for "Tyrolen". Når han tok den, fulgte alltid oksen stille og rolig etter. Svend var også kjent for sitt hissige temperament. Titt og ofte inviterte han kameratene hjem på kortkvelder. Dette var Charlotte lite begeistret for, og en kveld "fløt begeret over» Mitt under spillets gang grep hun plutselig tak i kortleken, og hev den på peisen, slik at den gikk opp i røyk. Det var ingen som skjønte at hun våget å gjøre dette i og med at Svend var en slik hissigpropp. Svend og Charlotte bodde i 3 år på Verket u. Thorsø før de flyttet tilbake til Stensrøddalen. i 1897 flyttet de til Dyne i Sverige hvor Svend døde i 1900. Han ble ikke begravd i Sverige fordi de ikke hadde meldt utflytting til Sverige, formelt bodde han i Norge. Etter Svend døde flyttet Charlotte til Sponviken hvor hun bodde fram til 1907 Det var i 1905 grensevaktene skrev diktene til Charlotte og Kristiane. I 1907 flyttet hun til sin sønn Ole på Møllerodden. | Mathisen, Svend Dammen (I55)
|
| 230 | "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839. SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084 | Andersen Borge, Lars (I13029)
|
| 231 | "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839. SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084 Det var Lars Pedersen Kviberg som giftet seg med Marthe Kirstine Olsdatter. Takk til Truls Kjølberg som gjorde meg oppmerksom på dette.4 | Olsdatter Kjølstad, Marthe Kirstine (I13028)
|
| 232 | "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839. SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084 Det var Lars Pedersen Kviberg som giftet seg med Marthe Kirstine Olsdatter. Takk til Truls Kjølberg som gjorde meg oppmerksom på dette. | Pedersen Kviberg, Lars (I13023)
|
| 233 | 136 Gretteland Jørgen Leegsen, Anne Jørgensdtr, Joen Jørgensen og hustrun Gro Pedersdtr | Jørgensen Gretteland, Jon (I158206)
|
| 234 | 136 Gretteland Jørgen Leegsen, Anne Jørgensdtr, Joen Jørgensen og hustrun Gro Pedersdtr | Pedersdatter Agnalt, Groe (I158207)
|
| 235 | Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Som svoger til Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn. Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger. Han kan ha vært gift to ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om. Erling giftet seg etter 995 med Astrid, som var søster til Olav Tryggvason. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster. Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde seks barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter – datter av Ladejarlen Svein Håkonsson, Skjalg Erlingsson, Sigurd Erlingsson, Lodin Erlingsson, Tore Erlingsson, Gjertrud Erlingsdatter og Ragnhild Erlingsdatter gift med Torgeir eller Torberg Arneson. Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane. Erlings datter Ragnhild hadde datteren Tora Torbergsdatter. Hun var Harald Hardrådes “medhustru”, som ble mor til Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson. Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige. Erlings bosted Vi har ikke tilstrekkelig kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde. Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, - så han kan ha flyttet til Sola senere. Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård. De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola». Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst. Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i "byen". Teksten på gammelnorsk er "til bæjar", som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst. Noen av de som har uttalt seg er: Odmund Møllerop som i 1963 mente at Erling hadde en bygård i Stavanger. Jan Hendrich Lexow som i 1992 mente at Erling bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård. Arnvid Lillehammer som i 1992 mente at Erling holdt til på Sola. Torgrim Titlestad som i 1999 mente at Erling stiftet byen Stavanger. Helge Sørheim mener i 2010 at Stavanger ikke kan kobles mot Erling Skjalgsson som bygrunnlegger. Politisk virksomhet Erling og Olav Trygvason - 995-999 Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling. Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert. Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget. Slaget fant sted i år 999 eller 1000. Erling og Eirik jarl Håkonson - 1000-1014 I Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane. Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud. Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold. Erling og Olav Haraldson - 1015-1028 Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028), men forholdet ble konfliktfylt. Den legendariske Olavssagaen og Fagerskinna sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes, men en mangler kilder som bekrefter det. Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet. Den siste striden mot Olav Haraldsson I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden. Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn». Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting. Ettermælet Minnesteinen er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst: ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF. Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav. Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum. Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.. En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus. Snorre Sturlason om Erling Skjalgsson Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag. Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild. Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden. Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt nitti frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom. Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst. Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi Konge mellom jarlar har fått en "spekulativ karakter". Erling Skjalgsson i diktningen Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers: Brede seil over Nordsjø går; høyt på skansen i morgnen står Erling Skjalgsson fra Sole, - speider over hav mot Danmark: «Kommer ikke Olav Trygvason?» Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894. Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært. Erling Skjalgsson i bildekunsten Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker; Peter Nicolai Arbo laget «Erling Skjalgssons død» – se over. Theodor Kittelsen laget «Erling Skjalgsson». Erik Werenskiold laget «Kong Olav går gjennom manngarden» – se over. Gater oppkalt etter ham Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg: Erling Skjalgssons gate (Oslo), Erling Skjalgssons gate (Trondheim), Erling Skjalgssons gate (Stavanger), Erling Skjalgssons allé i Stavanger, Erling Skjalgssons gate (Haugesund), Erling Skjalgssons veg på Bryne og Erling Skjalgssons gate (Sandnes). Litteratur Anders Bærheim: «Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet», Stavangeren, 18. januar 1958. Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29. april 1862 Anton Espeland: «Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola». Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8. Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745. Kr. Harestad: «Erling Skjalgsson i Stavanger», Stavanger Aftenblad innlegg datert 4. juni 1968. Egil Henriksen: «Runekorset på Stavanger Museum», Stavanger Museums årbok (1996). N.J. Hjelmesæth: «Erling Skjalgssons langskipstuft?» Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80. Claus Krag: «Erling Skjalgsson» i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000. Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors». Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992. Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992 Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998. Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000. Aslak Liestøl: «Runekrossen i Muséparken i Stavanger», Stavanger Museums årbok 1953. Carl J. S. Marstrander: «Runekorset i Museparken i Stavanger». Stavanger Museums årbok 1945. Joh. B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 20. juni 1962. Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992. Marius Skadsem: «Ætti Skjalg». Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36. Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1941, side 21-23. Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1942, side 143-146. Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010. Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999 Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000 Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002. Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006. Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934. Arthur Tønnesen: «Erling Skjalgsson og Sola», Stavanger Aftenblad innlegg datert 13. juni 1968. Alf Ådnøy: «Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson», Stavanger Aftenblad, 13. oktober 1956. Noter ^ Sigvatr þórðarson: 1. Víkingarvísur 1-15 ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 54. ^ Heimskringla har også opplysninger om slekten til Torolf Skjalg, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. ^ Krag, Claus. (2009, 13. februar). Erling Skjalgsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 16. februar 2017. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 13 og Heimskringla, Soga om Olav Trygvasson, kapittel 56-58. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31 og Harald Hardrådes saga 41. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 117. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson». (2011-10-09) i Store norske leksikon. ^ Fagrskinna (PDF), Finnur Jonsons utgave, side 389. ^ Arnmødlingatal regnes ikke som helt pålitelig i forhold til Erling Skjalgssons familie: Den forteller at Erling var gift med Astrid Trygvesdatter. Andre kilder forteller bare at hun het Astrid og var søster til Olav Tryggvasson. Den forteller videre at Torberg Arnesson kone het Astrid, som ikke samsvarer med andre kilder. Den introduserer en datter (eller stedatter) til Erling Skjalgsson som het Gjertrud, og som var gift med Arne Arnesson. Hun er ikke omtalt i 1100- eller 1200-tallskilder – jamfør «Erling Skjalgssons døtre», Arkivverket Forum ^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgsson var gift med Ingebjørg Trygvesdatter. Videre at Erlings datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid er ukjent i eldre kilder. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128. ^ Ågrip, kapittel 23 ^ Den legendariske Olavssagen, kapittel 26. ^ Heimskringla, Harald Hardrådes saga, kapittel 41. ^ de Fine, Bendix Christian. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987, side 62 og 213. Manuset er fra 1745. Jamfør også Jens Amundsen: Det hellige vatnet, Dreyer bok, Stavanger, 1981, side 21. ^ Mikalson, 1962 ^ Lexow, 1992, Rømcke, 1992 og Lexow, 1998 ^ Rømcke, 1992 ^ Titlestad, 1999 ^ Sørheim, 2010, side 303. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128. ^ Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason, kapittel 147. Det samme finner en i Heimskringla. ^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 56. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 133 og Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 101. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 154. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31. ^ Store norske leksikon: Veitsle. Besøkt 31.10.2011. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113. ^ Store norske leksikon: Herse. Besøkt 31.10.2011. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 60. ^ se blant annet Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116, 120, 121 og andre. ^ Den legendariske Olavssagaen, kapittle 48. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 172. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 75 i utgaven utgaven til Kåre Flokenes fra 2000. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 132 forteller at Erlings sønner Aslak og Skjalg dro til kong Knut. Kapittel 144 og 161 forteller at Erling dro senere. ^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson» (2011-10-09) i Store norske leksikon. Han bruker Theodoricus monachus (Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.) som hovedkilde. Hentet fra SNL: Utdypning. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16. ^ Den legendariske Olavssagaen, kapittel 69. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 176 - «innenfor Bokn». ^ som lyder i vers 2 «Þung vas sókn fyr Tungum» og i vers 3 «Öll vas Erlings fallin, ungr fyr norðan Tungur skeið vann skjöldungr auða, skipsókn við þröm Bóknar.»(https://notendur.hi.is/eybjorn/ugm/skindex/sigv7.html#10). I tillegg legger han også slaget til Utstein i vers 5 «sá vas áðr búinn ráða ats, við Útstein hizi». ^ Flokkr om Erlingr Skjalgsson ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16. ^ Den legendariske Olavssagaen, side 78 i utgaven til Kåre Flokenes fra 2000. ^ Ågrip kapittel 23. ^ Heimskringla forteller det samme, og videre at kongen ropte til Erling: «Du vender ansiktet til i dag, Erling.» hvorpå Erling svarer: «Ansikt til ansikt skal ørner klorest!» Olav spurte om ikke Erling ville gå i hans tjeneste, han som hadde kjempet så bra, og det ville Erling. Olav merket ham i kinnet med øksen sin og sa: «Merkest skal han, kongssvikeren!». Hvor mye som er sagn eller diktning vet vi ikke. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16. ^ Henriksen, Egil (1996): «Runekorset på Stavanger Museum» (PDF), Stavanger Museum Årbok, Årg. 106 (1996): 69-80, 1997. ^ Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinkors og korssteiner i nordvestre Europa, Collegium Mediviale 2011, side 141. Hun viser bilder av steinkors i Eisenach, Küllstedt og Störzner, som alle har den samme V-utformingen midt på korset. ^ Liestøl, 1953, side 74. ^ Bringsjord Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 23. ^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22. ^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 97. ^ Se for eksempel Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century». ^ Torgrim Titlestad: Rygerkongen Erling Skjalgsson ^ Titlestad, 1995, side 10. ^ Titlestad, 1995, side 73 med referanse til Per Sivle, Skrifter, bind 1, Oslo, 1943, side 165. ^ Se for eksempel Kittelsens tegning hos Arild-hauge.com. | Skjalgsson av Sola, Erling (I11764)
|
| 236 | Adolf Andreassen(1849-20.5.1894), sønn av f. br. var bruker fra ca 1880. G. 1880 m. Karen Olsd.(18399.1.1911) f. i Rødøy.
1. Jens Heitmann, døpt 15.2.1880, 2. Elise Helene Grønbek, f. 3.11.-82, 3. Ole, f. 29.2.-88. | Grønbek Andreassen, Adolf Christian f.7.2.1849 (I14139)
|
| 237 | Agnalt Mellom Han ble etterfulgt av Peder Svensen f. ca. 1711, som brukte gården til han døde ¡ 1774. Peder var g.m. a) Mari Pedersdtr. f. ca. 1706 1742. b) ? f. ca. 1711 d. 1751. c) Boel Mikkelsdtr. Vestby f. ca. 1718 d. 1767. Barn 1. Guro f. 1734. 2. Peder f. 1739. 3. Anne f. 1742. 4. Rasmus f. 1745 d. 1762. 5. Ka f. 1748. 6. Sven f. 1752. 7. Inger f. 1756. 8. Kristian f. 1758. 9. Helvig f. 1761 10. Rasmus f. 1763 d. 1792. 11. Mattias f. 1766 d. 1767. Husdyra ved skiftet ¡ 1775 vị ei grả hoppe, ei ku, to kalver og seks voksne sauer. | Svendsen Agnalt, Peder (I158210)
|
| 238 | Ambjørnrød (Suggerød), bnr. 1. Gunder Hansen (f.ca.1755-d.1827)g. 1777 m.Gunild Svendsd. Glemmen, f. ca. 1753, datter av Svend Svendsen Glemmen. Barn Kjønik Hans, død som barn Jon Gundersen Femdal, g. m. Olea Johnsd. Femdal Margrethe Sofie, g. m. Ole Johnsen Krabberød Skårød Mari Hans Gundersen Lunde Arve Gunder fikk i 1776 bygselseddel på dette bruket fra sognepresten i Tune som i bygselbrevet ønsker ham «til dette gårdsbruk all nåde, lykke og velsignelse av Gud». I 1807 overgav han bygselretten til eldste sønn, Kjønik, men Gunder skulle bruke gården så lenge han hadde krefter til det. Gunder Hansen var født på Ambjernrød i Glemmen, men fikk skjøte på Lunde for 1000 daler 2 3. juli 1810. | Hansen Lunde, Gunder (I4374)
|
| 239 | Anders Amundsen, Kokkim i Varteig er fadder til flere av hans barn | Christensen Kokkim, Anders (I13944)
|
| 240 | Anders Eriksøn(ca 1702-63), sønn av f.br., fikk bbr. på 12 mark i Kvitneset og 12 mark i Ø.Brennberg, dat. 26.6.1733, tl. 6.5.-34. G.1733 m. Marite Pedersd. (ca 1699-7.7.1771).
1. Sølfast, f. 1734 (her), 2. Abelone, f.-37 (Fuglstad i Nesna), 3. Peder, f.-41 (i kongens tjeneste i Fredriksværn 1761). | Erikssøn, Anders (I14278)
|
| 241 | Anders Jacobsøn (ca 1673-1740) fra NR (en søster på Gråtnes), var bruker fra ca 1701. Gift med enka Anne, da han ved M 1701 hadde
1. Jon Jensen, 19 år, til Andfiskvatn i Nord-Rana, gift 1710 med Dorthea Olsdatter, og 2. Isach Jensen, 6 år, begge Jens sine sønner. Anders var 28 år i 1701. | Familie: Anders Jacobsen / Anne Jonsdatter (F1390)
|
| 242 | Anders Simensen brukte denne delen av gården fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av århundret. Sønnen Simen Andersenovertok etter faren og brukte her til omkring 1790. Simen f. 1720 d. 1795, var g.m. Anne Buesdtr. f. 1730 d. 1795.Barn: 1 Anders f. 1750 d.s.å., 2 Rasmus f. 1756 d. 1759, 3 Maria f. 1758, 4 Kristian f. 1760, 5 Børre f. 1762 d. 1772, 6 Paul f. l764 d. 1799, 7 Sofia f.1766, 8 Edel f. 1768, 9 Erik f. 1770, 10 Rasmus f. 1771 d. 1773, 11 Jakob f. 1773 d. 1774, 12 Inger f. 1773 d. 1774 og 13 Kirsten f. 1775. Bruttoformuen ved skiftet etter Simen var 108 rdl., netto 25 rdl. Sønnen Kristian Simensen etterfulgte faren. Kristian f. 1760 d. l 827, var g.m. Anne Hansdtr. Høydal, f. 1772 d. 1829. Barn: 1 Simon f. 1793 d.s.å., 2 Hans f. 1794 d. 1809, 3 Elen f. 1797 og 4 Anne f. 1899 d. 1802. Dattera Elen Kristiansdtr. f. 1797 d. 1850, og svigersønnen Erlend Johannessen fra Strømshaug i Råde, f. ca. 1790 d. 1839, overtok etter Kristian og Anne. De giftet seg i 1817 og flyttet da innpå Ryen. Barn: Hans f. 1818 d. 1844, Gunhild Marie f. 1820, Kristian f. 1823, Inger Sofie f. 1825, Andreas f. 1829, Johannes f. 1835 og Anne Syrena f. 1837. I 1833 ble Elen og Erlend sjøleiere, og året etter solgte de halve bruket til skoleholder Lars Iversen. Av innjordet skulle Lars Iversen ha den østre eller øvre parten, om ble kalt Sand. Delet gikk fra berget på lagården og nord til delegjerdet til Ole Ryen, 9 alen vest for en stokkebrønn. Treet ble delt slik at Lars Iversen fikk den østre eller øvre del, som grenset opp til Sand. Lagården ble liggende på Lars Iversens part. Jordet, som ble kalt Enga og lå ned til elva, ble delt i en østre og vestre del, og Lars skulle ha den østre delen. Lars skulle også ha østdelen av jordstykket Haugen. Erlend skulle beholde «det oppdyrkede stykket Næset kaldet», mens Lars Iversen skulle ha «den oppdyrkede og innhegnede strekning kaldet Dalene». Delet i skogen gikk fra Dalene og over til Langmyr. Lars skulle ha den søndre delen, og han skulle også ha skogen på østsida av Kongeveien ned mot Radet. Stuebygningen skulle inntil videre brukes av begge brukerne. Erlend skulle ha den søndre stua og kammerset i nordenden. Kjøkkenet skulle de ha sammen. Lagården ble delt slik at Erlend beholdt den søndre delen med lade, fjøs og skyke, og Lars fikk den nordre delen med lade og to staller. Låven skulle de ha sammen. Erlend fikk smia, og denne skulle han flytte når Lars forlangte det. Bruket hadde en dam sammen med Ole Ryen, og både Erlend og Lars skulle få bruke dammen. Lars var g.m. Grete Marie Andersdtr., og de fikk sønnene .Johan Andreas og Peter Gustav i 1835 og 1837. Erlend beholdt parten som fikk bnr. 3, mens Lars Iversens part ble i 1840 lagt til den nordre halvdelen av gården. | Andersen Ryen, Simen (I2276)
|
| 243 | Anders brukte her fra 1650-åra til ut i 1680-åra. Han ble etterfulgt av sønnen Jon Andersen, som var leilending her til ut i 1740-åra. Sønnen Anders Jonsen overtok nå etter faren og brukte her til han døde i 1774. Anders, f. ca. 1698 d. 1774, var g.m. a) Gunhild Jonsdtr. Kalnes, b) Marte Jonsdtr. Barn: 1: Jon f. 1738 d. 1781, 2: Mads f. 1740 d.s.å., 3: Syver f. 1741, 4: Juel f. 1743, 5: Simen f. 1744, 6: Inger f. 1745, 7: Kirsti f. 1748, 8: Jon f. 1750, 9: Maria f. 1752 d.s.å. og 10: Inger f. 1754. Bruttoformuen ved skiftet etter Anders var 24 rdl., og da gjelda var betalt var det bare 2 rdl. igjen. Sønnen Syver Andersen fikk bygselseddel på denne tredjeparten i 1768 (bs. 20.1.1768), og i 1777 overtok han bygsla over hele gården (bs. 3.2.1777). | Jonsen Brevig, Anders (I1447)
|
| 244 | Anders brukte her fra 1650-åra til ut i 1680-åra. Han ble etterfulgt av sønnen Jon Andersen, som var leilending her til ut i 1740-åra. | Brevig, Anders (I13133)
|
| 245 | Anders brukte her fra 1650-åra til ut i 1680-åra. Han ble etterfulgt av sønnen Jon Andersen, som var leilending her til ut i 1740-åra. | Andersen Brevig, Jon (I13132)
|
| 246 | Andreas Anderssa Yttraheia, f 1754, d 1828, fekk bbr. 9/8 1786 og fekk skjøte av R. Helm 28/10 1800 for 148 rd. Han var første vanl. bonden som var sjølveigar på Y. og ein av dei første i bygda. Hadde pass frå 1794. Dugande smed.
I 1786 m. enka Johanne Adriansd. II 1801 m. Anne Kristensd. Yttern, f 1766, d 1804. Born: Anders f 02 og Johanne Marie f 04, Engja. III. m. Johanne Jensd. Yttern, f 1783, d 1850. Born: Israel f 07 og Jon f 10. | Familie: Andreas Anderssen Yttraheia / (F1392)
|
| 247 | Anna eller Eva Justdatter Saxe, f. 1586, død 22. April 1660 i Aarhus (Skifte 21. Maj 1660); g. ca. 1610 m. Henrik Christensen Blichfeld, f. ca. 1570 i Aarhus (Søn af Sognepræst ved Frue Kirke i Aarhus Magister Christen Ottesen Blichfeld — død 23. April 1596, begravet i Domkirken og Eva Nielsdatter, død 1579). Henrik Blichfeld blev immatrikuleret som Student i Helmstedt 26. Sep. 1594, ved Universitetet i Zerbst 13. Aug. 1595,8 Magister filosofiæ 23. Okt. 1595 i Helmstedt,9 Sognepræst i Tirstrup-Fuglslev 8. Maj 1597, død 1. Jan. 1631 (Skifte 30. Marts 1631) — hans Dødsaar angives de fleste Steder fejlagtigt som 1633 —, g. 1° m. Karen Hansdatter, f. paa Samsø, død 1601 og begravet i Frue Kirke i Aarhus (Ligsten), (Datter af Sognepræst i Besser-Onsbjerg Magister Hans Knudsen og Anna Jensdatter). Han ejede 1623 en Gaard paa Vestergade i Aarhus, som i 1631 beboedes af Enken Anna Justdatter, som desuden i 1636 ejede en Gaard paa Bro¬ berg og 16. Feb. 1637 skødede en øde Ejendom paa 109 Fiskergade til Raadmand Rasmus Nielsen. Hun havde 1. Prioritet i en Gaard i Ebeltoft.11 Han havde en Søn i første Ægteskab og seks Børn i andet Ægteskab. 8 Personalhist. Tidsskr. 11 II 40. 9 Svensk personhist. Tidsskr. XIX 204 | Justdatter Saxe, Anna (I14229)
|
| 248 | Anna Stuve, født 1676, gift (efter 1704) med Guldsmed Bendix Lund, Enkemand efter Johanne Jacobsdatter (Skifte 25' Oktbr. 1738), 2 Børn af 1. og 2 af 2. Ægteskab. | Stuve, Anna (I14243)
|
| 249 | Anne Larsdatter var født 7 /12 1791 på Aarum. Hennes foreldre var Lars Baardsen fra Aarum og Marie Jensdatter fra Raae. I 1814 ble hun gift med Brede Arnesen i Fredrikstad. Han var født i 1785 og drev høkerforretning i byen. Hans navn var da vanlig «Brede Nord». Etter ll ha vært straffet for en del tyverier, begynte han som postrøver. Den 17 /121815 ranet han postvogna på Mosseskogen, og postføreren omkom. Saken ble ikke oppklart, - og den 29/10 1816 slo Brede til igjen. Men denne gangen gikk det galt for ham. En garnisonssoldat som tilfeldigvis var ute på de kanter, hadde sett ham. Den 28/8 1817 endte han sine dager ved bøddelens øks. Han var da 32 år gammel. Enken Anne, som hadde odelsrett til Aarum, ble boende der til i 1819. Da giftet hun seg med Jens Gøthesen på Hunn, f. 1763, og flyttet dit. Jens døde i 1846. Anne giftet seg i 1848 for 3. gang - med Anders Christensen. De flyttet da tilbake til Mellom Aarum. | Larsdatter Årum, Anna (I4678)
|
| 250 | Åslaug Sigurdsdatter Åslaug Sigurdsdatter, også kalt Kråka, var ei mytologisk trollkyndig kvinne i norrøn mytologi som opptrer i Snorre Sturlasons Edda, Völsunga saga og Ragnar Lodbroks saga. Hun representerer et norrønt Askepott-eventyr. Åslaug er datter av Sigurd Fåvnesbane og valkyrien Brynhild, men ble fostret av morens fosterfar Heimer[1]. Etter at Sigurd og Brynhild er døde er Heimer bekymret for Åslaugs sikkerhet. Han lager en harpe stor nok til å skjule piken og reiser deretter rundt som en fattig harpespiller, bærende på harpen som skjuler piken[2]. Når de kommer til Spangereid i Lindesnes i Norge tilbringer de natten i huset til Åke og Grima. Åke mener han kunne se et kostbart klede stikke ut fra harpen. Han forteller det til sin kone Grima, og hun overtaler ham til å drepe Heimer mens han sover. Imidlertid når de brekker opp harpen oppdager de ikke noe annet enn ei liten jente på tre år som ikke kan snakke. De tar seg av henne, men gir henne ingen omsorg, kun hardt arbeid. For å skjule at hun er av god ætt, soter de til ansiktet hennes, tvinger henne til alltid å være skitten og gå i møkkete filler. På grunn av dette kaller de henne for «Kråka» ettersom hun er like svart som fuglen. Mange år senere kommer den store helten Ragnar Lodbrok til Norge etter at han hadde drept en mektig drage og blitt konge. Hans kone Tora Borgarhjort døde ifra ham og deres to sønner Agnar og Eirik. Han sender to menn på land for skaffe brød. Kråka er ute og passer kyrne. Hun bader selv om Grima har forbudt henne å gjøre det, og avslører dermed sin skjønnhet. Brødet blir brent fordi Ragnars menn ser hennes skjønnhet og glemmer å passe brødbaksten. Når de ikke har brød å gi til Ragnar forteller de ham isteden om den vakre piken. Ragnar sendte bud på henne, og for å teste hennes klokskap ga han beskjed om at hun ikke skulle komme påkledd eller avkledd, ikke sulten og ikke mett, ikke alene og ikke sammen med andre. Kråka kastet da et fiskegarn over seg, beit i en løk, og ble fulgt av en hund. Om bord på skipet imponerer hun Ragnar. Hvert av hans vers slår Kråka tilbake med et motvers. Han tilbyr henne en dronnings kåpe, men hun mener at det er mer passende at hun bærer kullsvarte filler som før. Hun vil derimot ta imot kåpen hvis han kommer tilbake og tar henne med seg. Kråka forteller Grima og Åke at hun kjenner til deres mord på Heimer. Hun vil ikke overlate dem til Ragnar, men spår at hver eneste dag i resten av livene deres vil bli verre enn den forgående, og den siste vil bli den aller verste. Så forlater hun dem og blir med Ragnar når han kommer tilbake. Han vil øyeblikkelig gå til sengs med henne, men hun avviser ham og sier at de kun skal dele seng når de er gift slik at hennes barn ikke blir frillesønner. Hun ber om at de i tre netter skal ligge i samme seng, dog hver for seg. Ragnar går med på dette, men på den tredje natten klarer han ikke holde seg og legger seg på henne til tross for hennes profeti om at det barn som så blir født vil stå seg ille. Senere føder hun en gutt med kun brusk der hvor det vanligvis er bein. Det er Ivar og han ble kalt for Ivar Beinlause. Deretter besøkte Ragnar Lodbrok Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», som var hans lydkonge i Svitjod. Eystein overtalte Ragnar til å gifte seg med den svenske prinsessen Ingeborg og forkaste Åslaug. Mens Ragnar er på veg hjem igjen, hadde tre fugler allerede fortalt Kråka om hans planer. Hun går ham derfor i møte og forteller ham sannheten om hennes edle ætt. For å kunne bevise at hun virkelig er datteren til Sigurd som hadde drept Fåvne, en farlig drage eller slange, forteller hun at hun vil bære fram et barn hvis øye vil vitne om uhyret. Dette skjedde og hun fødte sønnen Sigurd som ble kalt for Sigurd Orm-i-auga. Da Eystein Bele fikk høre at Ragnar hadde endret mening gjorde han opprør mot ham, men ble drept av Ragnars sønner på Kråkas befaling. Under sitt siste hærtokt til England hadde ikke Ragnar Lodbrok hørt på Kråkas advarsler, noe som kom til å bli skjebnesvangert for ham. Da Ragnar ble kastet ned i ormegropen av kong Ælla II av Northumbria ble han beskyttet av magisk skjorte som Kråka hadde sydd for ham. Det var først da denne skjorten ble fjernet at slangene kunne bite Ragnar Lodbrok og således drepe ham. Ifølge sagalitteraturen diktet Ragnar kvadet Krákumál (Kråke-kvædet) den siste natten han var i live. Navnet på diktet henspiller på Kråka. De fleste forskere (F. Jónsson[3], P. Meulengracht Sørensen) mener at Ragnar Lodbrok nok var en historisk person, men historiene rundt ham og hans hustru(er) som fortelles i de ulike fornaldersagaene betraktes som mer og mindre fri dikting. Referanser
| Sigurdsdotter, Åslaug (I11861)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.