Familien Holmberg

Inger Lise og Jan Roger Holmbergs Slektsider (oppd. 2019.09.27)

Notater


Treff 151 til 200 av 2,237

      «Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 45» Neste»

 #   Notater   Linket til 
151 39år 2mnd 14dager
Waktkarlen Anders Hanssons Hustru af håll och flynge 
Christensdotter, Cathrina (I13768)
 
152 3: b. Kjønig Gundersen Reklingholm, født 1666, død 1727, gift med Eli Olsdatter. Han flyttet fra Engelsviken til Reklingholm i Råde ca. 1710. Det yngste barn ble døpt i Råde 1713 og hadde som faddere Anne Strømnes, Marie og Ole Tasken, Ingeborg Roer, Helge Støtvik og Torger Tollefsrød. Dette tyder på at Eli Olsdatter var fra Rygge. Hun er da antagelig datter av Ole Mikkelsen og Anne Olsdatter på Østre Roer og i så fall visstnok også Helge Støtviks søster.
Om Eli Olsdatter har Hans Nielsen Hauge skrevet følg. i «Udtog af Kirkehistorien» ( citat i «For Fattig og Rik» 1940 nr. 46): Med hensyn til den kristelige opplysning (i tidsrommet før) fortalte min far en historie om sin mormor. Hun hadde ingen boklig kunnskap, kunne ikke engang lese, men var meget bange for døden. Hun ropte titt: «Du død, du død, hvor du er bitter!» Min fars mor trøstet henne med Guds ord og sa:. «Den er ikke så bitter, mor!» «Det vet ikke du», svarte den gamle.

Kjønik Gundersen hadde visstnok 6 barn:
4. a. Nils Kjønigsen Reklingsholm, født ca. 1707. Hans etterslekt har bodd på Reklingsholm. Han gjorde uten hell et forsøk på å ta Opsal i Kråkstad på Odel. (Tingbok nr. 35, for 164, for Follo)
4. b. Gunder Kjønigsen Reklingholm, født 1713, død 1780, er vel den yngste i - søskenflokken, da han er døpt i Råde.
4. c. Maren Kjønigsdatter, gift med Mikkel Guttormsen Grystad i Rygge. Dette ektepars sønnesønn er Hans Nielsen Hauge. I bygdeboken for Onsøy vil en finne to av ekteparets sønnedøtre: Marie Henriksdatter Evenrød, gift med Nils Pedersen Viker og siden med Ole Håkonsen Haua, og Ellen Henriksdatter Evenrød, gift med Ole Arvesen Skåre.
4. d. Eli Kjønigsdatter, gift med Paul Eriksen Høyom, Onsøy.
4. e. Anne Kjønigsdatter, gift med Mogens Andersen Borge.
4. f. Ingrid Kjønigsdatter, gift med Jon Tolfsen Holme. (En Lene Kjønigsdatter som ble gift til Opsal i Kråkstad er neppe fra Reklingholm).  
Gundersen Engelsviken, Kjønig (I10319)
 
153 41 Woodland Strret, Sherborn, MA 01770, U.S.A. and 128 Heke Street, Wellington, New Zealand Kilde (S502421)
 
154 648. Torberg Arneson Giske

Giskeætten stormannsslekt som nedstammet fra Torberg Arnesson (jfr.Arnmødlingene) og Ragnhild, Erling Skjalgssons datter. Deres datter Torable gift med Harald Hardråde, og fra henne stammer de følgende konger iNorge. G. døde ut på mannssiden i 1265, og med Margrete Nikolasdatter,som giftet seg med Bjarne Erlingsson, gikk Giskegodset over tilBjarkøyætten.

Lendmann. Født ca. 990. Død ca. 1050.
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann påMøre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med budom at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg omå følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om hanskulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det varmange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli avmed Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til åikke utsette det med reisen.

Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham ogba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt åla seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herrefor sin kone. Du kan jo la være å komme om du ikke vil,Ð sa Torberg, menjeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.Ð Deskiltes i sinne.

Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordansaken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underligmed deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skalha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg nårdet ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært enunnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller enfosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending ogha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette bådedeg selv og alle dine frender på spill.Ð Torberg sa: Det er som de sierat én er det som vanslekter i hver ætt.

Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig medsønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhetmed ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å sislikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.Ð Såsnudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg.Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba hamkomme og møte seg ved Agdenes.

Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ordimot.

Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba hamsende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, oghver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord tilTorberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet hanseg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i veinordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der,brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrenesine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikkeofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten tilTrondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, låKalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Meddenne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenenetter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erlingville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykkenrå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme medtilbud, det var Finn og Arne enige i.

Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først oghadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sintda han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, hantilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torbergskulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle hafred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har steltdet slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var detsiste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med enhær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har sattden i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.Ð Da sa Finn: Vi brødrehar ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det ertvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekterog tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hærenvi har, til Knut den mektige.Ð Da så kongen på ham og sa: Om derebrødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlandsog utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det,og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skaljeg ta imot forlik av dere brødrene.Ð

Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen haddegitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile taimot dette vilkåret; jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mineog reise til utenlandske høvdinger,Ð sa han. Jeg mener det alltid vilvære til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.Ð Da sa Kalv:Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongenså lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og sålenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammenskal gjøre det slik.Ð Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olavrå alene i tretten mellom oss.Ð Arne Arnesson sa som så: Om jeg varferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skaljeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vilfølge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.ÐSå gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, ogrodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, ogbrødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen forStein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville forham. Men hos meg kan han ikke være mer,Ð sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og restenav hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønnersørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knutden mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.Ð
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:

231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Hanfant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham ogville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding somhadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finnbort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett,og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle devåpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrenesine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, droogså hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagende som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg avlikene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn pågården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt uteover noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg tilbondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingengikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av detat størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, ogdisse folkene ville svært gjerne hjem igjen.Ð

242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunneslett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finnkom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrteordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter åkomme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godtlangskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reistede hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men blehelt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sinsenere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo segtil ro hjemme.Ð
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnessonvinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; deneldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisivhadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter denhærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reisteom sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. 
Arnesson Giske, Torberg (I11587)
 
155 7 mnd gammel Gulbrandsdatter Snopestad, Gunnil (I2666)
 
156 77 år Halvorsen Titterud, Nils (I1791)
 
157 8 april i Holm døb Huusmann Svend Stubbene og Kirsti Andersdatter søn: Christian
Faddere:
Boel Larsdatter og Karen Holm
Erich Arvesen, Thor Holm og Peder Gloslie 
Svendsen Stubbene, Christian (I907)
 
158 9 barn Olsdatter Buer, Eli (I13180)
 
159 Gårdene Torpum og Vik er nabogårder i Berg og Svend og Charlotte har nok møtt hverandre der. Den gangen var det mange kyr på Vik og Svend arbeidet der som kvegrøkter.
De bodde på forskjellige plasser i Berg (Viig vestre, Torpumhaugen søndre, Stensrøddalen). Svend var kjent for sin sangstemme og spesielt for "Tyrolen". Når han tok den, fulgte alltid oksen stille og rolig etter. Svend var også kjent for sitt hissige temperament. Titt og ofte inviterte han kameratene hjem på kortkvelder. Dette var Charlotte lite begeistret for, og en kveld "fløt begeret over» Mitt under spillets gang grep hun plutselig tak i kortleken, og hev den på peisen, slik at den gikk opp i røyk. Det var ingen som skjønte at hun våget å gjøre dette i og med at Svend var en slik hissigpropp.
Svend og Charlotte bodde i 3 år på Verket u. Thorsø før de flyttet tilbake til Stensrøddalen. i 1897 flyttet de til Dyne i Sverige hvor Svend døde i 1900. Han ble ikke begravd i Sverige fordi de ikke hadde meldt utflytting til Sverige, formelt bodde han i Norge.
Etter Svend døde flyttet Charlotte til Sponviken hvor hun bodde fram til 1907 Det var i 1905 grensevaktene skrev diktene til Charlotte og Kristiane. I 1907 flyttet hun til sin sønn Ole på Møllerodden.

 
Mathisen Dammen, Svend (I55)
 
160 "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839.
SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084
 
Andersen Borge, Lars (I13029)
 
161 "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839.
SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084
Det var Lars Pedersen Kviberg som giftet seg med Marthe Kirstine Olsdatter. Takk til Truls Kjølberg som gjorde meg oppmerksom på dette.
Olsdatter Kjølstad, Marthe Kirstine (I13028)
 
162 "Aner og slekter i søndre Østfold Bind 1" (Erik Martin Grønnerød - 1974) forteller på side 139 og 151 at Lars Andersen ble gift med Marthe Kirstine Olsdatter. Det er feil, han ble gift med hennes søster Kristina Olsdatter den 22. Mars 1839.
SAO, Borge prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1836-1848, s. 248-249
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061016020084
Det var Lars Pedersen Kviberg som giftet seg med Marthe Kirstine Olsdatter. Takk til Truls Kjølberg som gjorde meg oppmerksom på dette.
 
Pedersen Kviberg, Lars (I13023)
 
163 Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Som svoger til Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn.
Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.
Han kan ha vært gift to ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.
Erling giftet seg etter 995 med Astrid, som var søster til Olav Tryggvason. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster.
Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde seks barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter – datter av Ladejarlen Svein Håkonsson, Skjalg Erlingsson, Sigurd Erlingsson, Lodin Erlingsson, Tore Erlingsson, Gjertrud Erlingsdatter og Ragnhild Erlingsdatter gift med Torgeir eller Torberg Arneson.
Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.
Erlings datter Ragnhild hadde datteren Tora Torbergsdatter. Hun var Harald Hardrådes “medhustru”, som ble mor til Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.
Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.

Erlings bosted
Vi har ikke tilstrekkelig kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde.
Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, - så han kan ha flyttet til Sola senere. Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård.
De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola». Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.
Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i "byen". Teksten på gammelnorsk er "til bæjar", som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.
Noen av de som har uttalt seg er:
Odmund Møllerop som i 1963 mente at Erling hadde en bygård i Stavanger.
Jan Hendrich Lexow som i 1992 mente at Erling bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård.
Arnvid Lillehammer som i 1992 mente at Erling holdt til på Sola.
Torgrim Titlestad som i 1999 mente at Erling stiftet byen Stavanger.
Helge Sørheim mener i 2010 at Stavanger ikke kan kobles mot Erling Skjalgsson som bygrunnlegger.

Politisk virksomhet
Erling og Olav Trygvason - 995-999
Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.
Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.
Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget. Slaget fant sted i år 999 eller 1000.
Erling og Eirik jarl Håkonson - 1000-1014
I Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.
Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.
Kong Olav Haraldson går mellom manngardene fram til Erling Skjalgsson. Illustrasjon til Sagaen om Olav den hellige i Heimskringla, tegnet av Erik Werenskiold.
Erling og Olav Haraldson - 1015-1028
Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028), men forholdet ble konfliktfylt.
Den legendariske Olavssagaen og Fagerskinna sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes, men en mangler kilder som bekrefter det.
Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.
Den siste striden mot Olav Haraldsson
I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.
Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.
Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn».
Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Ettermælet
Minnesteinen er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:
ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.
Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.
Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.
Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.
Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset..
En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.
Snorre Sturlason om Erling Skjalgsson
Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.
Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.
Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.
Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt nitti frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom.
Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.
Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi Konge mellom jarlar har fått en "spekulativ karakter".

Erling Skjalgsson i diktningen
Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:
Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
«Kommer ikke Olav Trygvason?»
Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.
Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.
Erling Skjalgsson i bildekunsten
Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker;
Peter Nicolai Arbo laget «Erling Skjalgssons død» – se over.
Theodor Kittelsen laget «Erling Skjalgsson».
Erik Werenskiold laget «Kong Olav går gjennom manngarden» – se over.
Gater oppkalt etter ham
Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg: Erling Skjalgssons gate (Oslo), Erling Skjalgssons gate (Trondheim), Erling Skjalgssons gate (Stavanger), Erling Skjalgssons allé i Stavanger, Erling Skjalgssons gate (Haugesund), Erling Skjalgssons veg på Bryne og Erling Skjalgssons gate (Sandnes).

Litteratur
Anders Bærheim: «Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet», Stavangeren, 18. januar 1958.
Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29. april 1862
Anton Espeland: «Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola». Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
Kr. Harestad: «Erling Skjalgsson i Stavanger», Stavanger Aftenblad innlegg datert 4. juni 1968.
Egil Henriksen: «Runekorset på Stavanger Museum», Stavanger Museums årbok (1996).
N.J. Hjelmesæth: «Erling Skjalgssons langskipstuft?» Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
Claus Krag: «Erling Skjalgsson» i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
Jan Hendrich Lexow: «Omkring Erling Skjalgssons minnekors». Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992
Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
Aslak Liestøl: «Runekrossen i Muséparken i Stavanger», Stavanger Museums årbok 1953.
Carl J. S. Marstrander: «Runekorset i Museparken i Stavanger». Stavanger Museums årbok 1945.
Joh. B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 20. juni 1962.
Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
Marius Skadsem: «Ætti Skjalg». Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1941, side 21-23.
Marius Skadsem: «Ætta til Erling Skjalgsson». Lagnaden 1942, side 143-146.
Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
Torgrim Titlestad: : «Stavanger 1000 år i august 2000», Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10. februar 1999
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000
Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
Arthur Tønnesen: «Erling Skjalgsson og Sola», Stavanger Aftenblad innlegg datert 13. juni 1968.
Alf Ådnøy: «Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson», Stavanger Aftenblad, 13. oktober 1956.

Noter
^ Sigvatr þórðarson: 1. Víkingarvísur 1-15
^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 54.
^ Heimskringla har også opplysninger om slekten til Torolf Skjalg, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.
^ Krag, Claus. (2009, 13. februar). Erling Skjalgsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 16. februar 2017.
^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 13 og Heimskringla, Soga om Olav Trygvasson, kapittel 56-58.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31 og Harald Hardrådes saga 41.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 117.
^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson». (2011-10-09) i Store norske leksikon.
^ Fagrskinna (PDF), Finnur Jonsons utgave, side 389.
^ Arnmødlingatal regnes ikke som helt pålitelig i forhold til Erling Skjalgssons familie: Den forteller at Erling var gift med Astrid Trygvesdatter. Andre kilder forteller bare at hun het Astrid og var søster til Olav Tryggvasson. Den forteller videre at Torberg Arnesson kone het Astrid, som ikke samsvarer med andre kilder. Den introduserer en datter (eller stedatter) til Erling Skjalgsson som het Gjertrud, og som var gift med Arne Arnesson. Hun er ikke omtalt i 1100- eller 1200-tallskilder – jamfør «Erling Skjalgssons døtre», Arkivverket Forum
^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgsson var gift med Ingebjørg Trygvesdatter. Videre at Erlings datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid er ukjent i eldre kilder.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
^ Ågrip, kapittel 23
^ Den legendariske Olavssagen, kapittel 26.
^ Heimskringla, Harald Hardrådes saga, kapittel 41.
^ de Fine, Bendix Christian. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987, side 62 og 213. Manuset er fra 1745. Jamfør også Jens Amundsen: Det hellige vatnet, Dreyer bok, Stavanger, 1981, side 21.
^ Mikalson, 1962
^ Lexow, 1992, Rømcke, 1992 og Lexow, 1998
^ Rømcke, 1992
^ Titlestad, 1999
^ Sørheim, 2010, side 303.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 128.
^ Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason, kapittel 147. Det samme finner en i Heimskringla.
^ Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 56.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 133 og Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 101.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 154.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 31.
^ Store norske leksikon: Veitsle. Besøkt 31.10.2011.
^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 113.
^ Store norske leksikon: Herse. Besøkt 31.10.2011.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 60.
^ se blant annet Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116, 120, 121 og andre.
^ Den legendariske Olavssagaen, kapittle 48.
^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 172.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 116.
^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
^ Den legendariske Olavssagaen, side 75 i utgaven utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 132 forteller at Erlings sønner Aslak og Skjalg dro til kong Knut. Kapittel 144 og 161 forteller at Erling dro senere.
^ Claus Krag: «Erling Skjalgsson» (2011-10-09) i Store norske leksikon. Han bruker Theodoricus monachus (Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.) som hovedkilde. Hentet fra SNL: Utdypning.
^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
^ Den legendariske Olavssagaen, kapittel 69.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 176 - «innenfor Bokn».
^ som lyder i vers 2 «Þung vas sókn fyr Tungum» og i vers 3 «Öll vas Erlings fallin, ungr fyr norðan Tungur skeið vann skjöldungr auða, skipsókn við þröm Bóknar.»(https://notendur.hi.is/eybjorn/ugm/skindex/sigv7.html#10). I tillegg legger han også slaget til Utstein i vers 5 «sá vas áðr búinn ráða ats, við Útstein hizi».
^ Flokkr om Erlingr Skjalgsson
^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
^ Den legendariske Olavssagaen, side 78 i utgaven til Kåre Flokenes fra 2000.
^ Ågrip kapittel 23.
^ Heimskringla forteller det samme, og videre at kongen ropte til Erling: «Du vender ansiktet til i dag, Erling.» hvorpå Erling svarer: «Ansikt til ansikt skal ørner klorest!» Olav spurte om ikke Erling ville gå i hans tjeneste, han som hadde kjempet så bra, og det ville Erling. Olav merket ham i kinnet med øksen sin og sa: «Merkest skal han, kongssvikeren!». Hvor mye som er sagn eller diktning vet vi ikke.
^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
^ Henriksen, Egil (1996): «Runekorset på Stavanger Museum» (PDF), Stavanger Museum Årbok, Årg. 106 (1996): 69-80, 1997.
^ Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinkors og korssteiner i nordvestre Europa, Collegium Mediviale 2011, side 141. Hun viser bilder av steinkors i Eisenach, Küllstedt og Störzner, som alle har den samme V-utformingen midt på korset.
^ Liestøl, 1953, side 74.
^ Bringsjord Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 58.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 23.
^ Heimskringla, Olav den helliges saga, kapittel 22.
^ Heimskringla, Olav Tryggvasons saga, kapittel 97.
^ Se for eksempel Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century».
^ Torgrim Titlestad: Rygerkongen Erling Skjalgsson
^ Titlestad, 1995, side 10.
^ Titlestad, 1995, side 73 med referanse til Per Sivle, Skrifter, bind 1, Oslo, 1943, side 165.
^ Se for eksempel Kittelsens tegning hos Arild-hauge.com. 
Skjalgsson av Sola, Erling (I11764)
 
164 Ambjørnrød (Suggerød), bnr. 1.

Gunder Hansen (f.ca.1755-d.1827)

g. 1777 m.
Gunild Svendsd. Glemmen, f. ca. 1753, datter av Svend Svendsen Glemmen.
Barn
Kjønik
Hans, død som barn
Jon Gundersen Femdal, g. m. Olea Johnsd. Femdal
Margrethe Sofie, g. m. Ole Johnsen Krabberød Skårød
Mari
Hans Gundersen Lunde
Arve
Gunder fikk i 1776 bygselseddel på dette bruket fra sognepresten i Tune som i bygselbrevet ønsker ham «til dette gårdsbruk all nåde, lykke og velsignelse av Gud». I 1807 overgav han bygselretten til eldste sønn, Kjønik, men Gunder skulle bruke gården så lenge han hadde krefter til det.
Gunder Hansen var født på Ambjernrød i Glemmen, men fikk skjøte på Lunde for 1000 daler 2 3. juli 1810. 
Hansen Lunde, Gunder (I4374)
 
165 Anders Simensen brukte denne delen av gården fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av århundret. Sønnen

Simen Andersen

overtok etter faren og brukte her til omkring 1790. Simen f. 1720 d. 1795, var g.m. Anne Buesdtr. f. 1730 d. 1795.
Barn:
Anders f. 1750 d.s.å.,
Rasmus f. 1756 d. 1759,
Maria f. 1758, Kristian f. 1760,
Børre f. 1762 d. 1772,
Paul f. l764 d. 1799,
Sofia f.1766,
Edel f. 1768,
Erik f. 1770,
Rasmus f. 1771 d. 1773,
Jakob f. 1773 d. 1774,
Inger f. 1773 d. 1774 og
Kirsten f. 1775.
Bruttoformuen ved skiftet etter Simen var 108 rdl., netto 25 rdl.
Sønnen Kristian Simensen etterfulgte faren. Kristian f. 1760 d. l 827, var g.m. Anne Hansdtr. Høydal, f. 1772 d. 1829. Barn: Simon f. 1793 d.s.å., Hans f. 1794 d. 1809, Elen f. 1797 og Anne f. 1899 d. 1802. Dattera Elen Kristiansdtr. f. 1797 d. 1850, og svigersønnen Erlend Johannessen fra Strømshaug i Råde, f. ca. 1790 d. 1839, overtok etter Kristian og Anne. De giftet seg i 1817 og flyttet da innpå Ryen. Barn: Hans f. 1818 d. 1844, Gunhild Marie f. 1820, Kristian f. 1823, Inger Sofie f. 1825, Andreas f. 1829, Johannes f. 1835 og Anne Syrena f. 1837.
I 1833 ble Elen og Erlend sjøleiere, og året etter solgte de halve bruket til skoleholder Lars Iversen. Av innjordet skulle Lars Iversen ha den østre eller øvre parten, om ble kalt Sand. Delet gikk fra berget på lagården og nord til delegjerdet til Ole Ryen, 9 alen vest for en stokkebrønn. Treet ble delt slik at Lars Iversen fikk den østre eller øvre del, som grenset opp til Sand. Lagården ble liggende på Lars Iversens part. Jordet, som ble kalt Enga og lå ned til elva, ble delt i en østre og vestre del, og Lars skulle ha den østre delen. Lars skulle også ha østdelen av jordstykket Haugen. Erlend skulle beholde «det oppdyrkede stykket Næset kaldet», mens Lars Iversen skulle ha «den oppdyrkede og innhegnede strekning kaldet Dalene». Delet i skogen gikk fra Dalene og over til Langmyr. Lars skulle ha den søndre delen, og han skulle også ha skogen på østsida av Kongeveien ned mot Radet. Stuebygningen skulle inntil videre brukes av begge brukerne. Erlend skulle ha den søndre stua og kammerset i nordenden. Kjøkkenet skulle de ha sammen. Lagården ble delt slik at Erlend beholdt den søndre delen med lade, fjøs og skyke, og Lars fikk den nordre delen med lade og to staller. Låven skulle de ha sammen. Erlend fikk smia, og denne skulle han flytte når Lars forlangte det. Bruket hadde en dam sammen med Ole Ryen, og både Erlend og Lars skulle få bruke dammen. Lars var g.m. Grete Marie Andersdtr., og de fikk sønnene .Johan Andreas og Peter Gustav i 1835 og 1837. Erlend beholdt parten som fikk bnr. 3, mens Lars Iversens part ble i 1840 lagt til den nordre halvdelen av gården. 
Andersen Ryen, Simen (I2276)
 
166 Anne Larsdatter var født 7 /12 1791 på Aarum. Hennes foreldre var Lars Baardsen fra Aarum og Marie Jensdatter fra Raae. I 1814 ble hun gift med Brede Arnesen i Fredrikstad. Han var født i 1785 og drev høkerforretning i byen. Hans navn var da vanlig «Brede Nord». Etter ll ha vært straffet for en del tyverier, begynte han som postrøver. Den 17 /121815 ranet han postvogna på Mosseskogen, og postføreren omkom. Saken ble ikke oppklart, - og den 29/10 1816 slo Brede til igjen. Men denne gangen gikk det galt for ham. En garnisonssoldat som tilfeldigvis var ute på de kanter, hadde sett ham. Den 28/8 1817 endte han sine dager ved bøddelens øks. Han var da 32 år gammel.
Enken Anne, som hadde odelsrett til Aarum, ble boende der til i 1819. Da giftet hun seg med Jens Gøthesen på Hunn, f. 1763, og flyttet dit. Jens døde i 1846. Anne giftet seg i 1848 for 3. gang - med Anders Christensen. De flyttet da tilbake til Mellom Aarum. 
Larsdatter Årum, Anna (I4678)
 
167 Åslaug Sigurdsdatter
Åslaug Sigurdsdatter, også kalt Kråka, var ei mytologisk trollkyndig kvinne i norrøn mytologi som opptrer i Snorre Sturlasons Edda, Völsunga saga og Ragnar Lodbroks saga. Hun representerer et norrønt Askepott-eventyr.
Åslaug er datter av Sigurd Fåvnesbane og valkyrien Brynhild, men ble fostret av morens fosterfar Heimer[1]. Etter at Sigurd og Brynhild er døde er Heimer bekymret for Åslaugs sikkerhet. Han lager en harpe stor nok til å skjule piken og reiser deretter rundt som en fattig harpespiller, bærende på harpen som skjuler piken[2].
Når de kommer til Spangereid i Lindesnes i Norge tilbringer de natten i huset til Åke og Grima. Åke mener han kunne se et kostbart klede stikke ut fra harpen. Han forteller det til sin kone Grima, og hun overtaler ham til å drepe Heimer mens han sover. Imidlertid når de brekker opp harpen oppdager de ikke noe annet enn ei liten jente på tre år som ikke kan snakke. De tar seg av henne, men gir henne ingen omsorg, kun hardt arbeid. For å skjule at hun er av god ætt, soter de til ansiktet hennes, tvinger henne til alltid å være skitten og gå i møkkete filler. På grunn av dette kaller de henne for «Kråka» ettersom hun er like svart som fuglen.
Mange år senere kommer den store helten Ragnar Lodbrok til Norge etter at han hadde drept en mektig drage og blitt konge. Hans kone Tora Borgarhjort døde ifra ham og deres to sønner Agnar og Eirik. Han sender to menn på land for skaffe brød. Kråka er ute og passer kyrne. Hun bader selv om Grima har forbudt henne å gjøre det, og avslører dermed sin skjønnhet. Brødet blir brent fordi Ragnars menn ser hennes skjønnhet og glemmer å passe brødbaksten. Når de ikke har brød å gi til Ragnar forteller de ham isteden om den vakre piken.
Ragnar sendte bud på henne, og for å teste hennes klokskap ga han beskjed om at hun ikke skulle komme påkledd eller avkledd, ikke sulten og ikke mett, ikke alene og ikke sammen med andre. Kråka kastet da et fiskegarn over seg, beit i en løk, og ble fulgt av en hund. Om bord på skipet imponerer hun Ragnar. Hvert av hans vers slår Kråka tilbake med et motvers. Han tilbyr henne en dronnings kåpe, men hun mener at det er mer passende at hun bærer kullsvarte filler som før. Hun vil derimot ta imot kåpen hvis han kommer tilbake og tar henne med seg.
Kråka forteller Grima og Åke at hun kjenner til deres mord på Heimer. Hun vil ikke overlate dem til Ragnar, men spår at hver eneste dag i resten av livene deres vil bli verre enn den forgående, og den siste vil bli den aller verste. Så forlater hun dem og blir med Ragnar når han kommer tilbake. Han vil øyeblikkelig gå til sengs med henne, men hun avviser ham og sier at de kun skal dele seng når de er gift slik at hennes barn ikke blir frillesønner. Hun ber om at de i tre netter skal ligge i samme seng, dog hver for seg. Ragnar går med på dette, men på den tredje natten klarer han ikke holde seg og legger seg på henne til tross for hennes profeti om at det barn som så blir født vil stå seg ille. Senere føder hun en gutt med kun brusk der hvor det vanligvis er bein. Det er Ivar og han ble kalt for Ivar Beinlause.
Deretter besøkte Ragnar Lodbrok Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», som var hans lydkonge i Svitjod. Eystein overtalte Ragnar til å gifte seg med den svenske prinsessen Ingeborg og forkaste Åslaug. Mens Ragnar er på veg hjem igjen, hadde tre fugler allerede fortalt Kråka om hans planer. Hun går ham derfor i møte og forteller ham sannheten om hennes edle ætt. For å kunne bevise at hun virkelig er datteren til Sigurd som hadde drept Fåvne, en farlig drage eller slange, forteller hun at hun vil bære fram et barn hvis øye vil vitne om uhyret. Dette skjedde og hun fødte sønnen Sigurd som ble kalt for Sigurd Orm-i-auga. Da Eystein Bele fikk høre at Ragnar hadde endret mening gjorde han opprør mot ham, men ble drept av Ragnars sønner på Kråkas befaling.
Under sitt siste hærtokt til England hadde ikke Ragnar Lodbrok hørt på Kråkas advarsler, noe som kom til å bli skjebnesvangert for ham. Da Ragnar ble kastet ned i ormegropen av kong Ælla II av Northumbria ble han beskyttet av magisk skjorte som Kråka hadde sydd for ham. Det var først da denne skjorten ble fjernet at slangene kunne bite Ragnar Lodbrok og således drepe ham. Ifølge sagalitteraturen diktet Ragnar kvadet Krákumál (Kråke-kvædet) den siste natten han var i live. Navnet på diktet henspiller på Kråka.
De fleste forskere (F. Jónsson[3], P. Meulengracht Sørensen) mener at Ragnar Lodbrok nok var en historisk person, men historiene rundt ham og hans hustru(er) som fortelles i de ulike fornaldersagaene betraktes som mer og mindre fri dikting.
Referanser

  1. ^ Volsunga saga, kap 27

  2. ^ Ragnar Lodbroks saga, kap. 1

  3. ^ «Ragnar lodbrog, en søn af Sigurd ring, er sikkert en historisk person fra det 9. årh.s første halvdel, om hvem der tidlig har dannet sig og samlet sig en række sagn, hvorved han er bleven en af de berømteste sagnkonger.», Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, bd 2, 1923

 
Sigurdsdotter, Åslaug (I11861)
 
168 Begby - Gnr. 1 bnr. 15 — Slettevold
Slettevold var opprinnelig en husmannsplass under Begby. Den er nevnt, riktignok uten navn, i matrikkelen fra 1723. Der blir det oppgitt at det lå to plasser under Begby, og begge ble regnet inn under gårdens skyld. Den ene brukeren oppgis å være Ole Haraldsen. Han var gift med Berte Guttormsdatter, som bodde på Slettevold da hun døde i 1748.

Ole Haraldsen

Gift med Berthe Guttormsdatter (ca. 1683-1743 på Slettevold, begravd 28. april), datter av Guttorm Olufsen.
De er nevnt på Slettevold i 1723. Hun var søster av Kari Guttormsdatter, som hadde den andre husmannsplassen under Begby i 1723. Deres bror, Leg Guttormsen, overtok gården etter faren.
Barn:
1. Jon (1710-1771 på Slettevold, begravd 24. februar). $c side 347, Haugsten.
2, Simen. Overtok Slettevold
3. Maren (1723, døpt 24. juni). Gift med Jon Halvorsen. Barn: Berthe (1755, på Lilleby. Familien var på Lilleby også i 1762. 
Haraldsen Slettevold, Ole (I13637)
 
169 Bergljot Håkonsdatter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bergljot Håkonsdatter
Ektefelle Einar Tambarskjelve
Far Håkon Sigurdsson
Mor Tora Skagesdatter
Søsken Aud Haakonsdatter, Eirik Håkonsson, Svein Håkonsson
Barn Ålov Einarsdatter, Eindride Einarsson
Bergljot Håkonsdatter (født før 990 – død en gang etter 1050), datter av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Tora Skagesdatter.
Bergljot var søster til jarlene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson, som hersker over Norge etter at Olav Tryggvason falt ved Svolder i år 1000. Einar Tambarskjelve hadde kjempet sammen med kong Olav ved Svolder mot Eirik Håkonsson. Bergljot ble gift med Einar en gang etter år 1000[1] for å bygge en politisk allianse og forsoning. Einar var en av de mektigste høvdingene i Trøndelag og i Norge. Alliansen var av stor betydning for å holde fred i landet.
Det er svært lite vi vet om Bergljot. Hun og Einar fikk to barn, datteren Ålov Einarsdatter som senere ble gift med Tord Foleson, og sønnen Eindride Einarsson.[2] Kongesagaen forteller at Einride hadde arvet morsslektas vakre trekk, og av den grunn må Bergljot ha vært anerkjent som vakker, skjønt sagaen sier det ikke direkte.
Einar og Eindride blir drept av kong Harald Hardråde i 1050. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun mente slektningen Håkon Ivarsson ville hevnet drapene, dersom han hadde vært der.[3] Håkon var villig, men inngikk i stedet forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den godes datter, Ragnhild.[4]
Deretter nevnes hun ikke mer.

Referanser
1^ Snorre, Olav Tryggvasons saga, kap. 19
2^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 21
3^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 44
4^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 46,50

Litteratur
Snorre Sturlasson, Olav Tryggvasons saga, Olav den helliges saga, Harald Hardrådes saga. I: Norges kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979
------------------ 
Håkonsdatter, Bergljot (I11891)
 
170 Bjørn Jernside
Gravlagt Munsö
Far Ragnar Lodbrok
Mor Åslaug Sigurdsdatter
Barn
Erik Björnsson
Refil Björnsson
Bjørn Jernside på Commons
Bjørn Jernside, latin bier cotae ferrae, Björn Járnsíða, var en viking som herjet i Frankrike på 800-tallet. Han blir omtalt som en stor kriger i vikingtiden.
Ifølge Hervarar saga og Ragnar Lodbroks saga var han en av Ragnar Lodbroks sønner, og skal ha deltatt i farens erobring av Paris.
Bjørn fikk i henhold til sagaen sitt tilnavn jernside ettersom han aldri ble skadet i strid. Dette forklares med hans mors bruk av seid for å gjøre ham usårbar. Ifølge Hervarar saga fikk han Svitjod i arv fra sin far mens hans bror Sigurd Orm-i-auga arvet resten av Skandinavia. De andre Lodbrokssønnene het Sigurd Orm-i-auga, Halvdan Hvitserk, og Ivar Beinlause
Ifølge sagaene skal Bjørn ha grunnlagt en ny svensk kongeætt kjent som Munsöætten/Bjørn Jernsides ætt. Ifølge Johan Peringskiöld ble Bjørn begravet i Björnshögen ved Husby på Munsö i Mälaren. Flere av hans etterkommere ble gitt navnet Bjørn. Han fikk to sønner, Refil og Erik Björnsson, og den sistnevnte skal ifølge sagaen ha arvet Svitjods tronen etter ham.
Ifølge Eirik Raudes saga skal Bjørn ha hatt sønnen Aslak som skal ha vært stamfar til Torfinn Karlsevne som antas å være den første fra Norden som oppdaget Amerika[3].
Referanser
^ Njord Kane. The Vikings: The Story of a People.
^ Thomas J. Craughwell. How the Barbarian Invasions Shaped the Modern World.
^ Eirik Raudes saga, kap.7 
Ragnarsson, Bjørn (I11824)
 
171 Bnr.5 Lunde
Dette er den annen av de to halve Lundegårdene fra slutten av 1600-årene.
Det var Jon Pedersen som hadde delt Lunde i to, slik at en av hans sønner, formodentlig Jon Jonsen, fikk det ene bruket, og hans svigersønn

Anders Larsen

det andre.
Anders Larsen er altså første bruker her. Han var gift med Jon Pedersens datter Kirsti Jonsdatter.
Anders nevnes fra 1681 og fremover til begynnelsen av 1700-tallet. I 1681-82 sies hans kones søsken å eie 10 skinn og ½ tønne malt i gården. Selv eide han da 2½ skinn og 1½ qtr. malt på. sin kones vegne.
På begynnelsen av 1700-tallet synes Anders Larsen å ha delt sin andel i Lunde i to, slik at sønnen Lars overtok den ene, mens svigersønnen Christoffer fikk den andre.
I 1715 nevnes Kirsti Jonsdatter som enke.
 
Larsen Lunde, Anders (I4075)
 
172 Bnr.6 Nygård

Lars Andersen

har vi hørt om tidligere. Han var en sønn av Anders Larsen Lunde, som på begynnelsen av 1700-tallet synes å ha delt sin andel i Lunde i to, slik at sønnen Lars overtok den ene, mens svigersønnen Christoffer fikk den andre.
Lars var to ganger gift, først med Randi Asbjørnsdatter ( d. 1726), deretter med Tor borg Olsdatter ( d. 1759). Hans sønner var bl. a. Ole og Hans.  
Andersen Lunde, Lars (I4076)
 
173 Brukere Bankerød
Truls nevnes fra 1593. Han betalte i 1605 l mk. for leie av en kirkeku. Sammen med Peder Kjenvik takserte han 1612 løsøret til Lisbet Olsdtr. som hadde myrdet sitt barn og ble henrettet. Hun tjente Guttorm Rostad på Rolvsøy. Truls betalte 1612/13 3 mk. i 3. års lage av skylden til Borge kirke, men nevnes ikke senere. Kanskje han flyttet til Singløy? Hans datter var kanskje Ingri Trugelsdtr. d. 1681, 72 år, g. 1666 m. Lauritz Erichsen Rydningen.

Anders Stenersen

fra Vauer nevnes på Bankerød fra 1614 og betalte 3 mk. i3. årstage 1616/17 og 1619/20,1626, 1631/32 0,5 rd. Han eide(l624, 1638) 16 lpd. tg. i Vesterby i Hobøl, 1638 0,5 tn. makrell i Viker og 1 bpd. 4,5 bmk. sm. i Vauer.
Som odelsbonde fikk han 1617 krigsutstyr. I 1614 betalte han 7 rd. i bot for «overlast med skjeldsord» mot Halvor Skjelsbu i hans egen gård.
Var kirkeverge 1634-36 og døde antakelig ikke lenge etter. Ny bruker nevnes 1639.

Barn:

1. Stener f. 1608, se Viker.
2. Anders f. ca. 1622, se Koltorp,


(Ulf Helgesen var 66 år 1664, bgr. 4. s.e.på, (23.4) 1676, 84 'år. Han var antakelig innflytter og tjente 1637 på Utgård Ø. hos sin svoger Guttorm Jonsen. Fra 1639 nevnes han som bruker av Bankerød. Han eide (1645-) 1 bpd. sm. i Dypedal, 3 sk. i Lunde, Rakkestad, 1 sk. i Oppstad, Tune, 0,5 lpd. tg. i Foss, Skjeberg, hvor hans søster Anne Helgesdtr. g.m. Guttorm Jonsen Utgård Ø. eide 2,5 lpd. Var kirkeverge 1645-47. Han vitner i retten 1653 og er senere stadig lagr.m., bl.a. ved landkommisjonen 1661, m. segl mrk. V H over et bumerke. I 1660 får «Ole» Bankerød og flere bot for ikke å ha møn på tinget. I 1645 betalte han skatt for 2 personer (over 15 år), i 1664 hadde han tjenestedrengen Hendrich Guttormsen, 14 år gl., i 1666 ingen tjenere. - Gift 1641 med Kirstin Halvorsdtr., bgr. 2. s.e.på. (9.4) 1676, 70 år, gift i 35 år. - De hadde visstnok ingen barn, men en fosterdatter Gun(v)or Bjørnsdtr., d. 1676, 33 år gl., dtr. av Ulfs søster Aase Helgesdtr. fra Onsøy. Hun bleg. 1665 m. Helge Torkildsen Skjelsbu.) 
Stenersen Bankerød, Anders (I630)
 
174 Brukere Viker
1593-1622 nevnes Oluf Viker, som eide 3 sk. i Brenne og i 1617 som odelsbonde fikk krigsutstyr. Niels Olsen på Viker bøter 1612 6 dl. for løst leiermål med Anne Amundsdtr. (Annonsdtr. ?), var skysskaffer 1615-17, kirkeverge 1627-29, bøter 1629- 30 2 dl. for noen knapholt fra et vrak som han hadde funnet og fordulgt.
Niels nevnes også 1642-43, sannsynligvis fordi skattelistcne ikke var å jourført. Iver (Rydningen) nevnes 1637. Anders Stenersen Bankerød kjøpte 1638 eller før bondegodset i Viker og overlot det til sønnen

Stener Andersen

f. ca. 1608-12, var 56 år 1664, 64 år ved sin død, bgr. (3.12) 1676 og var da prestens medhjelper og hadde vært gift i 38 år.
Var kirkeverge 1648-50.
Lagr.m. 1644 m. segl mrk. S.I., men senere S.A. 1653, 1655, 1661, 1662, 1664, 1672-74. Etter sin far arvet han 1 bpd. 5 (4,5) bmk. sm. i Vauer og 16 lpd. tg. i Vesterby, Hobøl. Denne siste part omtales til 1657, men ikke ved landkommisjonen i 1661 eller senere. I Dypedal eide han 1670 4 mk. sm., og med sin hustru fikk han 11,3 sk. i Li. I 1645 betalte han skatt for 4 personer (over 15 år). I 1664/66 brukte han og sønnen Rasmus hver halvparten av Viker, som i 1667 var nedbrent og fri for skatt på grunn av denne ulykke.

Gift:

1638 med Siri bgr. (11.6) 1693, 74 år. Dtr. av Halvor Knudsen Li.

Barn:

1. Anne f. ca. 1641, g. 1668 m. Niels Mickelsen, se Li og Huser N.
2. Anders bgr. 19.6. (7?) 1660, 6? eller 16? år siden påske.
3. Rasmus f. ca. 1647, 17 år 1664. Han brukte og eide halvparten av Viker, se lnr. 47, Østre Viker.
4. Olou f. ca. 1654, d. 1696, 42 år, g. 1680 m. Baard Jonsen Spjær V.
5. Hans 9 år 1665, senere ukjent.
6. Karen bgr. 7.12.1659, 8 dager gl.
7. Anders d. 1742, 81 år, 5 år 1666, se nf. Når sønnen Anders i 1664 angis å være 13 år, må det bero på en sammenblanding med den eldste sønnen av dette navn som døde 1660.
8. Hendrich var ikke fullt 1 år 1665, bgr. 2. adv. (10.12) 1676, noe over 111/2 år gl.
Ole Viker eide 1665 en part i Skjetsbu.
Guttorm nevnes som bruker 1678-80 sammen med Stener Andersens enke Siri. Deretter står Rasmus Stenersen som bruker til 1700, enda han flyttet til Holte ca. 1692, se lnr. 47.
Broren Anders Stenersen overtok visstnok for en tid bruken av hele gården. Han var kirkeverge 1701-03 og var lagr .m. 1712 m. segl mrk. A S S. 1 1709 leverte han 1 skpd. høy og 1 tn. havre til kgl.mag., betalte 1711 skatt for sko til 8 personer og hadde en tjenestepike med årlig lønn 2 rd. I 1723 var han lagr .m. og flyttet kort etter til Svanekil, se der. Hans sønner overtok Vestre Viker, lnr. 48. 
Andersen Viker, Stener (I628)
 
175 Brynhild Budladatter
I henhold til Volsungesaga er Brynhild datteren av Budle. Hun ble beordret til å avgjøre en kamp mellom to konger: Hjalmgunnar og Agnar. Hun vet at Odin selv foretrakk den eldre kongen Hjalmgunnar, men hun besluttet likevel for at Agnar skal være kampens seierherre. For dette dømte Odin valkyrien til å leve livet som en vanlig, dødelig kvinne, og fengslet henne i en fjerntliggende festning bak vegger av skjold på toppen av fjellet Hindarfjall i Alpene. Han dømmer henne til å sove på en sofa som var omgitt av ild og flammer inntil en mann redder henne og gifter seg med henne. Helten Sigurd Fåvnesbane («Siegfried» i Nibelungenlied), arving av Volsungætten, og den som drepte dragen Fåvne, kommer til festningen. Han vekker Brynhild ved å fjerne hennes hjelm og kutter av hennes ringbrynje. Han blir øyeblikkelig forelsket i henne og ber henne gifte seg med ham ved å gi henne den magiske ringen Andvaranaut. Han lover deretter å komme tilbake og gjøre henne til sin hustru. Han drar fra festningen og mot hoffet til Gjuke, burgunderes konge.[1]
Gjukes hustru, trollkvinnen Grimhild, ønsker at Sigurd skal gifte seg med hennes datter Gudrun («Kriemhild» i Nibelungenlied), hun gir Sigurd en magisk trylledrikk som gjør at han glemmer alt om Brynhild. Sigurd gifter seg snart med Gudrun, og da Grimhild hører om Sigurds løfte til Brynhild beslutter hun gjøre den tidligere valkyrien til hustru av sønn Gunnar («Gunther» i Nibelungenlied). Gunnar drar for å fri til Brynhild, men ble forhindret av ringen av ild rundt festningen. Han forsøker å ri gjennom flammene med hesten sin, og deretter med Sigurds hest Grane, men feiler igjen. Sigurd bytter deretter skikkelse med ham og går gjennom flammene. Forkledd som Gunnar gifter han seg med Brynhild, og de blir der i tre netter, men Sigurd legger sin nakne sverd mellom dem som bevis på at han ikke tar hennes jomfrudom før han gir henne til den egentlige Gunnar. Sigurd og Gunnar får deretter sine egne skikkelser mens Brynhild tror at hun har giftet seg med Gunnar.
Brynhild kaster seg på Sigurds likbål, illustrasjon av Arthur Rackham. I Diktet Brynhild på helferd fortelles det at først ble Sigurd brent, og deretter ble Brynhild lagt på en rikt dekorert vogn og så brent.
Senere krangler Gudrun og Brynhild om hvilke av deres ektemenn som er den største. Brynhild skryter av at selv Sigurd ikke var modig nok til ri gjennom flammene. Gudrun avslører at det faktisk var Sigurd som red gjennom ringen av flammer, og det gjør Brynhild rasende og svartsyk over at hun er blitt lurt. Sigurd, som nå husker sannheten, forsøker å trøste henne, men uten hell. Brynhild konspirerer sin hevn for å egle Gunnar til å drepe Sigurd ved å fortelle ham at Sigurd hadde ligget med henne som en kvinne, selv om han hadde sverget at han ikke hadde gjort det. Gunnar og hans bror Hogne («Hagen» i Nibelungenlied) var altfor redde til selv å drepe Sigurd da de hadde sverget brorskap til Sigurd. De ansporet derfor sin yngre bror Guttorm til å drepe ham[2] (en del eddadikt forteller at Guttorm drepte Sigurd i skogen sør for Rhinen mens Sigurd sov[3]).
Brynhild selv drepte Sigurs tre år gamle sønn, og deretter lot hun seg selv dø av egen vilje. Da Sigurds gravbål brant kastet hun seg på det – og således dro de sammen til Hel og de dødes rike.
I en del eddadikt som Sigurðarkviða hin skamma beleiret Gunnar og Sigurd festningen til Atle, Brynhilds bror. Atle tilbød sin søsters hånd i ekteskap i bytte for en fred, noe Gunnar godtok. Imidlertid hadde Brynhild sverget på å gifte seg med kun Sigurd, men blir lurt til å tro at Gunnar faktisk er Sigurd.[4]
I henhold til Volsungesaga fødte Brynhild en datter, Åslaug, som noe selvmotsigende skulle Sigurd være far til. Aslaug ble senere gift med Ragnar Lodbrok. Både Åslaug, også kalt «Kråka», og Ragnar Lodbrok ble viktige mytologiske figurer i den norrøne litteraturen.
Referanser

  1. ^ Byock, Jesse L.: The Saga of the Volsungs. London: Penguin, 1990. ISBN 0-14-044738-5.

  2. ^ Byock, Jesse L.: The Saga of the Volsungs.

  3. ^ «Gudrunarkviða I», se Bellows, Henry Adams (overs.) (1923): The Poetic Edda: Oversettelse fra norrønt med en introduksjon og noter. New York: American-Scandinavian Foundation. Reprinted Lewiston, NY: Edwin Mellon Press. ISBN 0-88946-783-8. Også tilgjengelig hos Sacred Texts: Sagas and Legends: The Poetic Edda. En HTML-versjon avskrevet med nye anmerkninger av Ari Odhinnsen, tilgjengelig hos Northvegr: Lore: Poetic Edda) – Bellows oversettelse.

  4. ^ Bellows

 
Budladatter, Brynhild (I937)
 
176 Brynjulf Jonsson - Død før 1422 - Ridder.Død omkring 1420.
Stamfar for Hjelmsätergrenen nevnes blant Norges riksråd 1392; kjøpte jord i Haug på Onsø i Norge 11. november 1404 og kalles da velboren mann; beseglet 'jämte brorsdotterns man fogden Jösse Eriksson (Lykke) dennes frändes Jösse Jutes morgongåvobrev 1415' Død før 7 mars 1422, da hans enke stadsfester mannens testamente av to gårder i Ingelstorp i Kräklinge sogn (Örebro?) til Riseberga kloster 'för lägerstad därest.' I henhold til «Gyldendals store konversasjonsleksikon» 1972 var Jon Havtorsons sønn Brynjulf Jonsson (død ca. 1420) anfader til adelsslekten «Roos av Hjelmsäter». (Brynj)Ulf var annen gang gift med Ingeborg Bengtsdatter. Han omtales i et brev utstedt i Oslo 20.02.1437 (DN III 739): Gift med Ingeborg Bengtsdotter - Barn:
Knut Bryjulfsson Roos 
Jonsen, Brynjulf Roos (I10610)
 
177 Buviken
Uttales bu'vika. Kommer vel av bud f., fordi her har stått en bod. Var 1723 husmannsplass under Løkkeberg - men ble i 1840 fradelt Nedgården - og betalte 2 rd. årlig avgift. Ingen utsæd. I 1681 bodde

Anders Pedersen

og hans bror Christen Pedersen på Nordre Sandøy.
De var flyttet dit fra Strømstad og hadde her bygd en skute, som de eide sammen. Anders Pedersen var gift 1682 og bodde på Nedgårdens eier. Christen Pedersen giftet seg 1681 med Anne Jonsdtr. Store Rød.
Anders Pedersen fra Strømstad, var i 1683 strandsitter og betalte 1 rd. i skatt for seg og hustru og 22 sk. for 1 ku og 3 sauer. Han døde 1701-14.
Gift før 1681 i Strømstad med Anne Guddesdtr. (Godesdtr., Gautesdtr.) f. ca. 1653, bgr. 28.1.1736, 83 år. G. 2) 1715 m. Jacob Andersen, Hun solgte 9.11.1727 et stuehus på Buvik til sønnen Anders.
Barn:
1. Johanne f. 1681, bgr. 29.4.1683, 1 år, 28 uker + 1 dag gl.
2. Peder g. 1706, se Utgård N.
3. Johanne(s?) fadder 1704. Johanne var pikefadder 1707.
4. Cathrine g. 14.12.1704 (trol. 14.9) m. Valentin Wulff, Halden.
5. Kirsti (Kirsten) var fadder 1712 og 1713 for Peder Andersen Utgårds barn.
7. Gudde dpt. 10.11.1689, druknet 25.2.1705 sammen med Elline Andersdtr. Gravningen. De gikk i isen da de ville gå hjem om kvelden.
8. Anniche dpt. 30.8.1696, g. 1724 m. Simon Andersen Viker.
9. Anders f. 27.7.1701, senf.
10. Torbør bgr. 27.9.1716.
11. Oleanna f. ca. 1709, g. 1733 m. Torger Andersen Urdal. Gunner Buvik var fadder på Dypedal 1699, men det er ikke klart om det var mann eller kvinne (Gunvor el.l.). Jacob Buvik som var fadder 1707 for Jon Jonsen Sandøs barn, sammen med Anne Buvik og piken Johanne Buvik, kan enten være sønn her, eller Anne Buviks senere ektefelle. Ole Buvik var husmann 1715, Jacob og Lars 1717-18 og Jacob 1719-20. Jacob Andersen Buvik er i 1723 anført som husmann under Løkkeberg, bgr. 16.5.1728. - Trol. 15.12.1715 (vigsel ikke notert) med enken Anne Gødesdtr Buvik. 
Pedersen Buviken, Anders (I2033)
 
178 Dag Eilivsson
Dag Eilivsson var en norsk høvding på Bratsberg i Gjerpen rundt 1100. Han var gift med Ragnhild, datter at Skofte Ogmundsson. Dag var en av lendmennene til kong Magnus Berrføtt.[1]
Sammen med sine menn fra Grenland, var Dag med Magnus Berrføtt på hærtoget til Vesterøyene i 1102–1103.[2] Da kongen ble drept, var Dag blant de siste som forlot ham.[3] Det blir også antatt at Dag var med Magnus' sønn Sigurd Jorsalfare på Jorsalferden i 1108–1111.[4]
Da Dag kom tilbake til Bratsberg etter ferdene, lot han bygge kryptkirken på Kapitelberget. Han grunnla også Gimsøy kloster,[5] hvor hans datter Baugeid var den første abbedissen.[6] Sønnen til Dag, Gregorius Dagsson, ble senere en av Norges mektigste lendmenn under kong Inge Krokrygg.
Referanser
1 Morkinskinna (oversatt av Kåre Flokenes): 207
2 Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 23
3 Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 25
4 Tor Kjetil Gardåsen, Thor Gundersen, Magne Kortner og Ragnar Olsen (2000). Summa Summarum - Skien i 1000 år. Skien: Forlaget Grenland. ISBN 82-91986-28-2.
5 Helle m.fl (2006): 61
6 Snorre: Håkon Herdebreis saga, kap. 14 
Eilivsson Bratsberg, Dag (I11655)
 
179 Den siste romerikskongen ble landsforvist av kong Olav Haraldsson i 1017.
Hadde det ikke vært for en sviker av en storbonde på Stange, ville kong Olav aldri blitt særlig hellig, olsok ville aldri ha blitt til, og Nidarosdomen ville aldri ha blitt bygd, rett og slett fordi det ikke ville ha vært noen helgengrav å bygge kirken over.
En skjebnemorgen i Eidsvoll seinhøstes 1017 reddet norgeshistorien slik vi kjenner den.

RELIGIONSKRIG
Hvis høsten for 997 år siden hadde gått slik lokalbefolkningen ønsket, hadde den rødhårede, feite krigerhøvdingen Olav Haraldsson Digre endt sine dager som gudsbespotter og kulturvandal. Verst var det at han nektet godtfolk sine gamle guder og gamle skikker. Bloting skulle være forbudt, og Odin og Tor skulle sulte i hjel til fordel for en Kristus i hvite gevanter som ingen verken hadde sett noe til eller skjønte noe av.

SADIST
Kongen på Romerike og de fire andre småkongene i innlandet hadde lovet troskap til den nye rikskongen, men det var før de så hvordan han fôr fram med sin nye gudstro.
Sett med dagens øyne sto ikke Olav den hellige stort tilbake verken for dagens IS-krigere eller Henry Rinnan.
- Noen lot han lemlester på hender og føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud, forteller Snorre.

OPPRØR
- Da han kom opp på Romerike, hadde han tre hundre våpenføre menn. Han merket snart at det ble dårligere med kristendommen dess lenger han kom opp i landet. Men han holdt fram på samme måte og omvendte hele folket til den rette tro, og ga straffer til dem som ikke ville lyde hans bud, forteller Snorre.
Da gjorde romerikingene opprør. Den lokale småkongen dro til Hedmark der fem nabo-småkonger møttes i Ringsaker. Der ville de samle 1.500 mann og bli kvitt rikskongen.

SVIKEREN
De lokale stormennene, deriblant Kjetil Kalv som bodde på Ringnes i Stange, ble kalt til småkongene. Stormennene skulle sørg for soldater. Men Kjetil gjorde ikke som småkongene befalte. Han rodde i stedet sørover Mjøsa om natta med 40 mann. De gikk i land på Minnesund der han satt 20 mann til å passe båtene. Så dro resten videre for å varsle kongen som da var på storgården Eid der Eidsvoll kirke nå står.
En kan saktens spørre hvorfor Kjetil ikke seilte nedover Minnestryken og helt inn i Holsevja der Eidsvoll stasjon nå ligger, men det gir ikke Snorre noe svar på.

KIRKEN
Kjetil Kalv og hans 20 soldater labbet i mørket sørover landevegen mot Eidsvoll med skjold, spyd, pil og bue.
- Kjetil kom dit (til Eid) da kongen gikk fra ottesang, forteller Snorre.
Da kongen fikk høre om opprøret, sendte han soldatene sine ut i området for å skaffe hester. Andre ble sendt på leting etter robåter oppover langs Vorma og i Mjøsa.
- Etterpå gikk han i kirken og lot synge messe for seg, forteller Snorre.
Det er første gang kirken i Eidsvoll er nevnt.

LANDSFORVIST
Kong Olav dro så til Ringsaker der han slett ikke var ventet. Alle fem småkongene ble tatt til fange. Én av dem ble blindet, en fikk tunga skåret ut. Romeriks-kongen, den ene Hedmarks-kongen og kongen på Hadeland ble landsforvist.
- Nå var Olav den eneste som hadde kongsnavn i Norge, forteller Snorre.
Fra "Den siste romerikskongen"
EIDSVOLL. Øvre Romerike i sagatida, del 4.
Av Jan Arne Sandholtbråten
------------ 
Kalv på Ringnes, Kjetil (I11886)
 
180 Edmund Jernside
Edmund Jernside (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av angelsaksiske England fra 23. april til 30. november 1016. Han var sønn av kong Æthelred den rådville og hans første hustru, Ælfgifu av York. Edmunds styre var preget av den krig han arvet fra sin far, hans tilnavn «Jernside» ble gitt til ham «grunnet hans tapperhet» i strid imot den danske invasjonen ledet av Knut den mektige.[1]
Edmund var ikke forventet å bli konge av England, men imidlertid ved 1014 hadde to eldre brødre dødd, noe som gjorde ham til den eldste mannlige arvingen. Hans far Æthelred ble beseiret og jagd fra den angelsaksiske tronen av den danske kongen Svein Tjugeskjegg i 1014, men danskekongen døde selv kun kort tid etter, noe som gjorde det mulig for Æthelred komme tilbake fra landflyktigheten i Normandie og gjenoppta kontrollen over tronen. Det skjedde ikke uten opposisjon fra de angelsaksiske stormennene som krevde en bedring av kongens samarbeidsvilje, noe Æthelred lovte, men ikke holdt. I denne prosessen ble Sveins sønn og arving, Knut, tvunget tilbake til Danmark. Der samlet han en hær for en ny dansk invasjon av England, men denne prosessen tok et år.
Etter å ha gjenvunnet tronen forsøkte Æthelred og den kongelige familie å styrke sitt grep på landet med støtte fra den mektige og egenrådige Eadric Streona, svoger av Edmund. Folk i England som hadde stilt seg på danenes side i 1014 ble straffet og en del ble drept. I et tilfelle ble to brødre, Morcar og Sigeferth, drept og deres besittelser ble konfiskert. Samtidig ble sammen med Sigferths hustru Ældgyth (også skrevet Edith) fengslet av Eadric Streona. Imidlertid oppsøkte Edmund den fengslete Ældgyth, brøt henne ut av fengselet mot sin fars vilje, giftet seg med henne, og overtok hennes avdøde manns besittelser. Han ble dermed i praksis om enn uoffisielt jarl av Øst-Midlands.
Knut invaderte England i august 1015. Over de neste få månedene erobret danene det meste av England. Edmund kom Æthelred til hjelp i å forsvare London. Æthelred var da allerede syk og døde den 23. april 1016, og det gjorde Edmund til konge. Det var ikke før sommeren 1016 at det meste av krigen var over: Edmund utkjempet fem slag mot danene, det siste endte i hans nederlag den 18. oktober i slaget ved Assandun. Stormennene, særlig Eadric Streona, presset på for en fredsavtale hvor England ble delt mellom Edmund og Knut. Edmund fikk landet sør for Themsen, hovedsakelig Wessex, mens Knut fikk resten. Edmund døde brått kort tid etterpå den 30. november. Han etterlot seg to sønner, Edvard og Edmund, men stormennene aksepterte Knut som konge av hele England.
Edmund var den tredje av seks sønner av kong Æthelred og hans første hustru Ælfgifu. Moren var antagelig datter av jarl Thored av sørlige Northumbria. Edmunds eldre brødre var Æthelstan og Egbert (døde ca. 1005), og de yngre Ædred, Ædwig og Edgar.[1] Han hadde fire søstre, Ædgyth (eller Edith), Ælfgifu, Wulfhilda, og abbedissen av nonneklosteret Wherwell Abbey. Hans mor døde i 1002,[2] hvorpå hans far giftet seg på nytt, denne gangen med Emma av Normandie, som en dynastisk allianse med hertugen av Normandie. Han fikk to sønner med henne, Edvard og Alfred, og en datter, Godgifu (eller Goda).
Edmund sto som vitne på chartere fra 993. Æthelstan og Edmund sto hverandre nært, og de følte seg antagelig truet av dronning Emmas ambisjoner for sine sønner.[3] I Vita Ædwardi Regis, helgenbiografien til deres halvbror Edvard Bekjenneren, skrevet rundt femti år senere, hevdet at da Emma var gravid med ham, lovte alle angelsaksere at om barnet ble en gutt, skulle han bli akseptert som konge, men det er retrospektiv propaganda for en senere helgenkonge.[1]

Hærfører
Da Svein Tjugeskjegg erobret den angelsaksiske tronen i slutten av 1013 og Æthelred flyktet til Normandie, synes det som om brødrene ikke fulgte faren, men ble værende igjen i England. Æthelstan døde i juni 1014 og etterlot til Edmund et tradisjonstungt sverd som en gang hadde tilhørt kong Offa av Mercia.[1] Brorens testamente reflekterte også den nære forbindelsen mellom brødrene og adelen i Øst-Midlands.[4]
Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun noen få måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord i sitt skip som lå for anker med resten av den danske flåten i elven Trent i Gainsborough i østlige England. Hans død endret den politiske situasjonen. Æthelred fikk nyheten mens han var i Rouen. Englands jordeiere og stormenn kom sammen til witenagemot («de vises råd») for å velge ny konge.[5] De valgte Æthelred, men ikke uten bestemte betingelser, og sendte ham bud om at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, så sant han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort tidligere.» Samtidig ble det understreket at enhver dansk konge ville fra nå av være fredløs i England.[6] Æthelred erklærte at han ville være en nådig herre som ville råde bot for de ting de avskydde, og Den angelsaksiske krønike synes å oppfatte dette som en form for kontrakt mellom kongens undersåtter og kongen selv. Han ble mottatt med begeistring, men det la seg raskt da det viste seg at Æthelred ikke hadde endret seg.[7] Den danske flåten i Gainsborough hadde valgt den unge Knut som Sveins etterfølger, og han fikk mennene i Lindsey med seg for et angrep mot Æthelred. I mellomtiden var det samlet en angelsaksisk hær som dro nordover, og i henhold til Den angelsaksiske krønike "hengte og brente og drepte alle de mennesker kunne få fatt på. Knut valgte ikke å gå til kamp, men flyktet med sine menn og sine skip til Danmark mens lot mennene i Lindsey bli til deres skjebne.[8]

Edmunds ekteskap
Sommeren 1015 ble det samlet et stort witenagemot i Oxford. Blant deltakerne var brødrene Sigeferth og Morcar (eller Mokare), av anglo-norrøn opprinelse, sønn av Arngrim, og ledende thegner i nordlige Danelagen.[9] Deres sårbare punkt var at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013. [10] De to brødrene ble invitert til å bo hos Eadric Streona, Æthelreds svigersønn, og da de kom inn i hans stue ble de myrdet. Brødrenes menn ville ehvne dem, men måtte flykte for Eadrics menn. De søkte tilflukt i domkirkens tårn, og tårnet ble brent for å drepe dem, i henhold til William av Malmesbury.[11] Dette skjedde tilsynelatende på ordre av Æthelred som lot deres eiendeler og besittelser beslaglegges og arresterte Sigeferths unge enke Ældgyth (navnet er også oversatt til Edith) og førte henne til Malmesbury Abbey i Wiltshire hvor han hadde residens. Motivet for forbrytelsen er ukjent,[12] men bortsett fra politiske faktorer, som at Æthelred ryddet av veien forræderi, kan økonomiske som å ta kontroll over deres besittelser i Danelagen hadde vært en faktor. [13]
Forbrytelsen lot seg ikke dysse ned, og kun en valgte å sette seg opp mot kongen, og det var kongens sønn. Noen uker senere kom Edmund til Malmesbury, en ung mann på rundt 24-25 år. Han forlangte å se Ældgyth, og må både fått medynk og personlig interesse for henne, såpass at han var villig til å trosse sin far og med store protester tok henne ut av fangehullet. Rett etter giftet han seg med henne og tok henne med seg til Sigeferth og Morcars områder, og besittelser overtok han dets besittelser fra faren. Som opprører mot den konge som hadde herjet dette området ble Edmund ønsket velkommen og før slutten av sommeren ble han akseptert som herre av fra folket i de fem burgher i Danelagen,[14] antagelig også Torksey og York. Opprøret mot Æthelred sikret Edmund hans egen maktbase i Øst-Midlands.[15] Med dette sørget Edmund også for å gjøre det klart at han aktet å være tronfølger til England. Æthelreds sønner med Emma av Normandie, Edvard og Alfred, var begge mindreårige, og Edmund var den eldste sønn fra første ekteskap. Edmunds handling forpurret også den ambisiøse Eadric Streonas planer. Formodentlig gjorde Edmund seg til hans fiende.[16]
Samtidig gjorde Knut gjorde landgang i England med en stor hær.

Danenes invasjon
Knut unngikk Danelagen som sannsynlig ikke var vennlig innstilt etter at han sviktet dem sist. Han var så vidt innom Sandwich, passerte kanalen og ankret opp i Poole i Dorset. Ved slutten av året, mens danene herjet områdene i Wessex, samlet Eadric Streona styrker i Mercia, men også Edmund samlet styrker i Danelagen. De to hærene kom sammen, og Edmund og Eadric kom sammen for å diskutere slagplan. Dette møtet var ikke vellykket, og de skiltes ad før de møtte fienden. Det ble på denne tiden antatt at Eadric hadde sammensverget mot Edmund, som antydet av Florence av Worcester, [17] men uansett hva tilfelle, gikk Eadric umiddelbart etter over til Knut og ble hans undersått. Med seg hadde han de rundt førti skipene som tidligere hadde tilhørt Torkjell Høge. Innen fire måneder etter sin landgang hadde Knut fått Wessex underlagt seg, og fått de militære ressursene i Mercia under sin ledelse.[14]
Edmund forsøkte på sin side å mobilisere nasjonal motstand da en hær fra et enkelt distrikt var for lite. Det ble krevd at militsen i London skulle mobiliseres og at Æthelred skulle lede den. Selv om kongen var syk av det som drepte ham noen uker senere, brakte han en kontingent av tropper sørfra, men ikke lenge etter mistenkte kongen forræderi og vendte tilbake til London, antagelig svekket i både sjel og legeme.[18] Isteden slo Edmund seg sammen med sin svoger Uhtred, jarl av Northumrbia, og deres kombinerte hærer drev rundt og herjet Cheshire, Staffordshire og Shropshire. De fremste distriktene i Mercia lå i de distriktene de dro igjennom, og det var der fienden kunne fornye sine ressurser.[14]
Som svar angrep Knut Danelagen, som Edmund hadde etterlatt ubeskyttet, og videre mot Northumbria langs den store veien nord. Uhtred ble åpenbart overrasket av dette, og skyndte seg å komme seg nordover.[19] I nordlige England underkastet Uhtred seg den danske kongen, og da han ble innkalt til en sammenkomst ble han drept sammen 40 i sitt følge. I henhold til Den angelsaksiske krønike hevdet at Uhtred ble drept på råd fra Eadric Streona, men som forhatt overløpet fikk Eadric gjerne skylden for alle uforklarlige drap. Nordlige kilder slår fast at det var en mann ved navn Thurbrand som sto bak, og som siden ble drept av Uhtreds sønn Ealdred.[19] Knut satte en sterk mann i hans sted for å styre Northumbria, nordmannen Eirik Håkonsson.[19] Med nordlige England sikret var Knut fri til å erobre resten av landet. Han marsjerte sørover, unngikk kontakt med Edmunds hær i Midlands, og til sin base i Wessex og begynte forberedelsene for å flytte flåten fra Poole til Themsen og London. Edmund dro også sørover for bistå sin svekkede far med forsvaret av London. Den 23. april 1016, før den danske flåten hadde nådd Themsen, døde Æthelred, og mennene i London sammen med stormennene som hadde kommet fra landet, valgte straks Edmund som hans etterfølger. [19]

Jernside: krigerkongen
Kun noen få dager etter Æthelreds død var det ytterligere en forsamling ved Southampton og sverget troskap til Knut, og Knut lovte på sin side å styre rettferdig. Foruten lekmenn var det også biskoper og abbeder tilstede, og antyder at de fleste menn av betydning i Wessex forventet at Knuts seier var forstående. Edmunds første oppgave som konge var å sikre seg deres allianse på nytt, og av en kampanje hvor ingen detaljer er kjent endret de seg, og i resten av krigen kunne han kommandere militsen i Wessex. Det synes som om Knut hadde sikret seg storfolket mens Edmund appellerte til folkelige begeistring.[20] Derimot etterlot Edmunds fravær Themsen dårlig forsvart, og Knut benyttet muligheten til å la flåten seilte opp Themsen og ankom London i første halvdel av mai.[19]
Knuts la byen under beleiring, blokkert både ovenfor og nedenfor Themsen, og deretter ble det gravd en dyp og bred beleiringsgrav rundt London. Alle angrep på byens forsvarsmurer ble derimot slått tilbake. Med ryktene om at Edmund nærmet seg med en hær oppga Knut beleiringen, etterlot en mindre styrke og marsjerte mot Edmunds hær i Wessex. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene.[21] Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved Sherston i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til John av Worcester holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne:
Sitat Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan! Sitat
– John av Worcester, Chronicon ex Chronicis[22]
Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til krigen. Som dagen før fortsatte det intense slaget hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider.[23] Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe nye forsterkninger. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent med skipene med forsyninger og husdyr. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven Orwell og herjet Mercia. Utsiktene til en avgjørende seier hadde gått tapt for Knut ved å oppgi London. Kanskje av den grunn skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake.
Om høsten kom danene tilbake igjen. De behersket havet, krysset utløpet av Themsen, og angrep Essex og utkanten av Mercia. Edmund som kommanderte en hær rekruttert fra hele sørlige England, fulgte danenes bevegelser, og møtte dem mot kysten av Ashington i det flate landskapet i sørøstlige Essex.[24]

Slaget ved Assandun
En anakronistisk framstilling av møtet mellom Knut og Edmund ved fredsavtalen. Fra Cassell's illustrated history of England, 1865.
Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. Slaget ved Assandun, som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst eller Ashdon i Essex. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som Den angelsaksiske krønike uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.»[25] Florence av Worcester skildret det samme:[26]
Sitat Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne[27] og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.[28] Sitat
Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Mange av de angelsaksiske lederne ble drept, blant dem Ulfkell Snilling fra East Anglia. Edmund selv var på flukt igjen.[24] Han hadde fått et omdømme av en konge som viste storhet i harde tider, og hans tilnavn Jernside viste at han ble beundret og respektert av folk flest. Knuts rådgivere innså at de måtte komme til en avtale.[24] Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til Encomium Emmae organiserte Eadric et hærmøte på en øy i elven Severn nærheten av Deerhurst i Gloucestershire holdt Eadric selv hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»[29]
Eadric og allierte stormenn tvang Edmund til en fredsavtale. Det ble enighet om at England skulle deles mellom Knut og Edmund. Sistnevnte fikk den minste andelen ved landet sør for Themsen, hvilket var Wessex, og alt nord for Themsen til Knut.[24] Florence av Worcester la London, Essex og East Anglia til hans andel, men det er kanskje ikke riktig. London ble Knuts undersåtter ved denne avtalen, men måtte kjøpe sin egen fred. Det var en avtale som hadde framtidige vanskeligheter med stormenn som eide landområder i både Mercia og Wessex.[30]

Død
Fredsavtalen holdt en måneds tid, så ramlet den sammen med at Edmund døde den 30. november 1016. Dødsfallet skjedde brått og uventet. De samtidige kildene sier ingenting om dødsårsaken, men kun fastslår at han døde. Lokaliseringen av hans død er også usikker, skjønt det er generelt akseptert at de skjedde i London framfor i Oxford hvor Henry av Huntingdon hevdet at det i hans knuslete versjon av hendelsene, som omfattet at drapet på Edmund skjedde ved gjentatte stikksår mens hans satt på do.[31] Geoffrey Gaimar på 1100-tallet har kommet med en tilsvarende versjon, men hvor drapsvåpenet var en armbrøst. En rekke andre middelalderkrøniker, inkludert Encomium Emmae Reginae, ikke nevner noe mord i det hele tatt. Det er dog mulig at Edmunds død hadde sin årsak fra de sår han muligens hadde fått fra slaget, og det kan forklare hvorfor han bøyde seg for en fredsavtale som ikke var fordelaktig for ham selv, men det er spekulasjoner. Muligheten for sykdom er også mulig, og det samme er drap. Dødsfallet var svært fordelaktig for Knut, såpass at det kunne virke som bestilt verkt. For en gangs skyld er det vanskelig å mistenke Eadric Steona som selv hadde medvirket for fredsavtalen og hadde således ikke motiv for å oppheve den.[32]
Mennene i Wessex aksepterte Knut som deres konge.
Edmund ble gravlagt i nærheten av sin bestefar Edgar ved Glastonbury Abbey i Somerset, men klosteret ble ødelagt under oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet. Enhver levning av et monument eller en krypt har blitt plyndret og hva som har skjedd med hans levninger er ukjent.
I vurderingen av historikeren Michael Kenneth Lawson er iherdigheten til Edmunds kamp mot danene i 1016 kun overgått av Alfred den store i 871, og kontrastert av Æthelreds mislykkethet.[1] Edmunds suksess i å samle den ene hæren etter den andre antyder at hans regjering var velfungerende under kompetent lederskap fra en konge som aldri fikk sjansen til å vise sin dyktighet i fredstid. Han var «antagelig meget besluttsom, dyktig og en inspirende leder av menn.»[1] Knut besøkte hans grav ved årsdagen for hans død, og la en kappe dekorert med påfugler på den for å støtte hans frelse. Påfugler symboliserte i middelalderens ikonografi gjenoppstandelsen.[1]

Etterkommere
Edmund rakk å få to barn med Ældgyth, Edvard og Edmund. I henhold til John av Worcester sendte Knut dem til Olof Skötkonung, kongen av Sverige, med håp eller ordre om at de ville bli drept. Den svenske kongen sendte dem videre sammen med sin datter til fyrstedømmet Kiev. Det har siden blitt hevdet at de to guttene ble sendt til Polen og derfra havnet i Ungarn.[33] I uansett tilfelle havnet de til sist i Ungarn hvor Edmund døde, men hvor Edvard vokste opp, ble gift og fikk barn. Hva som skjedde med Ældgyth, om hun ble drept eller gikk i landsforvisning med sine barn etter Edmunds død i 1016, er ikke kjent.
Edvard den landflyktige, som han ble kalt, kom til sist tilbake til England i 1057, men kun for å dø kun noen få dager etter sin ankomst.[34] Hans sønn Edgar Ætheling ble kort tid etter slaget ved Hastings i 1066 kortvarig erklært som konge, men det fikk ingen effekt da han senere måtte underkaste seg Vilhelm av Normandie. Edgar fikk et langt og begivenhetsrikt liv, slåss i opprør mot Vilhelm, slåss på samme side som Vilhelms sønn Robert Curthose på Sicilia, og fulgte ham på det første korstog, og døde til sist i England i 1126. Hans søster, Margaret, ble gift med Malcolm III av Skottland, og fikk åtte barn, flere av dem ble skotske konger.

I kulturen
Edmund Ironside, or War Hath Made All Friends, et elisabethansk skuespill om ham fra 1500-tallet, lenge vurdert som et meget tidlig drama av William Shakespeare.[35]
Edmund ble framstilt av John Horn i den engelske TV-dramaet The Ceremony of Innocence (1970).[36]
I forfatteren Justin Hills roman Shieldwall (2011), den første i en trilogi om erobringen, er Edmund av de fremste romanfigurene.

Referanser
^

  1. a b c d e f g Lawson, M. K. (2004): «Edmund II», Oxford Online DNB

  2. ^ Keynes, Simon (2009): «Æthelred the Unready», Oxford Online DNB

  3. ^ Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 172-173

  4. ^ Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 172

  5. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11

  6. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11-12

  7. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 13

  8. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 19

  9. ^ Den angelsaksiske krønike beskrev dem som fremste thegner tilhørende de sju borougher; denne betegnelse opptrer ikke igjen: den inkluderer opplaget de fem norrøne boroughene Lincoln, Stamford, Leicester, Nottingham, og Derby, og de to gjenværende er da kanskje besittelsene til Sigeferth og Morcar; jf. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 388, note 2

  10. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 20

  11. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 20-21

  12. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 388

  13. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 21

  14. ^ a b c Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 389

  15. ^ Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 169-172

  16. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 22

  17. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 59

  18. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 61

  19. ^ a b c d e Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 390

  20. ^ Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 63

  21. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 66

  22. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 66

  23. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 73

  24. ^ a b c d Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 392

  25. ^ Anglo-Saxon Chronicles, s. 151–153

  26. ^ «The Battle of Assandun: Three Sources», Clerk of Oxford 18. oktober 2013

  27. ^ Mageseterne var betegnelsen på folket fra Herefordshire.

  28. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 78

  29. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 83-84

  30. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 393

  31. ^ Henry av Huntingdon (2009): History of the English People 1000-1154, oversatt av Diana Greenway, Oxford University Press, s. 15.

  32. ^ Skaaning, Poul (2011): Knud den store, Hovedland, s. 87

  33. ^ MichaelAnne Guido & Ravilious, John P. (2012): «From Theophanu to St. Margaret of Scotland: A study of Agatha's ancestry» i: Foundations 4, s. 81-121.

  34. ^ Lawson, M. K. (2004): «Edward Ætheling», Oxford Online DNB

  35. ^ Anonymous Plays: Edmund Ironside, Elizabethan Authors

  36. ^ The Ceremony of Innocence, IMDB

 
av England, Edmund II Konge (I12049)
 
181 Eiere Vauer
I 1397 eide Hvaler kirke til presten «i Vaghorn Vil ertoga bool ok serdæilis j Vaghom j Ræidars luta ii aura bool». Denne parten ble senere 1 skinn, og resten var bondegods, eid av brukerne og medarvinger.
Den første kjente bruker (og eier) var Reidar, nevnt 1397.

Stener Vauer

var blant almuens representanter ved hyllingen av Christian IV i 1591 og nevnes også 1593/94.
Hans enke var vel Maren Vauer som brukte gården 1612-1616/17 og eide 3h. Haagen Gamelsen og Udgier Gamelsdtr. eide (1616/17) 10,5 og 3,5 mk. sm., Arne Rasmussen i Fredrikstad 7 mk., Guri Huseby, Onsøy 5 mk., Gundmund Leere 2,5 mk., Karine Jens's, Fredrikstad 2 mk., Rasmus Hauge, Hvaler 10,5 mk.

Stener Vauers barn:

1. Peder,
2. Anders, Bankerød og Viker.
3. Eline g. I) m. Arne Nielsen Spjær Ø., g. 2) m. Reer Trulsen Spjær Ø.
4. Thord eller Thore,
5. Dtr. med sønn Hans Jonsen n. 1654 som dreng hos Thore Vauer,
6. Barbara f. ca. 1586, g. 1) m. Rasmus Torbjørnsen Hauge, g. 2) 1621 m. Asbjørn Bentsen Hauge.
Anders, som brukte gården 1603-12, er antakelig sønnen, som fra 1614 bodde på Bankerød og eide (1683) 1 bpd. 4,5 mk. sm. i Vauer. 
Vauer, Stener (I639)
 
182 Einar Tambarskjelve
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Einar Tambarskjelve
Født 980
Død 1050
Ektefelle Bergljot Håkonsdatter
Barn Ålov Einarsdatter, Eindride Einarsson
Nasjonalitet Norge
Einar Tambarskjelve (født ca. 980, død ca. 1050; norrønt Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus.[1] I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husby i Skaun sør for Trondheim.[2]
I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».[3]
Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031[4] og ved gjeninnsettelsen av Magnus den gode som norsk regent i 1035.[5]

Slekt
Ifølge Heimskringla[6] var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår fra Gimsan (Gimse i Melhus) som var sønn av Reidar. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon jarl.[7] Sønnen til Einar het også Eindride og var, ifølge en usikker kilde, gift med Sigrid Erlingsdatter, datter av Erling Skjalgsson på Sola.[8] Ifølge Snorre var Eindride gift med en annen Sigrid; datteren til Ketil Kalv og Gunnhild. Gunnhild var søster av Harald Hardråde.[9]
Einar ble gift med Håkon jarls datter Bergljot – søster til ladejarlen Eirik Håkonsson og Svein jarl – og jarlene gav Einar skatteinntektene fra Orkdal.[10]
Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.

Slaget ved Svolder
Ifølge sagaen[11] skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000.
I Snorres skildring fra slaget (Olav Tryggvasons saga - som på dette punkt ikke kan verifiseres gjennom andre kilder) heter det:«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter – : 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»[12]
Einar skiftet side etter slaget. Einar seilte med skipet Ormen Lange som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk, tilbake til Trondheimen.[trenger referanse]
Det er imidlertid sannsynlig at Einar ikke var med i dette slaget. Legendariske saga om Olav den Hellige, som er skrevet tidligere enn Snorri Sturlason og Odd Munk Snorrisons sagaer om Olav Tryggvason, forteller nemlig anekdoten om buen som brast i et annet slag, og da med Eirik Jarls bror, Svein, som den tapende kongen. Som gift med Eirik Håkonsson jarls søster, er det usannsynlig at Einar skulle delta i et slag og kjempe mot svogeren Eirik. En samtidig kilde til slaget ved Svolder, Hallfred Vandrædaskalds kvad om Olav Tyggvason, nevner heller ingenting om at Olav Tryggvason skal ha hatt et hærfølge fra Trøndelag. Det er derfor sannsynlig at den kjente anekdoten om buen som brast stammer fra slaget ved Nesjar, der Einar deltok sammen med sin andre svoger Svein jarl. Anekdoten beskriver da sannsynligvis Einar og Svein under slaget ved Nesjar, og ikke Einar og Olav Tryggvason under slaget ved Svolder.[13]

Politisk liv
Einar sto i opposisjon til Olav den hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen[14] måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg.
Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands,[15] men kom tilbake og forlikte seg med Olav.[16] Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i Uttrøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av ham.[17]
Einar deltok ikke i slaget på Stiklestad; sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut.[18] Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.[19]
Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson.[20] Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.[21]
Einar Tambarskjelve steller med liket til kong Magnus. Tegning av Wilhelm Wetlesen fra 1898 eller 1899
Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 hjem Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme.[22] Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, og han dominerte helt i Trøndelag.

På kant med Harald Hårdråde
Einar kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget.[23] Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. "Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene ; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem." [24] Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene.[25] Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen.[26] Ifølge sagatradisjonen[27] ble likene deres jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den gode.
Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.[trenger referanse]
I Harald Hardrådes saga er det også inkludert et kvad diktet av Harald Hardråde selv, om Einar.[28] Dette er den eneste samtidige kilden som finnes om Einar.[13]

Kilder
Snorres Heimskringla – skrevet i 1220-årene.
Ågrip, en kort gammelnorsk kongesaga skrevet om lag 1190.
Johan Nordahl Brun Einer Tambarskielver, et skuespill i fem opptog
Odd Snorresson. Soga om Olav Tryggvason : etter Odd munk Snorreson. Ved Magnus Rindal. Samlaget, 1977 (Norrøne bokverk ; 46). ISBN 82-521-0720-6. Skrevet på 1190-tallet.
Historia Norvegiæ og
Tjodrek munks Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium – begge små, latinske sagaverk om de eldste norske kongene.
Morkinskinna
Flateyarbok
Saxo Grammaticus, Gesta Danorum
Håkon Ivarssons saga. København, 1952. Se også: Edvard Bull d.e.. «Håkon Ivarssons saga» I Edda 1927, s. 33–44
Merete Røskaft. «Fra hedendom til kristendom : litt om samfunnsforhold og religion i ei brytningstid». I: Gauldalsminne 1993.
Ronald Nygård – Sagabygda Melhus.
Andreas Holmsen. Norges historie : fra de eldste tider til 1660. Universitetsforlaget, 1977 ISBN 82-00-03244-2. Først utgitt 1939
Erik Gunnes. Norges historie. 2. Rikssamling og kristning, ca. 800-1177. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03422-1
Gustav Storm. I Historisk tidsskrift 1900.
Olav Skevik mfl Trøndelags historie. 1. Landskapet blir landsdel : fram til 1350. Tapir forlag, 2005. ISBN 82-519-2001-9
Claus Krag. Einar Eindridesson Tambarskjelve i Norsk biografisk leksikon

Referanser
1^ Saxo Grammaticus, Gesta Danorum (Danesaga), Kbnh. 1924, bd 1, s 519
2^ Snorre Sturlason, Olav den helliges saga, kap 39
3^ Olav den helliges saga, kap. 21
4^ Olav den helliges saga, kap. 241, 244
5^ Olav den helliges saga, kap. 251
6^ Snorre Sturlason, Sagaen om Håkon jarl, kap 9
7^ Olav Tryggvasons saga, kap 40
8^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgssons datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid Erlingsdatter er ukjent i eldre kilder.
9^ Harald Hardrådes saga, kap. 40
10^ Olav den helliges saga, kap. 21
11^ Olav Trygvasons saga, kap. 94
12^ Olav Trygvasons saga, kap. 108. Saxos Danesaga (som ble skrevet før Heimskringla) gjengir også denne historien.
13^ a b Krag, Claus. (2009, 13. februar). Einar Eindridesson Tambarskjelve. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 25. januar 2017.
14^ Olav den helliges saga, kap. 50
15^ Ifølge Snorre var Einar i Sverige, jfr. Olav den helliges saga, kap. 56
16^ Olav den helliges saga, kap. 115
17^ Olav den helliges saga, kap. 121
18^ Olav den helliges saga, kap. 194
19^ Olav den helliges saga, kap. 241
20^ Olav den helliges saga, kap. 244
21^ Olav den helliges saga, kap. 247-248
22^ Olav den helliges saga, kap. 251
23^ Harald Hardrådes saga, kap. 29
24^ Hovde, Ole. «Heimskringla : Harald Hardrådes saga». www.olhov.net. Besøkt 28. mars 2017.
25^ Harald Hardrådes saga, kap. 44
26^ Harald Hardrådes saga, kap, 44
27^ Harald Hardrådes saga, kap. 44
28^ Harald Hardrådes saga, kap. 43 
Eindridesson, Einar (I11890)
 
183 Eindride Einarsson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eindride Einarsson (død 1050) var sønn av Einar Tambarskjelve og Bergljot Håkonsdatter. Einar var en av de mest innflytelsesrike bondehøvdingene i Trøndelag første halvdel av 1000-tallet, og Bergljot var datter av ladejarlen Håkon Sigurdsson[1].
Eindride var gift med Sigrid Kjetilsdatter, datter til Kjetil Kalv og Gunhild, som var søsterdatter til kong Harald Hardråde[2].
Eindride nevnes i sagalitteraturen stort sett i sammenheng med sin far, Einar, som var sentral i de rikspolitiske spørsmålene, spesielt etter Olav den helliges død i 1030. Einar var den som i 1035 sammen med Kalv Arnesson dro til Gardarike og hentet Olav den helliges sønn Magnus den gode og fikk ham utropt til konge.
Senere kom Einar på kant med kong Harald Hardråde, og Einar og Eindride ble drept av kongen i 1050.[3]

Referanser
1^ Snorre Sturlason, Olav den helliges saga, kap 21
2^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap. 40
3^ Snorre, Harald Hardrådes saga, kap 44
---------------- 
Einarsson, Eindride (I11881)
 
184 Eirik 1 Haraldsson Blodøks
Konge

LEVETID - KOMMENTAR
Født ca. 895, fødested ukjent; Død 954 eller 952 i England
Foreldre: Kong Harald1 Hårfagre (død ca. 932) og dronning Ragnhild Eriksdatter.
Gift med Gunnhild, antakelig datter av den danske konge Gorm den gamle.
Far til Harald 2 Gråfell (ca. 935–ca. 970),
Gamle Eiriksson (død ca. 960)
Ragnfred Eiriksson
Eirik Blodøks var konge i Norge en kort tid i første halvdel av 900-tallet. Etter at han var blitt fordrevet fra landet på grunn av sitt harde styre, var han senere, i kortere eller lengre tid, konge av York (norrønt Jorvik) i Nordøst-England.
Harald Hårfagre skal ha hatt en rekke sønner. Kongesagaene navngir til sammen over 20, men det kan være usikkert om alle disse virkelig var Haralds sønner. Blant de rundt 10 utvilsomme er Eirik, og av alle sønnene skal han ha vært den eneste dronningfødte. Dette gjorde Eirik til den fremste av brødrene, og det var følgelig hans byrd, ikke at han skal ha vært eldst (vi vet ikke hvilket nummer i rekken han var), som var avgjørende da faren gav ham en stilling fremfor de andre.
Forholdet mellom Eirik og brødrene ble dårlig. Dette synes i det minste i noen grad å henge sammen med at faren forfulgte motstridende mål i sin dynastipolitikk. For å hindre ufred og samtidig foreta en rettferdig fordeling av det han etterlot seg, i samsvar med vanlige regler for arv, sørget han for at alle sønnene fikk kongsnavn og også rike i den landsdelen hvor hver enkelt vokste opp. Men samtidig ville Harald opprettholde enheten i riket ved å gjøre Eirik til overkonge over brødrene. Han gjorde også Eirik til medregent de siste år av sitt liv. Alt dette innebar i virkeligheten samling og splittelse på én gang, og lyktes ikke. Det er de senere kongesagaene, og særlig Snorre, som gjør rede for denne ordningen, og da nærmest som en statsrettslig konstruksjon. Vi kan ikke vite hvor gjennomtenkt Haralds løsning var, og hvor mye den gav seg selv som følge av rådende maktforhold. De enkle fakta – at alle sønnene fikk kongsnavn samtidig som Eirik ble farens etterfølger – synes likevel å stå fast.
Eiriks væpnede aksjoner mot brødrene kostet flere av dem livet, og skal ha gitt ham tilnavnet “blodøks”. Navnet er belagt på Eiriks egen tid i vers av Øyvind Skaldespiller og Egil Skallagrimsson. Førstnevnte kaller Eiriks sønner, få år etter farens død, for “den kvasse Blodøks' hevnere”, og i et vers Egil diktet mens Eirik ennå levde, nevner han en kamp han utkjempet med “sønnen til Blodøks”. Tilnavnet er nevnt i de fleste sagaene, men én av dem, Fagrskinna, forklarer det på en annen måte, som følge av det ry Eirik vant på vikingferder.
Eiriks samlede regjeringstid ble kort, ca. fem år, det vil si bare to–tre år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren. Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv. Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, og Hofuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet. Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap: Enda så mye Eiriks dronning, Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig. Den latinske Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm.
Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje. Hans etterfølger som norsk konge ble halvbroren Håkon, som særlig støttet seg på ladejarlen Sigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig i Egilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen og Egil Skallagrimsson. Flere av Egils vers om Eirik og sønnene hans preges av en intens motvilje, og Egil kaller kongen for “folkeundertrykker” og “lovbryter”. Samtidig gir Egil i et vers uttrykk for at det er Gunnhild som er den onde ånd bak Eiriks lovbrudd.
Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge. Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940. I Den angelsaksiske krønike er Eirik nevnt som northumbrisk konge i York 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag.
948 ble vikingriket i York angrepet av Wessex-kongen Eadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobre Northumbria idet Eirik falt 954. Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–52, slik P. Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften “Ericus Rex” – som Eirik lot slå mens han var konge i York.
Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender av Håkon den gode og Sigurd jarl. I denne sammenhengen lar sagaene moren, Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene ble Eirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen av Harald Gråfells kongedømme 961, støttet av den danske kongen Harald Blåtann.
Etter Eirik Blodøks' død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde, Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog i Valhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bare Fagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad, Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge.
Kilder og litteratur
Fagrskinna
Snorre Sturlason: Heimskringla
G. Storm (red.): Monumenta historica Norvegiæ,1880 (bl.a. Historia Norvegiæ og Theodoricus monachus)
Finnur Jónsson (red.): Den norsk-islandske skjaldedigtning,B. Rettet tekst, bd. 1, København 1912 f.
H. Koht: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
d.s.: “Når levde Harald Hårfagre og sønene hans?”, i HT,bd. 27, 1927, s.146–169
Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT,bd. 47, 1968, s. 15–34
E. M. Stenton: Anglo-Saxon England,Oxford 1975
D. Whitelock (red.): English Historical Documents,vol. 1, London 1979
K. von See: “Zwei eddische Preislieder: Eiríksmál und Hákonarmál”, i d.s.: Edda, Saga, Skaldendichtung. Aufsätze zur skandinavischen Literatur des Mittelalter,Heidelberg 1981, s. 318–328
P. Sawyer: “The Last Scandinavian Kings of York”, i Northern History,vol. 31, 1995, s. 39–44 
Blodøks Haraldsson, Eirik I Konge av Norge (I11990)
 
185 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Gottorm (I12460)
 
186 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Gorm Gamle (I12459)
 
187 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Erling (I12458)
 
188 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Gudrød (I12461)
 
189 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Gråfell Eiriksson, Harald II (I12462)
 
190 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Co-ruler of Orkney, Ragnfred (I12464)
 
191 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Ragnvald (I12465)
 
192 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eiriksson, Sigurd Sleva (I12466)
 
193 Eirikssønnene
Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.
Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.
Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:
Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
Ragnfrød Eiriksson, død 982
Erling Eiriksson, død 963
Gudrød Eiriksson, død 966
Sigurd Sleva, død 964
Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]
Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]
Referanser
1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kap. 4-5.
3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44
4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10 
Eriksdotter, Ragnhild (I12639)
 
194 Emma av Normandie
Emma av Normandie (ca. 988 – 6. mars 1052), var datter av Richard I, hertug av Normandie, med hans andre hustru Gunnora. Emma ble dronning av England to ganger via ekteskap. Første gang (1002–1016) til kong Ethelred den rådville, og deretter (1017–1035) til Knut den store, konge av både Danmark og England, for en tid også deler av Norge og Sverige. To av Emmas sønner, en med hver av ektemennene, og to stesønner, ble også konger av England. Det ble også hennes grandnevø Vilhelm Erobreren.

Biografi
Da Danmark invaderte England i 1013 ved Svein Tjugeskjegg tok Emma sine to sønner med Ethelred – Alfred og Edvard – og dro over Den engelske kanalen og til Normandie. Ethelred kom etter for å søke beskyttelse hos sin svoger Robert, men da Svein Tjugeskjegg dør bare fem uker etter seieren vendte Ethelred i februar 1014 tilbake til England og blir igjen konge. Derimot blir han nå nødt til å kjempe mot Sveins sønn Knut, senere kjent som Knut den mektige. Da Ethelred døde den 23. april 1016 i London, og deretter hans sønn Edmund II av England døde den 30. november 1016 ble Emma enke og Knut konge av England.
Emma seiler over til England igjen og gifter seg med den rundt ti år yngre kong Knut. Ekteskapet var politisk og bandt sammen den angelsaksiske kongefamilien med den danske, et passende kompromiss for begge parter for å lege sårene i en nasjon som var preget av tiår med bitre kamper. Til tross for de kyniske og politiske overtonene ga ekteskapet også en sønn som ble døpt Hardeknut, og en datter som fikk navnet Gunhild.
Når Knut den store dør den 12. november 1035 er Emma enke etter en engelsk konge for andre gang. Ved kongens død kommer både Alfred og Edvard tilbake til England i 1036, sannsynligvis for å posisjonere seg overfor Knuts illegitime sønn Harald Harefot som tok makten og kongetronen da halvbroren, den legitime Hardeknut, var i Danmark for å bli hyllet som konge der. Alfred ble tatt til fange, blindet og mishandlet til døde, mens Edvard flykter tilbake til Normandie sammen med sin mor Emma.
Harald Harefots styre ble kort og han dør i 1040 og når Hardeknut blir kronet til konge av England i tillegg til Danmark er det duket for forsoning og den eldre halvbroren Edvard kommer igjen til England året etter, formelt som medkonge og i 1042 også som enekonge når Hardeknut dør.
Ved Hardeknuts død ble også Danmark uten konge, og fra Norge kom Olav den helliges sønn Magnus den gode og ble konge av Danmark. Som konge av Danmark hadde kong Magnus også krav på England. Det synes som om kongsmoren Emma hadde liten kjærlighet for sine eldste sønner fra sitt første ekteskap. Når Edvard ble konge seiler hun over til England igjen, og fortsatt har hun innflytelse og ambisjoner, men blir bestemt satt på sidelinjen av sin sønn kong Edvard når det viser seg at hun støtter kong Magnus den godes krav på den engelske tronen på bekostning av sin egen sønn.
Når også kong Magnus dør den 25. oktober 1047 renner dette kravet ut i sanden, men Emmas ekteskap og påfølgende rolle knyttet forbindelsen mellom England og Normandie som til slutt endte med at hennes grandnevø Vilhelm invaderte England i 1066 og erobret det engelske kongeriket, og endte dermed for alltid de danske ambisjonene. Men det får ikke Emma oppleve. Hun dør selv i 1052.
En historisk roman av Helen Hollick, The Hollow Crown (Den hule krone)[1] forsøker å forklare hvorfor Emma av Normandie var så likegyldig overfor sine to sønner fra første ekteskap.
Emma fra Normandie blir noen gang forvekslet med Knut den stores frille Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton, mor til kong Harald Harefot, på grunn av sitt engelske dronningnavn som hun fikk i sitt første ekteskap, «Ælfgifu», men hun foretrakk selv sitt dåpsnavn Emma.
 
av Normandy, Emma (I12077)
 
195 Galteryggen var opprinnelig en husmannsplass under gården Klemsdal i Varteig. Vi finner den første gangen nevnt i matrikkelen av 1723. Vår slekt slo seg ned her på begynnelsen av 1800-tallet, da

Lars Thoresen

fikk husmannskontrakt på plassen.
Lars Thoresen var født i slutten av 1779. Vi finner ham innskrevet i kirkeboka for Varteig som døpt 2/11780. Foreldrene er nevnt: «Torer Larsen Leena og Pernille Nielsdatter». Fadderne var fra (Maste-) «Kollen, Rogndahl og Askersbye» alle nære naboer og tildels slektninger av Torer og Pernille, idet Lena var en liten plass under gården store Bøe i nordre del av Varteig. «Vegen» gikk den gangen fra Rogndalen til Askersby og videre til Ise.
Lars ble bare 46 1/4 år gammel. Han døde 18. mars 1826. I kirkeboka står der skrevet: «Husmann Lars Thoresen Galteryggen, ca. 48 år, - faldt i vandet og druknede i det han ved Ise Møllen bar en sekk fra Møllehuset.»
I 1802, den 9. juli, giftet Lars seg med Maria Rasmusdatter fra Lindemark.
Maria Rasmusdatter var født i 1774 og døpt i Varteig kirke 4/12 samme år.
Hennes foreldre er nevnt: «Rasmus Hansen og Maren Olsdatter, Llnnemark». Fadderne her var fra Brenne og Brua; - Maria sin mor var fra Brenne.
Maria fikk føderåd hos sønnen etter at Lars var død. Hun døde 57 år gammel den 8. februar 1835.
Maria og Lars hadde fire barn:
1. Ole Larsen, døpt 1/7 1804
2. Randi Larsdatter f. 6/3 1807
3. Christoffer Larsen f. 13/ 4 1810
4. Peder Larsen f. 18/2 1815  
Thoresen Galteryggen, Lars (I2992)
 
196 Gården Strørnnes i Varteig ble delt i to bruk om kring 1640. Ole Helgesen er nevnt i 1680. Etter ham nevnes en Helge (i 1684), og deretter en Ole igjen (1688-90). Sistnevnte Ole sin hustru nevnes som enke her i 1695-1700. Med sikkerhet kan vi imidlertid ikke føre slekten lenger tilbake enn til den derpå følgrende bruker:
Berg Olsen født ca. 1676, død 66 år gammel i 1742 (V,nr.42). Hans hustru døde i 1730, begravet 29/1 s.å. (V,nr.4). Berg nevnes som bruker på Strømnes 1710-42. I Panteregister for Tune er nevnt et skiftebrev «efter Berg Olsen, såvidt jordegodset er angaaende» datert 11/9, publisert 7/11 1742. Dette forteller oss at han var selveier på (en del av) bruket. Da han døde, overtok sønnen:
 
Olsen Strømnes, Berg (I3862)
 
197 Godseieren til Kaare-Hornes. Skipper og reder

Amund Olsen Utgård.

Amund Olsens stamfedre var knyttet til sjøen, men bare som fiskere, fraktemenn og loser. Flere hadde fått seg gårder ved giftermål, og livnæringen besto for det vesentlige i driften av disse og ved en del fiske. Men fra Amunds far, Ole Olsen Utgård, skjer en påtagelig forandring idet alle sønnene som vokste opp, ble sjømenn og livnæret seg og sine ved dette yrke. Av brødrene ble Amund og Johannes skippere,Ole styrmann, Niels båtsmann og Anders matros, men av disse var det bare Amund som nådde til en viss posisjon i samtiden. Han dro til sjøs i seksten-årsalderen, i den tid da Norges sjøfart var i veldig utvikling. Sannsynligvis kom han fra første stund av ombord i Fredrikshaldsskuter, hvor han ble opplært til sjømann. Muligens var det hos Schougs eller hos sin senere svigerfar, Lars Engebretsen. Han steg hurtig i gradene, og i nittenårsalderen var han styrmann. Han giftet seg i 1782 med Kirstine Larsdatter Schoug Engebretsen og kom således i familieforhold til to av byens mest arbeidsomme og forstandige slekter. Fra barnsben av var han i besiddelse av en god karakter, og denne ble ytterligere styrket ved samværet med de mange gode venner han fikk i Fredrikshald.
Han regnes som stamfar for slekten til Roald Amundsen.
Bakgrunn
Amund Olsen er født på Viker, Asmaløy i januar, døpt 2. februar 1757 i Hvaler kirke. Gift i Fredrikshald 1782. Død på Kåre-Hernes i Skjeberg den 16. oktober 1835 og begravd ved Skjeberg kirke 27. samme måned. Hans hustru, Kirstine Larsdatter Schoug Engebretsen, født i Fredrikshald 1757, død i Skjeberg 3. juli 1843.
Viker-Utgård-Fredrikshald-Utgård-Skjeberg
Amund Olsen og familie oppholdt seg nå på Hvaler i omtrent tre år, etter han flyttet fra Fredrikshald. Den 4. februar 1804 kjøpte han den tidligere adelige setegård, Kaare-Hornes i Skjeberg av ing.løytnant H. J. Wetlesen for 7999 Rdl. Odelsskjøte fikk han først i 1810 av Ulrich Chr. Heide Wetlesen. Det kostet ytterligere 3000 Rdl. Kjøpesummen var unektelig stor, men eiendommen var en av de største i Skjeberg med en. samlet skyld 13 daler, 2 mark og 6 skill.
H. J. Wetlesen hadde vært eier av Kaare-Hernes kun en måned.
Han kjøpte den av Magnus Olsen Melby for 6540 Rdl. Før Magnus Olsens eiertid hørte eiendommen til Wetlesen-slekten.
Vel en måned senere solge Amund Olsen sin gård Utgård til Aslach Ulriksen, østre Hornes i Skjeberg, for 1599 Rdl.1 Amund med familie forlot Hvaler om våren 1804. 
Olsen Utgaard, Amund (I3545)
 
198 Gorm den gamle
Gorm den gamle var konge av Danmark på midten av 900-tallet. Hans hustru var Tyra Danebod som han senere reiste den eldste av de to runesteinene på Jelling til minne om. Gorm var sønn av den danske kongen Hardeknut og var selv far til Harald Blåtann, som etterfulgte ham som konge. Gorms senere slektning, Svein Estridsson, refererte til både Gorm og hans far som «konger av Danmark», men det er vanskelig å presisere Danmarks geografiske omfang under Gorm.
Moderne historikere mener at Gorm styrte fra Jelling og at han neppe var konge over hele Danmark, snarere over Jylland og Sønderjylland. Han regnes likevel ofte som den første konge i den danske kongerekken. Det skyldes at han er den første konge som nevnes i samtidige, danske kilder, det vil si de to runesteinene på Jelling. Teksten på den lille Jellingsteinen sier:
kurmr kunukr karthi kubl thusi aft thurui kunu sina tanmakar but
Gorm konge gjorde kumler disse etter Tyra kone sin Danmarks bod
Gorm omtales også på den store Jellingsteinen hvor det står:
Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna
Harald konge bød gjøre kumler disse etter Gorm far sin og etter Tyra mor sin, den Harald som seg vant Danmark alle og Norge og danene gjorde kristne
Ut fra disse tekstene kan det sluttes at Gorm den gamle var gift med Tyra og far til Harald Blåtann. At Gorm underla seg Norge er en overdrivelse. I beste fall var det noen småkonger i Viken som betalte skatt til ham, danskekongen.
Det antas at Gorm ved sin død ble begravd i gravkammeret i den nordlige gravhaugen i Jelling, og at han senere ble flyttet til en grav i kirken. Trestokker fra gravkammeret er datert dendrokronologisk. Det viste seg at treet var hogd ned sent på året 958. Gorm må altså ha vært død dette året. Gorms skjelett er funnet ved en utgravning i kirken, og en undersøkelse av det har vist at han ved sin død var mellom 35 og 50 år gammel.
Gorm den Gamle omtales av Snorre Sturlason og Adam av Bremen. Snorre kaller ham for «Gorm Hardeknutsson». Det er derfor man har gått ut ifra at Gorm var sønn av Hardeknut. Gorms forfedre kan ha sin opprinnelse hos danske herskere i East Anglia i England. En av disse het «Guthrum», som er en form av navnet Gorm. Hans far kom til Danmark rundt 916 eller 917 og avsatte den unge kongen Sigtrygg Gnupasson. Da Hardeknut selv døde, arvet Gorm kongetronen. Antagelsen at han tok den med makt er sannsynligvis ikke riktig.
Gorm er en av de mest misforståtte figurer i dansk historie. Han ble ofte svertet som en grusom og senil gamling og i tillegg en innbitt hedning. I virkeligheten var han verken gammel eller uklok. De tidligste kildene peker isteden på en pragmatisk og framsynt konge i forhold til Danmarks kristne naboer i syd.
Tidligere historikere har ofte blandet sammen Gorm med hans far Hardeknut. Sistnevnte sto antagelig imot misjonering av kristendommen hele sitt liv. Dog kan den lille runesteinen på Jelling tolkes som om Gorm forsvarte Danmark mot kristendommen ettersom han upresist defineres som «Danmarks beskytter». I den grad folk flest ble kristne skjedde det langsomt og møysommelig. I Gorms tid var det store flertallet hedninger, men under Harald Blåtann ble landet offisielt kristent. I løpet av kanskje de neste to generasjonene ble kristendommen også en naturlig del av hele befolkningens tro og tankesett.
Eksterne lenker
Kong Gorm den Gamle og Dronning Thyra – dansk 
den Gamle, Gorm av Danmark (I12000)
 
199 Gudrød Veidekonge
Død 9. århundre
Far: Halvdan Øysteinsson den gavmilde
Barn: Halvdan Svarte, Olav Geirstadalv Gudrødsson
Gudrød Halvdansson Veidekonge (født ca. 780 død ca. 821) var ifølge Snorre Sturlason[1] konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark (omtrent dagens Østfold). Gudrød var (ifølge Snorre) sønn av Halvdan Øysteinsson den gavmilde og Liv Dagsdatter, og far til Olav Geirstadalv Gudrødsson og Halvdan Svarte. Frem til ca. 815[2] var han gift med Alvhild Alfarinsdatter (f. 790[3]), og deretter med Åsa Haraldsdatter.
Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).
Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.
Gudrød ble myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.
Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes «jegerkonge».
Referanser

  1. ^ Heimskringla, Ynglingesagaen, kap. 48 og 49

  2. ^ Årstallene her er usikre. Halvdan Svarte angis i noen kilder å være født ca. 810 og å ha vært konge fra ca. 829. Han skal, ifølge Snorre, ha vært ett år da Gudrød ble drept. Olav skal ha vært 19 år eldre enn sin halvbror Halvdan, og han må dermed ha vært født ca. 791. Dette stemmer ikke med at hans mor Alvhild oppgis å være født 790.

  3. ^ Min familie fra Njord's far Yngve til Loftur 'den rike'.

 
Veidekonge Halvdansson, Gudrød (I11750)
 
200 Gunhild Kongemor
Gunhild Kongemor (levde første halvdel av 900-tallet) var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks, og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva.
Bakgrunn
Ifølge Ágrip, Fagerskinna og Heimskringla var hun datter av en høvding fra Hålogaland ved navn Ossur Tote. Fagerskinna og Heimskringla hevder at Gunhild ble oppfostret av samer, og opplært i trolldom av dem. Heimskringla forteller at Eiriks menn i Finnmark kom «over en gamme med en kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe lignende». Hun forklarte at hun var der for å lære trolldom av to trollmenn, «de viseste i Finnmark. Nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er så dyktige at de kan følge spor som hunder, både i mildvær og på skare.» Ingen unnslapp dem, og alt de skjøt på, traff de. «Blir de sinte, snur jorden seg opp ned når de ser på den. Og om de setter øynene på noe levende, falder det dødt ned.» Hun tilbød å gjemme Eiriks følge i gammen, «så får vi friste om vi kan få drept dem». Gunhild dro sekker over hodene på de hjemkomne trollmennene mens de sov, så de ikke kunne bruke trolldommen sin; dermed kunne Eirik og følget hans drepe dem. Eirik tok så med seg Gunhild sørover, men stanset på Helgeland for å be om tillatelse fra faren hennes.[1]
Mer sannsynlige kilder som Historia Norwegiæ gjør Gunhild til datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann. Denne versjonen forklarer hvorfor Gunhild og Eirik kalte en av sønnene sine Gorm, som var et sjeldent navn med tilknytning til Jelling-ætten; og hvorfor Blåtann senere støttet Eiriks krigstokter, slik at Eiriks sønn Harald Gråfell vant tilbake makten i Norge, noe som var med på å gjenopprette et dansk overherredømme i deler av Sør-Norge.[2]
Gunhild beskrives i sagaene som den vakreste blant kvinner, men liten av skikkelse. I Snorre Sturlasons framstilling i Heimskringla blir hun skildret som manipulerende, grådig og usympatisk, og hennes tilknytning til «finnene» gir henne magiske evner. Idéen om ondskapsfulle kvinner som lokker menn på avveie, går imidlertid tilbake til Bibelens Adam og Eva, og var standardfigurer i middelalderens litteratur på den tiden da sagaene blev nedskrevet.[3] Historien om at Gunhild hadde lært trolldom nordpå, ligner påfallende på historien om Harald Hårfagres samiske kone, Snøfrid Svåsedatter, som trollbandt sin kongelige ektemann slik at han mistet både dømmekraft og autoritet fullstendig. Det er en type litterær gjentagelse som er typisk for sagaene, og reduserer deres verdi som historiske kilder.[4]
Dronning
Etter at Eirik forlot Norge, egget hun sønnene sine til å kjempe mot Håkon den gode, og la opp råd sammen med Håkon jarl mot de andre småkongene. Hun konspirerte også for å ta livet av barnet til Tryggve Olavsson og dronning Astrid, den senere Olav Tryggvason.
Sammen med Eirik levde hun i eksil i York med tillatelse fra kong Adalstein av England, som hadde vært fosterfar for Håkon den gode. Ekteparet måtte godta å la seg døpe som en del av avtalen.[5]
Gunhild og Eirik fikk en rekke barn sammen, men listene stemmer ikke overens. Orknøyingenes saga forteller om datteren Ragnhild, oppkalt etter sin farmor, som fikk et like stygt rykte som sin mor. Sønnenes navn er Harald Gråfell, Gamle, Guttorm, Erling, Ragnfrød og Sigurd. Nevnt er også Gorm [Guttorm?], Halvdan, Gudrød, Øyvind, Sigvard [Sigurd?] og Gunrød [Gudrød?]. Noen av navnene kjennes fra lister over Eiriks halvbrødre, så her kan det være en skjedd en forveksling av Eiriks brødre med sønnene hans.[6]
Enke
Etter Eiriks død i slaget ved Stainmore i 954, ble Gunhild og barna sagt å ha søkt tilflukt hos Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de overtok makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend, som var blitt drept sammen med Eirik. De ble der i noen vintre, og herjet Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellem den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene ankom Gunhild og sønnene Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eiriks død. Med hans hjelp igangsatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.[7]
I Njåls saga gis et inntryk av Gunhild. Den døende Håkon den gode sendte menn til Harald Gråfell og tilbød ham den norske tronen, og bad sine egne tilhengere om å godkjenne brorsønnen hans. Gunhilds tjener Ogmund dro med en innbydelse fra henne til Rut og Ossur, som sa: «I det øyeblikket vi avviser hennes innbydelse, vil hun jage oss ut av landet, og beslaglegge alt vi eier. Godtar vi den, vil hun behandle oss anstendig, som hun har lovet.»[8]
Siste år
Gunhild kan ha dødd hos datteren Ragnhild på Orknøyene, siden Ragnhild var gift der, angivelig først med Arnfinn og deretter to av hans brødre. Ágrip forteller imidlertid at hun ble tatt til fange av Håkon jarl, og av danekongens menn søkket ned i en myr nær Vejle.[9] Det samme angir Theodoricus Monachus.[10] Selv om Gunhild i virkeligheten var Blåtanns søster, kan han likevel ha ønsket henne død. Hun hadde rykte på seg for å oppmuntre sin sønn, kong Harald, til onde handlinger slik hun hadde gjort med sin mann, og for å bruke trolldom til å forføre islandske reisende. Ca 970 fikk Harald Blåtann lurt Harald Gråfell til Danmark, hvor han ble drept i et bakhold. De gjenlevende sønnene etter Gunhild og Eirik Blodøks gjenvant aldri makten i Norge.[11]
I oktober 1835 ble det funnet et myrlik i torvfeltene ved Haraldskær vest for Vejle. Kvinnen var velbevart, og ble undersøkt ved Vejle sykehus, hvor man konkluderte med at det nok var tale om liket av dronning Gunhild. Ifølge Ágrip skulle hun være narret til Danmark for å giftes med Harald Blåtann, og på hans ordre være druknet i en myr. Kong Frederik 6. bekostet en kiste, så «dronningen» kunne bli standsmessig gravlagt i et sidekapell i Skt. Nikolaj kirke i Vejle. I virkeligheten dreier funnet seg seg om en kvinne i trettiårene som ble drept ca. 490 f.Kr, enten ved en forbrytelse eller en ofring, siden liket ble festet til torvmosen ved hjelp av trekroker festet til kne- og albuledd, noe som er uvanlig hos myrlik.[12]
Referanser
1. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 40-2), forlaget Saga Bok, Hafrsfjord 2010, ISBN 978-82-91640-54-9
2. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 42 og 49)
3. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 51)
4. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 49)
5. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 77)
6. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 52)
7. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 117-8)
8. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 118)
9. ^ Ågrip, kap. 11
10. ^ Theodoricus Monachus: kap. XXVII
11. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 119)
12. ^ http://historiskatlas.dk/Dronning%20Gunhild 
Kongemor, Gunnhild (I11982)
 

      «Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 45» Neste»