Holmberg & Spydevold Slektsider

Treff 1,651 til 1,700 av 2,665

#	Notater	Linket til
1651	Graf in Oberlahngau, Count in Rheingau.	Count of Wetterau, Udo I, (I12356)
1652	Gravlagt 19.04-1789. Samme dag som mannen Erik Nilsen og sønnen Johannes. (Tune. Gårdshistorie. 1. s. 240.)	Rasmusdatter Bjønland, Jøran (I2200)
1653	Gravlagt på Leie Kirkegård BIRT: RIN MH:IF45 DEAT: RIN MH:IF46 RIN MH:SC24 NOTE: PRIN MH:I500027	Holmberg, Egil Sverre (I292)
1654	Grenader i Fredrikstad	Guttormsen, Christian Ingerholmen (I965)
1655	Grímsgard (Grímsgarðr) in Jötunheim in the far north	of Grímsgard, Grím (Grímr) (I12727)
1656	Grunnlag i sistefødte. (jrh)	Hansdatter Bøe, Live (I2663)
1657	Gudmund bodde i Sunnylven, Sunnmøre, og ble gift med Sigrid Pålsdtr. Giske. Man vet ikke mer om ham enn at han hadde en sønn som het Asgaut Raud.	Olafsson på Stadheim, Gudmund (I11692)
1658	Gudrun is a major figure in early Germanic literature, which centered on the hero Sigurd, son of Sigmund. She appears as Kriemhild in the Nibelungenlied and as Gutrune in Wagner's Der Ring des Nibelungen.	Gjúkadóttir, Gudrun (Kriemhild) (I12730)
1659	Gudrød's wife, Gisele was a daughter of Lothar II "the Saxon", King of Germany, shown elsewhere in this genealogy.	Haraldsson, King of Haitabu, Dorestad and Rustrigen, Gudrød (Godefrid) (I11868)
1660	Gudtorm's identity is known from an official document dated 20 Feb 1306. In this document it can be seen that he had many goods which included many farms at Hardanger. Norheim was his farm seat (main farm where he lived) and this farm was assessed at 6 lauper smør and 6 lauper salt (old units of measurement). The document refers to the division of his estate to his sons and daughters. His wife's name is not known, but his children mentioned are Ivar, Ingebjørg and Sigrid. Frida Rage is descended from both daughters. ----- Gudtorms identitet er bekreftet i et offisielt dokument datert 20. februar 1306. Av dette dokumentet kan vi se at han eide et stort gods, som inkluderte mange gårder i Hardanger. Norheim var hans setegård, og denne gården var verdsatt til 6 lauper smør og 6 lauper salt. Dokumentet angår delingen av eiendommene mellom hans eneste sønn og hans to døtre. Begge døtrene er blant våre aner. Det er også mulig at sønnen også kan være vår ane, men dette har det ikke vært mulig å bevise. Vi kjenner ikke navnet på Gudtorms hustru, men barna var: a. Ivar b. Ingebjørg c. Sigrid.	Ivarsson Norheim, Gudtorm (I12484)
1661	Gulbrandjensen (ca. 1621 - ca. 1698) var bygselbonde fra omtrent 1657. Dette året føres han opp i Kvegskattelisten som bruker sammen med Johan Jensen, som kanskje var broren hans. Sammen hadde de 5 hester, 11 kuer, 2 griser og 4 sauer. De drev hver sin halvpart, og slik var også fordelingen mellom bygselbøndene helt til slutten av 1700-tallet. Da fikk Anders Nilsen bygsel på to tredjeparter av gården, og Peder Jensen på det resterende. Gulbrand oppgis som bruker helt til 1698. Patronymikonet oppgis sjelden, slik at det er en viss mulighet for at det ikke er samme Gulbrand som bygsler gården hele tiden. Barn: 1. Svend (ca.1661). Nevnes i 1666. Muligens far til Gulbrand Svendsen Berg. 2. Jacob (ca.1665). Nevnes i 1666. Antagelig bruker av østre Roppestad i 1697 sammen med Aslak. Se side 279. 3. Hans. Se nedenfor. 4. Antagelig Jens, som oppgis som bruker sammen med Gulbrand og Hans i 1698.	Jensen Roppestad, Guldbrand (I812)
1662	Guldbrand bodde på Brenne og Johanne bodde på Lena når de ble gift. Vitner. Peder Lille Bø, muligens Peder Arnesen (1685-1754) Jens Brende	Familie: Gulbrand Christophersen Brenne / Johanne Olsdatter Lena (F593)
1663	Gullik ärver 3 öresbol av Västra Röd i Långelanda efter sin far Peder. Han står som brukare i Röd 1645.	Persson, Gullik (I13748)
1664	Gullskog, Sven ibm. En gammal piga i Fattigstugan.	Persdotter, Ingrid (I2038)
1665	Gunder Hansen (f. 1825), foregåendes svigersønn, var født på Lunde, men ble gift med Eline Svendsdatter Kasa (1831—91), som tidligere hadde vært gift med Johan Stenersen, med hvem hun hadde sønnen Severin. — Gunder fikk skjøte på Kasa av sin svigerfar for 233 daler 27. januar 1868. Sønnen Harald Gundersen fikk så skjøte i 1903. Ved skiftet etter ham ble eiendommen utlagt enken Gerda Gundersen, som senere giftet seg med Gustav Arvid Carlsen. Denne er fremdeles eier og bruker av gården. — På Kasa holdtes i 1865 2 kyr og 2 sauer. B.nr. 7 har nå skyld 35 øre.	Karlsen Kasa, Gustav Arvid (I539)
1666	Gunild (ca 1728-1800 på Ødegården, begravd 8.juni). Gift med Jørgen Syversen. Se nordre Ødegård.	Fredriksdatter Kvernebauen, Gunild (I974)
1667	Gunnild Amundsdtr ?berg Anne Olsdtr Harejelden Mathis Jørgensen ?berg Ole Olsen Haslen? Tosten Olsen Harejelden	Eriksen Stanghuset, Torbjørn (I2644)
1668	Guttorm Åsolvsson of Rein was one of the lendermenn after Harald Gille Magnussons death in 1136 who supported his son Sigurd mouth Haraldsson. He was Sigurd Munn's body guard. Guttorm Åsolvsson of Rein had a brother Ottar Bale Åsulvsson, who was a mighty chieftain in Mid-Norway. Guttorm's wife, Eldrid was a daughter of Jon Smørbjalte, shown elsewhere in this genealogy. Lendmann. Levde fra 1120 til 1183. Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt. Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder ogfikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttettil trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid. Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga: 1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) vartatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, ogmed på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødreneGuttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.Ð Guttorm var gift 1. gang med Eldrid Jonsdatter av Blindheim, 2. gang med Bergliot, 3. gang ca. 1150 med Sigrid Torkellsdatter på Fugl. -------- Guttorm Åsolvson Rein f. omk 1120, Rein på Rissa, Sør-Trøndelag, g. (1) Eldrid Jonsdatter til Blindheim, g. (2) 1150, Sigrid Torkjellsdatter Fugl, d. etter 1150, g. (3) Ingeborg Pålsdatter Aure, f. Aure i Sykulven, Møre og Romsdal, g. (4) Berljot på Rein. Guttorm døde ett 1150. ----- Guttorm Åsolvsson på Rein. Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gille Magnussons død i 1136 understøttet dennes sønn Sigurd Munn Haraldsson. Han var Sigurd Munn Haraldsson sin formynder, og fikk ham senere på tronen. Guttorm Åsolvsson på Rein var gift tre ganger. Det var sannsynligvis hans tredje hustru, Sigrid Torkelsdatter, som ble mor til Bård Guttormsson på Rein. Guttorm Åsolvsson på Rein hadde broren Ottar Balle Åsulvsson, som var en mektig høvding i Midt-Norge. ætter fra de danske og svenske kongene, samt Aurlandsætten. ---- Guttorm Åsolvson Rein f. omk 1120, Rein på Rissa, Sør-Trøndelag, g. (1) Eldrid Jonsdatter til Blindheim, g. (2) 1150, Sigrid Torkjellsdatter Fugl, d. ettER 1150, g. (3) Ingeborg Pålsdatter Aure, f. Aure i Sykulven, Møre og Romsdal, g. (4) Berljot på Rein. Guttorm døde ett 1150.	Åsolvsson, Guttorm på Rein (I11636)
1669	Guttorm had acted as regent until his nephew, Harald Fairhair, was old enough to assume the kingship. He was in charge of Harald's armys.	Sigurdson, Guttorm (I11849)
1670	GUTTORM MICHELSEN EVENRØD f.ca.1648, d.1738, 90 år. G.m. Aase Olsdtr.f.ca.1661,d.1747 i Glemmen. Gbr. på. Evenrød, Glemmen Barn: Ole 5 Michel 6 Kristoffer 5969 Michel 5970 Lars 6106 Hans 9202 Simen 11107 John 12879 Boril 13241	Michelsen Evenrød, Guttorm (I4263)
1671	Guttorm Mikkelsen, f. ca. 1655, død 1738, g. ca. 1685 m. Aase Olsd., f. ca. 1661, død 1747. Barn: Ole, umyndig, Mikkel, på Grystad i Rygge, Borghild, se Bjørnerød, Christopher, se Ø. Nøkleby søndre, Mikkel (Hauge), Lars, se S. Veum øvre, bruk II, Hans, se Ambjørnrød, Simen, se S. Veum øvre, bruk I, John, se nedenfor.	Michelsen Evenrød, Guttorm (I4263)
1672	Guttorm var fra Ringnes i Stange. ---------------	Gunnhildsson, Guttorm (I11884)
1673	Gymnasieåbo innebär att han var brukare av en gård som ägdes av Hvitfeldska stipendieinrättningen. Margrete Hvitfeld (1608-1683), ägare till sätegårdarna Sundsby (i Valla socken, Tjörns skeppreda) och Åby (i Tossene socken, Sotenäs skeppreda) med underlydande gårdar, testamenterade 1664 hela sitt gods (på sammanlagt närmare 150 mantal) för att avkastningen därifrån skulle användas till stöd för båhuslänska ungdomar som studerade vid Göteborgs gymnasium. Om du har förfäder som var brukare av gymnasiegårdar, så kan du finna upplysningar om dem i stipendieinrättningens arkiv, som finns bland de enskilda arkiven på Göteborgs landsarkiv. När två personer samtidigt ansökte om att få överta bruket, så skulle det utredas vem som var närmast släkt med den förre brukaren. Brukningsrätten gick alltså i arv; åtminstone verkar det ha varit den praxis som följdes. Så där fanns en stamtavla med barn och barnbarn till den först kände brukaren och hans hustru (fra nettet)	Nilsson Sylvén, Andreas (I450)
1674	H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 001 Arve Asbjørnsen 01 36 Onsø - Husf ug Gaardbr Selveier 002 Berte K. Tolfsdatter 01 31 Onsø - - ug Tjenestepige 003 Olaves Olsen 01 18 Onsø - Logerende ug Sømand 004 Asbjørn Arvesen 01 71 Onsø - - g Føderaadsmand 005 Elen Halvorsdatter 01 70 Onsø - hans Kone g -	Asbjørnsen Mossik, Arve (I1368)
1675	H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 019 Hjalmar Svangren 03 1885@1888-10-26 Skee sogn Bohuslæn b hf g Stenhugger 020 Inga Hansdatter 03 1889-04-27 Tune b hm g Husgjerningen 021 Ingeborg Svangrensdatter 03 1910-02-07 Kraakerøy b d ug -	Svangren, Hjalmar Emanuel (I105)
1676	H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 019 Hjalmar Svangren 03 1885@1888-10-26 Skee sogn Bohuslæn b hf g Stenhugger 020 Inga Hansdatter 03 1889-04-27 Tune b hm g Husgjerningen 021 Ingeborg Svangrensdatter 03 1910-02-07 Kraakerøy b d ug -	Hansen, Inga Anette (I104)
1677	H.nr Alder/født Fødested Bostatus Familiestilling Sivilstand Yrke 019 Hjalmar Svangren 03 1885@1888-10-26 Skee sogn Bohuslæn b hf g Stenhugger 020 Inga Hansdatter 03 1889-04-27 Tune b hm g Husgjerningen 021 Ingeborg Svangrensdatter 03 1910-02-07 Kraakerøy b d ug -	Svangren, Ingeborg Helene (I13343)
1678	Had 7 sons - all dispossessed.	MacDonald, Alexander Og (I12545)
1679	Hagmar Anslem Lindeløff ble sjømann og tok hyre som 15 åring 7.7.1891. Den 20.11.1895 fikk han fast sjømannspatentnr. (3972). Da var læretiden over. Den 19.3.1899 fikk han styrmannspatent og den 6.6. 1906 fikk han skippersertifikat. I løpet av sin lange karriere på sjøen, hele 36 år, seilte han på 29 skuter hvorav flere dampskip og motorskip. Han forliste med sitt skip «Punctum» under tragiske omstendigheter sent i oktober 1927. Ingen overlevde. Årsaken til forliset antas å være hardt seilpress og vanskelig manøvre i mørket for å komme klar av land i Jammerbukta i Danmark under en plutselig vinddreining fra SW til NNW av storms styrke. (Som navnet tilsier har mange skuter gått ned her, stømmen og vindretningen NNW gjør at skutene blåser på land og sjansene var små for å kunne krysse ut med skutene.) Av Lindeløffs dødsbo ble bruket Øgaarden Gr. 29. B.nr. 3 i 1929 solgt til Harry Halvorsen. Eier er fra 1942 Anna Marie Halvorsen.	Lindeløff, Skipsfører Hagmar Anselm (I16)
1680	Hagmar Lindeløff, Annotasjonsrullen patent nr. 3699 oppført 2.2.1892, til Hovedrulle patent nr.3972 i 1896.	Lindeløff, Skipsfører Hagmar Anselm (I16)
1681	Håkon Håkonsson Unge (født 1. november 1232 i Bergen, død 5. mai 1257 i Tunsberg) var kongssønn og hadde selv kongsnavn som medkonge under faren Håkon IV Håkonsson. Håkon var sønn av Håkon IV Håkonsson (1204–1263) og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270), og bror av Magnus Lagabøte og Kristin Håkonsdotter. 1. april 1240, syv og et halvt år gammel, fikk han kongsnavn på Øyrating i Trøndelag. Den 12. april ble han også hyllet i Bergen. Dette skjedde rett før den avgjørende kampen mellom Håkon IV og hertug Skule, og opprøret må ses som bakgrunn for at han ble gitt kongsnavn. Skules opprør skulle bli det siste i borgerkrigstida, men i mer enn et århundre hadde man sett at den minste tvil omkring arverekkefølgen førte til at nye tronkrevere og opprørsflokker kom på banen. Nå skulle hertug Skule slås, og ingen andre skulle kunne rokke ved Håkon Unges arverett. Med denne hyllinga ble prinsippet om ektefødsel igjen slått fast, etter at man gang på gang hadde gått bort fra det under borgerkrigene. Håkon hadde nemlig en eldre bror, Sigurd Håkonsson, men han var frillesønn og ble ikke vurdert som arving. Det eneste som var uavklart var ifølge sagaen at Håkon IV nektet å ta stilling til spørsmålet om enekongedømme eller samkongedømme så lenge han hadde to ektefødte sønner, Håkon og Magnus. Da Håkon IV ble kronet i Bergen i 1247 ble Håkon Unge i sagaen regnet som den fremste blant de verdslige høvdingene, og det var han som bar krona fra kongsgården til Kristkirken. På denne tiden ble han myndig, og begynte å ta aktivt del i styringen av riket. Han beseglet freds- og handelstraktaten av 1250 med Lübeck sammen med faren, rett nok som den første i vitnelista og ikke på lik linje. Våren 1249 ble han trolovet med Rikitsa Birgersdotter, som var datter av den svenske riksstyreren Birger Magnusson jarl. De ble ekteviet i Oslo høsten 1251. Ekteskapet var ledd i arbeidet med å få en allianse med Sverige, rett mot danskene. Håkon hadde da de giftet seg allerde i et par år deltatt regelmessig i leidang og krigstog til grensen ved Göta älv. Dette fortsatte han med i årene som kom, og sommeren 1256 var han aktiv deltager i herjingstoktet mot Halland. Det ble også Håkon Unge som krevde inn krigsbyttet høsten etter. Han fikk også andre utenrikspolitiske oppgaver, som å forhandle om ekteskap for søstera Kristin med kongen av Castilla. Våren 1257 ble Håkon syk, og tok opphold i Olavsklosteret i Tønsberg. Der døde han den 5. mai 1257. Hans legeme ble ført til Oslo og gravlagt i Hallvardskatedralen. Prinsesse Rikitsa vendte tilbake til Sverige, og gifta seg senere med den nordtyske greven Henrik av Werle. De to hadde en sønn, Sverre Magnus, som ble værende hos kongen i Bergen, men han døde vinteren 1260/1261.	Håkonsson, Håkon Unge (I11194)
1682	Håkon III Sverresson Personalia Tittel: Konge av Norge Regjeringstid: 1202–1. januar 1204 Fødselsnavn: Håkon Sverresson Fødselsdato: ca. 1182 Bortgang: 1. januar 1204 Dødssted: Bergen Foreldre: Sverre Sigurdsson og ukjent kvinne Ektefelle(r): Frille: Inga fra Varteig Barn: Håkon IV Håkonsson	Sverresson, Håkon III (I3839)
1683	Håkon only had one child, a daughter named Tora. He had no sons.	Håkonsdatter, Tora (I12453)
1684	Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.	Magnusson, Håkon V (I10664)
1685	Håkon Sverresson (født ca. 1182 og senest 1185, død 1204) var Norges konge fra 1202 til sin død i 1204. Han var sønn av Sverre Sigurdsson og ei ukjent kvinne. Hans regjeringstid ble på mindre enn to år, men i denne korte tida klarte han å komme langt i arbeidet med å skape fred. Hans tidlige død etterlot et tomrom, slik at innbyrdeskrigen skulle vare enda noen årtier. Sverres eldste sønn, Sigurd Lavard, døde samme år og noe før faren. Dermed var Håkon den åpenbare arving til kongsnavnet. Han hadde vært aktiv i kampene mot baglerne, blant annet som befalingsmann i slaget om Oslo i 1197. Da faren døde ble han raskt hyllet som konge av birkebeinerne, og deretter ble han hyllet på Øyrating. Sverre hadde på dødsleiet skrevet brev til sønnen, og rådet ham blant annet til søke fred med kirken. De landflyktige biskopene ble raskt kalt hjem til Norge, og Håkon kunngjorde at han ga opp striden med dem. Grunnen han ga var at han ville ha slutt på de lovløse tilstandene som hersket i landet som følge av innbyrdeskrigen. Kirken fikk tilbake de rettigheter den tidligere hadde hatt, og skulle på sin side støtte kongen i hans gjerning. Erkebiskop Eirik Ivarsson kunne da heve interdiktet landet var satt under. Dette ble senere bekreftet av paven, som dog refset erkebiskop Eirik for at han hadde løst bannet uten pavens fullmakt. Forliket med kirken førte til at alliansen mellom kirken og baglerne ble brutt, og Håkon klarte dermed å få støtte i hele landet. Baglerne ble nærmest oppløst gjennom resten av hans regjeringstid. Om han klarte å forlike seg med kirken var det ikke like lett med stemora Margrete Eriksdotter. Sagaen legger all skyld for det spente forholdet mellom de to på henne, og det skal ha oppstått mistanker om at hun hadde forgiftet ham da han ble sjuk jula 1203. Hun forsøkte å bære jernbyrd, og da dette mislyktes klarte hun såvidt å rømme til Sverige med livet i behold. Håkon døde av denne sjukdommen den 1. januar 1204. Han ble gravlagt i Kristkirken i Bergen rett ovenfor av sin far. Hans død vakte sorg, og på Island ga de ham tilnavnet «harmdaude», som betyr «sørgelig død». Da Håkon døde hadde han ingen direkte arving, og birkebeinerne hyllet derfor hans nevø Guttorm Sigurdsson som konge. Han døde kort tid senere, og ble etterfulgt av Inge II Bårdsson. Det få visste om var at Håkons frille Inga fra Varteig fødte sønnen Håkon Håkonsson i skjul, og oppdro ham uten at noen visste han egentlige identitet. Håkon Håkonssons saga legger stor vekt på dette hemmeligholdet i sagaens første kapitler, for her ligger grunnlaget for at Håkon Sverressons sønn i 1217 kunne få kongsnavn. Mye av det Håkon Sverresson oppnådde i løpet av sin korte regjeringstid ble ugjort da ny strid igjen brøt ut etter hans død. Først med sønnen Håkon Håkonsson ble det slutt for borgerkrigene.	Sverresson, Håkon III (I3839)
1686	Håkon V Magnusson (født 1270 i Tønsberg, død 8. mai 1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er forøvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk. Håkon var sønn av Magnus VI Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet. Da broren, kong Eirik II Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Sammen med dronning Eufemia av Rügen fikk han datteren Ingebjørg Håkonsdatter, født 1301, gift i 1312 med Erik Magnusson av Södermanland. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter (1290–1319), var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk. Mange nordmenn kan spore slekten sin tilbake til kong Håkon V gjennom datteren Agnes. Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate. Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige. Kong Håkon V Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr. med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982. «Hellig Haakon» Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv. Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo X formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537. Kong Håkons gravsted og gravstein i Oslo. At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen: Der kom Bud for Oslo ind og ingen Mand dem kjende: død var hellig Haakon Konning Sankt Olaf Kongens Frende. Død var hellig Haakon Konning og Gud kaldte ham af dage: han blev ført i Oslo ind, i Mariekirke lagdes han i Graven. (Dansk håndskrift fra ca. 1560) Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_V_Magnusson	Magnusson, Håkon V (I10664)
1687	Halfdan "Snjalle" (meaning good-natured) ruled over Skåne in southern Sweden at the time the Ynglings ruled at Uppsalla.	Haraldson, King of Sweden, Halvdan "Snjalle" (I12701)
1688	Halfdan gained the kingship over Vestfold (830 AD) after his uncle, Olof, who attained it after Gudrød's murder by his wife, Åsa. Halfdan first married Ragnhild, the daughter of Harald Goldenbeard, King of Sogn. Since Harald had no sons, he gave the kingship to his son-in-law, Halfdan. Although he was the first to tax the people, they considered him a fair and wise ruler. His second wife was Ragnhild Sigurdsdatter. Her father, Sigurd Hart, was killed by the berserker Haki, who planned on having her for his wife. But Halfdan sent men to kidnap Ragnhild and her younger brother, while Haki was still recovering from battle wounds. Haki died on the way to take his revenge against Halfdan. He conquered Opplandene and Viken (inner part of Oslofjord). He was also King of Agde and Sogn in Norway from 827-860. Halfdan's wife, Ragnhild Sigurdsdatter bore the famous Harald Hårfager, the first king of a United Norway. About 860, Halfdan died when he fell through some thin ice on Lake Randsfjorden and drowned. -------------------- Halvdan Svarte Gudrødsson. Født ca. 820. Død ca. 860. Konge over Agder, Vestfold, deler av Oslo området, Romerike, Toten, Land, Hadeland og Sogn. Halvdan Svarte var først gift med Ragnhild Haraldsdatter, datter av Harald Gullskjegg, som var konge i Sogn. Halvdan Svarte og Ragnhild fikk en sønn som ble kalt Harald etter morfaren. Gutten vokste opp hos morfaren kong Harald Gullskjegg. Kong Harald Gullskjegg begynte å dra på årene - og var sønneløs - så han gav hele sitt rike til dattersønnen Harald, og tok ham til konge. Noe senere døde kong Harald Gullskjegg. Den samme vinteren døde også hans datter Ragnhild Haraldsdatter. Våren etter ble den unge kong Harald syk og døde i Sogn - bare 10 år gammel. Halvdan Svarte krevde riket i Sogn etter sin sønn, og det ble ingen motstand mot dette. Halvdan Svarte Gudrødsson ble annen gang gift med Ragnhild Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Hjort Helgesson på Ringerike og Tyrne Haraldsdatter. Straks etter at Gudrød Veidekonge Halvdansson var død fór Åsa med den årsgamle sønnen Halvdan til Agder, og der tok hun styringen over det riket faren hadde hatt. Halvdan ble fostret der, og vokste seg snart stor og sterk. Han fikk tilnavnet "den svarte" fordi han hadde svart hår. Da Halvdan Svarte var 18 år tok han kongedømmet på Agder. Bare noen få år etter reiste han til Vestfold, hvor hans halvbror Olav Geirstadalv Gudrødsson satt som småkonge, og brødrene delte - uten sverdslag - kongedømmet mellom seg. Noen måneder etter forliket med broren samlet kong Halvdan Svarte sammen en stor hærstyrke, for å underlegge seg en større del av Norge. Det første målet var Vingulmark (landet østenfor Oslofjorden), hvor hans far hadde vært konge. Det ble kraftige kamper, men til slutt ble det inngått et forlik, som gjorde slutt på stridighetene. De ble blant annet enige om at Halvdan Svarte skulle ha herredømmet over halvparten av dette landområdet. Etter dette reiste Halvdan Svarte nordover til Romerike, og la dette landområdet under seg. Kongen på Hedmark, Sigtrygg Øysteinsson, samlet nå sammen en hær, som skulle angripe inntrengerne og forsvare Opplandene. Det ble et kraftig slag, som endte med at Agderkongen vant. Hedmarkskongen ble drept under tilbakeflukten av en pil, som traff ham under den venstre armen. Det var i mange år etter dette slaget ufred mellom den nye kongen på Hedmark, Øystein Øysteinsson, og Agderkongen. Snorre Sturlasson forteller om Halvdan Svartes dronning Ragnhild at hun en gang hadde en drøm, hvor hun stod i hagen og tok en torn ut av serken sin. Mens hun holdt tornen i hånden, ble den til en stor kvist. Den ene enden nådde ned til bakken og slo røtter. Den andre enden skjøt høyt opp i luften. Tornen vokste til et tre, som var svært tykt, og så høyt at hun ikke kunne se toppen. Den nederste delen av treet var blodrødt, stammen var fagert hvit, grenene hvite som snøen, med en mengde kvister - og de bredte seg utover hele Norge, og enda videre. Kort tid etter fødte hun en sønn, som fikk navnet Harald. Gutten vokste seg tidlig stor og sterk. Han var vakker å se til, var en idrettsmann - forstandig og vennlig. Hans mor holdt meget om ham, faren noe mindre. Kong Halvdan Svarte pleide aldri å drømme. Da han syntes dette var rart spurte han en mann som het Torleiv den vise hva han skulle gjøre med det. Torleiv rådet kongen til å legge seg til å sove i en grisegård. Kongen gjorde det, og da drømte han at han hadde det vakreste hår en kunne se, som hang i lange lokker. Håret nådde til jorden, noe til midt på leggen, andre til kneet, andre til hoften eller midt på siden eller til halsen, og en del var så små at de såvidt var kommet frem på kronen. Hårlokkene var ulike, men en av dem var større, fagrere og lysere enn de andre. Torleiv den vise tydet denne drømmen til at Halvdan Svarte skulle få et stort avkom, og at hans ætt skulle råde med stor heder, men ikke alle med like stor. Halvdan Svarte Gudrødsson ble ikke gammel. En vårdag skulle han kjøre hjem over isen på Ransfjorden. Han kom fra et gjestebud på Hadeland, og hadde mye folk med seg - hvor de fleste var fulle. Kong Halvdan kom ut på isen, til det stedet hvor kuene fikk vann. Isen var tynn, og han gikk rett i vannet. Folkene hans styrtet til for å hjelpe kongen, men da knakk isen ennå mer. Der druknet kongen - omlag 40 år gammel - og 20 av hans menn. Halvdan Svarte Gudrødsson var en vennlig og god konge for landet, og hans død fylte folket med stor sorg. De fremste mennene - i de fylkene han hadde rådd over - krevde at liket skulle gravlegges hos dem, fordi de trodde det ville bringe fylket velsignelse og gode år. For at det ikke skulle bli krig om liket ble de enige om å dele den døde kongen i fire deler. Det er derfor gravhauger - kalt Halv-danshauger - etter ham på Stein på Ringerike (ved Steinsfjorden?), Romerike (Raknehaugen i Ullensaker?), Skiringssal (Tjølling) i Vestfold og Helgøya i Mjøsa. Halvdan Svarte Gudrødsson ble en slags godvette i disse fylkene. Halvdan Svarte tilskrives organiseringen av Eidsivating ved Eidsvoll, samt den loven som skulle gjelde over Opplandene. 800-tallet, norsk småkonge, etter sagatradisjonen sønn av GudrødVeidekonge, som tilhørte Ynglingeætten. H. arvet det nordligeVestfold og la under seg Opplandene og Viken. Druknet ved åkjøre gjennom isen på Randsfjorden. Far til Harald Hårfagre.Tradisjone nom H. er historisk usikker.Egen anmerkning: Kunnskapsforlaget anslår at H. må ha druknet før 850. Det stemmer da ikke at sønnen Harald kan være født ca865, som samme kilde angir. Slaget i Hafrsfjord er antatt å havært ca 872, jmf. feiringen og bautaen ved Hafrsfjord. Haraldmå ha vært vel voksen, så det er trolig at han var født før 850.	Gudrødsson, Halfdan Svarte (I11801)
1689	Hall's wife, Tora Moshals' father was Audun.	Torasson, Hall (I12030)
1690	Hallstein Thorleivson f. omk 1272, Isle of Man, England, yrke: fogd, g. Sigrid Håkonsdatter Bolt. Hallstein døde omk 1345, Egge i Steinkjer, Nord-Trøndelag. ------ Hallstein var ridder og riksråd i Norge. Han var sysselmann i Jemtland fra 1326. Hallstein Torleifsson var kongesønn, men arvet ikke Isle of Man, da kong Magnus VI Håkonsson ved freden i Perth i Skottland 1266 ble tvunget til å avstå Suderøyene (Isle of Man og Hebriderne) til Skottland. Et bavaret segl fra 1303 viser at han førte Isle of Man's kongevåpen, 3 avhuggede skanker. Våpenet hadde antagelig fått fra sin mor's slekt.	Torleivsson Schanke-Egge, Hallstein (I12505)
1691	Halvdan Øysteinsson «den gavmilde og matille» er en av de småkongene fra Ynglingeætten som nevnes i Snorre Sturlasons Ynglingesaga i Heimskringla.[1] Denne hovedsakelige legendariske sagaen er hovedkilden om Halvdan, bortsett fra et kvad av Tjodolv den kvinværske, som ble kvedet rundt 100-150 år senere, noe som indikerer en livlig muntlig tradisjon på Ynglingeætten. Halvdan er også så vidt nevnt i Historia Norvegiæ, skrevet en gang rundt 1170. Snorre forteller at hans paradoksale tilnavn som «gavemild» og «matille» hadde sin årsak at han var rundhåndet i å lønne mennene sine i rede penger, «like mange gullmynter som andre konger ga sølvmynter», men samtidig sultet dem i kostholdet, uten at det oppgis noen grunn til misforholdet. Årsaken til den økonomiske velstanden var derimot at han hadde vært i viking i lange tider og på den måten skaffet seg store rikdommer. I den grad Halvdan er historisk var han en småkonge på Vestfold og Romerike en gang kanskje sent på 700-tallet eller rundt 800. Han var sønn av Øystein Halvdansson og Hild, datter av Eirik Agnarsson fra Vestfold. Selv ble Halvdan gift med Liv, datter av en konge «Dag fra Vestmar». Det finnes ingen andre direkte referanser til Vestmar, men det kan ha vært et navn som pekte på kystlandet rundt Langesundsfjorden til Agder.[2] Det eneste avkom etter Halvdan som nevnes er hans direkte etterkommer, Gudrød Halvdansson Veidekonge (eller Stormodige). Gudrød var far til kong Halvdan Svarte og farfar til kong Harald Hårfagre. Snorre oppgir også at Halvdans hovedgård var Holtan i Vestfold hvor han døde på sotteseng, og ble gravlagt i Borre. I sin oversettelse av Historia Norvegiæ bemerket Halvdan Koht: «No høyrer vi i frankiske krøniker, at i året 813 var det upprør på Vestfold imot dei danske kongane, og kanskje var det denne kong Halvdan som no gjorde Vestfold sjølvstendigt; Det kann vi ha eit minne um i at Tjodolv kallar mennene hans for 'dei som vann siger'»[3] Tjodolvs kvad, som Halvdan Koht henviser til, har strofen «Og seierens menn / siden gjemte / budlungen / der i Borre». 'Budlungen' er et poetisk ord for konge. I Steinar Schjøtts nynorske oversettelse av Tjodolvs kvad heter det: Og til tings den tredje kongen løynske Hel or heimen baud den gong då Halvdan som på Holtan budde lagnadens dom lyda måtte og på Borre dei beste kjemper hovdingen i haug lagde. Referanser ^ Snorre: Ynglingesaga i Heimskringla (Snorres kongesagaer, bd I), Oslo 1979, side 37 ^ Fotnote i Snorre: Ynglingesaga, side 37 ^ Norrøne Bokverk, fjerde bind	Øysteinsson, Halvdan (I11815)
1692	Halvor, som. har gitt navn til plassen, må ha bodd her omkring 1800. Men allerede i 1802 hadde sønnen på Jelsnes, Erik Mathissen, overtatt som husmann på Halvorsrød. Erik var g.m. Eli Andersdtr. f. 1780. Barn: 1. Mattis f. 1802. 2. Anders f. 1804. 3. Anne Marie f. 1806. 4. Elen f. 1808. Erik døde allerede i 1809, og av skiftet som ble holdt samme år, ser vi at Erik eide husa på plassen. Bruttoformuen var hele 583 rdl., netto 244 rdl. Enka giftet seg igjen med Johannes Arnesen, som antagelig nå kjøpte bruket. Barn: 1. Erik f. 1812. 2. Ane Katarine f. 1814 d. 1817. 3. Berte f. 1817. 4. Inger f. 1818. 5. Ane Katarine f. 1822 d.s.å. Eli Arnesdtr. døde i 1822, og Johannes giftet seg igjen med Ane Olsdtr. fra Ørka i Varteig. Barn: 1. Ellen f. 1825. 2. Ole f. 1828. 3. Anders f. 1830. Omkring 1830 ble Halvorsrød delt.	Arnesen Jelsnesødegården, Johannes (I745)
1693	Han ble døpt den 22.12.1889 Ligger i grav sammen med sin søster Dagmar og broren Arnold Frithjof. Gravstedet ble slettet i 2000. Var trolig ikke gift BIRT: RIN MH:IF15 DEAT: RIN MH:IF16 RIN MH:SC8 NOTE: PRIN MH:I500011	Holmberg, Sigurd Kristian (I276)
1694	Han ble døpt den 22.12.1889 samtidig som sin bror Sigurd. Han ble konfirmert i Vestre Fredrikstad den 6. april i 1902 og bosted var i Holmegade. Han var i live i 1930 ifølge dødsmeldingen på broren Arnold Frithjof BIRT: RIN MH:IF14 RIN MH:SC7 NOTE: PRIN MH:I500010	Holmberg, Frans Gustaf (I275)
1695	Han ble født 16. november 1859, konfirmert 12. april 1874 og død 16. november 1945. I sin sjøfartstid, var han i USA, og etter sigende eide han jord der. Han solgte jorda før han dro tilbake til Norge. Da han giftet seg i 1885 var han oppført som sjømann, i 1890 som formann ved tegleverk og i 1898 er han inspektor/disponent ved tegelverket ”Steken Lilla” i Angered ved Gøteborg. En ganske rask karriere, med andre ord måtte han være litt av en ”børste”. I 1905 måtte han flytte med sin familie hjem til Norge, muligens på p.g.a. Unionsoppløs-ningen. Bildet er fra 1941, da Martinius var 82 år.	Henriksen, Martinius (I2440)
1696	Han ble født i april 1705 i Biörke Var kronobåtsmann no.177 Bjørk på torpet Klevan under roten Solberg i 1758. Roten Solberg bestod av gårdene Solberg nedre, øvre og Hjelmberg. I 1813 var det også en rotebåtsmann Björk med nr. 246 Han tilhørte 7:de korpralskapet i førsta Bohus Båtsmannskompani i Vette Herrad. Bosted i Solbergs mark. Ved vielsen 31.3.1754 var han cronerotebåtsmann, ungkarlen Anders Olsson Biørck(Biørk) ifra Nedre Solberg i Skee sn. i nordre Bohuslen. Torpet Klevan lå i hagarne til gårdene Solberg nære Krogstrands lasteplass.	Olsson Björk, Kronobåtsmann Anders (I2123)
1697	Han ble født i Nordby og hadde adresse til Nordby Uppegård i Hogdal sn.. Han døde på gården Tånga i Lommeland sn hvor han var bonde. Bodde frem til ca. 1737 på gården Mørk i Hogdal sn. og deretter på Tånga i Lommeland. Han giftet seg den 6.juli 1718. I 1650 års jordebok står Olof Sundby som eier av flere frelsegårder, bl.annet (2 hemman) i Nordby. Han eide også Medby, Skogar og skattegården Sundby. I 1725 køpte kyrkoherden Johan Ødman i Tanum gården Tånga(skattehjemmet) av velborne herr Knut Bildt på Morlanda(Orust)	Christophersson Nordby, Bonde Mattis (I2092)
1698	Han ble født i Rygge og i innflyttingslisten i Fredrikstad under nr. 97 var han ungkar og kurvmaker og hadde bodd i Kristiania. Ble gift den 2. juni 1877 i Fredrikstad Vest og bosted var Apenesbjerg. Ved folketellingen i 1910 var han gift kurvbinder med offentlig understøttelse og bostedet var i Bakgate 12, kvistleilighet i Fredrikstad Oppgitt født 25.5.1852 Bosted ved død var Bryggeriveien og han etterlot seg enke og ingen barn med fattigunderstøttelse BIRT: RIN MH:IF36 DEAT: RIN MH:IF37 RIN MH:SC19 NOTE: PRIN MH:I500022	Martinsen, Ole (I287)
1699	Han ble født i Skee på Massleberg Norgården og flyttet i 1817 med foreldrene til Långedal i Lommeland fs.. I 1820 bodde han med sine foreldre på torpet Moen under gården Hesteskede. I 1834 bodde han som tjenestedreng på torpet Grandalen under Husebo. Hans kone var samtidig i tjeneste på Husebo fra 1835 Han ble gift den 6.10.1837 og bostedt var hos foreldrene på Moen under Sør Buar Hans første bosted med kone ble hos foreldrene på torpet Moen under gården Sør Bua fra ca. 1840. I 1845 flyttet han med familien til svigerforeldrene på båtsmannstorpet Smellen i Hedengen. I 1846 ble han av skolestyrelsen i Skee foreslått som skolelærer for Masslebergsfjerdingen. Han reiste til Gøteborg for å gjennomføre lærerkurs i seminarium. I 1847/1848 flyttet familien til torpet Solbergs Myren(Långeskogsmoen)under Sør Buar. Den gamle skolen lå på Norr Jørlov i Massleberg og jeg har sett at han undertegnet en erklæring i oktober 1856 der. Det var på den tid også ambulerende undervisning. Læreren fikk rom og mat på gårdene der han underviste. I 1852 flyttet han med familien til torpet Långemyr under gården Norra Buar. Han var førpantare, som tyder på at han leide jorden, men var eier av husværet. Det antas at torpet Skolerød som fremkommer på bildet ble det nye navnet på Långemyr. Torpet Løkhålan ble fraflyttet i 1848 og navnet uteble i 1850 og istedet kom Långemyr. Løkhålan ble muligens avsatt til skolelæreren og satt i stand og fikk det nye navnet Långemyr? Skee sn. var ifra lang tid tilbake delt i fjerdinger, dvs. fire deler hvorav Masslebergsfjerdingen var den nordøstlige delen. Han hadde en meget pen håndskrift til langt opp i årene.(Fremgår av skoleprotokollene) I husforhørslengden i 1855-1860 fikk han karakteren a i innanlesning, utanlesning, och Kristendomsforståelse, som var berømmelig. Han ble benyttet som formynder i flere saker og godkjente også flere booppgjør i Skee. I mantall. for 1891-1895 lå følgende plasser(torp) under Norra Buar: Stubbekas(Antas idag å hete Kasen, som var et båtsmannstorp), Arket, Arkemyr, Långemyr, Lägret(Backstuga) og Sanderöd(Nytt i 1876-1880). Det tidligere torpet Stenlid(en) endret navn til Hällevad(et) i 1871-1875 og ble nok utskilt som egen eiendom innen 1881. Svigersønnen Johan Fredrik Martinsson og datteren Justina Karolina overtok som førpantare på Långomyr og bodde der frem til ca. 1900. Det er trolig at Bernhard Gottfrid Olander, f. 19.4.1857 overtok som folkskolelærer i Masslebergsfjerdingen i ca. 1890. Olander ble boende på Skee prestegård og var også organist och ble også klokker.	Olsson, Olaus (I285)
1700	Han ble født og døde på båtsmannstorpet Qvislet(Kvislet) i roten for Norra Massleberg i Skee sn.	Andersson, Mattis (I2127)

Redigert av Jan Roger Holmberg. | Retningslinjer for personvern.

Holmberg & Spydevold Slektsider

Notater